LB-1997-1981

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-06-10
Publisert:	LB-1997-01981
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 93-08136 A/ - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01981 A/02 - Anke til Høyesterett nektet fremmet; HR-1998-00727K .
Parter:	Ankende part: Toril Myhrer (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Morten Lång).
Forfatter:	Lagdommer Hjalmar Austbø, formann. Byfogd Terje Reinholt Johansen - Mindretall: Lagdommer Steingrim Bull
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180

Saken gjelder erstatningskrav mot advokat som følge av at klientens erstatningskrav mot den tidligere arbeidsgiveren for løsemiddelskade ble foreldet.

Toril Myhrer ble ansatt ved daværende AS Moss Glassverk i 1973. Arbeidsforholdet opphørte i 1984 etter 11 år i fabrikken. Hun mente seg påført skader som følge av at hun ble utsatt for organiske løsemidler, vesentlig fra lynol på arbeidsplassen, og gav advokat A i oppdrag å kreve erstatning fra den tidligere arbeidsgiveren. Under forhandlingene med arbeidsgiverens forsikringsselskap ble Myhrer tilbudt kr 300000, som advokat A anbefalte. Myhrer godtok ikke tilbudet og engasjerte advokat Winther Christensen, som reiste sak for Moss byrett. Etter begjæring fra saksøkeren ble saken hevet, og ny sak ble reist mot advokat A. Oslo byrett kom til at det ikke var årsakssammenheng mellom løsemiddelpåvirkningen og Myhrers helseproblem og frifant advokat A. Domsslutningen lyder:

1. A frifinnes

2. Hver av partene dekker sine saksomkostninger.

Etter anke stadfestet lagmannsretten byrettens dom. Lagmannsretten la til grunn at kravet mot arbeidsgiveren ikke var foreldet. I kjennelse av 19 juni 1997 - Rt-1997-1070 - kom Høyesterett til at kravet var foreldet. Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom og hjemviste saken til fortsatt behandling for lagmannsretten.

Ny ankeforhandling ble holdt i lagmannsretten 5-7 mai 1998. Toril Myhrer møtte sammen med sin prosessfullmektig og gav forklaring. Ankemotparten møtte ved prosessfullmektigen. To sakkyndige vitner, nevrolog, professor Johan A Aarli og nevrolog, lege Tor S Haugstad ble avhørt over telefon. De andre sakkyndige vitnene, spesialist i yrkesmedisin Hans H Tjønn, spesialist i yrkesmedisin Gunnar Mowé og spesialist i yrkesmedisin dr med Sverre Langård møtte og forklarte seg i retten. Dokumentasjon fremgår av rettsboken.

Toril Myhrer har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1. A betaler ménerstatning til Toril Myhrer begrenset oppad til kr 100000,-.

2. Jan-Arne Isaken betaler erstatning for lidt inntektstap til Toril Myhrer for inntektsårene 1985-1997 med kr 592000,-, med tillegg av lovens rente av netto årstap for hvert av tapsårene fra 1985 til betaling skjer.

3. A betaler erstatning for tap i fremtidig erverv til Toril Myhrer med kr 681000,-.

4. A betaler sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett til Toril Myhrer og det offentlige, alt med tillegg av lovens rente for hvert enkelt omkostningskrav regnet fra en måned etter at enkeltkravene ble fremsatt og til betaling skjer.

A har tatt til gjenmæle og lagt ned slik påstand:

1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Toril Myhrer dømmes til å betale saksomkostninger for samtlige retter.

Saksforholdet for øvrig fremgår av de tidligere avgjørelser i saken.

Toril Myhrer har i det vesentligste gjort gjeldende:

Erstatningskravet mot arbeidsgiveren ble foreldet mens advokat A hadde i oppdrag å fremme kravet, uten at han tok de skritt som var nødvendig for dette. Han blir derfor ansvarlig for den erstatning som Myhrer hadde krav på fra arbeidsgiveren.

Det anføres at dersom det er tvil om ansvarsforholdet for advokat A, må tvilen gå ut over ham, jf Nils Nygaard: "Skade og ansvar", 3 utgave, side 430 (4 utgave, side 477-78).

Fabrikken ville vært ansvarlig både på culpagrunnlag og på ulovfestet objektivt grunnlag, jf Fyrbøterdommen, Rt-1937-741. Bedriften kjente farene ved bruk av løsemidlene, men gjorde lite for å skape et farefritt arbeidsmiljø. I mange år var det dårlig ventilasjon og avsug. Arbeiderne hadde mangelfullt verneutstyr, og arbeidsprosessen foregikk på en måte som gjorde dem sterkt utsatt for fare. Da Myhrer klaget til verneombudet, ble hun avvist og nærmest utskjelt. Også andre enn Toril Myhrer er blitt skadet.

Byretten, som kom til at det ikke var årsakssammenheng, har vurdert bevisene feilaktig. Myhrer har i omfattende grad og gjennom mange år blitt utsatt for løsemiddelpåvirkning. Det er klar årsakssammenheng mellom dette og hennes helseskader og arbeidsuførhet. Sammenhengen fremgår av en rekke medisinske utredninger.

Det løsemiddel hun har vært mest utsatt for, toluen, finnes i lynol og har en fettløsende evne. Ved innånding i lynoldamp tas stoffene opp i kroppen og løser opp fettlaget i nervecellene. Gjennom nevrologiske og nevropsykologiske undersøkelser - blant annet fra Rikshospitalets nevrologiske avdeling, jf spesialisterklæring 21. mars 1990 - er det påvist objektive funn som viser hjerneskade. Det heter i erklæringen at man ikke finner holdepunkter for at det foreligger andre årsaker enn løsemiddelpåvirkning, som etter opplysningene har vært tilstrekkelig for å utvikle hjerneskade. Erklæringen bygger både på undersøkelser på nevrologisk avdeling på Rikshospitalet, samt på psykolog Midtlyngs nevropsykologiske undersøkelse 11 mai 1987 og nevropsykologisk undersøkelse 15 mars 1989 fra nevropsykolog Slettvold og spesialpsykolog Kjell Flekkøy, samt på Hans H Tjønns yrkesmedisinske undersøkelse.

