LB-1997-2150

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1998-05-18
Publisert:	LB-1997-02150
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 96-04687A/72 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02150 A/03
Parter:	Ankende part: C (Prosessfullmektig: Advokat Erik Strømme) Motpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokatfullmektig Anders Utne
Forfatter:	Flertall: 1. Lagdommer Wilhelm Omsted 2. Ekstraordinær lagdommer Odd Emil Blomdal 3. Byfogd Anne Vinje 3 Meddommere Mindretall: en meddommer
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-20, §4-21, Tvistemålsloven (1915) §148, §482, Barnevernloven (1953) §11, LOV-1953-07-17-17-§16A, LOV-1953-07-17-17-§19, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §4-1, §7-1

Saken gjelder spørsmål om tilbakeføring av offentlig omsorg samt i den forbindelse overprøving av vedtak om samværsrett, overtagelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon for en pike A, født xx.xx.1990.

Barnets foreldre, B (far) og C (mor) kom til Norge som flyktninger fra Vietnam i 1982 og 1983. De flyttet sammen i 1983 og har fire barn, D, født xx.xx.1984, E født xx.xx.1985, F født xx.xx.1987 og A. Samboerskapet opphørte i 1992, og moren har foreldreansvaret alene for alle fire barna. Ved vedtak av 26 juni 1990 i Søndre Nordstrand klient- og pasientutvalg overtok Oslo kommune omsorgen for de tre eldste barna i medhold av dagjeldende barnevernlov §19 jf §16a. Barna ble samtidig besluttet plassert i fosterhjem.

Umiddelbart etter at A var født traff formannen i klient- og pasientutvalget, den 19 oktober 1990, midlertidig vedtak etter barnevernloven §11 om å plassere barnet midlertidig på sperret adresse. A har siden dette vært under offentlig omsorg, og hun har ikke hatt kontakt med noen av sine foreldre. Hun ble midlertidig anbrakt i Aline spedbarnssenter, og den 19 desember 1990 ble hun overført til fosterforeldrene G og H som hun fortsatt bor hos.

Vedtak om omsorgsovertagelse ble truffet av klient- og pasientutvalget den 18 desember 1990. Utvalget besluttet samtidig også å overta foreldreansvaret. Etter forgjeves klage til fylkesmannen i Oslo og Akershus anla foreldrene søksmål ved Oslo byrett til prøving av vedtakene for alle barna. Ved byrettens dom av 18 januar 1993 ble staten frifunnet for så vidt angikk kravene om tilbakeføring av omsorgen mens foreldreansvaret for A ble tilbakeført. Foreldrenes anke til Høyesterett ble nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 25 juni 1993.

I 1994 tok C på nytt opp spørsmålet om tilbakeføring av omsorgen for barna. For fylkesnemnda fremmet barnevernstjenesten for så vidt angikk A på nytt forslag om at foreldreansvaret ble fratatt foreldrene. Det ble gitt samtidig foreslått gitt samtykke til adopsjon med henblikk på at hun ble adoptert av fosterforeldrene.

Ved Oslo og Akershus fylkesnemnds vedtak av 23 april 1996 ble omsorgsovertagelsen opprettholdt for alle barna. C ble fratatt foreldreansvaret for A, og fylkesnemnda ga samtykke til adopsjon av henne for fosterforeldrene. Det ble også besluttet at det ikke skulle være samvær mellom C og A. For så vidt angikk foreldreansvar, adopsjonssamtykke og samværet med A var vedtaket truffet under dissens. Nemndas leder og ett av medlemmene fant at moren fortsatt burde ha foreldreansvaret og at det ikke burde gis samtykke til adopsjon.

C brakte vedtaket inn for Oslo byrett ved stevning av 26 mai 1996. Byretten som var satt med to fagkyndige meddommere, avsa 22 mai 1997 dom som etter rettelse har slik domsslutning: 22 mai 1997 dom som etter rettelse har slik domsslutning:

1. Oslo kommune frifinnes for så vidt gjelder Cs påstand om utvidet samvær med E, født xx.xx.85.

2. Oslo kommune frifinnes for så vidt gjelder påstanden om at vedtaket om omsorgsovertagelse av F, født xx.xx.1989 og A, født xx.xx.1990 skal oppheves og føres tilbake til C.

