LB-1997-2547

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1998-01-13
Publisert:	LB-1997-02547
Stikkord:	Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-5166 A/73 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02547 M/04.
Parter:	A.
Forfatter:	Lagdommerne Austbø, Schiøll, kst lagdommer Skjæggestad
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §413, Straffeloven (1902) §246, §247, §249, §253, Tvistemålsloven (1915) §180, §402, §440

A har saksøkt Norges Handikapforbund og Lars Ødegård med krav om mortifikasjon og erstatning. Opprinnelig var Landsforeningen for eldre og uføre, der A den gang var generalsekretær, også saksøker. Da denne foreningen er tatt under konkursbehandling er saken hevet for denne parts vedkommende, slik at A gjenstår som eneste saksøker.

Bakgrunnen for søksmålet er en artikkel i Norges Handikapforbunds medlemsblad nr 10 for oktober 1992. I følge stevningen omhandlet artikkelen blant annet tre politianmeldelser inngitt mot Landsforeningen for eldre og uføre av tre salgsfirmaer som hadde arbeidet på oppdrag fra foreningen. De utsagn som er nevnt i stevningen lyder slik:

Tre firmaer har gått til politianmeldelse fordi utbetalt provisjon på ingen måte samsvarer med millionsummene de skal ha samlet inn til foreningen.

Den såkalte Landforeningen for eldre og utføre har på kort tid pådratt seg tre politianmeldelser fra telefonsalgsfirmaer ulike steder i landet.

Firmaene er forespeilet store provisjonsinntekter ved å få publikum til å inngi økonomisk bidrag til foreningen. Men utbetalt provisjon samsvarer på ingen måte med støttebidragene, hevder firmaene.

Generalsekretær A og Landsforeningen for eldre og uføre er politianmeldt igjen, nå for uteblitte provisjonsinntekter.

I stevningen gjøres gjeldende at straffeloven §253 kommer til anvendelse, idet de siterte utsagn alle er å anse som rettstridig overtredelse av straffeloven §246 og/eller §247. Skulle de saksøkte være i stand til å føre sannhetsbevis, er utsagnene likevel rettstridige, fordi de er fremsatt uten aktverdig grunn, jf. straffeloven §249 nr. 2.

De saksøkte har begjært rettens beslutning for at saksøkeren, A, pålegges å stille sikkerhet for saksomkostninger med kr 150000, jf straffeprosessloven §413.

Oslo byrett besluttet den 30 april 1996 ikke å ta til følge begjæringen om sikkerhet for saksomkostningene. Imidlertid traff byretten den 22 august 1997 slik ny beslutning:

Det settes som vilkår for å fremme sak 95-5166 A/73 at saksøkeren innen 10 september 1997 stiller sikkerhet for saksomkostningene med kr 150000.- Sikkerheten kan stilles ved deponering av penger i Oslo byrett eller ved bankgaranti.

A har påkjært beslutningen og har lagt ned slik påstand:

1. Oslo byretts beslutning av 22 august 1997 i sak nr. 95-5166 A/73 oppheves.

2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger.

Norges Handikapforbund og Lars Ødegård har tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:

1. Kjæremålet forkastes, dog slik at ny frist stilles.

2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Etter begjæring ga lagmannsretten den 23 september 1997 kjæremålet oppsettende virkning.

A har i kjæremålet anført at byretten både har gjort saksbehandlingsfeil, anvendt loven feil og foretatt en uriktig bevisvurdering. Han har i det vesentligste fremholdt:

Byretten har blant annet ikke drøftet Gulating lagmannsretts beslutning om å henvise anken over Bergens byretts dom til ankeforhandling.

Oslo byrett har også misforstått dommen i Bergen byretts vurdering av sannhetsbevis, og ved vurderingen av spørsmålet om rettsstrid og sakens utfall har Oslo byrett overhodet ikke drøftet opplysningene i saken, men uttaler at den anses tilstrekkelig opplyst gjennom tre øvrige saker. Saksforholdet i de øvrige sakene er imidlertid ikke likt. Denne saken må vurderes for seg.

