LB-1997-2135 (1)
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-06-22 |
| Publisert: | LB-1997-02135 |
| Stikkord: | Oppreisningskrav |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-9029 M/55 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02135 M/02 |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Kristian Nicolaisen) mot A (Forsvarer: Advokat Harald Stabell) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jan Hein Eriksen, formann. 2. Ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy. 3. Byfogd Stein Eikvåg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Straffeprosessloven (1981) §434, §48 |
Saken gjelder fornærmedes krav om oppreisning i straffesaken hvor tiltalte er frifunnet for straff.
Tiltalte, A, Xsvei - -, - - - - Oslo, er født - - oktober 1942. Han er uførepensjonert kirketjener og menighetsarbeider, gift og forsørger en datter på 13 år. Han oppgir sin inntekt til ca kr 140 000 brutto pr år og ingen formue. Han har solidaransvar med sin ektefelle for lån kr 150 000. Ektefellen er heltidsansatt som fullmektig ved et sykehus.
Tiltalte er tidligere verken domfelt eller bøtelagt.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Oslo 4. november 1996, rettet under hovedforhandling 13 mai 1997, ble A satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter:
Straffeloven §195, første ledd, 1. straffalternativ For å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år.
Grunnlag er følgende forhold: Juli 1994 i en hytte på Y, tok han av trusen til B, f. xx.xx.1986, og førte hodet sitt ned mot skrittet hennes og slikket hennes kjønnsorgan.
Ved Borgarting lagmannsretts dom 8 mai 1998 ble A frifunnet for straff.
Dommen er avsagt etter fullstendig anke over Oslo byretts dom 13. mai 1997, som hadde denne domsslutning:
A, f. xx.xx.1942, dømmes for overtredelse av straffeloven §195 første ledd, 1. straffalternativ til en straff av fengsel i 5 - fem - måneder.
A dømmes til å betale erstatning til B med kr 40 000 - førtitusen - kroner innen 2 - to - uker etter at denne dommen er forkynt.
Spørsmålet om fornærmedes krav ble ikke tatt opp i lagmannsretten etter at lagrettens kjennelse forelå. Aktor ble ved lagmannsrettens brev 11. mai 1998 forespurt om kravet fastholdes, og har i brev av 14. mai 1998 bekreftet dette.
Ankeforhandlingen fortsatte 12 juni 1998 med aktor, bistandsadvokat Jon Alshus, forsvarer og tiltalte til stede. Tiltalte forklarte seg om sin økonomi og fornærmedes mor ga tilleggsforklaring. Det forelå utskrift av dommeravhøret.
Tiltalte har gjennom forsvareren anført at anken også omfatter byrettens avgjørelse av det borgerlige rettskrav. Fornærmede har gjennom aktor og bistandsadvokaten ikke hatt bemerkninger til dette.
På vegne av fornærmede har bistandsadvokaten anført at det er overveiende sannsynlig at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen, selv om lagretten ikke har funnet ham skyldig til straff.
Bistandsadvokaten har videre fremholdt at dommeravhøret levner liten tvil om at fornærmede snakker sant. Det hun der har forklart er i overensstemmelse med det hun tidligere hadde fortalt sin venninne, sin dagmamma og en lærer på skolen. Fornærmede har også gitt samme forklaring for barnevernet. At hennes første forklaringer om tidspunktet for overgrepet ble misforstått, skyldes barnets uttrykksmåte. Det var etter omstendighetene naturlig at hun kviet seg for å fortelle om overgrepet og derfor ventet til 28. februar 1996, da moren skulle reise til USA og ønsket at datteren skulle bo hos tiltalte.
Det forhold at tiltalte i henhold til fornærmedes forklaring ved en senere anledning har blottet seg for fornærmede da hun kom for å hente noen dukker, taler også for at overgrepet har funnet sted.
Vilkårene for å tilkjenne oppreisning er til stede etter skadeserstatningsloven §3-5. Overgrepet var en sterk krenkelse av fornærmede. Det forhold at tiltalte er frifunnet for straff har ytterligere vanskeliggjort fornærmedes situasjon, idet hun føler at hun blir mistrodd. Hun har hatt problemer med mavevondt og oppkast og skal på ny til BUP med sikte på samtale med psykolog. Senvirkninger kan påregnes. Når det gjelder beløpets størrelse, vises til Rt-1994-1674, Rt-1995-1036 og til uttalelser i lovforarbeidene i forbindelse med endringen av straffeloven §195 annet ledd i 1992.
Bistandsadvokaten har nedlagt slik påstand:
A tilpliktes å betale B oppreisning med et beløp kr 50 000 - femtitusen - kroner.
Lagmannsretten legger til grunn at aktor har sluttet seg til bistandsadvokatens påstand.
Forsvareren har anført at det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for at overgrepet er begått, og iallfall ikke tilstrekkelig overvekt. Tiltaltes ektefelle var til stede på hytta, og hun ville ha oppdaget at han var sammen med fornærmede i stuen om natten. Fornærmedes mor har ikke merket endringer i datterens adferd. Fornærmede var på tiltaltes hytte i sommerferien 1995, og hun har også senere overnattet i tiltaltes hjem. Fornærmede har først forklart at overgrepet fant sted i 1995, noe som ikke kan være riktig.
Subsidiært anføres at kravet er for høyt. Det er ikke påvist noen skade. De avgjørelser bistandsadvokaten har vist til, gjelder mer alvorlige overgrep med voldsbruk.
Forsvareren har nedlagt slik påstand:
A frifinnes.
Lagmannsretten bemerker:
Det er i anken til lagmannsretten anket over byrettens bevisbedømmelse vedrørende skyldspørsmålet, og anken er henvist til ankeforhandling. Etter straffeprosessloven §434 første ledd kan partene da kreve ny behandling også av borgerlige krav.