3. C har rett til samvær med F, født xx.xx.89, hver annen måned med to etterfølgende dager.

4. Oslo kommune frifinnes hva gjelder påstanden om at C beholder foreldreansvaret for A.

5. Oslo kommune frifinnes for påstanden om at det ikke gis adopsjon for A i foreldrenes sted.

6. Oslo kommune frifinnes for Cs påstand om samvær med A.

Dommen ble avsagt under dissens. En av meddommerene fant at det burde etableres et begrenset samvær mellom moren og datteren, og at spørsmålet om foreldreansvar og adopsjonssamtykke burde utstå til etter at barnet hadde etablert en stabil kontakt med moren.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

C har i rett tid påanket dommen for så vidt den angår datteren A, domsslutningens pkt 2, 4, 5 og 6. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankeforhandlingen er holdt i Oslo 27 - 30 april 1998. Retten har vært satt med to fagkyndige meddommere og to meddommere fra det alminnelige utvalg, jf barnevernloven §7-1 bokstav i, jf sosialtjenesteloven §9-10 fjerde ledd. Den ankende part møtte og avga forklaring. Det ble videre gitt forklaring fra åtte vitner. For lagmannsretten har psykolog Fredrikke Lynum og barnepsykiater Per Olav Næss gjort tjeneste som sakkyndige. De gjorde også tjeneste for byretten. De sakkyndige har vært til stede under hele ankeforhandlingen, og de har gitt muntlige erklæringer i tillegg til de skriftlige utredninger. Forøvrig fremgår bevisførselen av rettsboken.

Den ankende part, C har i det vesentlige anført:

Ved avgjørelsen må det tas utgangspunkt i barnevernloven §4-1 om at det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Det er forholdene på domstidspunktet som er avgjørende, jf Rt-1996-1189. Men det må også tillegges vekt at den opprinnelige omsorgsovertagelse var urettmessig, noe også byretten har funnet at var tilfellet. Barnevernsmyndighetenes oppfølging av de vedtak som er truffet, har også vært kritikkverdig. Disse forhold innebærer at vurderingen må være særlig nøye, jf Rt-1991-1355 og Rt-1992-242.

For så vidt angår omsorgsovertagelsen skal denne etter barnevernloven §4-21 oppheves når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg, og det ikke er risiko for at det kan føre til alvorlige problemer for barnet å bli flyttet tilbake. Forbigående eller mindre alvorlige vanskeligheter er ikke til hinder for tilbakeføring.

Slik forholdene er nå, har moren alminnelig god omsorgsevne. Det er heller ingen grunn til å tro at hun ikke vil samarbeide godt med barnevernet om hjelpe- og støttetiltak. De forhold som foranlediget at datteren ble tatt fra henne ved fødselen, er ikke lenger til stede. Hun har giftet seg og lever i et harmonisk og godt ekteskap. A er et normalt sunt barn. Det er ikke opplyst noe som tyder på at hun er spesielt sårbar i forhold til andre barn. De forhold som fosterforeldrene har påpekt i sine forklaringer, synes å være overdrevet. Hennes sårbarhet er et forhold som først er trukket frem i den senere tid, og de sakkyndige har i for stor utstrekning lagt fosterforeldrenes fremstilling til grunn. Det bestrides ikke at A nå har en sterk tilknytning til fosterforeldrene, og at en tilbakeføring derfor vil være problemfylt. Tilbakeføringen må følgelig skje over tid, og det er C innforstått med. Hun har et realistisk forhold til disse problemene, og det er ikke grunnlag for å rette noen kritikk mot henne for at hun tar opp kravet om tilbakeføring av omsorgen. Det må også legges vekt på at det er et generelt viktig og grunnleggende hensyn at barn får vokse opp hos sine biologiske foreldre.

