LB-1997-236
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Skjønn |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-26 |
| Publisert: | LB-1997-00236 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 95-05546 A/52 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00236 A/03 |
| Parter: | Ankende part: Sven Arne Rønningen (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem) Motpart: Trafikkforsikringsforeningen (Prosessfullmektig: Advokat Morten Lång) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Dag A. Minsaas, formann 2. Lagdommer Egil F. Jensen 3. Ekstraordinær lagdommer Finn Backer 4. Katrine Jakobsen 5. Jens Andreas Wold 6. Ove Berger 7. Kari Andersen |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1979) §9, Tvistemålsloven (1915) §151, §172, §176, §180, §299, §63, §14, §15, §20, §28, LOV-1996-01-05-1 |
Saken gjelder spørsmålet om foreldelse av krav mot forsikringselskap for personskade etter bilpåkjørsel.
Sven Arne Rønningen, som da var 29 år gammel, ble 26 mai 1984 påkjørt bakfra mens han ventet ved et trafikklys som viste rødt. Etter påkjørselen kjente han smerter i nakken. Han ble dagen etterpå sykmeldt og henvist til fysikalsk behandling. Etter fire måneders behandling ble han friskmeldt. Rønningen, som var tømrer, hadde kort før ulykken startet et selskap i denne bransjen sammen med en kompanjong. Han arbeidet i selskapet frem til høsten 1991, da selskapet ble oppløst. I løpet av denne tiden hadde han tiltagende fysiske problemer. Han måtte overlate de tyngste løftene til kompanjongen, og han måtte av og til holde seg hjemme enkeltstående dager. Fra 9 november 1991 ble han sykmeldt, og fra 10 november 1992 gikk han over på attføring. Etter at han hadde oppfunnet en ryggsekk for handicapede, fikk han fra 1 oktober 1993 arbeid hos Alaska Hardwear AS, som lager ryggsekker. Attføringsstønaden opphørte fra samme dato. Han arbeidet i selskapet til han 26 mai 1995 på ny ble påkjørt bakfra. Deretter var han sykmeldt. Han oppgir at han i dag er under rehabilitering. Han går tre ganger i uken til behandling på Aker Sykehus.
Den bilen som kjørte på Rønningen i 1984, var svensk. Trafikkforsikringsforeningen har representert det svenske forsikringselskapet og erkjent ansvaret for ulykken. Foreningen har betalt reparasjonen av Rønningens bil. Etter at Rønningen hadde søkt advokathjelp i anledning av ansvaret for personskaden, sørget man for at han ble undersøkt av spesialist i nevrologi Knut Nestvold. I dennes uttalelse av 17 desember 1986 settes Rønningens medisinske invaliditet til 15%, og det opplyses at den medisinske invaliditet vil bli varig. Om den ervervsmessige invaliditet heter det:
Når det gjelder den ervervsmessige invaliditet, så er vurderingen noe vanskeligere. Han var sykmeldt i 4 måneder, men har senere vært i arbeide. Erfaringsmessig vil det være slik at de som kommer såpass raskt tilbake til sitt arbeide etter en slik skade, sannsynligvis vil greie seg nogenlunde senere. Hans plager behøver derfor strengt tatt ikke å innebære noen redusert inntektsevne, bortsett fra enkeltdager da hans plager har vært slik av karakter at han må ta seg fri fra arbeidet, ev. også i perioder hvor han kan bli sykmeldt i forbindelse med behandling.
Dette må da ev. skjønnsmessig vurderes.
Videre kontakt mellom partene førte til at Rønningen ble utbetalt en menerstatning på kr 44000. Man var ellers enige om å se den videre utvikling an et par år. Dette ble bekreftet i et brev av 23. januar 1987 fra Trafikkforsikringsforeningen.
