LB-1997-2456

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-05-26
Publisert:	LB-1997-02456
Stikkord:	Eiendomsskatt
Sammendrag:
Saksgang:	Moss byrett Nr. 821- 1996 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02456 A/02 og 97-02457 A/02
Parter:	Ankende part: Paul-Steen Lauvik m.fl. (Prosessfullmektig: Advokat Svein Bromander) Motpart: Rygge kommune (Prosessfullmektig: Advokat Thorvald F. Grindstad)
Forfatter:	Lagdommer Jørgen Fr. Moen, formann. Lagmann Anne Lise Rønneberg. Mindretall: Kst. lagdommer Hjalte Lyhmann
Lovhenvisninger:	Eigedomsskattelova (1975) §3, Tvistemålsloven (1915) §180, §213, §26, Eigedomsskattelova (1975)

Saken gjelder gyldigheten av Rygge kommunestyres vedtak av 29 februar 1996, hvoretter det ble truffet vedtak om innføring av eiendomsskatt i deler av kommunen, herunder Årvoll/Øreåsen/Ekholt, Halmstad og Larkollen, for skatteåret 1996, jf lov 6 juni 1975 nr 29 om eigedomsskatt §3. Tilsvarende vedtak ble truffet for 1997, mens kommunestyret vedtok å oppheve eiendomsskatten for 1998 i Larkollenområdet. Nærværende sak gjelder 1996.

Forut for 1996 har eiendomsskatt ikke vært pålagt i noen deler av Rygge kommune. Det ble riktignok første gang vedtatt innført i 1993, men vedtaket ble samme år opphevet av kommunestyret uten å ha vært satt i kraft.

Rygge grenser til bykommunen Moss og landkommunene Råde og Våler. Kommunens totale areal er ca 74 km2 og det er tilsammen 12 300 innbyggere i kommunen. De fleste kommunale og private servicefunksjoner befinner seg enten i Moss, Ekholtområdet eller Halmstad. De to sistnevnte steder er områder med bymessig bebyggelse. Når lagmannsretten benevner et av områdene "Ekholtområdet", refererer det til et område vesentlig større enn selve stedet Ekholt, idet benevnelsen inkluderer Årvoll og Øreåsen. Her ligger forretningssenteret City Syd, og området benevnes også av noen som "Høydenområdet". Innenfor Ekholtområdet og Halmstad bor henholdsvis ca 53% og 23 % av kommunens innbyggere.

Syd for de nevnte tettsteder befinner seg et område på ca 52 km2 som i hovedsak består av jord- og skogbruksområder med spredt bebyggelse. I dette området er det ikke pålagt eiendomsskatt. Ved å kjøre gjennom denne delen av kommunen kommer man til Larkollen som ligger ytterligere syd, og som hovedsaklig består av bolighus og hytter. Larkollen vest er via riksveg 119 direkte forbundet med Ekholtområdet. Fra Larkollen øst kommer man til Halmstad via fylkesveg/kommunal veg 332 og 335. Larkollen, slik stedet betegnes her, grenser til Oslofjorden i vest og syd, og mot Kurefjorden i øst. Den del som er pålagt eiendomsskatt strekker seg over et belte som følger riksveien ca 7 km og utgjør ca 2,8 km2. Området har ifølge GABregisteret 543 bolighus og 430 hytter. Skatteområdet følger eiendomsgrensene. Lengst i syd på Larkollen, utenfor eiendomsskatteområdet, ligger en spiss landtunge med Larkollen camping.

Innenfor skatteområdet i Larkollen lå i 1996 barneskole, barnehage, to dagligvareforretninger, postkontor, kapell, idrettsanlegg og et hotell (Støtvig). Postkontoret ble i 1996 besluttet nedlagt. Skolegrensen deler eiendomsskatteområdet i Larkollen, slik at de som bor i det østlige området utenfor den kretsen som hører til Larkollen barneskole, går på skole i Halmstad. De fleste helårsboliger er tilknyttet kommunalt vann- og kloakknett, og dette er utbygd slik at også de hytteeiere som ønsker det kan koble seg til. I området er det ca 2 km riksvei, 5 km fylkesvei, 14,3 km kommunale veier, 17,5 km private veier og 1,2 km gang- og sykkelvei. Offentlige kommunikasjoner med forbindelse til Ekholtområdet og Halmstad består i bussforbindelse syv ganger daglig på hverdager, to avganger på lørdag og ingen på søndag.