For tilfelle av at omsorgen ikke tilbakeføres påpekes det at vilkårene etter barnevernloven §4-20 første ledd for å frata foreldreansvaret, er meget strenge. I denne saken er hensikten med dette vedtaket alene å åpne for fosterforeldrenes adopsjon av A . Det må derfor tas hensyn den definitive karakter en adopsjon har, jf bl a Rt-1991-557, Rt-1994-1398 og Rt-1997-534. Det bestrides ikke at fosterforeldrene er skikket til å oppdra barnet, slik at vilkåret i barnevernloven §4-20 tredje ledd bokstav c er oppfylt. Det foreligger imidlertid ikke slik sikkerhet for at adopsjon vil være til barnets beste som kreves etter bokstav c, og det er heller ikke nødvendig for å skape en forsvarlig omsorgssituasjon for A. C vil gjennom foreldreansvaret ikke legge vanskeligheter i veien for fosterforeldrenes utøvelse av omsorgen. Alternativer til overtagelse av foreldreansvaret og adopsjon er ikke tilstrekkelig utredet. De sakkyndige har ikke vurdert dette.

For så vidt angår samvær gjøres det gjeldende at det på sikt vil være nødvendig å opprette kontakt mellom mor og barn. A er kjent med at hun har sin biologiske mor i Norge, og hun vil ha et følelsesmessig behov for kontakt med henne. Det kreves imidlertid ikke at en samværsordning etableres fullt ut med en gang. Den må tilpasses over tid.

Sett i forhold til de mangler som forelå ved den opprinnelige omsorgsovertagelse, vil et vedtak om fratagelse av foreldreansvaret også være i strid med EMK artikkel 8 om retten til familieliv. Det vises forsåvidt til Domstolens avgjørelse av 7 august 1996 (Johansen mot Norge).

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

I Prinsipalt:

Vedtaket om omsorgsovertagelse av A født xx.xx.1990 oppheves og omsorgen føres tilbake til C.

II Subsidiært:

1. C beholder foreldreansvaret for A.

2. Det gis ikke samtykke til adopsjon for A

3. C blir tilkjent samvær med A fastsatt etter rettens skjønn.

Dom om samvær gis foregrepet tvangskraft i medhold av tvistemålsloven §148.

Ankemotparten, Oslo kommune har i det vesentlige anført:

Det er ikke avgjørende om det forelå mangler ved vedtaket i 1990 om å overta omsorgen for A. Det er kommunens standpunkt at vilkårene for omsorgsovertagelse forelå da, men kommunen finner allikevel at byrettens vurdering nå må legges til grunn. Det er forholdene slik de nå er som må legges til grunn for avgjørelsen av de spørsmål saken reiser, jf Rt-1991-668 og Rt-1991-1355.

Ved spørsmålet om tilbakeføring av omsorgen må det vurderes konkret om moren kan gi barnet forsvarlig omsorg. Det må da legges vekt på barnets behov. A har et særlig omsorgsbehov, i alle fall i ytterkant av det som er normalt. Fosterhjemmets tilsynsfører har beskrevet henne som åpen og tillitsfull, men samtidig følsom, reservert og sårbar. Dette stemmer med de sakkyndiges oppfatning av henne som konstitusjonelt forsiktig. Under disse omstendigheter stilles det særlige krav til morens omsorgsevne som det ikke kan sees at hun har. Det vises særlig til at hun er engstelig og usikker i forhold til barnevernsmyndighetene og at dette kan hindre henne i å søke den nødvendig hjelp der. Ved en flytting til moren vil A komme til et fullstendig fremmed miljø, der hun også vil møte språkproblemer idet hun i dag bare snakker norsk. Det er på denne bakgrunn usikkert om C oppfyller det ene vilkår for tilbakeføring i barnevernloven §4-21 første ledd 1. punktum. Under enhver omstendighet er tilknytningen mellom A og fosterforeldrene nå så kvalifisert at det vil føre til alvorlige problemer for henne om hun flyttes til moren nå. Fosterhjemmet er hennes eneste tilknytning, hun har ingen annen familie som hun kjenner, og det må også legges vekt på hennes tilknytning til nærmiljøet. Det er samlet sett risiko for skadevirkninger både på kort og lang sikt. Når et fosterhjemsforhold har vart så lenge som her, skal det svært meget til for at det kan komme på tale med tilbakeføring av omsorgen, jf Rt-1995-479.

