Rt-1940-82

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1940-02-17
Publisert:	Rt-1940-82
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 16 B
Parter:	Osvald Bjerga og Bergens Brandforsikringsselskab (advokat Ivar Follestad) mot Torger Ørland (overrettssakfører Reidar Helliesen til prøve).
Forfatter:	Fougner, Næss, Evensen, Grette, Rivertz
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §80, §11, §30, LOV-1931-06-24-§32

Dommer Fougner: I en sak anlagt av kajarbeider Torger Ørland mot Osvald Bjerga og Bergens Brandforsikringsselskab avsa Stavanger byrett med domsmenn 2 november 1937 enstemmig dom hvorved Bjerga og Bergens Brandforsikringsselskab in solidum ble tilpliktet å betale Ørland kr. 9.000 med 4 prosent renter derav fra domsavgivelsen samt i saksomkostninger kr. 550.

Byrettens dom ble av Bjerga og Bergens Brandforsikringsselskab påanket til Gulating lagmannsrett, og Ørland motanket. Saken ble pådømt av lagmannsretten 12 september 1938 med det utfall at Bjerga og Bergens Brandforsikringsselskab ble dømt til å betale Ørland kr. 11.172 med 4 prosent renter derav fra dommens avsigelse. Videre ble det pålagt Bjerga og Bergens Brandforsikringsselskab å betale til Ørland kr. 550 i saksomkostninger for byretten og fil det offentlige kr. 680 i saksomkostninger for lagmannsretten. Også lagmannsrettens dom var enstemmig.

Saksforholdet framgår av de avsagte dommers grunner.

Bjerga og Bergens Brandforsikringsselskab har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Som ankegrunner gjør de ankende parter i det vesentlige gjeldende de samme betraktninger som er framholdt fra deres side i de tidligere retter. Hva særlig angår spørsmålet om en - som de ankende parter mener - i saken har å gjøre med en bedriftsulykke som Rikstrygdeverket må erstatte og som de ankende parter er uten ansvar for gjør disse bl.a. gjeldende, dels at Michaelsen var ansatt hos Bjerga som sjåfør og at den måte som Michaelsen ble lønnet på ikke gjorde forholdet mellom ham og Bjerga til noe kompaniskap, dels at det var truffet en slik avtale mellom Bjerga og Rogaland Margarinfabrik A/L om kjøring for fabrikken at Michaelsen derved var stilt i trygdepliktig arbeidsforhold også til den nevnte bedrift.

De ankende parter har nedlagt påstand om at de frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Side:83

Motparten Torger Ørland, som har fått fritagelse for rettsgebyrer i høyesterettssaken, har motanket og nedlagt sådan påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at erstatningen fastsettes etter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 19.800 + lovlige renter. 2. Osvald Bjerga og Bergens Brandforsikringsselskab dømmes til å betale saksomkostninger til Torger Ørland, samt til å erstatte det offentlige dets utgifter ved høyesterettssaken.»

Det er til bruk for Høyesterett holdt bevisopptagelser ved Stavanger byrett 22 juni, 6 juli og 21 august 1939 med avhøring av den ankende part Bjerga, ankemotparten Torger Ørland og en rekke vitner samt de for Høyesterett oppnevnte sakkyndige, dr. Kristoffer Ible, dr. K. Gilje, dr. Einar Pettersen og overlege dr. med. Alexander Brekke. Det er videre framlagt erklæringer, som jeg senere kommer tilbake til, fra de 4 leger samt en del annet stoff, hvorav jeg nevner oppgaver fra Stavanger Trygdekasse og fra Rikstrygdeverkets tilsynskontor i Stavanger, datert henholdsvis 25 og 30 januar 1940, over trygdekassens og Rikstrygdeverkets utbetalinger til Ørland.

Jeg skal drøfte de ankende parters ankegrunner i den rekkefølge hvori deres innsigelser er behandlet i de tidligere dommer.

Hva først angår den ankegrunn som bygges på, at Ørland er trygdet i Rikstrygdeverket mot en ulykke som den der omhandles i saken, og at han under de gitte forhold da ikke kan kreve erstatning hos Osvald Bjerga eller hos hans forsikringsselskap, anser jeg det ved tidligere dommer fastslått at den ved lov av 24 juni 1931 om ulykkestrygd for industriarbeidere §32 nr. 1 lovfestede begrensning i en bedrifts ansvar for ulykker gjelder også like overfor en forsikret arbeider ansatt i en annen forsikringspliktig bedrift enn vedkommende arbeidsgivers egen, jfr. høyesterettsdommer i Rt-1918-856 og Rt-1929-70. Og videre anser jeg det fastslått at slik som §32 i loven om ulykkestrygd lød, før paragrafen ble endret ved tilleggslov av 24 juni 1938, hadde en forsikringspliktig bedrift for så vidt angår ulykker som gikk inn under den nevnte lov ikke ansvar eller bestemmelsene i motorvognlovens §30, og at det for så vidt heller ikke falt på motorvognens assurandør noe videregående ansvar enn det som pålivilte bedriften. Jeg henviser til høyesterettsdom i Rt-1934-320. Det tilføyes at de endringer som tilleggsloven av 1938 gjorde i §32 i loven av 1931 - tilføyelsen av det nye ledd nr. 3 og dermed sammenhengende endringer i et senere ledd - utvetydig bygger på den forståelse av paragrafen i dens tidligere ordlyd som jeg framholder.