Etter at Rønningen var blitt sykmeldt i 1991, henvendte han seg igjen til advokat, som i brev av 11 desember 1991 og i flere senere brev tok opp spørsmålet om erstatning for personskade med Trafikkforsikringsforeningen. I brev av 14. mai 1992 bekreftet foreningen at den ville dekke omkostningene ved utarbeidelse av ny spesialisterklæring. Videre heter det i brevet:
Når det gjelder spørsmålet om foreldelse aksepterer vi at denne er stanset ved Deres brev av 11.12.91 og framover til spesialisterklæring foreligger og at man har hatt rimelig tid til å vurdere denne.
Hvorvidt foreldelse allerede er inntrådt for deler av kravet før mottakelse av deres brev av 11.12.91 er det ikke tatt standpunkt til.
I en ny uttalelse fra spesialist i nevrologi Knut Nestvold av 13 juli 1993 heter det at Rønningens symptomer prinsipielt er de samme som ved undersøkelsen i 1986. Over tid synes han imidlertid å ha hatt en forverrelse av sine plager i forhold til den tidligere undersøkelsen, samtidig som han fortsatt har lette personlighetsforandringer og mentale symptomer. På denne bakgrunn ble hans medisinske invaliditet satt til 20-25%. Den ervervsmessige skadebetingede invaliditet ble vurdert på lik linje med den medisiniske invaliditet.
Etter dette tok Rønningen 30 mars 1994 ut forliksklage mot Trafikkforsikringsforeningen med krav om erstatning. Under forliksrådsmøtet ble det fra foreningen gjort gjeldende at kravet var foreldet. Saken ble henvist til retten. Stevning - til Oslo byrett - ble imidlertid først tatt ut 20 juli 1995, etter den frist som er nevnt i tvistemålsloven §299.
I byretten ble pådømmelsen av saken delt etter tvistemålsloven §151 annet ledd slik at avgjørelsen av kravets omfang ble utsatt. Oslo byrett avsa 15 oktober 1996 dom med slik domsslutning:
1. Trafikkforsikringsforeningen frifinnes.
2. Hver part bærer sine omkostninger.
Byretten la til grunn at kravet var foreldet etter tre års regelen i foreldelsesloven av 18 mai 1979 nr 18 §9 nr 1. Retten fant at dr Nestvolds erklæring av 17 desember 1986 ga Rønningen tilstrekkelig foranledning til å reise søksmål, og at utgangspunktet for foreldelsesfristen var det noe senere tidspunkt da han hadde hatt tid til å overveie uttalelsen. Saksforholdet og byrettens nærmere vurderinger fremgår av domsgrunnene.
Sven Arne Rønningen har påanket byrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Ankeforhandlingen har vært holdt 6 januar 1998 i lagmannsrettens lokaler i Oslo. Det har vært avgitt forklaring av Rønningen og ett vitne, som er nytt for lagmannsretten. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten.
Den ankende part, Sven Arne Rønningen, har hovedsaklig anført:
Byrettens dom er gal.
Etter foreldelsesloven §9 nr. 1 er utgangspunktet for tre års fristen den dag skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. I dette ligger at skadelidte hadde eller kunne skaffe seg så god kunnskap om skaden at han hadde rimelig foranledning til å reise søksmål. Det kan ikke kreves at han skal reise et søksmål som ikke har utsikt til å føre frem fordi situasjonen med hensyn til skadevirkeningene fremdeles er og nødvendigvis må være uavklart.
Det er typisk for whiplash skader at de ofte utvikler seg etterhvert, og at det til å begynne med er usikkert hvordan det vil gå. Skadelidte som prøver å holde det gående i yrkeslivet i det lengste, bør ikke straffes i forhold til dem som straks gir opp. Forsikringsselskapene bør heller ikke ha fordel av å trekke sin egen saksbehandling i langdrag.