Fra grensen for eiendomsskatteområdet Larkollen vest og til eiendomsskattegrensen i Ekholtområdet er det 4,2 km. Tilsvarende grense mellom Larkollen øst og Halmstad er 3,5 km. Fra Støtvig hotell i sydvest er det 13,7 km til Moss sentrum.

Ved stevning av 4 januar 1996 reiste 322 grunn- og hytteeiere i Larkollen søksmål for Moss byrett med påstand om opphevelse av kommunestyrets vedtak om eiendomsskatt for Larkollenområdet. Ytterligere 301 eiere av tilsvarende eiendommer reiste tilsvarende søksmål ved stevning av 11 mars 1996. I begge saker ble det samtidig fremmet krav om tilbakebetaling av betalt eiendomsskatt for 1996. Sakene ble deretter forenet til felles behandling. Moss byrett avsa den 30 juni 1997 dom med slik domsslutning: den 30 juni 1997 dom med slik domsslutning:

Sak 821/96 A

1.Rygge kommune frifinnes.

2.Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Sak 185/97 A

1.Rygge kommune frifinnes.

2.Saksomkostninger tilkjennes ikke.

610 grunneiere under gårdsnumrene 18-22, 25, 26 og 29-35 i Rygge kommune har i rett tid påanket byrettens dom og for lagmannsretten i begge saker nedlagt slik påstand:

1.Rygge kommunes vedtak av 29.02.96 om å innføre eiendomsskatt i Larkollenområdet oppheves i den grad de ankende parters eiendommer er berørt av vedtaket.

2.Rygge kommune tilpliktes å tilbakebetale innbetalt eiendomsskatt til de ankende parter med tillegg av lovlig rente.

3.Rygge kommune dømmes til å betale de ankende parter i fellesskap saksomkostninger for begge retter.

De ankende parter er nærmere angitt i eget vedlegg til ankeerklæringen. Under ankeforhandlingen ble opplyst at Torolv Ellingsen, gnr 30 bnr 170 er død, og at hans enearving Reidun Andersen trer inn i saken i hans sted. Det fremkom ingen innvendinger. Videre ble opplyst at ytterligere tre parter er trådt ut av saken, bl.a. p.g.a. dødsfall. Det gjelder Ingeborg Ottesen, gnr 33 bnr 125, Gjertrud Beer, gnr 34 bnr 32 og Aksel/Karin Amli, gnr 30 bnr 86. For disses vedkommende blir saken å heve, idet ingen er trådt inn i deres sted. Det vises til særskilt kjennelse av i dag.

Rygge kommune har tatt til motmæle og for lagmannsretten i begge saker nedlagt slik påstand:

1.Byrettens dom, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.

2.De ankende parter tilpliktes solidarisk å erstatte Rygge kommune dens saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Moss den 11-14 mai 1998. For de ankende parter møtte Paul-Steen Lauvik i begge saker. Han var til stede under forhandlingene og avga forklaring. De ankende parter Eva Callander og Hildur Fjelldal avga forklaring. For kommunen møtte ordføreren og avga forklaring. Avdelingsleder Bjørn Mikarlsen, Rygge kommune, overvar forhandlingene i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. Det ble avhørt fire vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Det ble foretatt befaringer i store deler av Rygge kommune, herunder Ekholtområdet, Halmstad og Larkollen. Videre var retten på befaring i Omsøy og i Bamble/Porsgrunn/Skienområdet.