Det settes i barnevernloven §4-20 ikke opp bestemte krav for at foreldreansvaret skal kunne fratas foreldrene, utover at omsorgen må være overtatt av det offentlige. I denne saken fattes vedtaket for å åpne for adopsjon, og det er et solid grunnlag for å gjennomføre en adopsjon i det foreliggende tilfelle. Det kan ikke være tvilsomt at omsorgsovertagelsen her vil være varig. Morens forutsetninger for å utøve omsorgen vil i denne forbindelse ikke være avgjørende, jf Rt-1995-85. Det sentrale spørsmål vil være om det er det beste for barnet at adopsjon skjer. Avgjørelsen må treffes etter en samlet vurdering. Slik denne saken ligger an blir dette et spørsmål om det er best for barnet å vokse opp hos fosterforeldrene som adoptivbarn eller som fosterbarn. Et sentralt argument mot adopsjon er at forbindelsen til de biologiske foreldre brytes definitivt, og det må derfor kreves en relativt stor sikkerhet for at adopsjonen vil være til barnets beste. Det kan imidlertid ikke stilles et krav om at adopsjon må være nødvendig, jf Knut Lindboe, Barnevernrett, 2. utg. side 132. Det bestrides at dette spørsmålet ikke er tilstrekkelig utredet i saken. Det vises for så vidt til de sakkyndige utredninger.

Det er en rekke forhold som tilsier at det vil være til A s beste at hun blir adoptert av fosterforeldrene. Det er hos dem hun nå har sin tilhørighet, og en adopsjon vil eliminere usikkerhet og uro for fremtiden. Et fortsatt fosterbarnsforhold kan åpne for at det på nytt kan bli reist krav om tilbakeføring av omsorgen. En slik utrygghet vil kunne gi negative utslag for fosterforeldrenes holdninger til samvær mellom A og hennes mor. De har ellers gitt uttrykk for at de, også i tilfelle av adopsjon, vil se positivt på at det kommer i stand kontakt mellom dem. Adopsjon må også antas å ha en verdifull symbolbetydning for A med tilhørighet både til familien og nærmiljøet. Også de praktiske spørsmål som navn - hun bruker i dag navnet Maria -, pass, visum m v vil bli enklere etter en adopsjon.

For så vidt angår forholdet til EMK artikkel 8 anføres det at Domstolens avgjørelse i saken Johansen - Norge ikke er sammenlignbar med den foreliggende, særlig på grunn av barnets alder.

Når det gjelder spørsmålet om samvær, hevdes det at denne avgjørelsen må treffes ut fra barnets perspektiv. Det er ingen følelsesmessige bånd mellom A og moren. Det er en nærliggende fare for at A vil avvise moren. Morens ønske om å få omsorgen tilbake kan også være skadelig for barnet.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

Lagmannsretten bemerker:

Etter tvistemålsloven §482 skal retten prøve alle sider av saken, både lovgrunnlaget for de vedtak som er truffet og om de konkrete hensyn som foreligger tilsier at vedtakene bør treffes. Avgjørelsene skal treffes på grunnlag av forholdene slik de foreligger nå.