Nå er det på det rene i saken at Ørland som fast ansatt laste- og lossearbeider i Stavanger Dampskipsekspeditørers Forening var i trygdepliktig virksomhet og også inumeldt som trygdet. Spørsmålet blir derfor om Michaelsen, som da ulykken inntraff var sjåfør på Bjergas varebil, også var i trygdepliktig stilling. Han var ikke innmeldt i Rikstrygdeverket. Det som blir avgjørende for de foreliggende spørsmål må imidlertid være om Michaelsen var å oppfatte som arbeider eller tjenestemann i

Side:84

trygdepliktig virksomhet, jfr. loven om ulykkestrygd §20 nr. 1.

De ankende parter anfører for så vidt for det første at Bjerga drev godstrafikk med automobiler, jfr. lovens §1 nr. 10, og at Michaelsen var arbeider i Bjergas tjeneste. De mener at Michaelsen som følge herav var i trygdepliktig virksomhet. Samtidig hevder de imidlertid at Bjerga også sto i slikt kontrakts- og/eller arbeidsforhold til den i og for seg trygdepliktige bedrift Rogaland Margarinfabrik A/L at han og hans folk, hvoriblandt Michaelsen var trygdepliktige som knyttet til den nevnte bedrift.

Det er opplyst av Bjerga at han gjennom en årrekke hadde drevet transportforretning med motorvogn, da han antagelige et års tid før ulykken mottok ansettelse som lagermann i et firma som i øvrig intet har å gjøre med saken. Bjerga traff avtale med Michaelsen om at denne skulle fortsette med kjøringen på det vilkår at bruttofortjenesten skulle deles likt dem i mellom, men slik at Michaelsen av sin halvpart betalte bensinen, mens Bjerga holdt bilen og bestred utgiftene til olje og alle andre utgifter bensinen alene unntatt. Bjerga forklarer videre at han etter avtale med Rogaland Margarinfabrik, som hadde vært hans kunde allerede den gang da han personlig drev kjøring, anskaffet en lastebil slik som den passet dette selskap mot å få all transport for selskapet. Det var denne vogn Michaelsen til stadighet kjørte, men han brukte den også til kjøring for andre kunder enn Rogaland Margarinfabrik. Avtalen med Michaelsen gikk i følge Bjerga ut på at Michaelsen skulle være kompanjong, dog således at ansvaret utad bare påhvilte Bjerga. Senere anskaffet Bjerga også en bil nr. 2 og inngikk en helt tilsvarende avtale med en ny mann som overtok kjøringen av denne bil.

Først melder seg her spørsmålet om den av Bjerga eller i hans navn drevne virksomhet, bedømt isolert, uten hensyn til forbindelsen med Rogaland Margarinfabrik, var trygdepliktig. Det må avhenge av om ordningen mellom Bjerga på den ene side og de to sjåfører på den annen side etablerte kompaniskaper mellom Bjerga og hver enkelt av sjåførene, eller om disse, og da mer spesielt Michaelsen, etter avtalens reelle innhold måtte anses å være trådt i Bjergas tjeneste. For å ta dette spørsmål opp til selvstendig prøvelse i denne sak blir det imidlertid ikke plass

Som omtalt av lagmannsretten har nemlig Rikstrygdeverket gjort vedtak gående ut på at bedriften ikke gikk inn under loven om ulykkestrygd, fordi det ikke ble brukt leiet hjelp. Dette vedtak ble gjort 3 mars 1938, etter at Bjerga og de to sjåfører hadde foretatt innmelding av virksomheten og samtidig ved sakfører gjort rede for avtalene dem i mellom m.v. Dette Rikstrygdeverkets vedtak er ikke innbrakt for ankenevnden, jfr lovens §30 nr. i og §31 nr. 1 og 2, og vedtaket må da etter de siterte bestemmelser være endelig. Avgjørelsen må etter min mening være bindende også for Bergens Brandforsikringsselskab som garantist. Jeg antar for min del at Bergens Brandforsikringsselskab overhodet ikke hørte med blant dem som etter §30 nr. I hadde adgang til å innanke vedtaket for ankenevnden. Det er