Paul-Steen Lauvvik m.fl. har i hovedsak anført:

Eiendomsskatt er en særskatt som pålegges i spesielle tilfelle, jf eiendomsskatteloven §3. Larkollen er ikke helt eller delvis utbygd på byvis, heller ikke er slik utbygging i gang. Isolert sett tilfredsstiller derfor ikke Larkollen vilkårene for eiendomsskatt etter §3.

Larkollen har verken slik nærhet, naturlig tilknytning eller preg av forstad til andre bymessige områder i kommunen eller nabokommuner at det kan danne grunnlag for eiendomsskatt. Larkollen er et naturlig avgrenset område med lang forhistorie, gamle tradisjoner og sterkt hyttepreg. Det strekker seg som en smal tarm langs en 7 km lang vei over et område på 2,8 km2, og ligger fullstendig isolert i forhold til såvel Moss som Halmstad og Ekholtområdet. På Larkollen er servicen minimal og under nedbygging. Mer enn 35 % av Larkollens befolkning er under 18 eller over 67 år, og er dermed avhengig av offentlige kommunikasjoner, som er svært dårlige. Veiene er smale, svingete og delvis uten fortau. Utenfor boligfeltene er det bare spredt gatebelysning.

Det er ikke naturlig for Larkollens innbyggere å oppsøke Halmstad eller Ekholtområdet. Halmstad har et svært begrenset utvalg av tjenester som er spredt over et større område. Ekholtområdet har flere tilbud enn Halmstad, men mangler viktige forretninger som f.eks. klesforretninger, optiker og urmaker. Viktige offentlige kontorer som trygdekontor, likningskontor, folkeregister og arbeidskontor, finner man i Moss. Både Halmstad og Ekholtområdet er vanskelig tilgjengelig for dem som er avhengige av offentlige kommunikasjoner.

Den naturlige tilknytning er til Moss sentrum, som ligger ca 15 km fra Larkollen. Avstanden til Moss langs svingete vei med mangelfullt utbygde kommunikasjoner, tilsier at det ikke er naturlig å anse Larkollen som forstad til Moss. Mange foretrekker dessuten å reise til Mosseporten for å handle, til tross for at dette ligger enda lenger unna.

Vilkårene for førstegangsinnføring av eiendomsskatt i et område må antas å være strengere enn der man utvider grensene for et allerede etablert skatteområde. Ved utvidelse, slik tilfellet var ved Agder lagmannsretts dommer av 28 februar 1989, 5 juni 1989 og 30 november 1994, dreide det seg om en arrondering eller forskyvning av geografisk naturlige grenser for områder under stadig utbygging. I de nevnte saker var dessuten avstanden fra det skattelagte område til tettstedet vesentlig mindre. Når eiendomsskatt pålegges et område første gang, er det også viktig å sondre mellom skattlegging av områder som allerede er helt eller delvis utbygd på byvis, områder som grenser til slike områder, og områder som ligger i separat område utenfor hovedsenteret som en "øy", slik tilfellet er med Larkollen. Når "øya" ikke selv tilfredsstiller vilkårene for eiendomsskatt, og nærhetsprinsippet heller ikke fører frem, jf foran, er vilkårene ikke til stede. I denne sammenheng vises særlig til Gulating lagmannsretts dom av 1 september 1989.

Det er også et moment at kommunen på Larkollen har trukket skattegrensen langs eiendomsgrensene. Isolert sett er det rettslig adgang til dette. Men i dette tilfellet har grensedragningen ført til urimelighet, idet det er tilfeldig hvilke eiendommer som er innenfor eller utenfor området. I kommunens øvrige skatteområder, Ekholtområdet og Halmstad, er grensene trukket etter andre prinsipper. Dermed er det stor ulikhet mellom Larkollen og de øvrige skatteområdene.

I "Fanadommen", Rt-1985-1339, dreide det seg bl.a. om forstadsbebyggelse og et område som allerede var omkranset av andre områder som var bymessige og/eller allerede skattelagt. Avstanden til Bergen var mindre enn fra Larkollen til Moss og det forelå planer om utbygging av Fana til bymessig område innen rimelig fremtid. Denne dommen er følgelig lite sammenlignbar med nærværende sak.