I denne konkrete saken må utgangspunktet for foreldelsesfristen ikke være dr Nestvolds uttalelse fra 1986, men hans uttalelse av 13 juli 1993 med tillegg av rimelig områdingstid for Rønningen. Først ved den siste uttalelsen ble det godtgjort at det var en ervervsmessig invaliditet i det hele tatt. Den første uttalelsen lot det være uavklart om det ville bli noe fremtidig inntektstap. Dette må Trafikkforsikringsforeningen ha vært innforstått med da den i brevet av 23 januar 1987 erklærte seg enig i at man så saken an et par år. I brevet av 14 mai 1992 uttaler foreningen uttrykkelig at den har registrert at Nestvolds uttalelse i 1986 "ikke konkluderte med noe sikkert når det gjelder ervervsevnen". Til tross for forbeholdet i samme brev om eventuell foreldelse for "deler av kravet" før mottakelsen av brevet av 11 desember 1991, virker det merkelig at Trafikkforsikringsforeningen samtykket i å dekke omkostningene ved utarbeidelse av ny spesialisterklæring dersom man mente at ansvarsspørsmålet i realiteten var avgjort på grunnlag av foreldelse med utgangspunkt i uttalelsen av 1986.
Subsidiært anføres at selv om man skulle bygge på at Rønningen - på grunn av den gradvise forverring av hans tilstand - hadde foranledning til å reise søksmål så tidlig som høsten 1990, vil erstatningskravet ikke være foreldet. Uttalelsen i Trafikkforsikringsforeningens brev av 14 mai 1992 om stansing i forbindelse med omtalen av foreldelsesspørsmålet må forstås slik at foreningen har akseptert at foreldelsesfristens løp stanses fra 11 desember 1991 til utpå høsten 1993 da man hadde hatt tid til å vurdere innholdet i dr. Nestvolds uttalelse av 13 juli 1993.
Sven Arne Rønningen har nedlagt slik påstand:
1. Trafikkforsikringsforeningen v/styrets formann er fullt ut erstatningsansvarlig overfor Sven Arne Rønningen for den skade han ble påført ved trafikkulykken den 26. mai 1984.
2. Trafikkforsikringsforeningen v/styrets formann tilpliktes å erstatte Sven Arne Rønningen saksomkostninger for byretten med 12% rente p.a. fra 22. oktober 1996 til betaling skjer, og saksomkostninger for lagmannsretten med 12% rente p.a. fra 14 dager efter forkynnelsen til betaling skjer.
Ankemotparten, Trafikkforsikringsforeningen, har hovedsaklig anført:
Byrettens dom er riktig, bortsett fra saksomkostningsavgjørelsen. Trafikkforsikringsforeningen henholder seg til byrettens begrunnelse.
Spesialistuttalelsen av 17 desember 1986 fra dr Nestvold ga uttrykk for at den medisinske invaliditet var varig, og at den ervervsmessige invaliditet måtte vurderes skjønnsmessig. Den senere uttalelse av 13 juli 1993 gir uttrykk for at symptomene i prinsippet er de samme som tidligere, selv om det synes å ha skjedd en viss forverrelse. Det dreier seg ikke om noen ny skadefølge. Allerede uttalelsen av 1986 ga Rønningen foranledning til å reise søksmål dersom han ønsket å fremsette noe krav. At partene var enige om å se tiden an et par år, har ingen betydning for foreldelsesfristen på tre år.
Uttalelsene i Trafikkforsikringsforeningens brev av 14 mai 1992 kunne ikke i noe tilfelle gjenopplive et krav som allerede var foreldet. Hvis kravet ikke var foreldet, må det riktige være å se det slik at det foreligger en erkjennelse etter foreldelsesloven §14. Det løper da en ny tre års frist fra erkjennelsen, jf §20. Denne var ute da søksmål ble reist ved stevning av 20 juli 1995. Det kan ikke tas hensyn til forliksklagen, da denne ikke ble fulgt opp ved stevning innen ett år, jfr. tvistemålsloven §299. Uttalelsen i brevet om at når "det gjelder spørsmålet om foreldelse aksepterer vi at denne er stanset", må ta sikte på den 10 års frist som man hadde i §9, inntil den ble avskaffet ved lov av 5 januar 1996 nr 1.