Etter at det forelå en rapporten fra Rikshospitalet, omgjorde Rikstrygdeverket en tidligere avgjørelse og Myhrer ble tilkjent yrkesskadeserstatning. I brev av 30 august 1990 meddelte Rikstrygdeverket Myhrer at hennes løsemiddelskade var godkjent som yrkessykdom likestilt med yrkesskade. Hun ble tilstått 100% uførepensjon.

Av vesentlig betydning for årsakssammenhengen er yrkesmedisinsk journal av 30 juni 1987 fra Hans H Tjønn. Han har omfattende erfaring i vurdering av løsemiddelskader. Han fant at årsakssammenhengen mellom den yrkesmessige eksponering for løsemidler og Myhrers psykiske og somatiske skader som initiativløshet, hodepine, glemsomhet og svimmelhet var godt etablert og utvilsom. Alle symptomer og hennes sykdomsutvikling stemte med den løsemiddelpåvirkning hun hadde vært utsatt for. I følge Tjønn var det ikke påvist eller mistanke om andre sykdommer.

I retten forklarte Tjønn at resultatene som kom frem etter løsemiddelmålingene i juni 1978 i fabrikken, og som viste lav konsentrasjon, ikke var riktige. Målingene er antakelig utført på mangelfull måte. Retten må derfor legge til grunn at Myhrer har vært utsatt for betydelig høyere løsemiddelkonsentrasjoner enn det disse målingene viser. I tillegg har hun fått lynol på hendene og tatt inn giftstoffene gjennom huden.

Begge de rettsoppnevnte sakkyndige, Aarli og Langård, kom til at Myhrer hadde medisinsk invaliditet som følge av løsemiddeleksponering - altså årsakssammenheng. Aarli vurderte den medisinske invaliditet til 30%, med tillegg av ca 10% som neppe kunne tilbakeføres til løsemidler. Langård anslo den medisinske invaliditeten til 20-25%. Han fant at nær halvparten av dette kom av løsemiddelpåvirkning. Langård har imidlertid ikke sett bort fra den verdiløse målingen som ble gjort i 1978. Dessuten har han lagt til grunn for kort påvirkningstid, blant annet fordi han har tatt hensyn til Myhrers fireårige fravær og også neddempet sykdomssymptomene. Særlig har han lagt vekt på at hun har hatt andre helseplager. Således har han vist til hodepine som hun hadde før hun begynte på Moss Glassverk, og ryggproblemer som hun fikk ved et fall. Disse helseskadene er imidlertid borte. Endelig anføres at Langård har lagt til grunn et uriktig, vitenskapelig - ikke juridisk - krav til årsakssammenheng. Disse forhold gjør at Langårds erklæring tilnærmelsesvis blir verdiløs. Retten må legge til grunn Aarlis konklusjoner, som støttes av nevrologene Tengesdal og Robberstad, og av nevropsykologene Egil Midtlyng og Helge Slettvold, samt psykolog Kjell Flekkøy.

Foruten de subjektive symptomene påpeker Aarli objektive funn. Ved cerebral CT er det påvist en lett utvidelse av hjernens hulrom som skyldes svinn av hjernevev. Han konkluderer med at Myhrer har sikre tegn til hjerneskade, og han finner at de konsentrasjoner av organiske løsemidler som hun har vært utsatt for, har vært høye nok og pågått lenge nok til å gi de symptomer som han beskriver. Begge de rettsoppnevnte sakkyndige anslo den yrkesmessige uførhet til 60%. Langård tilskrev 20-25 vektprosent til løsemiddelpåvirkningen.

Den årsakssammenheng som de sakkyndige har funnet, underbygges av at Rikstrygdeverket også innvilget yrkesskadeserstatning, og at forsikringsselskapet Samvirke dessuten har utbetalt erstatning etter en gruppelivsforsikring.

Det er ikke holdepunkter for at Myhrers skader skyldes andre forhold. Således er det ingen mistanke om alkoholmisbruk eller at hun simulerer eller overdriver plagene.

Løsemiddeleksponeringen er alene årsak til helseskadene.

Partene er enige om beregningsmåten for erstatningsutmålingen. Uenigheten gjelder spørsmålet om årsakssammenheng og hvilken invaliditets- og uførhetssprosent som skal legges til grunn.

Ved utmålingen av ménerstatningen må det ut fra de medisinske vurderinger som foreligger være riktig etter dagens yrkesskaderegler å plassere Myhrer i gruppe 3, tilsvarende 35-44%. Det gir en ménerstatning på kr 178204. Hun skal ha fradrag for kr 41.629 i utbetalt yrkesskadetrygd. Kravet avrundes til kr 100.000 som gir uttrykk for nøkternhet.

I lidt tap krever hun kr 590000. Partene er uenige om hvor stor del av skaden som kan tilbakeføres til løsemiddelpåvirkningen. Myhrer anfører at det gjelder hele skaden. Den har gjort det umulig for henne å gå tilbake til yrkesarbeid. Uten den ville hun vært i arbeid. Det er enighet om tillegg av lovens rente av netto årstap for hvert av tapsårene fra 1985 til betaling skjer.

I tapte fremtidige arbeidsinntekter krever Myhrer kr 681000. Partene er på dette punktet uenige om hvor stor del av tapet som kan henføres til løsemiddelpåvirkning. Myhrer anfører at løsemiddelpåvirkningen har gjort henne helt arbeidsudyktig, og at hele hennes tap derfor blir å tilskrive løsemidlene.

