LB-1997-1873
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-12 |
| Publisert: | LB-1997-01873 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 97-01707 A/21 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01873 K/04. Påkjært til Høyesterett, se HR-1998-00021 K. Kjæremålet forkastet. |
| Parter: | Den kjærende part: Foreningen 2 Foreldre v/Rune Rækken (Prosessfullmektig: Ronny Skaar og Mentz Indergaard, Råholt). Kjæremotpart: Staten v/Barne- og familiedepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Anne Margrethe Lund, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hilde Wiesener Haga, 2. Lagdommer Hans Kristian Bjerke, 3. Lagdommer Erik Chr Stoltz |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Barneloven (1981) §44, §180, Tvistemålsloven (1915), EMK (1999), EMK (1999) |
Saken gjelder kjæremål over avvisning av sak som er anlagt for avgjørelse av om barneloven §44 er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, protokoll 7, artikkel 5.
Ved stevning til Oslo byrett av 21 februar 1997 reiste Foreningen 2 Foreldre v/leder Rune Rækken søksmål mot staten v/Barne- og familiedepartementet med slik påstand:
1. Regelen i barneloven §44 om at den forelderen som har samværsrett med sine barn selv må dekke reisekostnadene ved utøvelsen av samværsretten, er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon protokoll 7 art. 5 forsåvidt gjelder forholdet mellom personer som er eller har vært gift.
2. Saksøker tilkjennes sakens kostnader.
Staten v/Barne- og familiedepartementet påsto saken avvist, og Oslo byrett avsa 4 juni 1997 kjennelse med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. Foreningen 2 Foreldre v/leder Rune Rækken pålegges å erstatte Staten v/Barne- og familiedepartementet saksomkostninger med kr 2500,- - totusenfemhundre -.
Foreningen 2 Foreldre v/Rune Rækken har ved prosessfullmektigene Ronny Skaar og Mentz Indergaard i rett tid påkjært avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett. Staten v/Barne- og familiedepartementet v/Regjeringsadvokaten v/advokat Anne Margrethe Lund har tatt til motmæle.
Foreningen 2 Foreldre v/Rune Rækken har i det vesentlige anført:
Fordeling av reisekostnader mellom foreldre ved utøvelse av samvær med felles barn vil være av helt grunnleggende betydning for om et barn skal kunne opprettholde stabil kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd. Barneloven §44 fastslår som hovedregel at den av foreldrene som skal utøve samværsretten selv må bære reisekostnadene ved samværet.
Denne ordning er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), protokoll 7, artikkel 5, som bestemmer at ektefeller i forhold til sine barn skal ha like rettigheter og likt ansvar av privatrettslig art også etter oppløsning av ekteskapet.
FNs barnekonvensjon, artikkel 16 bestemmer også at intet barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i privatlivet.
Barneloven §44 om fordeling av reiseutgifter er et spørsmål om en menneskerett skal la seg økonomisk realisere.
Foreningen 2 Foreldre er en representativ organisasjon for den gruppe barn og foreldre som rammes av bestemmelsen i barneloven §44, og som følge av ordningen i stor grad hindres i å gjennomføre samværsordningen.
EMK, artikkel 13 pålegger statene å gi borgerne reelle muligheter for å få prøvd sine rettigheter etter konvensjonen overfor domstolen. Den eneste mulighet personer med svake ressurser har til å få prøvet spørsmålet, er gjennom en organisasjon. Det finnes ikke alternativer til å anlegge søksmål til prøvelse av et abstrakt rettsspørsmål.
Foreningen 2 Foreldre v/Rune Rækken har ved prosessfullmektig Ronny Skaar nedlagt slik påstand:
1. Sak 97-01707 A/21 blir å fremme.
Staten v/Barne- og familiedepartementet v/Regjeringsadvokaten har i det vesentlige anført:
Foreningen 2 Foreldre kan ikke gå til søksmål om forhold som utelukkende gjelder rettigheter og plikter for enkeltmedlemmene.
Foreningen 2 Foreldre er ikke representativ for de personer saken angår. I 1996 hadde foreningen kun 1 083 medlemmer, mens det er 118 321 bidragspliktige som betaler bidrag gjennom det offentlige. I tillegg kommer de som betaler bidrag uten å gå gjennom det offentlige. Med et så lavt medlemstall representerer ikke foreningen samværsforeldre i tilstrekkelig grad til å kunne reise søksmål.
Det er ikke adgang til å kreve dom for et abstrakt rettsforhold som at en lov er i strid med folkerettslige forpliktelser. En dom om at barneloven er i strid med EMK vil ikke ha noen umiddelbar konsekvens for den kjærende part. Folkeretten er en rettskildefaktor etter norsk rett, og en dom om motstrid mellom bestemmelsene vil derfor ikke si noe om hvilke konsekvenser dette vil ha.
EMK, artikkel 13 gir ikke videre adgang til prøvelse for nasjonale domstoler enn for konvensjonsorganene. Klageren må selv være utsatt for en krenkelse, og det er heller ikke adgang til generelle og abstrakte klager av den type at en lovbestemmelse er i strid med EMK.
Staten v/Barne- og familiedepartementet har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Barne- og familiedepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten beregnet til kroner 3000,-.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Betingelsene for å kunne avsi fastsettelsesdom er etter tvistemålsloven §54 at fastsettelsen skal gjelde "et retsforhold eller en rettighet" og at saksøkerne har rettslig interesse av avgjørelsen. Dette innebærer at domstolene ikke kan avgjøre den generelle gyldighet eller abstrakte rekkevidde av en lovbestemmelse. For at det skal foreligge et rettsforhold eller en rettighet, må avgjørelsen knyttes til en materiell tvist. Den foreliggende tvist dreier seg utelukkende om en norsk lovregel er i strid med folkerettslige regler, og følgelig ikke om et rettsforhold eller rettighet i tvistemålsloven forstand. Betingelsen i tvistemålsloven §54 for å reise søksmål er derfor ikke til stede, jf Jo Hov: Rettergang i sivile saker, side 132 og Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, Bind I, side 127 samt Rt-1984-1488.
Den kjærende part har gjort gjeldende at søksmålet, slik det er presentert for byretten, er den eneste måten samværsforeldre kan få prøvet om barneloven §44 er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Lagmannsretten er ikke enig i det. Den av foreldrene som skal utøve samværsrett og som mener at utgiftsfordelingen i barneloven §44 er i strid med EMKs bestemmelser, kan anlegge søksmål mot den av foreldrene som barnet bor hos. I en slik konkret sak kan spørsmålet om lovkonflikt behandles.
Etter dette vil byrettens kjennelse bli å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og i overensstemmelse med tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes den kjærende part å betale sakens omkostninger, idet lagmannsretten ikke finner at det foreligger særlige omstendigheter som burde frita for erstatningsplikten. Regjeringsadvokaten har påstått saksomkostningene satt til kr 3 000, som legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Foreningen 2 Foreldre v/Rune Rækken tilpliktes å betale saksomkostninger til staten v/Barne- og familiedepartementet med 3 000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.