LB-1997-1314
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-08-12 |
| Publisert: | LB-1997-01314 |
| Stikkord: | Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr. 96-02427 D - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01314 K/04. |
| Parter: | Den kjærende part: 1. Henning Holstad 2. Helene Mustad 3. Eierselskapet Storo AS (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen). Kjæremotpart: Staten v/Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Stephan L. Jervell). |
| Forfatter: | Lagmann Anne Lise Rønneberg. Lagdommer Lars-Jonas Nygard. Lagdommer Hilde Wiesener Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, Tvistemålsloven (1915) §180, §366, §367, §54, EMK (1999), Ligningsloven (1980) §4-1, §4-8, Straffeprosessloven (1981), §3-4 |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning i henhold til tvangsloven §15-1. Oslo ligningskontor varslet ved brev av 15 og 31 mai 1996 Henning Holstad, Helene Mustad og Eierselskapet Storo AS om endring av ligningen for flere tidligere år. Henning Holstad er styreformann og daglig leder i Eierselskapet Storo. De tre ble gitt seks ukers frist for bemerkninger. Ligningskontoret gjorde samtidig oppmerksom på at Holstads og Mustads forklaringer kunne bli oversendt til politiet til bruk i straffesak for brudd på ligningsloven kap. 12.
Holstad, Mustad og Eierselskapet Storo AS fremmet den 30 oktober 1996 begjæring til Oslo namsrett om midlertidig forføyning med krav om at Oslo ligningskontor skal stoppe behandlingen av endringssakene inntil straffesakene mot Holstad og Mustad er ferdig behandlet.
Oslo namsrett avsa den 8 april 1997 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om midlertidig forføyning avvises.
2. I saksomkostninger for namsretten betaler Henning Holstad, Helene Mustad og Eierselskapet Storo AS en for alle og alle for en til Staten v/Finansdepartementet kr 10240,- innen 2 uker fra forkynnelsen av denne kjennelse, med tillegg av 12 % årlig rente fra forfall til betaling skjer.
Holstad, Mustad og Eierselskapet Storo AS har rettidig påkjært namsrettens kjennelse og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
Prinsipalt: Staten v/Finansdepartementet tilpliktes å stanse behandlingen av endringssakene ved Oslo ligningskontor for Henning Holstad (89-94/141051 34976), Helene Mustad (89-94/050560 49217) og Eierselskapet Storo (9292/1983949) til straffesakene mot Henning Holstad og Helene Mustad er ferdig behandlet.
Subsidiært: Staten v/Finansdepartementet pålegges at forklaringene til de kjærende parter i endringssakene ved Oslo ligningskontor for Henning Holstad (89-94/141051 34976), Helene Mustad (89-94/050560 49217) og Eierselskapet Storo (92-94/1983949) ikke utleveres til politiet.
I alle tilfelle: Staten v/Finansdepartementet tilpliktes å betale de kjærende parters saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.
Staten v/Finansdepartementet har tatt til motmæle og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
1) Namsrettens kjennelse stadfestes.
2) Den subsidiære påstand avvises.
3) Staten v/Justisdepartementet tilkjennes kr 3000,- i omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.
Subsidiært:
1) Begjæringen tas ikke til følge.
2) Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for namsretten med kr 10240,- inklusive 12 % årlig rente fra 28.04.97 til betaling skjer samt kr 3000,- i omkostninger for lagmannsretten med tilegg av 12 % årlig rente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker at det anses som en åpenbar skrivefeil når staten benevnes "v/Justisdepartementet" i påstanden, i stedet for "v/Finansdepartementet".
Henning Holstad, Helene Mustad og Eierselskapet Storo AS har i hovedsak anført:
Domstolene kan ved midlertidig forføyning treffe beslutning om forvaltningsvedtak, jf Rt-1955-953. Man kan få dom for at et forvaltningsvedtak er ugyldig. Formålet med nærværende begjæring er å forhindre at ligningsmyndighetene treffer et ugyldig vedtak, noe som her kan skje på grunnlag av ligningsmyndighetenes fremgangsmåte. Namsrettens rettsanvendelse er gal når den legger til grunn at det ikke kan gis midlertidig forføyning med et slikt innhold som begjært.
Det følger av rettspraksis at man aksepterer søksmål om rettsmessigheten av fremtidige handlinger og betingede rettsforhold. Det vises til Rt-1956-87. Nærværende sak involverer en fundamental straffeprosessuell regel og menneskerettighet - retten til ikke å inkriminere seg selv. Da må en kunne gå lenger i å akseptere et søksmål om fremtidige og betingede rettsforhold enn ellers. Når det forøvrig gjelder midlertidige forføyninger hvor det er påberopt feil ved forvaltningens fremgangsmåte som kan ha hatt innflytelse på vedtakets innhold, vises til Eidisvating lagmannsretts kjennelse nr. LE-1991-01489 vedrørende Markushjemmet. De kjærende parter har et krav de kan få dom for, følgelig kan det også gis midlertidig forføyning.