Side:85

bedriften selv og dens arbeidere og tjenestemenn det direkte vedkommer om bedriften erklæres trygdepliktig eller ikke. Og den reduksjon i ansvaret som det for et for en motorvogn garanterende forsikringsselskap i et gitt tilfelle kan innebære - eller rettere sagt før tilleggsloven av 1938 kunne innebære - at motorvognens eier var en forsikringspliktig bedrift, bør etter min mening oppfattes som en så fjern og avledet interesse at den ikke kunne gi forsikringsselskapet noen rett til å påanke et vedtak av Rikstrygdeverket om ikke-trygdeplikt som bedriften ikke selv ønsket å angripe. Når trygdeplikt for bedriften i visse tilfelle kunne tilføre assurandøren en lettelse, oppfatter jeg med andre ord dette som en i forhold til ham blott og bar refleksvirkning av bestemmelsene i loven om ulykkestrygd. Det er heller ikke forsøkt påberopt som noen forutsetning ved tegningen av garantipolisen at Bjerga skulle bruke bilen i trygdepliktig bedrift. Hvordan en så ellers besvarer spørsmålet om assurandørens ankerett, så har i øvrig Bergens Brandforsikringsselskab i det foreliggende tilfelle overhodet ikke tatt noe skritt som skulle sikte på å få Rikstrygdeverkets vedtak prøvet av ankenevnden. Det sees at Rikstrygdeverket i sin tid sendte Bergens Brandforsikringsselskabs advokat direkte meddelelse om vedtaket.

Med dette vil jeg ikke ha sagt at det ikke i noe tilfelle er eller før lovendringen av 1938 var mulig for et forsikringsselskap under forhold som de omhandlede gjennom anke eller på annen måte å angripe et vedtak av Rikstrygdeverket som gikk ut på å nekte trygdeplikt. Hvis det til grunn for vedtaket lå en villedende eller endog bevisst uriktig framstilling fra vedkommende bedrifts side, ville det være støtende om forsikringsselskapet ikke kunne få vedtakets rettsgyldighet prøvd. Ved dette spørsmål skal jeg dog ikke oppholde meg. I det foreliggende tilfelle kan det nemlig ikke fastslåes at Rikstrygdeverkets vedtak bygget på uriktige forutsetninger. Det er mulig at den framstilling som på Bjergas vegne var gitt av den sakfører ved hvem innmeldingen ble sendt til Rikstrygdeverket, ikke i alle punkter ga så nøyaktig og fyldig beskjed som det hadde vært ønskelig. Men det synes i alle tilfelle klart at en ikke har hatt til hensikt å villede. Og de faktiske opplysninger må antas i hovedpunktene å være riktige.

Spørsmålet om Bjergas transportvirksomhet eller særlig Michaelsen var trygdepliktig som hørende under Rogaland Margarinfabrik, anser jeg videre å være uten betydning for det foreliggende ansvarsspørsmål, allerede fordi dette at den varebil som Michaelsen benyttet tilhørte, ikke Rogaland Margarinfabrik men Bjerga, må være avgjørende for at Bergens Brandforsikringsselskab ikke kan oppnå frifinnelse på det her drøftede grunnlag. Bestemmelsene i loven om ulykkestrygd §32 nr. 1 om en innskrenkning i rettsordenens vanlige ansvar gjelder i favør av bedriften og nærmere angitte grupper av dens tjenestemenn. Men bestemmelsen har ingen anvendelse for så vidt angår Bjerga, som uansett hvorledes en ellers oppfatter avtalen om kjøring for Rogaland Margarinfabrik, ikke i noe tilfelle hadde en stilling i denne bedrift som falt inn under eller kunne sidestilles med de

Side:86

av loven nevnte grupper. Og var Bjergas ansvar etter motorvognlovens §30 uberørt av den ordning som var truffet med Rogaland Margarinfabrik, må lovens vanlige ansvar gjelde uavkortet også for Bergens Brandforsikringsselskab som garanterende assurandør.

Hva dernest angår neste ankegrunn gående ut på at motorvognen ikke var i bruk da Ørland ble påkjørt, og at det var uvedkommende som hadde satt bilen i gang, er jeg enig med de tidligere retter. Det er på det rene at det var under utførelsen av det arbeid som påhvilte Michaelsen, at han hadde satt bilen fra seg som skjedd, og at det var i medfør av dette arbeid - nemlig for å ekspedere de varer han kjørte - at han hadde fjernet seg fra bilen en kortere tid.