Trafikkforsikringsforeningen har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Sven Arne Rønningen dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten innen 14 dager fra dommens forkynnelse med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Pådømmelsen av erstatningssaken er delt etter tvistemålsloven §151 annet ledd, slik at avgjørelsen av kravets omfang er utsatt. Trafikkforsikringsforeningen har erkjent at den er erstatningsrettslig ansvarlig dersom kravet ikke er foreldet. Det eneste spørsmål som foreligger for lagmannsretten, er således foreldelsesspørsmålet.
Etter foreldelsesloven §9 nr 1 foreldes krav på skadeserstatning tre år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Kravet til kunnskap om skaden må tolkes slik at skadelidte må ha hatt eller burde ha skaffet seg slik kjennskap om de økonomiske skadevirkningene som han er eller antas å bli påført, at han har foranledning til å reise søksmål. For tidspunktet, er det avgjørende slik Høyesterett formulerer det i Rt-1982-588 på side 592 "når det under hensyn til skadeutviklingen og med sikte på forsvarlig vurdering av erstatningsspørsmålet og skadens omfang, ville være rimelig å gå til saksanlegg". I praksis har domstolene for personskade, i stor utstrekning tatt utgangspunkt i legeerklæringer når de vurderer om kunnskapskravet er oppfylt. For foreldelsesspørsmålet må det imidlertid også spille en rolle om skadelidte i tide har tatt initiativet til å la seg undersøke med sikte på å skaffe en legeerklæring.
Foreldelsesfristen avbrytes etter foreldelsesloven §15 nr. 2 bokstav a ved forliksklage eller stevning. Siden forliksklagen i det foreliggende tilfelle ikke er fulgt opp i tide, har den ikke hatt fristavbrytende virkning, jfr. tvistemålsloven §63 og §299. Derimot har stevningen av 20 juli 1995 avbrudt foreldelsen hvis foreldelse ikke allerede var inntrådt. Dersom man forutsetter at foreldelsesfristen tar sitt utgangspunkt i dr Nestvolds spesialistuttalelse av 17 desember 1986 med tillegg av noe områdingtid for Rønningen, er det på det rene at hans krav er foreldet. Tar man derimot utgangspunkt i spesialistuttalelsen av 13 juli 1993, er det på det rene at kravet ikke er foreldet.
Situasjonen blir mindre oversiktlig hvis man forutsetter at Rønningen på et tidligere tidspunkt enn det faktisk skjedde burde ha tatt initiativet til å skaffe en ny legeuttalelse. Initiativet ble tatt ved hans advokats brev av 11 desember 1991 til Trafikkforsikringsforeningen. I praksis tok det omkring 1 1/2 år å fremskaffe den nye spesialisterklæring. Her er det både spørsmål om hvor meget tidligere en slik uttalelse kunne fremskaffes, og spørsmål om betydningen av uttalelsen i Trafikkforsikringsforeningens brev av 14. mai 1992 om foreldelse og stansing. Etter foreldelsesloven §28 nr. 1 kan fristforlengelse vedtas etter at fordringen er oppstått, for inntil tre år om gangen regnet fra vedtakelsen.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten når det gjelder spørsmålet om dr. Nestvolds uttalelse av 17 desember 1986 ga Rønningen rimelig foranledning til å reise søksmål mot Trafikkforsikringsforeningen. Slik lagmannsretten leser uttalelsen, inneholder den ingen sikre holdepunkter for at Rønningen kommer til å lide noe økonomisk tap i det hele tatt. Det er pekt på en eventuell skjønnsmessig vurdering av et noe høyere sykefravær enn Rønningen ville hatt dersom han ikke hadde vært utsatt for ulykken. Men en slik vurdering er ikke foretatt i uttalelsen. Slik saken lå an, syntes det rimelig at man avventet den videre utvikling, noe som partene var enige om. Skulle Rønningen ha reist søksmål bare på grunnlag av uttalelsen av 17 desember 1986, ville han etter lagmannsrettens vurdering antakelig ha tapt saken. Dersom han hadde villet forfølge saken videre på det daværende tidspunkt, måtte han iallfall ha innhentet en sakkyndig uttalelse til, som konkretiserte hans tap på en ganske annen måte. Siden det påvisbare tap trolig enten var ikke eksisterende eller meget lite og fremtiden usikker, fremstillet en slik fremgangsmåte seg imidlertid som lite naturlig.