Namsretten tar feil når den legger til grunn at spørsmålet om de kjærende parters rett til å nekte å forklare seg i straffesaker ikke kan få noen betydning for gyldigheten av vedtaket i ligningssaken. Etter ligningsloven §4-1 og §4-8 har skattyter rett og plikt til å gi opplysninger til, og besvare henvendelser fra ligningsmyndighetene. Etter straffeprosessloven har siktede rett til ikke å forklare seg, idet ingen som er satt under strafforfølgning skal være tvunget til å inkriminere seg selv. Følgelig oppstår i nærværende sak motstrid mellom inkrimineringsforbudet i straffeprosessen og forklaringsplikten og -retten overfor ligningsmyndighetene. Det vises til varselet om at de kjærende parters forklaringer vil bli oversendt politiet. Inkrimineringsforbudet er en fundamental menneskerettighet som her må være utslagsgivende. Det vises til Rt-1976-1446 og avgjørelse fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol av 17 desember 1996 - Saunders. Retten til å forklare seg overfor ligningsmyndighetene blir illusorisk ved at forklaringene kan bli oversendt til politiet.
Ligningsloven saksbehandlingsregler må suppleres med uskrevne regler om god forvaltningsskikk. Saksbehandlingen skal være forsvarlig. Av dette følger forvaltningsorganets ansvar for sakens opplysning. Den vil ikke bli tilfredsstillende opplyst hvis de kjærende parter ikke får anledning til å uttale seg. Dette vil i så fall være en saksbehandlingsfeil som det er grunn til å anta kan virke bestemmende på vedtakets innhold, hvoretter det vil være ugyldig.
Et vedtak truffet under slike forhold hvor en føler seg tvunget til å gi avkall på en fundamental menneskerettighet, må også bli ugyldig etter alminnelig ulovfestede regler om myndighetsmisbruk. For at de kjærende parter skal få en reell anledning til å forklare seg for ligningsmyndighetene, må skattesaken utsettes til straffesaken er ferdig behandlet. Alternativt må ligningskontoret pålegges å ikke sende de kjærende parters forklaringer til politiet.
Det foreligger sikringsgrunn etter tvangsloven §15-2 første ledd bokstav b). Skattesaken er et omtvistet rettsforhold hvor det er fare for at ligningsmyndighetene uten de kjærende parters forklaring vil kunne fatte et ugyldig vedtak, og dermed påføre disse en vesentlig skade. Det foreligger også sikringsgrunn etter §15-2 første ledd bokstav a), idet ligningsmyndighetenes adferd nødvendiggjør en midlertidig forføyning.
Med hensyn til forholdsmessigheten må de kjærende parters interesser i å få avverget en umiddelbart truende situasjon veie tyngre enn ligningskontorets interesser, hvoretter en foreløpig stansing av sakene bare betyr en utsettelse.
Staten v/Finansdepartementet har i hovedsak anført:
Begjæringen må avvises fordi midlertidig forføyninger bare kan gis der det er mulig å få dom for kravet, jf Rt-1955-953. Man kan som hovedregel få dom for at et vedtak er ugyldig. I den påberopte kjennelse vedrørende Markushjemmet, var situasjonen den at vedtak allerede var fattet, men at vedtakets gyldighet var omtvistet. Det bestrides heller ikke at man i begrenset grad kan gå til søksmål for å få fastslått om en fremtidig handling er rettmessig. Men det er ikke dette nærværende sak gjelder. Her er fremsatt krav om at forvaltningsmessig saksbehandling skal stanses fordi man frykter at saksbehandlingen vil munne ut i et ugyldig vedtak. Dette er det ikke anledning til å få dom for.
De kjærende parters anførsler m.h.t. inkrimineringsforbud og menneskerettigheter er til dels uklare, men bygger uansett på en rekke uholdbare rettslige slutninger. Skatteyter kan velge om han vil forklare seg for ligningsmyndighetene eller ikke, kf ligningsloven §4-8, som er den relevante bestemmelse i den foreliggende sak. Ligningsmyndighetene vil kunne treffe vedtak i endringssaken uavhengig av om forklaring er gitt, uten at dette innebærer noen saksbehandlingsfeil.
Det er ikke brudd på noe inkrimineringsforbud dersom partene velger å forklare seg for ligningsmyndighetene, heller ikke om myndighetene mottar forklaringene eller om disse eventuelt også oversendes til politiet. Det som kan være i strid med inkrimineringsforbudet etter Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen er å legge frem forklaringene som bevis i en eventuell straffesak, jf Saundersdommen som motpartene har henvist til. Under enhver omstendighet er de kjærende parters anførsler om inkriminering uten rettslig betydning i nærværende sak.
De kjærende parter har i sin subsidiære påstand fremsatt et nytt krav som ikke har vært undergitt behandling av namsretten. Dette må følgelig avvises. Det er også selvstendig avvisningsgrunnlag at den subsidiære begjæringen mangler aktuell rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54. Ligningsmyndighetene vil treffe vedtak i saken uten å gå til ytterligere skritt for å innhente partenes forklaringer. Man kan for øvrig ikke få dom for at kontrollmyndigheter som f.eks. ligningsmyndighetene ikke skal overlate forklaringer til politiet.