Både fylkesnemnda og byretten har reist kritikk mot det opprinnelige vedtak av 18 desember 1990 om å overta omsorgen for A . Vedtaket var begrunnet i de vanskelige forhold i hjemmet med bl a vold og alkoholmisbruk fra farens side, og det fremgår av Oslo byretts dom av 18 januar 1993 at det har vært igangsatt tiltak fra barnevernsmyndighetenes side allerede fra 1982, bl a med vedtak om omsorgsovertagelse av de eldre barna. Det er imidlertid opplysninger som tyder på at forholdene hadde bedret seg da A ble født, og det er på den bakgrunn at byretten uttalte at den ikke trodde det var riktig å overta omsorgen for henne. Lagmannsretten finner det forståelig at C har reagert sterkt på dette, men må allikevel som nevnt, avgjøre saken på grunnlag av forholdene slik de er nå. Lagmannsretten finner det defror ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om gyldigheten av det opprinnelige vedtak om omsorgsovertagelse.

Spørsmålet om å tilbakeføre omsorgen for A må avgjøres etter barnevernloven §4-21 jf §4-1. Det må følgelig kreves at C nå kan gi datteren forsvarlig omsorg, og at A ikke har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der hun er at det etter en samlet vurdering, kan føre til alvorlige problemer for henne om hun blir flyttet fra fosterforeldrene til sin mor.

Kommunen har ikke bestridt at C har alminnelig god omsorgsevne, og det er for lagmannsretten ikke fremkommet opplysninger som tyder på at dette ikke er tilfelle. Men det er åpenbart at det vil oppstå særlig vanskelige problemer om A, som nå er 7 år gammel, skal flyttes til moren. En flytting vil innebære et skifte til et miljø som hun er helt ukjent med og som vil fremstå for henne som totalt fremmed både familiemessig og i forhold til omgivelser forøvrig. Et særlig problem er det også at hun bare snakker norsk, mens C fremdeles er usikker i norsk. Lagmannsretten finner at det er tvilsomt om C har de nødvendig ressurser til å mestre de utfordringer en slik overføring vil måtte medføre, og om hun egentlig har full forståelse av disse sider av problemene ved en overføring.

Avgjørende for lagmannsretten er imidlertid den tilknytning A nå har til fosterforeldrene og deres miljø. Retten bemerker i den forbindelse at fosterforeldrene i januar 1997 adopterte en kinesisk pike som nå er ett og et halvt år gammel. Det er et godt søskenforhold mellom A og denne piken.

I sin uttalelse til byretten har de sakkyndige uttalt:

En tilbakeføring av jenta i dag vil være helt uforståelig for barnet. Hennes tilknytning og identitet er som beskrevet knyttet til fosterforeldrene. Hun står i en situasjon hvor tilpasning til skole og utvikling av relasjon til adopsjonssøster er hennes utviklingsmessige utfordringer for tiden. Disse utfordringer mestres best ved stabilitet. Et brudd i tilknytningen til fosterforeldrene vil medføre en separasjonskrise. skader etter en slik separasjon vil avhenge av barnets alder ved separasjonen, opphenting og forståelse fra nye omsorgsgivere for barnets reaksjoner, opprettholdelse av primære tilknytningsbånd, veiledning og profesjonell hjelp. Et slikt relasjonsbrudd vil i verste fall ha store negative konsekvenser for barnets psykososiale utvikling, og for personlighetsmessige forhold som en sammenhengende identitetsopplevelse, trygghet og evne til å stå i nære relasjoner.

Slik vi vurderer situasjonen er det sannsynlig at barnet påføres alvorlige skader ved en tilbakeføring til mor. Brudd i tilknytning kan i seg selv forårsake store vanskeligheter for barnet. I denne saken viser både dokumentasjon og samtaler med biologisk mor at hun med stor grad av sannsynlighet ikke vil mestre en opphenting av barnet i en sorgprosess over tapet av sine nærmeste. I tillegg er vi usikre på hvilken omsorgssituasjon hun kan gi barn helt generelt. Vi finner en tilbakeføring av jenta helt utilrådelig.