De ankende parters erstatningsplikt er hermed gitt. Erstatningens utmåling frambyr imidlertid vesentlige tvil.

Som jeg har nevnt er i alt 4 leger oppnevnt av Høyesterett som sakkyndige. De to leger, K. Gilje og Kristoffer Ihle har i en felleserklæring, som de begge har vedtatt under bevisopptagelsen i Stavanger, uttalt bl.a. følgende: «Det er ikke det fysiske traume i og for seg som framkaller nevrosen, det bør framheves at tilstanden ikke på noen måte er proporsjonell med skadens voldsomhet. Hos Ørland har sykdommen gitt svære symptomer påfallende lenge, og det må være flere årsaker hertil som det er vanskelig å gjøre klart rede for. At en må regne med en viss psykisk disposisjon er vel sannsynlig, hvor så en skade har vært det nevrose-utløsende moment. Men at en så som medvirkende årsak til det langvarige forløp må regne med forhold forbundet med erstatning for lidt skade er sikkert nok, og som i atskillig grad preger tilstanden, videre de gjentatte rettssaker, stadige legeundersøkelser, og de vanskelige økonomiske forhold, usikkerheten for framtiden. - Invaliditeten er betydelig, uten at vi dog tør gi noen bestemt uttalelse herom, det er vår tro at Ørland etter avsluttet sak vil bedres, kanskje langsomt og etter hvert gjenvinne sin helse.»

Ved avhørelsen uttaler dr. Gilje videre «at Ørland for tiden er udyktig til å utføre sitt arbeid som kaiarbeider og han ville betegne ham som 90 prosent arbeidsudyktig for så vidt, men det utelukker selvsagt ikke at Ørland eventuelt kan utføre annet slags lettere arbeid. I alle fall har han de fysiske krefter dertil». Han tilføyde at «en på det nærværende tidspunkt ikke med sikkerhet kan si at Ørland blir helt frisk. Det er mulig at det kan bli igjen rester av følgene etter påkjørselen».

Dr. Ihle uttalte ved avhørelsen bl.a.: «Erfaringen viser at i de 9/10 av tilfellene av slike nevroser blir vedkommende skadelidende friske og arbeidsdyktige, men i 1/10 av tilfellene kan det arte seg forskjellig. Noen blir gående hele livet som praktisk talt uduelige til jevnt arbeid selv om de leilighetsvis og i intervaller kan gjøre det, men i andre tilfelle kan vedkommende den siste part av 10-delen selv om de føler seg syke og plaget allikevel stort sett formå å utføre sitt arbeid. Den sakkyndige er av den mening at for så vidt Ørland angår så vil han gå inn i rekken av

Side:87

de 9/10 deler av de skadelidende og etter all rimelighet bli helbredet.»

Fra den av dr. Pettersen avgitte erklæring, som han har vedtatt i retten, refererer jeg av konklusjonen: «Hele det senere sykdomsbilde er typisk for den traumatiske nevrose med smerter og sensasjoner snart i det ene, snart i det annet organ. Denne tilstand traumatisk nevrose er en psykonevrose utløst ved et ulykkestilfelle, en psykopatisk reaksjon på skaden. Den opptrer hos pasienter med psykopatisk anlegg, men de behøver ikke å ha gitt inntrykk av å være nervøse før. Et vesentlig trekk i de sjelelige mekanismer som ligger til grunn for nevrosens utvikling er ønsket om å være syk for derved å oppnå en fordel. Dernest spiller suggesjon fra den skadedes omgangskrets, fra den syke selv, eller fra den behandlende lege en viss rolle. Erfaring har vist at det helt overveiende antall tilfelle av traumatisk nevrose, som en finner blant ulykkesforsikrede, skyldes den omstendighet at det er utsikt til erstatning eller skadebot. Det er videre en erfaring en har gjort at over 90 prosent av pasienter med traumatisk nevrose blir helt friske igjen en relativt kort tid etter at skaden er oppgjort for alltid. - En skulle således med den aller største sannsynlighet kunne gå ut fra at Ørland ikke vil få noe blivende mén etter sin nevrose, som sikkert vil svinne i løpet av et halvt års tid etter at erstatningssaken er avgjort definitivt. Jeg vil sette Ørlands invaliditet for øyeblikket til 30 prosent i et halvt år. Etter den tid vil han etter all sannsynlighet være helt frisk og ha gjenopptatt sitt gamle arbeid som kaiarbeider.»

