LB-1997-2044
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-08 |
| Publisert: | LB-1997-02044 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-00967 A/80 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02044 K/04. |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Amundsen, Oslo). Kjæremotpart: 1. Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elisabeth Arntzen, Oslo). Kjæremotpart: 2. Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Børre Lid, Oslo). Kjæremotpart: 3. Staten v/Kulturdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elisabeth Arntzen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Lars-Jonas Nygard. Lagdommer Hans Kr Bjerke. Lagdommer Erik Chr Stoltz |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §165, §188, §189, §398, §180 |
Saken gjelder avskjæring av vitner og krav om bevisopptak til avklaring av bevisførsel.
I sak for Oslo byrett har den kjærende part som saksøker i byrettssaken i prosesskrift av 12 april 1996 påberopt seg 10 vitner. I prosesskrift av 22 april 1996 ble ytterligere 18 vitner påberopt, slik at den kjærende parts vitneliste er på 28 personer.
I brev av 15 mai 1997 besluttet byretten blant annet følgende:
Advokat Amundsen har ikke svart på rettens anmodning om å få en nærmere begrunnelse for hvert enkelt vitne. Retten legger til grunn at saksøker kan føre de vitner som er ført opp i dokument nr. 6, d.v.s. ialt 10 vitner.
I tilfelle saksøker ønsker å bytte ut en eller flere av de nevnte vitner, kan dette skje forutsatt at de nye vitner kan uttale seg om forhold som kommer saken ved, jfr. tvistemålsloven §189.
Ved prosesskrift av 3 juni 1997 krevde den kjærende part at beslutningen skulle omgjøres.
Kravet ble ikke tatt til følge, idet byretten i brev av 9 juni 1997 uttalte følgende:
Retten ga saksøker frist for å begrunne de varslede vitner.
Fristen ble satt til 31 mai 1996 og senere forlenget til 21 april 1997. Frem til dette tidspunkt er en slik begrunnelse ikke mottatt.
På denne bakgrunn foretok retten beslutningen som fremgår av rettens brev av 15.05.97 (dok 46 a). Retten legger her til grunn at et skjønnsmessig antall vitner på 10 må gi saksøker romslig mulighet til å føre relevante vitner. I og med at retten ikke sitter inne med opplysninger om vitnenes tilknytning til inneværende sak, kan retten av gode grunner ikke gå inn og kommentere de enkelte vitner. Retten ser det ikke som en god nok begrunnelse at vitnene har tilknytning til etterforskningen/oppklaringen av tyveriet av maleriet "Skrik".
A har ved sin prosessfullmektig, advokat Kjell Amundsen, påkjært byrettens beslutning. Han har samtidig påkjært rettens beslutning av 19 mars 1997, hvor saken ble lagt til berammelse av hovedforhandling uten at den kjærende parts anmodning om muntlig saksforberedende møte ble tatt til følge.
Staten v/Justisdepartementet og Staten v/Kulturdepartementet har ved Regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elisabeth Arntzen tatt til motmæle. Kjæremotpart 2, Storebrand Skadeforsikring AS, har ikke tatt til motmæle.
Den kjærende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:
For å nekte avhør av oppgitte vitner må utgangspunktet tas i tvistemålsloven §189. Det må gis en konkret begrunnelse for hvorfor hver enkelt av de navngitte vitner skal nektes ført og med henvisning til hvilket ledd i tvistemålsloven §189 som anvendes. Ingen av de forhold som er nevnt i denne paragrafen kan anvendes i denne sak.
Subsidiært erklæres kjæremål over byrettens beslutning om å nekte bevisopptak til å avklare omfanget av bevisførselen. Ved et slikt bevisopptak ville man få avklart behovet for ytterligere bevisførsel.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts beslutning om å begrense bevisførselen til 10 vitner oppheves.
2. Kjærende parts begjæring om bevisopptak tas til følge.
Kjæremotpartene, Staten v/Justisdepartementet og Staten v/Kulturdepartementet, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Den kjærende part skal opplyse hvilke omstendigheter han akter å godtgjøre ved vitneavhørene, jf tvistemålsloven §188. Det har han ikke gjort.
Den kjærende part har fått en rekke oppfordringer om å opplyse begrunnelse for de påberopte vitner. Da ingen begrunnelse er gitt, må byrettens beslutning opprettholdes.
Staten v/Justisdepartementet og Staten v/Kulturdepartementet har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksøkte nr 1 og 3 tilkjennes saksomkostninger.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Det rettslige utgangspunkt for det prinsipale spørsmål må tas i tvistemålsloven §188. Den som vil føre et vitne må på en tydelig måte angi "hvilke omstændigheter han agter at godtgjøre" ved vitneavhøret. Det er flere grunner til denne bestemmelsen. I tillegg til at den skal sikre at motparten ikke blir overrumplet av uventet bevisførsel, skal den også danne grunnlag for om de tilbudte bevis skal avskjæres etter tvistemålsloven §189. Skjer det ingen slik klargjøring som beskrevet i tvistemålsloven §188, vil det ikke være mulig å vurdere beviset i forhold til §189, og resultatet må da bli at det nektes ført, jf Schei, Kommentarer til Tvistemålsloven, Bind II, side 20, jf også Rt-1987-899. I slike tilfelle vil det heller ikke være tilstrekkelig sannsynliggjort at beviset "kommer saken ved" eller har beviskraft, jf §189 nr 1 og 3.
Den kjærende part har ikke villet opplyse hva vitnene skal forklare seg om. Det må da være grunn for byretten til å gå ut fra at alle vitnene skal uttale seg om det samme forhold. Byretten kan i et slikt tilfelle begrense vitneførselen til et rimelig antall etter den diskresjonære adgang retten har etter tvistemålsloven §189 nr 6, jf Karnov, Prosesslover, side 189, og kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg lnr 182 K/1989 ( HR-1989-00182k ).
Etter dette må den prinsipale påstand i kjæremålet bli å forkaste.
Den kjærende part har subsidiært erklært kjæremål over byrettens beslutning om å nekte bevisopptak til avklaring av omfanget av bevisførselen. Kravet ble avslått i byrettens brev av 19 mars 1997. Kjæremålet er datert 16 juni 1997. Kjæremålet er derfor for sent fremsatt, jf tvistemålsloven §398. Den subsidiære påstand i kjæremålet må derfor avvises.
Lagmannsretten vil bemerke at de beslutninger byretten har fattet er av prosessledende art, og byretten kan derfor - også etter lagmannsrettens kjennelse - omgjøre sin beslutning i henhold til tvistemålsloven §165 tredje ledd, hvis forholdene skulle tilsi det.
Kjæremålet har vært forgjeves, og den kjærende part tilpliktes å betale saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd, idet det ikke kan ses å foreligge omstendigheter som burde frita ham fra erstatningsplikten. Saksomkostningene finnes passende å kunne settes til kr 500 til hver av de to kjæremotparter som har tatt til motmæle og som har brukt samme prosessfullmektig.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet mot å begrense vitneførselen forkastes.
2. For øvrig avvises kjæremålet.
3. I saksomkostninger betaler A innen to - 2 - uker 500 - femhundre - kroner til Staten v/Justisdepartementet og 500 - femhundre - kroner til Staten v/Kulturdepartementet.