Ankemotparten, A, har i det vesentligste anført:

Det bestrides ikke at Myhrer har det krav mot A som hun eventuelt ville hatt mot sin tidligere arbeidsgiver, dersom kravet var fremmet rettidig. Det er imidlertid ikke grunnlag for ansvar for arbeidsgiveren verken på culpagrunnlag eller etter reglene om objektivt ansvar.

Moss Glassverk opptrådte aktsomt etter datidens forhold og kunnskaper om løsemidler. Selv om enkelte medisinske eksperter kjente til visse følger av løsemiddelpåvirkning, var det liten kunnskap i bedriftene. Moss Glassverk installerte imidlertid ventilasjonssystemer i produksjonslokalene og avsug ved arbeidsplassene når man ble klar over at dette var viktig for arbeidernes helse.

Produksjonsprosessen innebar ingen særlig risiko når de nødvendige beskyttelsestiltak ble iverksatt, slik som i dette tilfellet. De første årene var det liten produksjon av varer hvor lynol inngikk i produksjonsprosessen. Det er ikke grunnlag for erstatning etter reglene om objektivt ansvar.

Subsidiært anføres at det ikke er årsakssammenheng mellom påvirkningen av løsemidler og Myhrers helseskade. Byrettens dom er således riktig. Byretten har gått grundig inn i de bevisene som er viktige. Når byretten har lagt avgjørende vekt på Langårds erklæring, er det fordi den fremstår som mest grundig og godt faglig fundert. Slik mandatet tilsier har han gått inn på det tidligere sykdomsbildet og andre mulige årsaksfaktorer for å gi en begrunnet vurdering av hvor stor del av hennes helseskader som eventuelt skyldes løsemiddelpåvirkningen og hva som må tilskrives andre forhold. Han har også i sterkere grad enn andre påvist faglig forankring for sine vurderinger. Det er grunn til å legge særlig vekt på hans uttalelser. Han er en av dem som her i landet har størst erfaring i å vurdere løsemiddelskader.

Langård er kommet til at Myhrers helseplager bare for en mindre del er forårsaket av løsemiddelpåvirkning. Som underlag for vurderingen hadde han blant annet opplysninger om at hun i 1972 - før hun begynte på Moss Glassverk - var henvist til nevrologisk undersøkelse på grunn av hodepine. Hun hadde også vært til behandling hos fysioterapeut for ryggsmerter. Som underlag for vurderingene hadde Langård også erklæringer av 25 mars og 5 juni 1985 fra nevrolog Tengesdal om at det ikke er holdepunkter for cerebral atrofi (hjerneskrump). I de to erklæringene regner Tengesdal opp en rekke lidelser som Myhrer oppgir å ha, og Tengesdal konkluderer nærmest med at mye av plagene ligger på det psykiske plan. Også hennes ryggplager var oppstått før fallet den 8 mars 1983, som angivelig skal ha utløst plagene. Det var opplyst i et udatert brev fra Astrid Asting til Moss trygdekontor at Myhrer hadde vært til behandling for nakkemyalgier 14 februar det året.

De andre sakkyndige som har uttalt seg, har i begrenset grad gått inn på Myhrers kompliserte sykdomsbilde og andre årsaksfaktorer enn løsemiddelpåvirkningen. De har heller ikke gått inn på hennes hodepineplager før hun begynte på Moss Glassverk. Det svekker i vesentlig grad betydningen av disse erklæringene.

Langård var kjent med at det var reist tvil om målingene i juni 1978 av konsentrasjonen av løsemidler i luften var riktig. Han opplyste i sin uttalelse (side 22) at det gjennomsnittlig ble målt 2 ppm (parts per million = antall deler av 1 million) toluen i luften i silketrykkavdelingen i juni 1978. Han forklarte i retten at dette ikke var påfallende sammenlignet med andre målinger han kjente til fra silketrykkavdelinger. I denne sammenheng fremholdes at det i rapporten fra Statens arbeidstilsyn om målingene står at det ved den innledende inspeksjon ikke kunne registreres generende lukt av løsemidler. Langård opplyser i erklæringen (side 35) at det ikke var samsvar mellom målingene og Myhrers subjektivt opplevde eksponering som var gitt i grunnlagsmaterialet. Selv om den løsemiddeleksponeringen Myhrer har vært utsatt for, antas å ha vært vesentlig høyere enn hva målingene i 1978 indikerte, så har tidsrommet for denne eksponeringen ikke vært mer enn 6-6,5 år. Langård påpeker at man fra litteraturen ikke kjenner tilfeller av løsemiddelbetinget nevrotoksisk encefalopati som har inntrådt etter så kort eksponeringstid, når det, som her, ikke synes å ha vært andre bidragende årsaksforhold til stede. Han peker på symptomer hos Myhrer som er lite forenlig med hennes sykdom og konkluderer med at eksponeringen alene ikke har vært tilstrekkelig til å forårsake Myhrers sykdom. Han finner det imidlertid sannsynlig (side 37) at eksponeringen for løsemidler kan ha bidratt til forsterkning av en del av skadelidtes symptomer, og tilføyer at noen av de nevrologiske utfallene kan være forenlig med et ikke erkjent ytre traume.

Det anføres at invaliditetsprosenten som kan tilskrives løsemiddelpåvirkning, ligger under terskelen på 15%, som er nedre grense for yrkesskadeserstatning. Etter fast praksis og rettsoppfatning er Myhrer da ikke berettiget til ménerstatning. Langård er kommet til at 20-25 vektprosent av den ervervsmessige uførhet - på 60% - kan tilskrives løsemiddelpåvirkning.