Endelig siterer jeg fra en erklæring avgitt og under bevisopptagelsen vedtatt av den fjerde sakkyndige, overlege Brekke:

«Det traume skadede var utsatt for er et lett traume som ga en forbigående invaliditet, betinget i ømhet og smerter på de trufne steder. Et hvert spor av dette traume er nå forsvunnet. - Den foreliggende tilstand er en nevrose, en traumatisk nevrose og sikkert i høy grad en erstatningsnevrose, en rentenevrose. - Jeg mener at utsiktene for hans framtidige arbeidsevne i dag er betydelig dårligere enn om saken hadde vært avsluttet på et tidligere tidspunkt. Legemlig er han sikkert i stand til å gjenoppta sitt tidligere arbeid med de innskrenkninger som kommer av, at han så lenge har vært borte fra det og nå har en helt utrenet kropp. Men den hele sak har satt så dype spor i hans sind, at han skal ha vanskelig for å frigjøre seg for de gamle forestillinger. Jeg anser det derfor for meget tvilsomt, om han vil kunne gjenoppta sitt arbeid relativt kort tid etter at den endelige avgjørelse er falt. Sannsynligvis vil det gå lang tid før han, om noensinde, blir helt arbeidsfør igjen. - Det er meget vanskelig å angi noen bestemt invaliditetsgrad i dette tilfelle. Det rikligste, og det som mannen selv vel ville væye best tjent med, var nok å ansette invaliditeten temmelig lavt - f.eks. 30 - prosent og dekretere, at den i løpet av 1/2-1 år skap synke til 0. Men jeg tror en derved kan gjøre skadede urett. Det er ikke urimelig at det vil være ham umulig å frigjøre seg fra de hemninger, som hele denne sak har gitt ham, således at han faktisk ikke blir i stand til å ta fatt igjen som før.»

Side:88

Idet jeg ytterligere henviser til de legeerklæringer som er referert i de tidligere dommer har jeg å si: Jeg må i henhold til de sakkyndige legers uttalelser gå ut fra at den nokså uvesentlige legemlige skade som ulykken påførte Ørland var helbredet i løpet av kort tid. Den sykelige tilstand som har preget ham gjennom de etterfølgende år er å oppfatte som en opprinnelig ved ulykken eller sjokket framkalt «traumatisk nevrose», uten noe grunnlag i noen legemlig lidelse. Og til denne «rene» traumatiske nevrose må antas å ha føyd seg hva legene kaller en «erstatningsnevrose» eller «rentenevrose», dvs.: en nevrose hvor utsikten til og ønsket om erstatning og de forestillinger som melder seg i sammenheng dermed motvirker helbredelsen som en overveiende hemning. Om erstatningsforventningenes innflytelse på nevrosene og deres helbredelse uttaler overlege Brekke i en framlagt erklæring av 16 november 1937 bl.a.: «Erfaring viser, at oppgjør av skaden med utbetaling av erstatningen meget ofte bringer nevrosen til å svinne. Derfor er det i disse tilfelle så viktig å få saken hurtig avgjort. At disse traumatiske nevroser så uhyre ofte er rentenevroser viser mange ting. Først den nevnte erfaring, at de helbredes etter at skaden er oppgjort og intet mer er å oppnå. Videre at disse traumatiske nevroser så uforholdsmessig sjelden opptrer, hvor intet økonomisk moment spiller inn. Som leder av en kirurgisk avdeling har jeg daglig anledning til å se dette. I min over 20 årige praksis som lege ved kirurgisk sykehus har jeg overordentlig sjelden sett traumatiske nevroser uten økonomisk grunnlag. Mens jeg særdeles hyppig ser dem, hvor dette grunnlag er til stede.»

Jeg innskyter her at den private ulykkesforsikring ved sine polisevilkår kan utelukke ansvar for traumatiske nevroser, hva de norske selskaper så vidt vites også alminnelig gjør. Eller de kan, om de så foretrekker, gjennom sine vilkår sette rimelige grenser for et slikt ansvar. Jeg har også grunn til å tro at en innenfor den offentlige ulykkesforsikring har veier til gjennom erstatningens utmåling så vidt mulig å forebygge at utsikten til erstatning, mot hele den sosiale forsikrings samfunnsviktige formål, kommer til å motvirke en rask og effektiv helbredelse, jfr. bl.a. uttalelser av professor Johan Holst referert i advokat Nils Finn Simonsens avhandling «Erstatning for traumatisk nevrose i automobilforsikring» i Nordisk Forsikringstidsskrift 1934 side 281 flg., spesielt side 285-86 og side 291. Ved et ansvar av det lovbestemte innhold vi her har å gjøre med, jfr. motorvognlovens §30 og §11, melder seg imidlertid som et vidtrekkende spørsmål hvorvidt eieren av en motorvogn og hans forsikringsselskap svarer helt ut for det økonomiske tap som skyldes eller har saminenheng med en som ettervirkning etter en ytre lesjon hitført nevrose, en «ren traumatisk nevrose» eller en «erstatningsnevrose.» Det tilføyes at jeg for min del er tilbøyelig til å anta at en her bare gjennom endrede lovregler vil kunne nå til en i alle henseende rimelig ordning.