Under enhver omstendighet mangler de kjærende parter sikringsgrunn. Det vil ikke medføre noen vesentlig skade eller ulempe for de kjærende parter om ligningsmyndighetene følger lovens foreskrevne fremgangsmåte. Ligningsmyndighetenes adferd har hele tiden vært i samsvar med ligningsloven. Frykt for oversendelse av eventuelle forklaringer til politiet er heller ingen sikringsgrunn. Faktisk har kontrollorganet en slik plikt dersom man mener det foreligger straffbare forhold.
Noe sikringskrav er ikke sannsynliggjort. Et slikt krav måtte bygge på at de kjærende parter har et rettskrav på at saksbehandlingen skal stanses, eventuelt at ligningsmyndighetene skal pålegges å ikke oversende eventuelle forklaringer til politiet. Staten kan ikke se hvilket rettslig grunnlag et slikt krav skal bygges på, jf foran.
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten er enig med namsretten i at det er et grunnleggende vilkår for å kunne få midlertidig forføyning etter tvangsloven kap. 15, jf §15-1 og §15-2 bokstav a, at det er mulig å få senere dom for det krav som skal sikres. Det vises til Falkanger, Flock og Waaler Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer (1992) side 839. I denne saken foreligger intet forvaltningsvedtak som er gjenstand for overprøving av domstolene, og de kjærende parter kan derfor ikke få dom for ugyldighet. De kan heller ikke få dom for at ligningsmyndighetene skal stanse sin saksbehandling.
Lagmannsretten antar således at det ikke er anledning til å få forføyning for at en offentlig myndighet midlertidig skal unnlate å bruke sin rett til å treffe vedtak, eller at vedtak ikke skal kunne treffes før en viss betingelse er inntrådt. Det synes å være særlig dette siste som kreves av de kjærende parter, idet man ønsker ligningsmyndighetenes saksbehandling og dermed vedtak utsatt inntil straffesaken er endelig avgjort. Kravet synes å bygge på en hypotese om at vedtaket ellers vil komme til å lide av slike grunnleggende mangler at det vil kunne kjennes ugyldig i en senere tvist for domstolene. En slik hypotese er etter lagmannsrettens oppfatning rettslig irrelevant.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det er grunnlag for forføyning etter tvistemålsloven §15-2 bokstav b, dvs for å avverge en vesentlig skade.
De kjærende parters rettigheter og plikter i forhold til ligningsmyndighetenes behandling av skattesaken gjelder uavhengig av den verserende straffesaken, hvor det for øvrig kun er tatt ut tiltalebeslutning mot Henning Holstad personlig. Under ingen omstendighet kan lagmannsretten se at de kjærende parter har rettslig grunnlag for å motsette seg oversendelse av deres eventuelle forklaringer for ligningsmyndighetene til politiet. Lagmannsretten slutter seg til namsretten når den uttaler at spørsmålet om hvilken betydning eventuelle forklaringer for ligningsmyndighetene skal kunne tillegges i en straffesak, må avgjøres etter straffeprosessens regler for bruk av utenrettslige forklaringer.
Etter dette finner lagmannsretten at namsrettens kjennelse må bli å stadfeste for så vidt angår kjæremålets prinsipale påstand, idet en heller ikke har noe å bemerke til namsrettens omkostningsavgjørelse.
Når det gjelder de kjærende parters subsidiære påstand, innebærer denne etter lagmannsrettens oppfatning et nytt krav i forhold til det som var gjenstand for behandling for namsretten. Om fremsettelse av nye krav for kjæremålsinstansen vises til Schei: Kommentar til tvistemålsloven bind II side 357. Her uttales det bl.a. at Et vilkår for dette må være at det nye kravet står i rimelig sammenheng med det krav som var fremsatt for underinstansen.
Det henvises videre til tvistemålsloven §366 og §367 som gir "en viss veiledning".
Lagmannsretten finner det unødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om kravet har slik sammenheng med det opprinnelige kravet at det kan fremmes til realitetsbehandling. Etter rettens syn må det i alle fall avvises p.g.a. manglende aktuell rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54.
Pr i dag er det ikke opptatt noen forklaringer for mulig oversendelse til politiet, og det er etter det opplyste heller ikke gitt noe pålegg om å gi forklaringer til ligningsmyndighetene. Lagmannsretten finner for øvrig grunn til å tilføye at det følger av rettens bemerkninger ovenfor at kravet neppe ville ført frem, dersom det var gjenstand for realitetsbehandling.
Etter dette må den subsidiære påstand bli å avvise.
Holstad, Mustad og Eierselskapet Storo har forgjeves anvendt kjæremål. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd jf tvangsloven §3-4, pålegges de å erstatte staten dens saksomkostninger for lagmannsretten, idet retten ikke kan se at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier fritak for erstatningsplikten. Omkostningene fastsettes i samsvar med statens påstand til 3 000 kroner med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Begjæringen om forbud mot utlevering av forklaringer i skattesaken til politiet avvises.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Henning Holstad, Helene Mustad og Eierselskapet Storo AS en for alle og alle for en til staten v/Finansdepartementet 3.000 - tretusen - kroner med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer, innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.