Aarli som også var rettsoppnevnt sakkyndig, har hatt tilgang på det samme medisinske materialet om Myhrer som Langård. Aarli har vurdert den totale medisinske invaliditet til 30%, altså noen høyere enn Langård. Aarli har imidlertid ikke like grundig som Langård gått inn på Myhrers tidligere sykdomsbilde og andre forhold som kan ha forårsaket hennes helseplager og uførhet. Således har han ikke behandlet spørsmålet om noen del av hennes ervervsmessige uførhet må tilskrives andre forhold enn løsemiddelpåvirkningen. Den grundighet som preger Langårds utredning, tilsier at den tillegges mest vekt.

Dr Tor Haugstad ved Rikshospitalets nevrologiske avdeling har anslått den medisinske invaliditeten til 25%. Han uttaler at det ikke er funnet holdepunkter for at det hos pasienten foreligger ander sykdomsprosesser som skulle bidra til sykdomsbildet. Det fremgår imidlertid av opplistingen av de dokumenter avdelingen oppgir å ha fått seg forelagt, at den ikke har hatt kjennskap til Myhrers tidligere sykdomsbilde. Dette er en svakhet ved uttalelsen og reduserer verdien av den.

I likhet med Langård har spesialist i yrkesmedisin, Hans H Tjønn, meget omfattende erfaring med vurdering av løsemiddelskader. Tjønn, som har hatt adgang til Myhrers hele sykehistorie, har anslått den medisinske invaliditet til 25-30%. Det reduserer imidlertid verdien av Tjønns uttalelser at han har gitt uttrykk for at det verken er påvist eller foreligger mistanker om andre sykdommer, slik at alle hennes symptomer må tilskrives løsemiddelpåvirkning. Han er ikke rettsoppnevnt sakkyndig og har bistått Myhrer ikke bare i medisinsk sammenheng, men også med å fremme krav overfor trygdemyndighetene. Noe illustrerende fremgår det av Myhrers håndskrevne påtegning på fullmakten av 14 august 1987 til advokat A at det er Tjønn som mener at fallet på jobben skyldes at hun var svimmel og at det var årsaken til fallet. Av dette må man kunne trekke den konklusjon at hun ikke selv tidligere har vært av den oppfatningen. Tjønns vurderinger må veies på bakgrunn av den bistandsfunksjon han har hatt overfor Myhrer.

Myhrers fravær på til sammen fire år innebærer at løsemiddelpåvirkningen maksimum kan ha pågått i sju år. Deler av denne tiden ble det sørget for grundig luftutsugning og ventilasjon. For å få løsemiddelskade må det ha vært en jevn og vedvarende påvirkning over lengre tidsrom enn dette. Det anføres at helseskadene ikke er forårsaket av løsemiddelpåvirkning alene. Både Langård og Aarli, Aarli mer forsiktig, mener at deler av Myhrers helseskade kan tilbakeføres til andre forhold enn løsemiddelpåvirkning - altså et samvirkende årsaksforhold. Det er som nevnt grunn til å legge særlig vekt på Langårds vurderinger. Basert på hans sakkyndige vurderinger anføres at den medisinske invaliditet som skyldes løsemiddelpåvirkning ikke gir rett til erstatning. Det følger av Pallasdommen, Rt-1977-72, at erstatningsplikt først inntrer dersom den medisinske invaliditet er mer enn 15%.

Det bekreftes at partene som utgangspunkt er enige om metoden for erstatningsberegningen under forutsetning av at betingelsene for erstatningsutbetaling foreligger. De er imidlertid ikke enige om omfanget av erstatningsbeløpene.

Eventuell erstatning for lidt tap og tap i fremtidig erverv blir å utmåle forholdsmessig etter hvor stor del av den ervervsmessige uførhet som i tilfelle må bli å tilskrive løsemiddelpåvirkningen.

Ved omkostningsavgjørelsen må retten ta hensyn til at det er gitt et forlikstilbud på kr 750000.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. En del av Myhrers helseskader er forårsaket av den løsemiddelpåvirkning Myhrer ble utsatt for mens hun arbeidet på Moss Glassverk.

Den vedvarende bruken av organiske løsemidler som det er fremkommet opplysning om i denne i saken, innebærer etter lagmannsrettens oppfatning en stadig og ekstraordinær risiko for skade. Skadene har typisk karakter. Skaderisikoen var nært knyttet til produksjonsprosessen. Den innebar en arbeidsstilling der Myhrer ikke kunne unngå å puste inn lynoldamp og tidvis komme i hudkontakt med lynol. Lagmannsretten anser at bedriften var erstatningsansvarlig for skade etter reglene om ulovfestet objektivt ansvar. Høyesterett har imidlertid i den foran nevnte kjennelsen avgjort at kravet mot bedriften er foreldet. Det innebærer at advokat A blir erstatningsansvarlig for det beløp Myhrer kunne krevd av arbeidsgiveren etter skadeserstatningsloven §3-1. Partene er enige om det sist nevnte.

Det er etter lagmannsrettens vurdering ikke tvilsomt at Myhrer har vært utsatt for løsemiddelpåvirkning, og at det har forverret hennes helsetilstand og ervervsevne. Det finnes imidlertid ingen sikre opplysninger om løsemiddelkonsentrasjonen og hvor intenst og lenge Myhrer har vært utsatt for den. Dette har de sakkyndige vurdert noe ulikt. Det er på det rene at forholdene ble bedret etter at det ble installert avsug og bedre ventilasjon i lokalene i 1978.

Nevrolog, professor dr med Johan A Aarli og spesialist i yrkesmedisin, dr med, M Sc Toxicol Sverre Langård, ble i sin tid av Moss byrett oppnevnt som sakkyndige. Deres erklæringer er fremlagt. Begge har i tillegg utdypet sine forklaringer muntlig for lagmannsretten.