Jeg mener hva det foreliggende tilfelle angår at det ikke bør være spørsmål om å erklære Bjerga og hans assurandør å

Side:89

være prinsipielt fritatt for ansvar for den oppståtte nevrose eller dens følger. Jeg må etter legeerklæringe ne anta at selve ulykkestilfellet er sykdommens opprinnelige årsak og at hans sykelige tilstand har utviklet seg kontinuerlig fra ulykkesdagen, og uansett at sykdommens forløp i større eller mindre grad må antas å ha vært preget av erstatningsforventninger av sykelig tilsnitt, kan jeg ikke anse årsakssammenhengen mellom ulykken og den nervøse lidelse som i og for seg avbrutt. Det må ansees å være på det rene i saken at det ikke foreligger simulasjon fra Ørlands side.

På den annen side finner jeg at det ville være uriktig i et tilfelle som det foreliggende å pålegge ele ansvarlige å erstatte hele det økonomiske tap som nevrosen har påført og påfører Ørland. Jeg antar at en sjelelig skade av den art eller rekkevidde som vi her har å gjøre med lå langt utenfor hva den påkjøring Ørland var utsatt for med rimelighet kunne tenkes å ville føre med seg, jfr. overlege Brekkes bemerkning i erklæring av 29 august 1938 side 85: «Det bilde han frambyr må karakteriseres som en svær nevrose eller kanskje rettere som hysteri, og det er ingen rimelighet i det». - Og videre: «Det er intet som helst rimelig forhold mellom skaden og det bilde han nå frambyr.» Og det framstiller seg også som overveiende sannsynlig at erstatningsnevrosens oppståen har hatt sammenheng med latente psykiske disposisjoner hos Ørland. Under disse forhold finner jeg det riktig å la Ørland selv bære en del, om enn den mindre del, av det samlede tap, nemlig fordi hans egne anlegg eller disposisjoner har vært medvirkende til at nevrosen har antatt så uforholdsmessige dimensjoner og fått et så alvorlig forløp.

Ut fra disse betraktninger mener jeg at Ørlands erstatning, så vel for lidt tap til nå som for tap i framtidig erverv, bør ansettes til noe lavere enn jeg ville ha foreslått, hvis den nervøse lidelse hadde framtrådt som en i seg selv naturlig og ikke av særlige disposisjoner betinget følge av det sjokk som rammet ham.

Med hensyn til erstatningens utmåling nevner jeg at den tidligere omtalte oppgave fra Rikstrygdeverket viser at Ørland har oppebåret, respektive tilkommer hos Rikstrygdeverket, for tiden fra 8 januar 1937 til nå til sammen ca. kr. 2.450, hvorav vel kr. 1.550 gjelder tiden forut for lagmannsrettens dom. Disse utbetalinger var ikke omtalt for lagmannsretten og er følgelig ikke tatt i betraktning ved lagmannsrettens utmåling av erstatningen. Og den av lagmannsretten fastsatte erstatning ligger derfor visstnok ut fra lagmannsrettens forutsetninger vel kr. 1.550 for høyt.

Ørlands advokat har beregnet hans hittil lidte tap, etter fradrag for den lønn han har mottatt som kaiarbeider i visse perioder etter ulykken og av sykepenger betalt av trygdekassen samt Rikstrygdeverkets samlede skadebot til nå til vel kr. 10.000. Jeg antar at dette er noe høyt, vesentlig fordi det som innvunnet arbeidslønn for Ørland i den tid han var i arbeid fra oktober 1937 til mai 1938 bare er regnet en halvdel av det oppebårne lønnsbeløp ca. kr. 2.760, altså omkring kr. 1.380, idet den annen halvpart er regnet å være godtgjørelse til sønnen, som hjalp faren med arbeidet fordi han ikke maktet å utføre det alene. Jeg tror

Side:90

imidlertid det blir lite naturlig å oppføre så meget som halvdelen av hele arbeidsinntekten som godtgjørelse til sønnen, som den gang bare var 19 eller 20 år gammel. En bør visstnok legge til grunn at det totale tap hittil ligger nærmere 9.000 enn 10.000 kroner.

Hva angår tapet i framtidig erverv finner jeg å burde regne med som sannsynlig at Ørland innenfor et par års tid i det vesentlige vil ha gjenvunnet sin arbeidsdyktighet.