De sakkyndige har opprettholdt denne konklusjonen for lagmannsretten, og lagmannsretten kan ikke finne at det under bevisførselen er fremkommet noe som tilsier at den ikke er riktig. Lagmannsretten bemerker imidlertid at C siden saken ble behandlet i byretten nok har fått et noe mer nyansert syn på tidspunktet for en tilbakeføring, men dette svekker ikke lagmannsrettens oppfatning av at en tilbakeføring av A vil innebære så betydelige risikomomenter at det ikke vil være forsvarlig. De opplysninger som er gitt om A fra fosterforeldrene, tilsynsføreren for fosterhjemmet og de sakkyndige, gir også klart inntrykk av at hun har angst og uro i forhold til spørsmålet om å bli flyttet fra fosterforeldrene som hun helt klart betrakter som sine foreldre.

Lagmannsretten finner etter dette at kravet om tilbakeføring av omsorgen ikke kan tas til følge, og at byrettens dom må bli å stadfeste på dette punkt.

I spørsmålet om overtagelse av foreldreansvaret og samtykke til adopsjon har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet som består av samtlige dommere med unntak av en meddommer, er kommet til at byrettens dom må stadfestes også på dette punkt og bemerker:

Det er på det rene at fratagelse av foreldreansvaret her utelukkende er begrunnet med at det også søkes gjennomført en adopsjon. De to spørsmål må følgelig vurderes under ett, og det vil være spørsmålet om adopsjonssamtykket som er det avgjørende. Dersom det ikke fattes et slikt vedtak, er det heller ikke aktuelt å frata C foreldreansvaret over A.

Vilkårene for å gi samtykke til adopsjon fremgår av barnevernloven §4-20 tredje ledd. C har ikke bestridt at fosterforeldrene har vist seg skikket til å oppdra barnet som sitt eget. Flertallet finner ikke dette tvilsomt. Det gjenstående spørsmål er da om "det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet" og om adopsjon vil være til barnets beste. Det er på det rene at det i praksis stilles strenge krav for å gi et slikt samtykke, særlig fordi, slik begge parter har påpekt, en adopsjon vil innebære et definitivt brudd med barnets slekt. Et vedtak om adopsjonssamtykke kan det følgelig ikke være aktuelt å gi med mindre det med relativt stor grad av sikkerhet kan sies at en adopsjon vil være til det beste for barnet, jf Rt-1997-535.

Som nevnt foran vil en flytting av barnet kunne føre til alvorlige problemer. Slik forholdene her ligger an må det også legges til grunn at dette er en varig situasjon. A har vært hos fosterforeldrene helt fra hun var spedbarn, og det er ingen grunn til å tro at plasseringen hos dem ikke vil bli varig. Det familieforhold som nå har festnet seg for henne, må man regne med at i fremtiden bare vil bli ytterligere festnet. A har til nå ikke hatt noen kontakt med moren. Selv om man kunne tenke seg at det kom i stand en samværsordning, vil denne i alle fall i overskuelig fremtid måtte bli såvidt sporadisk og begrenset at moren vil fremstå som en fremmed for henne. Fosterforeldrene vil i realiteten være hennes familie. Det er også på deres hjemsted at hun vil ha sine sosiale kontakter med skole og venner. At A har det godt hos sine fosterforeldre er utvilsomt. Flertallet bemerker også at hun, etter at hun i mai 1997 ble kjent med at hun har sin mor i Norge og ble vist et bilde av henne, viste tegn til atskillig uro ved tanken på at hun skulle miste sin tilhørighet hos fosterforeldrene. Slik forholdene ligger an kan dette ikke være noen tilfeldig og forbigående reaksjon, men en naturlig og reflektert uro hos en syv år gammel pike. Flertallet ser det som viktig at det blir skapt størst mulig ro om disse forhold så tidlig som mulig og det taler med særlig styrke for at det gis samtykke til adopsjon nå. En annen løsning vil med stor sannsynlighet innebære at adopsjonsspørsmålet kan dukke opp igjen senere og tvinge henne inn i en muligens smertefull valgsituasjon.