Myhrer har vært undersøkt/behandlet av nevrologer, nevropsykologer og spesialister i yrkesmedisin gjennom flere år. Hun er også behandlet av fysioterapeut og kiropraktor. De to rettsoppnevnte sakkyndige har hatt tilgang til det omfattende materiale som foreligger.

Aarli vurderer Myhrers medisinske uførhet som skyldes løsemiddelpåvirkning til 30%. I tillegg har han funnet symptomer som mulig kan ha sammenheng med løsemidlene, og som i tilfelle ville gi opp mot ca 40%. Den ervervsmessige uførhet anslår Aarli til 60%.

Langård kommmer til en noe lavere medisinsk invaliditet, 20-25%, men til samme ervervsmessige og yrkesmessige invaliditet på 60%. Langård går grundig inn på tidligere sykdommer (side 9) og viser til den nevrologiske undersøkelsen i 1972 og hodepinen, som hun den gang hadde opplyst å ha hatt i ca års tid - den siste tiden daglig. Den gang ble det konkludert med at man hadde å gjøre med "funksjonell myalgisk hodepine", altså betinget i muskelstramninger.

På side 23 i rapporten stiller Langård seg kritisk til om eksponeringen av løsemidler alene medfører den hjerneatrofi som ble funnet ved Rikshospitalets nevrologiske klinikk. Langård stiller også spørsmål til konklusjonen etter den nevropsykologiske undersøkelsen ved Ullevål sykehus, og at uttalelsen derfra kan gi inntrykk av at 100% av årsaksforholdet er tilskrivbart til løsemiddelpåvirkningen. Langård begrunner sin kritiske holdning. De nevnte uttalelsene går ikke inn på muligheten av at det kan være andre delårsaker. Langård savner faglig gjennomgåelse og drøftelse av grunnlaget for konklusjonene.

Etter å ha gått gjennom funn og sykdomssymptomer, finner Langård at noen av dem er forenlig med løsemiddelpåvirkning, andre ikke. Han legger til grunn (side 35) at Myhrer maksimalt har vært utsatt for påvirkning i 11 år, men ikke i mer enn 6-6 år har løsemiddelpåvirkningen vært sterk nok til eventuelt å gi skade. Ifølge Langård er dette kortere tid enn det som tidligere har vært dokumentert å kunne gi encephalopati. Hvis man tar utgangspunkt i de målinger som ble gjort i lokalene i 1978, kan Myhrer ifølge Langård ikke ha fått løsemiddelsyndrom av påvirkning i arbeid. Selv om løsemiddelpåvirkningen hun har vært utsatt for i tiden 1973-86, antas å ha vært vesentlig høyere enn målingen i 1978 indikerer, har denne påvirkningen neppe vart lenger enn 6-7 år ifølge Langård. I sin konklusjon sier han at det atypiske ved Myhrers symptomer, heller ikke støtter sterkt opp under at hun lider av et tilfelle av løsemiddelbetinget nevrotoksisk encephalopati. At eksponeringen av løsemidler kan ha bidratt til forsterkning av Myhrers symptomer, finner han imidlertid sannsynlig. Han nevner at noen av de nevrologiske utfallene også kan være forenlig med et ikke erkjent ytre traume.

Lagmannsretten bemerker at de uttalelser som bygger på et begrenset materiale, og uttalelser som ikke går inn på Myhrers sammensatte sykdomsbilde og alternative årsaksfaktorer, har begrenset verdi. Uttalelsene har imidlertid tjent som vurderingsgrunnlag for de oppnevnte sakkyndige. Deres uttalelser bygger på et helhetlig materiale, og disse sakkyndige har vurdert ulike årsaksfaktorer. Som byretten finner også lagmannsretten å legge betydelig vekt på Langårds erklæring, fordi den fremstår som særlig grundig.

Ved erstatningsvurderingen tar lagmannsretten utgangspunkt i hvordan Myhrers helse ville vært uten løsemiddelpåvirkningen. Hva ville hennes arbeidevne da vært i den tid som er gått, og hva vil den være i fremtiden ?

Etter lagmannsrettens vurdering foreligger det to samvirkende årsaksfaktorer - løsemiddelpåvirkningen og Myhrers egne helseforhold. De sakkyndige har i ulik grad omtalt og vurdert hennes "andre sykdommer", som sukkersyke, magesår og en livmorsoperasjon. I tillegg har hun hatt ryggproblemer og problemer av sosialmedisinsk og psykososial art. Hun har dessuten gjennomgått plastiske operasjoner for å få bort plagsom overvekt. Det synes ikke å være klare holdepunkter i de uttalelsene som foreligger, for at de her nevnte helseproblemene samlet eller enkeltvis i helt vesentlig grad har bidradd til invaliditet eller redusert arbeidsevne - i motsetning til hennes hodepineplager, som klart har hatt betydning for vurderingen av hennes medisinske invaliditet og arbeidsevne. I rapporten side 24 peker Langård på at hodepine er et av de sentrale symptomer i sykdomsbildet og et av de hyppigste ved "løsemiddelsyndrom." For å konstatere at hodepinen er oppstått som følge av løsemiddelpåvirkning, må den i følge Langård ha en dokumenterbar annen karakter enn den hodepinen hun hadde før hun begynte på fabrikken. Langård har ikke fått opplysninger om at det er tilfelle. Under ankeforhandlingen fremholdt Myhrer selv at hodepinen hadde forandret karakter. Lagmannsretten legger til grunn at Myhrer har vært plaget av hodepine allerede før hun begynte på Moss Glassverk, men at det ved nevrologiske undersøkelser den gang - i 1972 - ikke ble funnet tegn til hjerneskade. Aarli sier i sin rapport fra 1993 ( s 11) at de nevrologiske funn viser at hun (nå) har sikre tegn til hjerneskade "forenlig med det bilde man kan se ved toksisk skade av hjernen." Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det, i tillegg til den ene årsaksfaktoren - hennes egne tidligere helseforhold - er kommet til en ny årsaksfaktor, løsemiddelpåvirkningen, som har forsterket plagene og også medført nye, som blant annet svimmelhet. Det er ikke fremkommet opplysninger som gir holdepunkt for at alkoholforbruk har medvirket til dette.