Jeg tilføyer at jeg, alle forhold tatt i betraktning, ikke kan legge Ørland til last at han ikke i sin tid aksepterte det tilbud om betaling av kr. 2.323 som fullt oppgjør som Bergens Brandforsikringsselskab framsatte i sin skrivelse av 29 mai 1937 til hans sakfører. Selv om legeerklæringene gir grunn til å tro at Ørland, hvis saken var blitt ordnet på den måte, ville ha vært restituert og fullt arbeidsdyktig kort tid der etter, er det forståelig at han ikke på det tidspunkt ville eller kunne inngå på et slikt forlik.

Under hensyntagen til det fradrag i den fulle erstatning som jeg etter hva jeg før har framholdt mener bør gjøres antar jeg, uten å inngå på noen mer detaljert beregning, at den samlede erstatning så vel for hittil lidt tap som for tap i framtidig erverv, bør settes til kr. 12.000. Herfra går det forskudd på kr. 200 som Bergens Brandforsikringsselskab i sin tid utbetalte, til rest altså kr. 11.800.

Byrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser antar jeg bør stadfestes. Bjerga og Bergens Brandforsikringsselskab finnes å måtte betale saksomkostninger for Høyesterett i hovedanken, mens jeg antar at omkostningene i motanken, gjeldende erstatningens ansettelse, bør oppheves.

Domsslutning:

Osvald Bjerga og Bergens Brandforsikringsselskab betaler en for begge og begge for en til Torger Ørland kr. 11.800 med 4 av hundre i årlig rente derav fra 17 februar 1.940 til betaling skjer. Byrettens og lagmannsrettens avgjørelser for så vidt angår saksomkostningene stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Osvald Bjerga og Bergens Brandforsikringsselskab en for begge og begge for en til Torger Ørland kr. 1.500. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Næss Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Evensen, Grette og Rivertz: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Var med domsmenn):

Den 29 desember 1936 omkring kl. 19-19 1/2 ble kaiarbeider Torger Ørland påkjørt av bil L 3586. Denne bils fører var Marthon Michaelsen. Den eides av saksøkte nr. 1 Osvald Bjerga, og er ansvarsforsikret hos saksøkte nr. 2. Bergens Brandforsikringsselskab. Kollisjonen foregikk på kaien - - - mens Ørland sto stille like ved skipssiden på D/S Sandnæs med en håndtralle, hvorpå han hadde en eggkasse som skulle hives ombord

Side:91

i dampskipet, da bilen rente på ham bakfra. Bilens fører hadde forlatt bilen utenfor ekspedisjonens kontor, hvor han selv var inne med noen papirer som skulle ekspederes. Bilen var lastet med omkring 1/2 tonn margarin. Bilen gle av seg selv nedover hellingen fra kontoret og ned til Sandnæs.

Ørland ble rammet i ryggen og falt framover og ble klemt mellom bilen og trailen som han hadde foran seg. Ørland gjenopptok og fortsatte straks sitt arbeid på kalen og forsøkte også å arbeide neste dag, men følte seg dårlig og kunne ikke gjøre stort for smerter. Den 2 januar 1937 henvendte han seg deretter til doktor K. Gilje i Stavanger. Senere har han følt seg syk og arbeidsufør. Han prøvde å arbeide litt etter 2-3 måneders forløp, men måtte oppgi det. I begynnelsen av oktober 1937 begynte han påny å arbeide, men greide bare lettere arbeid og føler seg framdeles syk.

- - - De saksøkte har hevdet, at saksøkerens arbeid da ulykken inntraff var trygdepliktig arbeid jfr. § i, punkt 7 i lov om ulykkestrygd for industriarbeidere m.v. av 24 juni 1931, og at transportbilen også antagelig gikk inn under denne trygd etter punkt 10 i samme paragraf. De saksøkte har henvist til Rt-1934-321 og Rt-1934-865, særlig øverst side 867. - - - Retten finner at ulykken i nærværende tilfelle ikke kan henføres under bedriftsulykker, og mener at saksøkerens skade ikke kommer inn under ulykkestrygdloven. - - -

Videre forkaster retten innstevntes annen hovedinnsigelse gående ut på at det her ikke foreligger bruk av motorvogn i motorvognlovens forstand, idet det ikke forelå noen kjøring. - - - Retten mener at motorvognen var i bruk da ulykken inntraff og at det foreligger ansvar etter motorvognlovens §30 under ellers vanlige forutsetninger for inntredelse av dette ansvar.

Etter det resultat retten således er kommet til, finnes de saksøkte pliktige til å betale saksøkeren erstatning for den ved ulykken påførte skade samt for tap i framtidig erverv. - - -

Saksøkeren har forklart at han har arbeidet som kalarbeider i ca. 25 år og alltid vært frisk. Det samme uttaler et par av hans arbeidskamerater som vitner. De har kjent Ørland fra mange års arbeid sammen, og han har alltid vært frisk og arbeidsom.