Spørsmålet er så når Rønningen burde ha skaffet seg den nødvendige kunnskap om de økonomiske skadevirkninger av ulykken, slik at han kunne reise søksmål. Det første ledd i å skaffe seg den nødvendig kunnskap, var å ta initiativet til en ny sakkyndig undersøkelse og uttalelse. Et slikt initiativ ble tatt ved brevet av 11 desember 1991. Det resulterte i en ny uttalelse 1 1/2 år senere, uten at Rønningen etter lagmannsrettens vurdering kan klandres for at det tok så lang tid. Rønningen ventet imidlertid med å reise søksmål til to år etter den nye uttalelsen.
Lagmannsrettens flertall - alle bortsett fra ekstraordinær lagdommer Backer - legger til grunn at foreldelsesfristen startet sitt løp høsten 1991. Da hadde Rønningen lenge hatt store smerter, og han hadde til tider måttet overlate tyngre arbeidsoppgaver til kompanjongen. Til slutt måtte de nedlegge virksomheten. Han ble sykmeldt og gikk over på attføring. Fra da av måtte han ha kunnskaper om at skaden ville få økonomiske følger. Han hadde da foranledning til å reise sak mot forsikringsselskapet selv om han ikke hadde noen spesialistuttalelse. At han ikke hadde den fulle oversikt over følgene, hindrer ikke foreldelsesfristen i å løpe.
Kravet vil da være foreldet høsten 1994, med mindre Trafikkforsikringsforeningen ved formuleringen i brevet av 14. mai 1992 aksepterte å stanse foreldelsesfristen. Å stanse fristens løp har hjemmel i foreldelsesloven §28 nr 1, enten stansingen skjer fra vedtakelsen i mai 1992 eller fra desember 1991 som ordlyden sier. Spørsmålet om fra når stansningen starter, får imidlertid ingen betydning for når foreldelse er inntrådt i denne saken. Flertallet kan ikke se at Trafikkforsikringsforeningens anførsel om at stansingen kun var ment å gjelde ti års fristen, har støtte i brevets ordlyd. Det ville også ha liten mening å stanse ti års fristen, samtidig som kravet ble foreldet etter en annen frist - tre års fristen. Flertallet legger til grunn at Trafikkforsikringsforeningens brev medførte at foreldelsesfristen stanset sitt løp fram til dr Nestvolds erklæring forelå, med tillegg av en rimelig tid til å vurdere erklæringen. Rønningen kan ikke belastes for at tiden trakk utfør erklæringen forelå. Hans advokat purret gjentatte ganger etter den uten resultat.
Foreldelsesfristen startet således høsten 1991, og stanset i mai 1992. Da gjensto to og et halvt år av fristen, som startet sitt løp på ny høsten 1993. Stevningen er dermed tatt ut før fristen løp ut.