Etter lagmannsrettens vurdering ville Myhrer således hatt helseproblemer uten løsemiddelpåvirkningen, men løsemiddelpåvirkningen har forsterket dem. Det foreligger dermed to årsaksfaktorer.

Mens Aarli anslår at 30% medisinsk invaliditet må tilskrives løsemiddelpåvirkning, anslår Langård at noe under halvparten av den totale medisinske invaliditeten på 20-25% må tilskrives løsemidler, dvs under 15 %.

Etter en samlet vurdering av erklæringene sammenholdt med de opplysninger som er fremkommet gjennom den øvrige bevisføringen, herunder Myhrers egen forklaring, legger retten til grunn at den løsemiddelrelaterte medisinske invaliditet er 25%.

Partene er enige om metoden for beregning, men ikke om erstatningens størrelse. Med en invaliditetsprosent på 25 kommer hun i invaliditetsgrad 2. I samsvar med de prinsippene for utmåling som partene er enige om, fastsettes ménerstatningen til kr 80000. Det er tatt hensyn til den utbetalte yrkesskadeserstatningen fra Rikstrygdeverket på kr 41629.

De spørsmål som knytter seg til utmåling av erstatningen for lidt tap og tap i fremtidig erverv, er i liten grad prosedert, i det partene opplyste å være enige om å legge fremlagte tabeller til grunn. Lagmannsretten har imidlertid delt seg når det gjelder utmålingen.

Rettens flertall, lagdommer Hjalmar Austbø og byfogd Terje R Johansen, er kommet til at Myhrer på grunn av egne anlegg og disposisjoner - uten løsemiddelpåvirkningen - likevel ikke ville ha vært i fullt inntektsgivende arbeid. Disse andre forhold har etter flertallets vurdering så stor innvirkning på hennes arbeidsevne at de etter flertallets oppfatning må få betydning for utmålingen av erstatningen for lidt tap for inntektsårene 1985-1997 og for tap i fremtidig erverv. Erstatningen skal kun dekke det økte tap av arbeidsevne som er forårsaket av løsemiddelpåvirkningen, jf Rt-1937-568 og Rt-1940-82, jf Lødrup 3 utgave s. 300. Erstatningsfastsettelsen må bero på en totalvurdering av de opplysninger som er fremkommet, herunder de sakkyndiges uttalelser. I denne sammenheng vises til Myhrers sykdomsbilde helt fra 1972 og den gjennomgang de sakkyndige, særlig Langård, har gjort av hennes sammensatte livs- og helsesituasjon. Det er etter flertallets oppfatning holdepunkter for at hennes helseproblemer til dels er av psykosomatisk art. Langård tilskriver løsemiddelepåvirkningen 20-25 vektprosent - altså snaut en fjerdedel av hennes totale ervervsmessige uførhet. Aarli har ikke gitt prosentanslag om dette.

Flertallet vurderer hennes tilstand slik at hun uten løsemiddelskaden ville hatt i overkant av halv yrkesmessig arbeidsevne, og finner at hun bør tilkjennes erstatning basert på at ervervsevnen er redusert med 60% som følge av løsemiddelpåvirkningen. Dette gjelder for tiden frem til 1997 og for fremtiden.

Etter den beregningsmåten partene er enige om, setter flertallet etter dette lidt inntektstap til kr 345200. I tillegg kommer lovens rente av netto årstap for hvert av tapsårene til betaling skjer. Dette tillegget er partene enige om.

Erstatningen for tap i fremtidig erverv settes til kr 408600. Beløpene avrundes til henholdsvis kr 345.000 og kr 408000.

Mindretallet - lagdommer Bull - bemerker dette om beregningen av tap som følge av uførhet: Utgangspunktet for tapsberegningen i en sak mellom Myhrer og Moss Glassverk ville ha vært skadeserstatningsloven §3-1. Utmålingen av både lidt inntektstap og tap i framtidig erverv må da baseres på differansen mellom Myhrers inntekter uten løsemiddelskaden og hennes inntektsnivå med skaden.