Det foreligger flere rettskraftige underrettsdommer fra Østfold som gjelder eiendomsskatt, og hvor vilkårene ikke ble ansett å være til stede. Selv om disse har mindre vekt som rettskilder, er de likevel viktige. Det støter mot den alminnelige rettsbevissthet når det treffes ulike vedtak for ellers like områder innen samme del av fylket.

De ankende parter krever tilbakebetalt den eiendomsskatt som er betalt i 1996 med tillegg av renter med 6 % p.a., jf Finansdepartementets forskrifter av 18 desember 1987 nr 977 gitt i medhold av eiendomsskatteloven §26.

Rygge kommune har i hovedsak anført:

Det finnes ingen standard definisjon av hva som anses som bymessig område, det er en skjønnsmessig vurdering som må foretas. Selv om Larkollen i seg selv ikke tilfredsstiller lovens vilkår for innføring av eiendomsskatt, er stedets særpreg likevel et viktig moment i totalvurderingen.

Larkollen har 1300 innbyggere med en tett befolkningskonsentrasjonen på 464 personer pr km2. Det dreier seg om konsentrert bebyggelse på et avgrenset og homogent område. Således er det en klar grense mellom bolig- og hyttebebyggelse og gårdsbruk. Særlig viktig er kommunens utbygging av vann- og kloakknettet. Det er også foretatt betydelige investeringer til vei og vedlikehold. Larkollen mangler tildels viktige servicetilbud. Men loven stiller ikke krav om at alle behov skal være dekket. At en del servicetilbud er nedbygget skyldes dessuten samfunnsutviklingen, og ikke forholdene på Larkollen. Det er heller ikke spesielt for Larkollen at offentlige kommunikasjoner er dårlige. Bruk av egen bil har i stor utstrekning overtatt.

Spørsmålet om tettbebyggelse er et sentralt moment. Hvis ikke kommunen skulle kunne legge vekt på konsentrasjon av bygninger, ville det ikke være mulig å innlemme "øyer" i et skatteområde. Man må foreta en totalvurdering av øyas tetthet og nærheten til bymessig bebyggelse. Befolkningsstrukturen er også et viktig moment.

Selve grensedragningen er et teknisk spørsmål hvor man kan benytte flere fremgangsmåter. Ved alle grensedragninger vil noen eiendommer nødvendigvis måtte falle utenfor. Kommunen står fritt. I nærværende sak må det antas at hele kommunens areal kunne vært belagt med eiendomsskatt. Iallfall må dette gjelde stripen mellom veien og sjøen i vest, slik at Ekholtområdet og Larkollen skattemessig kunne vært bundet sammen her. Kommunen har likevel valgt å benytte seg av den frihet man har m.h.t. grensedragningen.

Ekholtområdet med forretningsstrøket City Syd er et stort senter hvor man finner alt man trenger. Halmstad har et tilbud av service og tjenester som gjør at også dette området tilfredsstiller vilkårene for eiendomsskatt. Det må legges til grunn at beboerne i Larkollen vest hovedsaklig benytter seg av Ekholtområdet, mens beboerne i øst reiser til Halmstad.

Nærheten til tette sentra er svært viktig når området selv ikke tilfredsstiller vilkårene for eiendomsskatt. Dette gjelder uavhengig av om områdene er sammenhengende eller oppdelte, og det er likegyldig om det bymessige sentrum ligger i egen kommune eller nabokommune. Således er også Larkollens nærhet til Moss sentrum av stor betydning her.

Det er ikke grunnlag for å stille strengere krav til vilkårene for innføring av eiendomsskatt når dette gjøres første gang. Lovens vilkår må være oppfylt for alle deler av området til enhver tid. Men det aksepteres at når man skattlegger en "øy", bør denne antagelig ha et mer bymessig preg enn dersom det gjelder inkludering av randområde.