Retten mener at det i dette tilfelle er berettiget som en følge av ulykken å regne hel invaliditet for saksøkeren i de første 9 måneder. Hva det deretter skal ansettes i invaliditet som en adekvat følge av ulykkeshendelsen, framstiller seg ytterst vanskelig og tvilsomt. Det synes av de sakkyndiges erklæringer å framgå at det bør regnes med ca. 30 prosent arbeidsuførhet, i hvert fall et halvt à tre kvart års tid framover, uten hensyn til den såkalte rentenevrose. Men hvordan det videre vil stille seg for saksøkeren synes nokså meget i det uvisse. Det kan ikke utelukkes at de sykelige fenomener saksøkeren framdeles ennå frambyr, kan vare meget lenge og i værste fall kanskje hele hans liv. Retten mener at det nødvendigvis må tas hensyn hertil ved erstatningsfastsettelsen, og at tvil i nokså vid utstrekning, om enn innenfor rimelighetens grenser, bør komme den erstatningsberettigede til gode. Skulle en delvis invaliditet fortsette årevis utover, kan dette selvfølgelig også øve betydelig innflytelse på saksøkerens evne til i det hele å oppnå noe arbeid. Han kan ikke som kalarbeider vente i det lange løp å slippe bare med å utføre det lettere arbeid.

Det må ansees bevist, at saksøkerens årsfortjeneste som kaiarbeider har utgjort i 1934 kr. 3.600, i 1935 kr. 4.200 og i 1936 kr. 4.200. Herfra må trekkes hans fagforeningskontingent ca. kr. 10 pr. måned. Det må ansees godtgjort

Side:92

at kajarbeidernes fortjeneste i 1937 ligger noe høyere, nemlig mellom 90-95 kroner pr. uke. Det er som et veiledende moment ved erstatningsansettelsen opplyst, at en livrente i saksøkerens alder koster kr. 1.642,70 pr. 100 kroner. I denne forbindelse må dog merkes avtagende arbeidsevne. Saksøkeren er 48 år gammel, har i en liten fast eiendom en formue på vel kr. 1.000, er gift og har hustru og 5 barn, hvorav 2 over 16 år, men som alle underholdes av saksøkeren. - - -

Det er på det rene og erkjent at saksøkeren til legebehandling og medisiner har hatt et utlegg stort kr. 274. Av det saksøkte forsikringsselskap har han erholdt et forskudd på kr. 200, og av Stavanger syketrygdkasse har han i tiden etter ulykken oppebåret kr. 628, liksom han etter ulykken til nå har hatt en samlet arbeidsfortjeneste stor kr. 189,36.

Retten setter saksøkerens skade og tap til nå og videre tap i framtidig erverv til et samlet beløp stort kr. 9.000. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Iversen, Jynge og Erdal):

- - - En finner at Bjerga og Michaelsen drev forretningen for felles regning. Under disse omstendigheter kan de ankende ikke søke sin frifinnelse i lovens §32 post 1, selv om Ørland da ulykken fant sted, var trygdet etter loven.

Med underretten er en enig i at skaden er voldt ved motorvognens bruk. Det finnes intet bevis for, at vognen er satt i gang av noen fremmed, den må derfor antas å være kommet i gang av seg selv. - - -

I tiden fra 21 oktober 1937 til 13 mai 1938 har Ørland i lønn og feriepenger fått utbetalt kr. 2762,18. - - -

Lagmannsretten finner som byretten at Ørlands sykdom er voldt ved påkjørselen. - - - Ørland har beregnet sitt tap i inntekt inntil nå til noe over kr. 6.000, hertil skulle komme utlegg kr. 274 og tap i framtidig erverv.

Lagmannsretten antar, at Ørland siden midten av mai har vært helt arbeidsudyktig (100 prosent invaliditet). Etter de foreliggende uttalelser fra de sakkyndige antar en imidlertid at hans helbredstilstand, når saken er avgjort, litt etter litt vil bedres således at han i løpet av et par år vil ha gjenvunnet sin arbeidsdyktighet eller den vesentligste del derav. Når Ørland har beregnet sin tapte arbeidsfortjeneste til noe over kr. 6.000 antas dette noe høyt. Lagmannsretten finner at den samlede erstatning for det hittil lidte tap, herunder Ørlands kontante utlegg, og for tap i framtidig erverv bør settes til kr. 12.000. Herved er hensyn tatt til de til domsavgivelsen påløpne renter. I erstatningsbeløpet fragår det av Bergens Brandforslkringsselskab ytte forskudd kr. 200 og de trygdekassen av selskapet refunderte kr. 628. - - -