LB-1997-1725
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-08-06 |
| Publisert: | LB-1997-01725 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr. 96-2264 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01725 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Monica Schilvold (Prosessfullmektig: Advokat Leif Ericsson). Kjæremotpart: Automo Kontroll AS (Prosessfullmektig: Advokat Stein Bjarne Eikeland). |
| Forfatter: | Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Karl Sundt-Ohlsen. Lagdommer Vibecke Groth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §111, §113, §172, §177, §181, §184, §207, §174, §180 |
Kjæremålet gjelder saksomkostninger.
Den 18 september 1995 ble Monica Schilvolds privatbil parkert på et privat parkeringsområde på Skøyen i Oslo. Selskapet Automo Kontroll AS fremmet i denne forbindelse krav mot Monica Schilvold om betaling av tilleggsavgift på 300 kroner på grunn av for lite betalt parkeringsavgift. Schilvold protesterte mot kravet og gjorde gjeldende at hun ikke hadde parkert bilen på parkeringsplassen. Automo Kontroll AS svarte at kravet ville bli opprettholdt dersom Schilvold ikke oppga navn og adresse på vedkommende som benyttet bilen den dagen parkeringen skjedde.
Etter at Automo Kontroll AS hadde tatt ut forliksklage mot Monica Schilvold, avsa Bærum forliksråd 18 september 1996 dom der Schilvold ble dømt til å betale tilleggsavgiften med tillegg av saksomkostninger og utenrettslige omkostninger. Monica Schilvold angrep forliksrådets dom ved stevning til Asker og Bærum herredsrett. I stevningen opplyste hun at det var hennes sønn som disponerte bilen i den aktuelle perioden. Hun gjorde blant annet gjeldende at krav knyttet til parkeringen bare kunne fremmes på avtalerettslig grunnlag, slik at krav ikke kunne rettes mot bilens eier dersom eieren ikke hadde parkert bilen. Hun påsto seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger. I tilsvar gjorde Automo Kontroll AS gjeldende at når bileieren nå hadde opplyst hvem som disponerte bilen, var selskapet enig i at bileieren måtte frifinnes, og la ned påstand om dette. Selskapet gjorde gjeldende at det måtte tilkjennes saksomkostninger for forliksrådet og herredsretten.
Asker og Bærum herredsrett avsa 13 desember 1996 dom der Schilvold ble frifunnet, men dømt til å betale saksomkostninger med 2 490 kroner til Automo Kontroll AS. Herredsretten fant under henvisning til tvistemålsloven §172 annet ledd at det ikke var grunnlag for å tilkjenne Monica Schilvold saksomkostninger. Hun ble ilagt saksomkostninger for forliksrådet og herredsretten under henvisning til tvistemålsloven §177.
Schilvold anket dommen til Borgarting lagmannsrett, og påkjærte samtidig herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Samtykke til anke uten hensyn til ankeverdi ble ikke gitt. Borgarting lagmannsrett avsa så 3 april 1997 kjennelse i kjæremålssaken. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse ble opphevet, og saken hjemvist til herredsretten til fortsatt behandling. Omkostningsavgjørelsen ble opphevet på grunn av mangelfull begrunnelse. Blant annet hadde herredsretten ikke sagt noe om hvilket alternativ i tvistemålsloven §177 den hadde benyttet. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten ble utsatt til den avgjørelsen som avslutter saken.
Asker og Bærum herredsrett avsa 20 mai 1997 dom med slik domsslutning:
1. Saksøker dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten med kr 2490,- - kronertotusenfirehundreognitti - til Automo Kontroll AS.
2. Saksøker dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten med kr 2250,- - kronertotusentohundreogfemti - til Automo Kontroll AS.
Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av nærværende dom.
Monica Schilvold har påkjært denne avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett. Hun gjør i hovedsak gjeldende:
Herredsretten har ilagt saksomkostninger etter tvistemålsloven §177 første ledd. Retten har funnet at Schilvold i forliksrådet rettsstridig nektet å opplyse til motparten hvem som disponerte bilen da den ble parkert. Retten har i denne sammenheng vist til tvistemålsloven §111 og §113. Schilvold gjør gjeldende at §111 overhodet ikke har betydning for det spørsmålet saken gjelder. Forklaringsplikten etter §113 er begrenset mellom slektninger i opp- og nedstigende linje slik det går fram av tvistemålsloven §207 første ledd. Monica Schilvold hadde derfor i forliksrådet ingen plikt til å opplyse om at det var hennes sønn som hadde parkert bilen. Det må være uriktig rettsanvendelse når herredsretten har lagt til grunn at moren, fordi hun var part, skulle ha plikt til å være angiver overfor sønnen. Det er videre rettslig og bevismessig uriktig når forliksrådet i sin avgjørelse bygget på at det ikke forelå grunnlag for å unnlate å betale lovlig ilagt parkeringsbot. Det betalingsansvar Schilvold ble ilagt fra forliksrådets side, bygget dermed på uriktige forutsetninger. Den kjærende part måtte derfor angripe forliksrådets uriktige dom, der saksomkostningsansvaret var 1485 kroner. Selv om det skulle være slik herredsretten forutsetter, at moren hadde plikt til å oppgi sin sønn som den som disponerte bilen, kunne saksomkostningsansvaret i den forbindelse ikke overstige 1485 kroner, som var det omkostningsbeløpet forliksrådet ila henne, ettersom Monica Schilvold i stevningen til herredsretten, etter å ha søkt advokatbistand, opplyste om at det var sønnen som hadde kjørt bilen.