Det er ikke uenighet om hva som har vært hennes inntekter etter at skaden oppstod i 1985. Hun har fra da av oppebåret ytelser fra folketrygden, men ingen arbeidsinntekter. Selv om det er dokumentert medisinsk sakkyndige uttalelser om at løsemiddeleksponeringen har forårsaket en reduksjon av ervervsevnen med mindre enn 100%, oppfattes det ikke å være anført at det med rimelighet kunne ha vært ventet av Myhrer at hun hadde skaffet seg mer inntekt. Under enhver omstendighet gir ikke de sakkyndige erklæringene grunnlag for å anta at hun burde ha skaffet seg inntekt ved arbeid. Det oppfattes ikke å være gitt et bekreftende svar på dette fordi om det i disse erklæringene er uttalt at hennes ervervsevne er redusert med bare 60 - 80%. Om attføringsmuligheter uttaler Langård, s 34 i sin erklæring, at Myhrer - forutsatt ubegrenset tilgang på arbeid - "skulle ... ha visse muligheter til å komme tilbake til egnet arbeid - tilpasset hennes handikap og utdanningsnivå, ...". Det synes å være denne bemerkningen som er hans vesentlige begrunnelse for å sette reduksjonen av ervervsevnen til lavere enn 100%. Aarli begrunner 60 % uførhet særlig med to forhold, nemlig hennes mentale symptomer, som bidrar til å redusere hennes ervervsevne, og hennes normale førlighet, som tilsier at hun har god førlighet, og som "dermed er med på å begrense den ervervsmessige uførhet oppad". Noen nærmere drøftelse av hvilke reelle muligheter Myhrer har til å skaffe seg arbeid er ikke gjort av Aarli. Heller ikke Tjønn har i sin erklæring av 30 juni 1987 konkludert med så mye som 100% uførhet. Noen begrunnelse for dette er egentlig ikke gitt. I avsnittet ovenfor sin konklusjon uttales dette: "Attføring vil erfaringsmessig være meget tvilsom hos løsemiddelskadde med såvidt massive symptomer som hos Toril Myhrer. Jeg vil derfor ikke kunne tilråde at ytterligere attføring provoseres." Da Tjønn avgav sin erklæring, hadde trygdekontoret den 1 april 1985 gjort vedtak om at attføringspenger skulle beregnes etter uføregrad 100% og "uføretidspunkt august 1984". Under hovedforhandlingen har Tjønn forklart at han - med bakgrunn i de erfaringer han har gjort med løsemiddelskadde - ikke ser noen utsikt for Myhrer til å få seg inntektsgivende arbeid. Det må etter dette anses som sannsynliggjort at Myhrers helsetilstand har ført til at det med rimelighet ikke kan ventes av henne at hun tar inntektsgivende arbeid, og at det heller ikke er sannsynlig at hun vil ta slikt arbeid.

Det gjenstår så å ta stilling til hvilket inntektsnivå Myhrer ville hatt uten løsemiddelskaden. Det er enighet om hva som ville ha vært hennes inntektsnivå om hun ikke hadde fått sin ervervsevne redusert i det hele tatt. Det er framlagt en oversikt over en framføring av hennes inntekter på skadetidspunktet. Spørsmålet er om hennes inntektsnivå ville ha blitt redusert som følge av de øvrige plager hun har hatt, og som er beskrevet i erklæringene til de medisinsk sakkyndige.

Sverre Langårds vurderinger av Toril Myhrers ervervsmessige invaliditet, som av ham er anslått til 60%, innebærer at 33-42% tilskrives belastning og eksponering i arbeid, mens resten tilskrives andre årsaker. Av disse andre årsaker er det bare det som kan tilskrives "den antatte belastningslidelsen i rygg og nakke", som er angitt. Denne årsaken er anslått å utgjøre 8-17% av den ervervsmessige invaliditeten. Om denne ryggplagen, som av Myhrer ble angitt som basis for sykmeldingen i februar 1984, uttaler Langård i sin erklæring: "En har ingen klare opplysninger fra de tilsendte opplysningene, som indikerer hvorvidt dette med ryggproblemer var en formell begrunnelse for sykmelding, eller om ryggproblemene var altoverveiende og alvorlige." Aarli, som anslo Myhrers ervervsmessige uførhet til 60%, har i sin erklæring ikke angitt andre forhold enn arbeidsmiljøet som har forårsaket hennes uførhet. Han uttaler at han ikke kan finne objektive tegn til uførhet som kan tilskrives ryggskade/ryggplager. Hans M Tjønn uttalte i sin erklæring at "Det er ikke påvist eller mistanke om at andre sykdommer foreligger." I uttalelsen fra Rikshospitalet het det at de ikke fant holdepunkter for at det hos pasienten foreligger andre sykdomsprosesser som skulle bidra til sykdomsbildet. Samlet gir de sakkyndige erklæringene grunnlag for å trekke den konklusjonen at det var løsemiddeleksposisjonen som var den utløsende årsak til at hun ble brakt ut av arbeidslivet.

Selv om Langård anslår at en del av uførheten er forårsaket av Myhrers ryggplage, er mindretallet på ovennevnte bakgrunn likevel kommet til at Myhrer har sannsynliggjort at hun ville ha fortsatt å oppebære tilsvarende inntekt som i 1984 dersom hun ikke var blitt utsatt for løsemiddelskaden. Myhrer var riktignok mye sykmeldt mens hun var ansatt på Moss Glassverk. Men det er uklart i hvilken utstrekning hennes fravær var forårsaket av arbeidsmiljøet, og i hvilken utstrekning de hadde sammeneheng med plager som ikke var forårsaket av løsemiddeleksposisjonen. Tatt i betraktning den lange perioden Myhrer - til tross for sine omfattende sykemeldingsperioder - oppebar inntekter tilsvarende sin lønn ved Moss Glassverk, ved å motta dels lønn og dels sykepenger, er det med bakgrunn i de sakkyndige erklæringene ikke grunnlag for å anta at de plagene som ikke var arbeidsrelaterte, alene ville ha ledet til en reduksjon av hennes inntekter fra 1984-85, som da tilsvarte lønn for fulltidsarbeid.

Det kan så innvendes at det har formodningen mot seg at en som var så mye syk som Myhrer, ville ha fortsatt med fulltidsstiling i den lange periode som var igjen til hennes pensjonsalder. Til tross for den omfattende dokumentasjon av medisinske erklæringer i saken, oppfattes det ikke å ha vært noen bevisførsel omkring dette spørsmålet. Det oppfattes heller ikke å ha vært fremmet noen anførsler om at hun uten skaden bare ville ha fortsatt i fulltidsstilling i noen år etter skadetidspunktet. Slik saken står for lagmannsretten, har mindretallet etter dette funnet å måtte legge til grunn at Myhrer ville ha fortsatt i fulltidsstilling til pensjonsalder, som partene har vært enige om å sette til 67 år.