Ingen av Høyesteretts avgjørelser om eiendomsskatt sier at eiendomsskatteområdene må henge sammen. Det er heller ikke tatt avstand fra skattlegging av "øyer". I "Fanadommen" fremgikk det at Høyesterett ikke satte yttergrenser. Det er likevel klart at avstanden er et viktig moment. Gulating lagmannsretts dom av 1 september 1989 gjaldt et "øyområde" som på alle måter var ulikt Larkollen.

De påberopte dommer av Agder lagmannsrett gjaldt utvidelse av sammenhengende områder. Store nye områder med vesentlig mer spredt bebyggelse enn på Larkollen ble innlemmet. Offentlige kommunikasjoner var i flere tilfelle langt dårligere enn på Larkollen. Disse avgjørelsene styrker således Rygge kommunes vedtak i næræværende sak.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det opprinnelige formål med eiendomsskatt var i utgangspunktet behovet for å kompensere de utgifter en tettbebyggelse medfører for kommunene. I dag, hvor svært mange av disse utgiftene dekkes gjennom særavgifter og refusjonsordninger, blir dette bare en del av begrunnelsen.Teori og rettspraksis synes nå å legge til grunn at formålet er mer sammensatt, og at eiendomsskatten bl.a. kan ses som en av flere muligheter kommunen har for å skattlegge sine innbyggere. Herunder kan man se eiendomsskatten som en "verdaukeskatt", jf Ot.prp. nr.44 (1974-75) side 7.

Det følger av eiendomsskatteloven §3 første punktum at kommunestyret kan skrive ut eiendomsskatt for klart avgrenset område som helt eller delvis er utbygd på byvis, eller der slik utbygging er i gang. Som uttalt av førstvoterende i Høyesteretts dom i "Fanasaken", Rt-1985-1339, er dette en lovfestet begrensning i kommunens myndighet. På dette punkt er det ikke grunnlag for noe fritt eller romslig skjønn fra kommunestyrets side, og domstolene har full prøvingsadgang (side 1345). I samme dom slår Høyesterett fast at spørsmålet om eiendomsskatt lovlig kan utskrives, må bedømmes ut fra forholdene i det år skatten ble utskrevet. Lagmannsrettens beskrivelse nedenfor av de berørte områder gjelder således forholdene slik de var i 1996.

I Fanadommen uttaler førstvoterende ( side 1347) at Den grunnleggende forutsetning for at et areal skal anses utbygd på byvis, er at det foreligger tettbebyggelse av et visst omfang. Hvis det dreier seg om en tettbebyggelse uten noen tilknytning til et bysentrum eller et annet sentrum, kan man ikke snakke om utbygging hvis ikke tettbebyggelsen selv har visse felles servicetilbud; annerledes hvis det dreier seg om en forstadsbebyggelse med naturlig tilknytning til bysenteret eller lokale sentra i nærheten. Da må bebyggelsen vurderes i sammenheng med den større enhet den er en del av.

På bakgrunn av dette legger lagmannsretten til grunn at det ikke er noe krav om at det skattlagte område isolert sett må tilfredsstille kravene etter eiendomsskatteloven §3, dersom området har naturlig nærhet eller tilknytning til andre sentra som tilfredsstiller lovens vilkår. Det må foretas en totalvurdering hvor bl.a. den geografiske avstanden til det eller de aktuelle sentra må tillegges betydelig vekt. Områdets karakter og graden av bymessighet er en annen faktor som må vektlegges. Lagmannsretten antar at det heller ikke er noe i veien for å eiendomsbeskatte et område som ikke direkte henger sammen med det bysentrum eller lokale sentrum som har karakter av bymessig bebyggelse i lovens forstand. Men det antas at det da må stilles noe strengere krav til områdets karakter. Et annet moment av betydning antas å være om kommunen også kunne inkludert mellomliggende områder i skattevedtaket. Endelig antas likhets- og rettferdsprinsipper å måtte tillegges en viss vekt, både innenfor kommunen og i relasjon til omkringliggende områder.