De sakkyndige har såvel for byretten som for lagmannsretten anbefalt at det gis samtykke til adopsjon og de har i sin skriftlige erklæring for lagmannsretten anført følgende:

Etter de sakkyndiges oppfatning står Borgarting lagmannsrett overfor valget mellom på den ene side å legge størst vekt på barnets faktiske psykologiske funksjon og fremtidige behov, og på den annen side kompensere for den opplevde urett som barnevernets intervensjon overfor C og hennes nyfødte barn har påført henne.

Ved å frata biologisk mor foreldreansvar, og dermed gi anledning for adopsjon, vil både piken selv og fosterforeldrene få et enklest mulig psykologisk utgangspunkt, både for videre omsorg og for et mulig fremtidig samarbeid med C. Ved en adopsjon vil det ikke foreligge noen form for usikkerhet eller utrygghet i relasjonen mellom barnet og fosterforeldrene. Fosterforeldrene ønsker en slik adopsjon, men sier seg samtidig i stand til å leve med en situasjon hvor de er trygge på at piken forblir hos dem gjennom hele oppveksten. En fortsatt fosterhjemsplassering vil alltid innebære et usikkerhetsmoment med tanke på at det kan reises fornyet sak om tilbakeføring av omsorgen til biologisk mor.

Hensynet til denne pikens spesielle sårbarhet - at hun har bodd i fosterforeldrehjemmet siden hun var 2 måneder gammel - at hun her har sin klare identitet og sitt vel etablerte nettverk, er for de sakkyndige de viktigste argumenter for at dette vil være den anbefalte løsning for piken.

Flertallet er enig med de sakkyndige i denne vurdering.

For så vidt angår forholdet til EMK artikkel 8 bemerker flertallet at Domstolens avgjørelse i saken Johansen - Norge ikke kan sees å ha noen betydning for nærværende sak. Den avgjørelse som Domstolen fant at var konvensjonsstridig, var det opprinnelige vedtak om å frata foreldreansvaret og retten til samvær.

Når det gjelder samværsspørsmålet finner flertallet at det vil være lite heldig å etablere noen kontakt mellom mor og datter på det nåværende tidspunkt. Spesielt i en situasjon med en forestående adopsjon vil et samvær mellom dem kunne bli unødig belastende for begge. Fosterforeldrene har gitt klart uttrykk for at de ikke er i mot at det etableres kontakt.De vil imidlertid at dette utstår til barnet er modent for det.

Mindretallet bemerker at det anser vilkårene i barnevernloven §4-20 tredje ledd litra a, vilkåret om tilknytning til fosterforeldrene, samt litra c for oppfylt og slutter seg forsåvidt til flertallets bemerkninger. Når det gjelder litra b - hvorvidt adopsjon vil være til barnets beste - bemerker mindretallet at adopsjon er et meget dramatisk skritt hvor det må foreligge en klar sannsynlighetsovervekt for at dette vil være til barnets beste. Det vises i denne forbindelse til Rt-1991-557, spesielt side 561 og Rt-1997-535, spesielt side 537.

Kommunens anførsler synes å kunne grupperes i praktiske forhold og, mer vesentlig, barnets opplevde tilknytning til fosterforeldrene.

Praktiske forhold som reisedokumenter, navneforvekslinger etc, finner mindretallet antar mindretallet at bare kan tillegges meget begrenset vekt. Det dreier seg om praktiske spørsmål som må kunne løses på helt andre måter enn gjennom adopsjon. Det er barnets opplevde tilknytning til fosterforeldrene som må tillegges vesentlig vekt ved vurderingen.

Det er intet som tilsier at barnet ikke skal fortsette å vokse opp hos fosterforeldrene. Mindretallet kan etter en samlet vurdering ikke se at overføring av foreldreansvar i den hensikt å åpne for en adopsjon synes nødvendig for å sikre dette, eller for å sikre en fullt forsvarlig omsorgssituasjon, herunder voksenkontakt. Mindretallet viser her til bl a fostermors vitneforklaring om at omsorgssituasjonen ikke vil være avhengig av om det finner sted en adopsjon eller ikke.