Det er mulig hennes uttreden fra arbeidslivet ikke ville ha skjedd dersom hun på forhånd ikke hadde hatt andre plager. Det er i en erstatningssak ikke grunnlag for å ta hensyn til dette samvirket mellom hennes tidligere plager og det erstatningsbetingende og skadeforvoldende arbeidsmiljøet. Det vises til drøftelsen av dette spørsmålet i Nygaard: Skade og ansvar, 1994, s 335 og Lødrup: Erstatningsrett, 3. utg, s 299-301, der det begge steder gis uttrykk for at utgangspunktet om at "en får ta skadelidte som han er".

Mindretallet legger etter dette til grunn at hennes inntektstap ville ha blitt erstattet fullt ut i en sak anlagt mot Moss Glassverk før utløpet av foreldelsesfristen. Av Isaken må hun da gis erstatning med de beløp som framgår av Oversikt inntektstap og Oversikt Fremtidig inntektstap - begge utskrifter framlagt av Myhrers prosessfullmektig.

Når det gjelder omkostningsspørsmålet bemerker flertallet at saksøkeren/den ankende part både for byretten og lagamannsretten krevde erstatning begrenset oppad til oppgitt beløp for ménerstatningen, men med fast beløp for de to øvrige erstatningspostene. Saksøkte/ankemotparten påsto seg frifunnet i begge instanser. Grunnlaget for erstatningskravet har vært det sentrale tvistetema. Anken har ført frem, og da erstatningen er blitt lavere enn påstått, må det etter flertallets oppfatning være riktig å anse saken som dels vunnet, dels tapt - men slik at tapet gjelder tvistepunkter av liten betydning. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf tvistemålsloven §174 annet ledd, bør ankemotparten, A, erstatte Myhrer og det offentlige sakens omkostninger for alle instanser. Forlikstilbudet fra A på kr 750 000 får ikke betydning for omkostningsavgjørelsen. Dommen gir bedre resultat for Myhrer.

Det resultat mindretallet stemmer for, innebærer at A må sies å ha tapt saken fullstendig for både byrett og lagmannsrett, slik også mindretallet stemmer for at Myhrer bør tilkjennes erstatning av sine saksomkostninger i henhold til hovedregelen som følger av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd.

For byretten ble det krevet kr 113 202,50. Av dette er kr 83 000 oppgitt å være salær, mens kr 30 202,50 er oppgitt å være utlegg, blant annet kr 24 802,50 til de to sakkyndige. Hovedforhandlingen gikk over to dager. Lagmannsretten finner salærkravet høyt. Saken må imidlertid etter sin art ha krevet et betydelig forberedende arbeid. Motparten har ikke reist innvendinger. Omkostningene fastsettes i samsvar med kravet. Beløpet, kr 113 202,50 erstattes Myhrer, som ikke hadde fri sakførsel for byretten.

For lagmannsrettens første behandling er kravet kr 108 575 derav salær kr 85 000. Tatt i betraktning at saksforholdet var kjent fra byrettsbehandlingen, finner lagmannsretten at dette salærkravet er for høyt. Til sammenligning nevnes at motpartens prosessfullmektig krevde kr 51 000 i salær for byretten og kr 68 000 i salær for lagmannsretten. Lagmannsretten setter salæret skjønnsmessig til kr 70 000, som finnes tilstrekkelig for å få saken betryggende utført. Etter dette blir det samlede omkostningsbeløp for denne behandlingen kr 93 627, som tilfaller Myhrer.

Omkostningskravet for Høyesterett er oppgitt til kr 66 002. Myhrer, som anket, hadde fri sakførsel. Gebyrutgifter påløp således ikke. Ifølge salæroppgaven betalte hun ingen egenandel. Omkostningene settes i samsvar med oppgaven til kr 66 002, som erstattes det offentlige.

For annen gangs lagmannsrettsbehandling er det krevet kr 71 068, derav kr 57 510 i salær. Myhrer har fri sakførsel med egenandel kr 300. Gebyrutgifter påløper ikke. Omkostningene settes i samsvar med oppgaven, men slik at kr 300 erstattes Myhrer, mens resten erstattes det offentlige.

Den ankende part har krevd renter av hvert enkelt erstatningskrav regnet fra en måned etter at enkeltkravene er fremsatt.

Det er tidligere ikke tilkjent saksomkostninger. De tilkjennes nå og forfaller til betaling til den tid som fastsettes i dommen. Kravet om lovens rente av omkostningsbeløpene tas til følge, men da slik at renteplikten først begynner å løpe fra oppfyllelsesfristen av denne dommen. Rente av omkostningene for de to siste omkostningsbeløpene tilfaller det offentlige.

Dommen er avsagt med den dissens som fremgår av premissene. I samsvar med flertallets standpunkt avsies slik

Domsslutning:

1. A betaler til Toril Myhrer

a) ménerstatning med 80.000 - åttitusen - kroner

b) erstatning for lidt tap for inntektsårene 1985 - 1997 med 345.000 - trehundreogførtifemtusen -kroner, med tillegg av lovens rente av netto årstap for hvert av tapsårene fra 1985 til betaling skjer

c) erstatning for tap i fremtidig erverv med 408.000 - firehundreogåttetusen - kroner.

2. a) I saksomkostninger for byrett, lagmannsrettens første behandling, Høyesterett og lagmannsrettens andre behanding betaler A 207.129,50 - tohundreogsjutusenetthundreogtjueni og 50/100 - kroner til Toril Myhrer.

b) I saksomkostninger for Høyesterett og lagmannsrettens andre behandling betaler A 136.770 - etthundreogtrettisekstusensjuhundreogsytti - kroner til det offentlige.

c) Av de tilkjente omkostningsbeløp betaler A lovens rente fra dommens oppfyllelsesfrist og til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelse av dommen.