Det borgerlige krav om oppreisning er ikke uttrykkelig nevnt i den muntlige ankeerklæring som ble fremsatt ved domsavsigelsen i byretten, men det fremgår av rettsboken at dommen ble anket i sin helhet. Selv om kravet ikke ble tatt opp i lagmannsretten etter at lagrettens kjennelse forelå, finner lagmannsretten at det er en naturlig forståelse av ankeerklæringen at også byrettens avgjørelse av oppreisningskravet er angrepet og derfor skal behandles og avgjøres ved tilleggsdom av lagmannsretten, jf straffeprosessloven §48.
Pådømmelsen av borgerlige rettskrav er ikke avhengig av avgjørelsen av skyldspørsmålet. Det er adgang til å avsi såvel fellende som frifinnende dom for borgerlige krav uansett avgjørelsen av skyldspørsmålet, jf Rt-1996-864 og Rt-1997-1643. Lagmannsretten finner at fornærmedes krav er tilstrekkelig opplyst under ankeforhandlingen 7-8 mai og 12 juni 1998, og at det således kan pådømmes som en fortsettelse av straffesaken.
Fornærmede, senere også kalt "B", bor sammen med sin mor som er skilt. De bor i samme vei som A, og B var nær venninne med hans datter, C. Bs mor og Cs foreldre var omgangsvenner. Døtrene var ofte på besøk hos hverandre, og B hadde flere ganger oppholdt seg i hytta på Y i sommerferiene.
I tidsrommet 8-20 juli 1994 bodde B på hytta sammen med C og hennes foreldre. B og C delte soverom mens foreldrene sov på et annet rom.
B har i dommeravhøret 10 april 1996 forklart at hun våknet om natten på grunn av mareritt. Hun var redd og gikk inn i stuen hvor A oppholdt seg. Hun var iført nattkjole og truse. A ba henne om å legge seg på sofaen, noe hun gjorde. Han kom da bort til henne, og dro trusen av henne. Han skilte deretter bena hennes, og slikket henne i skrittet. Etter en tid ba han henne om å gå og legge seg, noe hun gjorde. Hun har forklart at hun gråt og lengtet etter mamma. Hun har videre forklart at Cs mor ikke var på hytta da overgrepet fant sted.
Lagmannsretten tar utgangspunkt i at det kreves en klar sannsynlighetsovervekt for at retten kan legge til grunn at det påståtte overgrep er begått, jf Rt-1996-964.
Det bevis som først og fremst er påberopt til støtte for oppreisningskravet, er dommeravhøret av B. Det er forholdsvis omfattende. Avspillingen av videoopptaket varte i vel en time. B var den gang vel 9 år gammel og virket mentalt moden for sin alder. Det fremgår at overgrepet fant sted sommeren 1994. Hun har forklart seg detaljert om de nærmere omstendigheter i forbindelse med overgrepet, og på en måte som umiddelbart hverken synes tillært eller fantaserende.
Spørsmålet er om det foreligger omstendigheter som kan skape reell tvil om at overgrepet likevel har funnet sted.
Det kan være egnet til å skape tvil at B har ventet i halvannet år med å fortelle andre om overgrepet, og at moren ikke har merket endring i datterens atferd i mellomtiden. At B, som var 7 1/2 år på det påståtte gjerningstidspunkt, har ventet til 28 februar 1996 før hun gikk ut med historien, kan etter lagmannsrettens syn riktignok forklares med at hun har kviet seg, særlig på grunn av sitt nære vennskap med C og Bs og morens nære forhold til Cs foreldre. Det bemerkes at foranledningen til at Bs forklaring fremkom på dette tidspunkt, var at moren ønsket at hun skulle bo hos As i forbindelse med morens reise til USA.
Det kan også synes påfallende at B uten å protestere har tilbrakt en del av sommerferien i 1995 på As hytte, og at hun også senere har overnattet i As hjem. At B har gått med på dette, kan etter lagmannsrettens syn i noen grad forklares med at As hustru var til stede ved disse anledningene, og at B har stolt på henne.
Det er videre på det rene at Bs lærer, avdelingslederen ved barnevernstjenesten og moren har oppfattet Bs første forklaringer slik at overgrepet fant sted sommeren 1995, noe som ikke kan ha vært tilfelle. Dette fordi hun i 1995 ikke kunne ha kommet fra soverommet til stuen i samme hytte, slik hun har fortalt, idet hun og A sov i forskjellige hytter under Yoppholdet dette året. Lagmannsretten bemerker at det er mulig at Bs første forklaringer om gjerningstidspunktet ble misoppfattet, at feilen skyldtes barnets uttrykksmåte, og ikke at hun har endret forklaring i dommeravhøret.
Selv om de omstendigheter som er nevnt ovenfor enkeltvis kan ha sin naturlige forklaring, må det etter en helhetsvurdering av disse sies å foreligge en viss tvil om As skyld. Selv om bevisbyrdereglene her ikke er like strenge som i straffespørsmålet, bør det kreves en betydelig sannsynlighetsovervekt for å dømme A til et oppreisningsansvar som langt på vei stempler ham som skyldig likevel i det seksuelle overgrep han strafferettslig er frifunnet for. En feilaktig dom i hans disfavør vil være en langt alvorligere kalamitet enn en feilaktig dom i Bs disfavør.
Lagmannsretten er etter en totalvurdering av bevisene i saken kommet til at det etter omstendighetene ikke kan ses å foreligge tilstrekkelig overvekt av sannsynlighet for at overgrepet er begått.
Tiltalte blir etter dette å frifinne også for oppreisningskravet.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
A, født xx.xx.1942, frifinnes for oppreisningskravet.