Riktignok kan ikke muligheten for at C's bevisste eller ubevisste motiv med å kreve foreldreansvaret er å få tilbakeført omsorgen helt utelukkes, slik også de sakkyndige har vært inne på. Mindretallet kan imidlertid ikke se at det er godtgjort med noen grad av sannsynlighet at det foreligger et slikt motiv, og viktigere, at dette vil slå ut i praktisk handling i en eventuell samværssituasjon. Det er for eksempel ikke påvist at besøksordningen for de eldste barna ikke fungerer etter hensikten.

Den psykiske reaksjon barnet har hatt, og den utrygghet barnet har gitt uttrykk for mht hvorvidt det fortsatt skal vokse opp hos fosterforeldrene, kan mindretallet ikke se at er knyttet til barnets oppfatning av sin rettslige status som fosterbarn fremfor adoptivbarn. Snarere antas disse reaksjonene å være uttrykk for at hun nylig har fått en adoptivsøster og samtidig gitt mer inngående kjennskap til sin biologiske mor. Mindretallet kan ikke se at overføring av foreldreansvaret ytterligere kan avhjelpe den usikkerhet barnet pr i dag føler mht bosted.

Mindretallet er enig i at det er viktig å skape ro om saken og i fosterfamilien. Dette vil klart være med på å øke barnets trygghetsfølelse. Da lagmannsrettens dom uansett resultat kan påankes, er imidlertid dette et argument som ikke med noen styrke kan påberopes for et bestemt resultat.

At det sosialt sett er mer akseptabelt å vokse opp som adoptivbarn, står for mindretallet som det kanskje tyngste argument for overføring av foreldreansvaret. Tilsvarende vil barnets opplevde tilknytning til fosterforeldre og adoptivsøster være et viktig argument for slik overføring. For mindretallet fremstår imidlertid ikke disse som akutte problemer. Barnet synes i dag å være mest opptatt av bostedsspørsmålet.

Barnet har i dag kjennskap til sin biologiske mor, og er bevisst sitt annerledes utseende. Selv om erkjennelsen av at det har andre foreldre enn sine fosterforeldre må ha fremstått som skremmende, synes barnet nå ikke å ha et traumatisk forhold til dette. Barnet har bl a ved to anledninger bedt om å få se bilde av sin biologiske mor, og har ikke hatt synlige negative reaksjoner i ettertid. Det har etter mindretallets oppfatning heller ikke kommet frem argumenter som taler mot at en samværsordning på sikt kan etableres.

Den sosiale dimensjon og opplevd tilknytning må derfor etter mindretallets syn veies opp mot å sikre barnet muligheten for kontakt med sin biologiske familie, samt å sikre barnet muligheten til selv å velge sin tilknytning basert på erfaringer fra denne kontakten.

Etter mindretallets syn er derfor spørsmålet ikke hvorvidt det er til barnets beste å vokse opp som fosterbarn fremfor adoptivbarn. Spørsmålet er hvorvidt det er til barnets beste å fatte beslutning om overføring av foreldreansvar med påfølgende adopsjon nå, eller om spørsmålet bør utstå til etter at barnet har hatt mulighet til å etablere en kontakt med moren. Da vil barnet ha nådd et utviklingsnivå hvor det og en alder hvor dets oppfatning kan høres.

Etter en samlet vurdering er mindretallet kommet til at det ikke med tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt kan fastslås at adopsjon er til barnets beste. Mindretallet stemmer derfor for at fylkesnemndas vedtak hva angår overføring av foreldreansvar oppheves.

Når det gjelder spørsmålet om samvær finner rettens mindretall at dette må vurderes på bakgrunn av flertallets avgjørelse om å overføre foreldreansvaret. Mindretallet finner under disse omstendigheter at det ikke bør gis pålegg om en samværsordning og slutrter seg til flertallets bemerkninger om dette. .

Etter dette blir byrettens dom å stadfeste så langt den er påanket.

Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår foran.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.