I denne sak er det enighet om at Larkollenområdet isolert sett ikke tilfredsstiller lovens vilkår for å pålegge eiendomsskatt. Området er verken helt eller delvis utbygd på byvis, og slik utbygging er heller ikke på gang i slik utstrekning at lovens §3 kan få anvendelse. Det er imidlertid lagmannsrettens oppfatning at Larkollen har bymessige islett med en tett befolkningskonsentrasjon. Her er flere nye boligfelt med sterk konsentrasjon av bolighus. Folketallet nærmer seg en fordobling i sommerhalvåret når hyttene tas i bruk. Det er adskillige servicetilbud i form av barneskole, to barnehager, kapell, dagligvareforretning med posttjenester, frisør og hotell. Et viktig moment er at det kommunale vann- og kloakknettet er utbygd slik at det gir nær 100 % dekning til helårsboligene, og med mulighet for tilknytning til flertallet av de hytter som måtte ønske det. Kommunen har foretatt investeringer i veier, vedlikehold av disse og utbygging av gatebelysning, særlig i de nye boligfeltene. Det foreligger stadfestet reguleringsplan for bl.a. de utbygde boligområdene. Ytterligere tre planer er under utarbeidelse. Det er neppe naturskjønne omgivelser alene som har gitt høye tomtepriser de siste årene. Nærheten til Moss og øvrige tettsteder må antas å ha spilt en viss rolle. Lagmannsretten er ellers enig med kommunen når det er anført at det heller er den generelle samfunnsutviklingen enn de lokale forhold ved Larkollen som har medført en viss nedbygging av tjenester som bl.a. post og offentlige kommunikasjoner.

Avstanden til Ekholtområdet er på vel 4 kilometer fra Larkollen vest. Ekholtområdet er utvilsomt et senter som i høy grad er preget av bymessig utvikling. Her finner man de servicetilbud man har bruk for, alle typer forretninger, bank og postkontor, med unntak av de kommunale kontorer som er lagt til Moss sentrum. Det er for så vidt et moment i seg selv at dette området henger direkte sammen med Moss by. Lagmannsretten vil ikke se bort fra at kommunen også kunne inkludert deler av det mellomliggende skog- og jordbruksområde mellom Larkollen og Ekholtområdet i sitt skattevedtak, dersom man hadde funnet dette formålstjenlig.

Halmstad har ikke det samme sterkt bymessige preget som Ekholtområdet. Men også her finner man relevante tjenester som forretninger, bank, postkontor og apotek m.v. Avstanden hit fra Larkollen øst er 3,8 km.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder spørsmålet om vilkårene for å pålegge eiendomsskatt for Larkollenområdet var til stede.

Lagmannsrettens flertall, rettens formann lagdommer Moen og lagmann Rønneberg, finner at kommunen hadde adgang til å vedta slik skatt ut fra en totalvurdering av "øyområdet" Larkollen og områdets nærhet og naturlige tilknytning til tettstedene Ekholtområdet og Halmstad. Men også tilknytningen og nærheten til Moss sentrum må tillegges stor vekt. Det antas at svært mange av Larkollens beboere finner det like naturlig å reise dit.

Befolkningsstrukturen i Rygge kommune er et annet moment som det bør tas hensyn til. Av 12 300 innbyggere bor 10 900 innenfor de tettstedene som er belagt med eiendomsskatt. Likhets- og rettferdsbetraktninger gjør seg særlig gjeldende innenfor en slik struktur, og dette må tillegges betydelig vekt her.

Når det generelt gjelder "øyer", har det vært liten veiledning å finne i rettspraksis. Hva angår Gulating lagmannsretts dom av 1. september 1989, skal bemerkes at dette gjaldt et område med spredt bebyggelse som etter reguleringsplan i hovedsak var utlagt til landbruk-, natur- og friluftsformål. Det hadde ingen naturlig tilknytning til bymessige strøk.

I den grad man skal se hen til de påberopte dommer fra Agder lagmannsrett, taler disse i favør av kommunens vedtak. Agdersakene gjaldt direkte utvidelse av allerede skattelagte områder, men disse fremsto som vesentlig mer landlige enn Larkollenområdet.