Ekstraordinær lagdommer Backer er kommet til samme resultat som flertallet, men med en annen begrunnelse. Han ser det slik at Rønningen ikke hadde rimelig foranledning til å reise søksmål før det forelå en ny spesialistuttalelse som kunne erstatte den gamle uttalelsen fra 1986, og som kunne danne utgangspunktet hans egen og motpartens vurdering av det økonomiske tap. Uten en slik uttalelse ville erstatningssaken ikke kunne føres til ende på en meningsfylt måte. Det ville være lite rimelig å kreve at Rønningen først skulle reise søksmål og deretter foranledige innhentet en spesiallistuttalelse mens saken i mellomtiden ble stilt i bero.
Spørsmålet er derfor om Rønningen burde ha sørget for at den nye spesialistuttalelse forelå på at tidligere tidspunkt. Ellers må uttalelsen av 13. juli 1993 med tillegg av noe områdingstid for Rønningen danne utgangspunktet for foreldelsesfristen. Mindretallet er enig med flertallet i at Rønningen ikke kan belastes for at det tok så lang tid fra han fremsatte sin begjæring om en ny undersøkelse i brev av 11 desember 1991 til uttalelsen forelå. Slik mindretallet ser saken, blir det derfor spørsmål om Rønningen på et tidligere tidspunkt burde ha tatt initiativet til en ny spesialistuttalelse. Hvis han derved hadde kunnet fremskynne uttalelsen med vel ett år, kommer man til det kritiske punkt i foreldelsesrettslig sammenheng. I praksis vil det si at Rønningen burde tatt initiativet allerede høsten 1990.
Mindretallet bygger på at Rønningens tilstand gradvis forverret seg fra 1986 til høsten 1991, da det ble klart at han ikke kunne fortsette som snekker. Etter mindretallets oppfatning er det vanskelig i løpet av dette tidsrom å feste seg ved et bestemt tidspunkt der man kan si at Rønningen burde ha reagert. Det avgjørende synes å være det tidspunkt da hans manglende muligheter for å fortsette ble endelig konstatert. Mindretallet bygger på dette tidspunkt, og da har Rønningen vært ute i tide ved sin henvendelse til Trafikkforsikringsforeningen i desember 1991.
Mindretallet legger således til grunn at foreldelsesfristen begynte å løpe tidlig på høsten 1993 etter at den nye spesialistuttalelsen forelå, og at mindre enn to år av foreldelsesfristen var gått med da søksmål ble reist.
Den samlede lagmannsrett er etter dette kommet til at kravet ikke er foreldet, og at det må gis dom for at Trafikkforsikringsforeningen er ansvarlig for skaden
Overensstemmende med tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd pålegges Trafikkforsikringsforeningen å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. For byretten utgjør Rønningens saksomkostninger ifølge innlevert omkostningsoppgave kr 42119, hvorav kr 36.000 er salær og resten utlegg. Det er krevet renter av beløpet fra to uker etter forkynnelsen av byrettens dom. Under henvisning til avgjørelsen i Rt-1983-127 finner lagmannsretten at det riktige er å fastsette omkostningene til et rundt beløp som tar hensyn til rentetapet fram til oppfyllelsesfristen for lagmannsrettens dom. Etter dette settes beløpet til kr 45000. For lagmannsretten utgjør Rønningens saksomkostninger ifølge innlevert omkostningsoppgave kr 64791, hvorav salær utgjør kr 37.000 og resten utlegg. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn for så vidt gjelder utleggene, men finner at salæret bør reduseres, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Salæret settes til kr 25000. Saken ble avviklet på n dag, og det er ikke tilkommet vesentlig nye momenter siden byrettens behandling.
Dommen er enstemmig, bortsett fra den særuttalelse som er nevnt ovenfor.
Domsslutning :
1. Trafikkforsikringsforeningen er erstatningsansvarlig overfor Sven Arne Rønningen for den skade han ble påført ved trafikkulykken 26 mai 1984. 2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Trafikkforsikringsforeningen til Sven Arne Rønningen 97.791 - nittisyvtusensjuhundreognitten - kroner med tillegg av 12 prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. 3. Oppfyllelsesfristen for omkostningsavgjørelsen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.