Når et parkeringsselskap velger et system med forhåndsbetaling og bomfrie inn- og utpasseringer, og tjener store beløp på å innkreve tilleggsavgifter fra folk som har stått lenger parkert enn de har forhåndsbetalt for, må parkeringsselskapet selv passe på sine kunder. Risikoen for å klarlegge hvem som har parkert bilen, ligger på selskapet. En bileier som ikke selv har parkert bilen, kan selvsagt risikere med urette å bli holdt betalingsansvarlig for den som har parkert bilen hvis eieren ikke selv undersøker hvem dette var, men dette innebærer ikke at eieren ut fra sivilrettslige, avtalerettslige grunnsetninger misligholder sine forpliktelser overfor et privat parkeringsselskap ved ikke å inngi seg på de undersøkelser parkeringsselskapet ber om.
Den kjærende part anfører at hun må tilkjennes egne saksomkostninger i forbindelse med den første behandlingen i herredsretten, ettersom det ikke var grunnlag for å benytte tvistemålsloven §172 annet ledd. Videre må hun tilkjennes saksomkostninger såvel for herredsretten som for lagmannsretten, og fritas for å betale motpartens omkostninger. Monica Schilvold har lagt ned slik påstand:
1) Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse i dom/kjennelse av 20. mai 1997 oppheves, jfr. slutningens Pkt. 1 og Pkt. 2.
2) Monica Schilvold tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med kr 20470,-.
Automo Kontroll AS viser i sitt tilsvar til det som tidligere er anført i saken og slutter seg til herredsrettens begrunnelse. At eieren av en bil pålegges å opplyse hvem han har overlatt bilen til, faller ikke inn under tvistemålsloven §207 første ledd. Anførselen om angiveri faller på sin egen urimelighet. Brukeren av bilen har full anledning til å innlevere klage på kontrollavgiften, og få denne behandlet på samme måte som enhver annen. En eier må være forpliktet til å opplyse til parkeringsselskapet hvem som har disponert bilen. Vedkommende vil ofte være et familiemedlem. Bileieren har i dette tilfellet hevdet at hun ikke visste hvem som disponerte bilen, for deretter i stevningen til herredsretten å ha opplyst at det var sønnen. En slik fordekt opptreden kan rettsordenen ikke akseptere. En rett for bileier til å nekte å oppgi brukeren vil også kunne få store følger for parkeringsbransjen.
Alt tyder på at forliksrådet har vært klar over at det gjaldt privat ilagt parkeringsavgift, ikke offentlig parkeringsavgift. Det er videre i tilsvaret blant annet gjort nærmere rede for hvorfor det ofte er uhensiktsmessig å stenge private parkeringsplasser med bom. I tilsvaret har Automo Kontroll AS lagt ned slik påstand:
1. Dom i sak 96-264 A for Asker og Bærum Herredsrett stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for nærværende kjæremål etter rettens skjønn.
Lagmannsretten bemerker at tvisten opprinnelig gjaldt krav om betaling av en privat parkeringsavgift på 300 kroner. De saksomkostningene partene krever dekket i anledning tvisten, er nå kommet opp i vel 25000 kroner.
Det er korrekt når herredsretten har truffet den siste saksomkostningsavgjørelsen i form av dom.
Kjæremålet gjelder herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Lagmannsretten kan bare prøve herredsrettens lovanvendelse, eventuelt om herredsrettens begrunnelse er tilstrekkelig til at lovanvendelsen kan kontrolleres, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Herredsrettens siste omkostningsavgjørelse gjelder saksomkostningene for forliksrådet, omkostningene for herredsretten i forbindelse med avsigelse av dom i saken, og omkostningene for lagmannsretten i forbindelse med kjæremålssaken der herredsrettens første omkostningsavgjørelse ble opphevet. Den kjærende part, Monica Schilvold, krever seg tilkjent egne saksomkostninger knyttet til disse tvistene, og gjør videre gjeldende at hun uriktig er pålagt å betale saksomkostninger til motparten.