Etter dette finner lagmannsrettens flertall at byrettens dom må bli å stadfeste, idet flertallet også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.

Mindretallet, kst. lagdommer Lyhmann, er kommet til et annet resultat enn flertallet. Mindretallet finner under tvil ikke Halmstadområdet å være tilstrekkelig bymessig utbygget til at det kan få innvirkning på Larkollens status. Når det gjelder Ekholtområdet må dette anses utbygd på bymessig vis. Dersom Larkollen hadde grenset direkte til dette området, finner mindretallet at vilkårene for eiendomsskatt ville vært oppfylt. Når imidlertid kommunen har valgt å legge et eiendomsskattefritt belte mellom Ekholt og Larkollen, blir Larkollen liggende som en øy i et ellers eiendomsskattefritt område. Da finner mindretallet ikke å kunne gi kommunen medhold.

Som nevnt finner mindretallet ikke å ville tillegge nærheten til Halmstad særlig vekt. Avstanden til Ekholt og Moss sentrum blir fra den sentrale og ikke minst fra den østlige del av Larkollen temmelig lang, ca 15 - 18 km på tildels meget trange veier. Det er lenger enn man har sett i mange av de dommer som er blitt påberopt.

Det er fra kommunen blitt hevdet at graden av bymessig standard sett i forhold til avstand burde ha betydning, slik at en høy grad av "nesten bymessighet" skulle tilsi at også områder med relativt stor avstand fra senteret kunne ilegges eiendomsskatt. Larkollen har imidlertid meget variert bebyggelse, fra høy bolig- og veistandard til temmelig enkle forhold, og området er såvidt lite at det ikke faller naturlig å dele det opp eiendomsskattemessig.

Betydelige områder innen kommunen, særlig mellom Ekholt og Larkollen, er ikke pålagt eiendomsskatt. Prinsippet om at like tilfelle behandles likt, tilsier at heller ikke Larkollen pålegges slik skatt. Likhetsprinsippet gjelder også over kommunegrensene, slik at det - som den ankende part hevder - vil virke urimelig om det er eiendomsskatt på Larkollen, men ikke - i henhold til rettskraftig underrettsdom - i Onsøy vest og Onsøy sentrum. Dette er områder som har mye til felles med Larkollen.

Mindretallet finner ikke å kunne tillegge de påberopte dommer fra Agder lagmannsrett særlig vekt. I alle de områder som ble befart, var det tale om en utvidelse av et eksisterende eiendomsskatteområde - nærmest en arrondering - og de tillagte områder var ikke vesensforskjellige fra de områder som allerede var pålagt eiendomsskatt.

Etter en samlet vurdering har mindretallet kommet til at det ikke var hjemmel for å ilegge eiendomsskatt for Larkollen. Mindretallet er for øvrig enig i byrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har vært forgjeves. Imidlertid er lagmannsretten enstemmig kommet til at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at de ankende parter bør fritas for å betale saksomkostninger også for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd i.f. Saken har reist visse prinsipielle spørsmål, idet spørsmålet om eiendomsskatt for "øyområder" som ikke selv tilfredsstiller vilkårene etter eiendomsskatteloven bare i begrenset utstrekning tidligere har vært prøvet for domstolene. Saken har særlig av denne grunn fremstått som vanskelig og tvilsom. Det er lagmannsrettens oppfatning at grunneierne har hatt klar og rimelig foranledning til å få prøvet spørsmålet i mer enn en instans. Etter dette tilkjennes ikke saksomkostninger.

Da de to saker som her er forenet til felles behandling fremstår som identiske med hensyn til såvel faktum som rettslige problemstillinger, finner lagmannsretten det naturlig å utforme en domsslutning som er felles for begge saker.

Dommen er avsagt under den dissens som fremgår ovenfor.

Domsslutning : 1.Byrettens dom stadfestes. 2.Saksomkostninger tilkjennes ikke.