Schilvold har fått medhold i selve realitetstvisten for herredsretten, ettersom herredsretten her avsa dom i samsvar med partenes felles påstand om frifinnelse. Herredsretten har unnlatt å tilkjenne henne saksomkostninger under henvisning til unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 andre ledd. Retten har funnet at det kan legges Schilvold til last at det kom til sak. Herredsretten har her bygget på at forliksklage ville vært unngått dersom Schilvold hadde opplyst at det var hennes sønn som disponerte bilen da den ble parkert. En bileier vil etter omstendighetene kunne ha slike grunner til ikke å oppgi hvem som har disponert vedkommendes bil, at unnlatt opplysning ikke kan "legges ham til last", slik dette uttrykket benyttes i §172 annet ledd. Herredsretten har imidlertid i dette tilfellet funnet at Schilvold ikke hadde noen rimelig grunn til ikke å gi denne opplysningen, og at det kan legges henne til last at hun ikke gjorde det. Lagmannsretten finner det klart at denne vurderingen ikke er i strid med loven. Det er i forbindelse med denne delen av omkostningsavgjørelsen ikke nødvendig å ta standpunkt til om Schilvold hadde noen opplysningsplikt hjemlet i prosessrettslige eller andre regler. Etter tvistemålsloven §172 annet ledd er det tilstrekkelig at retten finner at det kan bebreides den vinnende part at det er kommet til sak. Et slikt grunnlag for bebreidelse kan foreligge selv om parten ikke har overtrådt noen rettsplikt. Det er etter dette ikke grunnlag for å oppheve herredsrettens avgjørelse om ikke å tilkjenne Schilvold saksomkostninger i saken.
Til tross for at Schilvold har vunnet saken i realiteten, har herredsretten pålagt henne å betale saksomkostninger til motparten under henvisning til tvistemålsloven §177 første ledd om at hun ved rettsstridig atferd under saken har voldt motparten utgifter.
Parkeringsselskapet krevde seg i tilsvaret til herredsretten tilkjent saksomkostninger for forliksrådsbehandlingen, og omkostningene knyttet til utarbeidelse av selve tilsvaret. Førstnevnte omkostninger gjelder kun utarbeidelse av forliksklage, og er på 990 kroner. Et krav på "utenrettslige omkostninger" med 495 kroner, som ble tilkjent i forliksrådet, opprettholdt selskapet ikke for herredsretten. Utgiftene til utarbeidelse av forliksklage kan Schilvold imidlertid ikke pålegges å betale i medhold av tvistemålsloven §177, ettersom bestemmelsen bare hjemler ansvar for rettsstridig atferd "under saken". Partenes opptreden før sak reises kan ikke føre til ansvar etter denne bestemmelsen, jf Rt-1981-1198. Her bemerkes at også andre alternativ i §177 første ledd, om utgifter voldt ved "forsømmelse", i samsvar med det som ellers følger av §177 må forstås slik at alternativet bare gjelder forsømmelser under selve rettssaken. Det er ikke grunn til at ansvaret for forsømmelse skulle være mer omfattende enn ansvaret for rettsstridig atferd.
Lagmannsretten tilføyer at den ikke kan se at Monica Schilvold hadde noen plikt til å opplyse til parkeringsselskapet hvem som hadde disponert bilen hennes da selskapet opprinnelig krevde henne for parkeringsavgiften, før forliksklage ble tatt ut. Noen slik plikt kan ikke sees å ha foreligget på avtalerettslig eller annet grunnlag. Om hennes nektelse av å gi slik opplysning kunne påføre henne ansvar for kontrollavgiften, f eks på erstatningsrettslig grunnlag eller på grunnlag av bevisbyrderegler, faller det utenfor kjæremålssaken å ta standpunkt til.
Det var etter dette i strid med loven å ilegge Schilvold omkostninger for forliksrådet. Allerede av denne grunn må herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves.
Spørsmålet om Schilvold utviste rettsstridig atferd slik som angitt i §177 ved under forliksrådsbehandlingen å unnlate å opplyse om at det var hennes sønn som disponerte bilen, får bare betydning for så vidt gjelder omkostningene knyttet til parkeringsselskapets tilsvar til herredsretten. Lagmannsretten bemerker her at selv om Schilvold i stevningen til herredsretten opplyste hvem som disponerte bilen, var det klart at stevningen i seg selv påførte selskapet nødvendige omkostninger til juridisk bistand, også ut over prosedyre om saksomkostningsspørsmålene. Selskapet måtte blant annet vurdere om det skulle godta bileierens opplysning som riktig, og lagmannsretten finner det klart at selskapet var berettiget til å søke juridisk bistand for å avgi tilsvaret.
Spørsmålet om det her foreligger rettsstridig atferd, slik dette begrepet er benyttet i §177, må anses tvilsomt. Vilkåret om rettsstrid må etter lagmannsrettens mening, særlig sett på bakgrunn av de øvrige alternativene i §177 første og annet ledd, forstås slik at det må konstateres en rettslig plikt for Schilvold til på spørsmål fra retten å gi opplysningen. Som påpekt av herredsretten synes tvistemålsloven §111 og §113 å forutsette en plikt for en part til svare på et slikt spørsmål. En slik plikt gjelder i så fall også under domsbehandling i forliksrådet. Spørsmålet om, og eventuelt i hvilket omfang, en part har forklaringsplikt i en sivil sak i den forstand at det er rettsstridig at han ikke på spørsmål gir alle de opplysningene han kjenner til som kan ha betydning for avgjørelsen av de materielle krav saken reiser, må imidlertid anses som tvilsomt, også sett på bakgrunn av regelen i tvistemålsloven §184 annet ledd og det forhold at det er på det rene at en partsforklaring ikke kan framtvinges. Spørsmålet er behandlet av blant andre Schei i Tvistemålsloven (I) side 253, Skeie i Den norske civilprosess (II 1940) side 103 og Hagerup i Civilproces (II 1918) side 44, og i RG-1961-513. Lagmannsretten antar at det ikke kan anses pliktstridig at en part unnlater å opplyse om et forhold som er egnet til å bevirke at han frifinnes. Lagmannsretten kan heller ikke se at det på annet grunnlag var rettsstridig av Schilvold å unnlate å gi opplysningen for forliksrådet. Lagmannsretten finner det imidlertid klart at tvistemålsloven §207, som er påberopt av Schilvold, ikke får noen betydning for spørsmålet slik forholdene ligger an her.
Etter dette må herredsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til fortsatt behandling. For å unngå ytterligere kjæremål og omkostninger i saken, finner lagmannsretten grunn til å si følgende i anledning behandlingen i herredsretten:
Ut fra den begrunnelsen herredsretten har gitt, synes et ansvar for Schilvold for motpartens saksomkostninger for herredsretten å være hjemlet i §177 annet ledd første alternativ. Lagmannsretten forstår §177 slik at begge ledd i bestemmelsen regulerer en parts ansvar for motpartens saksomkostninger uansett sakens utfall. En part må som nevnt ovenfor kunne velge ikke å legge fram en opplysning som er egnet til å styrke hans sak, men han må anses for å trekke saken utilbørlig i langdrag dersom han først lar være å legge den fram, for så i en høyere rettsinstans likevel å gjøre det, med mindre det foreligger en rimelig grunn for dette. Schilvolds unnlatelse av å gi opplysninger om brukeren av bilen allerede for forliksrådet har medført at saken har gått ytterligere en runde i rettsapparatet, og dette har påført parkeringsselskapet utgifter til juridisk bistand for herredsretten. Dermed foreligger den årsakssammenhengen som kreves etter §177. Lagmannsretten legger til at det forhold at Schilvold påanket (påstevnet) forliksrådets dom på grunn av saksbehandlingsfeil og lovanvendelsesfeil, er uten betydning for spørsmålet om ansvar.
Det er uklart om Monica Schilvold også for lagmannsretten nå anfører at Automo Kontroll AS ikke er rette innehaver av kravet på parkeringsavgift, og derfor heller ikke har krav på saksomkostninger i saken. Lagmannsretten bemerker at dette spørsmål ikke kan prøves for lagmannsretten i forbindelse med et saksomkostningskjæremål, jf tvistemålsloven §181 annet ledd andre punktum.
Lagmannsretten ser ikke grunn til å utsette avgjørelsen av omkostningene knyttet til kjæremålene over herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Angrepet på herredsrettens omkostningsavgjørelse har delvis ført fram, og kjæremålssaken er dels vunnet og dels tapt.
Schilvold har fått medhold i at hun ikke skal ilegges omkostninger for forliksrådet, men ikke i spørsmålet om hun selv skal tilkjennes saksomkostninger, og heller ikke i at ansvar for herredsretten ikke kan ilegges etter tvistemålsloven §177. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd §174 første ledd om at partene selv skal bære sine saksomkostninger. Avgjørelsen gjelder omkostningene for lagmannsretten både i den forrige og i denne kjæremålssaken. Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Herredrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves, og saken hjemvises til herredsretten til fortsatt behandling.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten i forbindelse med kjæremålene tilkjennes ikke.