Rettsanvendelsen er ikke i samsvar med Høyesteretts praksis. Det foreligger ikke noe referatprivilegium for politianmeldelser. Referat av slike anmeldelser innebærer at den som referer anses for å ha fremsatt beskyldninger om det forhold anmeldelsen gjelder. Det er følgelig dette straffbare forhold ærekrenkeren må føre sannehetsbevis for. De foreliggende bevis i saken må lede til frifinnelse. Det er vist til Rt-1992-854 og Rt-1994-50. Ved rettsstridsvurderingen må det skilles mellom det som er relevant og "ikke relevant", jf Rt-1996-731. Det må foreligge en direkte sammenheng mellom det det saksøkte massemedium har offentliggjort og det som påberopes i rettsstridsvurderingen. Det må være uten betydning i saken om A personlig har begått underslag/bedrageri.

Ved rettsstridsvurderingen har Høyesterett lagt vekt på grovheten i beskyldningen, formen på mediaoppslaget og endel øvrige mindre forhold.

Kristiansand byretts dom av 6.12.95 er riktig, mens det i anken til Høyesterett er påvist feil i dommen fra Agder lagmannsrett. På kjæremålstidspunktet forelå det bare en rettskraftig avgjørelse, Oslo byretts dom av 16.1.1996. Den gikk i As favør.

Det gjelder en annen rettsstridsgrense for mortifikasjonskravet enn for kravet til oppreisning/erstatning/straff. Mortifikasjon skal regelmessig idømmes når det ikke føres sannhetsbevis. Da motparten angivelig ikke engang vil føre noen sannhetsbevis, må A vinne kravet om mortifikasjon.

De fremsatte beskyldningene i denne saken er så alvorlig og graverende at det strider mot enhver rimelighet at A på grunn av sin dårlig økonomi som uføretrygdet ikke skal få prøvd sin sak.

Norges Handikapforbund og Lars Ødegård har i det vesentligste anført:

Byrettens vurderinger baseres på et stort materiale som er fremlagt i prosesskriftene og er riktig. Partene er enige om at A ikke vil kunne betale eventuelle idømte saksomkostninger. Det avgjørende blir da hvor stor sannsynlighet det er for at han vil tape saken. Det er korrekt at domsstolene bør vise varsomhet med å kreve sikkerhet, og at det bør være rimelig grad av sannsynlighetsovervekt for tap før sikkerhet kreves. På den annens side må det tas tilbørlig hensyn til de saksøktes interesse. I dette sakskomplekset illustreres dette ved at A allerede har påført en rekke mennesker og mediabedrifter betydelig tap.

Det er neppe korrekt at rettsstridsgrensen er en annen ved mortifikasjonsspørsmålet enn ved spørsmålet om oppreisning/straff. I hvertfall i de saker som gjelder pressen, hvor det i sterkere grad gjelder ytringsfriheten, må grensen være den samme i begge relasjoner. De sentrale Høyesterettsdommene fra nittitallet, hvor rettstidsvurderingen utpensles, gjelder alle mortifikasjon. I Rt-1990-257 (264) uttaler Høyesterett at vurderingen er den samme både for såvidt gjelder straff og mortifikasjon.

Byretten har ikke sett hen bare til dommene hvor A har tapt, men den har basert sin avgjørelse på et omfattende faktum. Imidlertid gjelder de dommene byretten har omtalt stort sett samme faktum. Særlig Agder lagmannsretts dom er basert på nøyaktig det samme bevistilbud som i nærværende sak, og dessuten en avisartikkel med nesten nøyaktig det samme innhold. Dermed er bevistilbudet underkastet en kritisk "test" som gjør det spesielt nærliggende og se hen til dommen.

Det dreier seg om en forening som i temmelig ekstrem grad mangler seriøsitet. Som det fremgår av regnskapet, og særlig en oppnevnt sakkyndig gjennomgang, er det over årene samlet inn millionbeløp. Intet av disse midler har kommet det oppgitte formål til gode. Foreningen og A har brukt pengene opp på andre måter. I større grad enn hva som er blitt avdekket ved slike foreninger tidligere, er godtroende mennesker over hele landet forledet i sterk grad.

I tillegg til dette har foreningen og A pådratt seg politianmeldelser nærmest overalt, og det har vært andre rettssaker om tilsvarende forhold både i form av sivil sak og straffesak.

Politietterforskningen har også avdekket at foreningens styremedlemmer - og endog styreformann - ble holdt i villrede av A om hva som egentlig foregikk.

En helt ekstraordinær mangel på seriøsitet gjør at avisen må kunne rette et særledes kritisk søkelys mot foreningen og dens frontfigur. Det har aldri vært anført at det foreligger referatprivilegium i snever forstand for politianmeldelser.

Dommen fra Agder lagmannsrett har også en viss bevisverdi, selv om de aktuelle utsagn ikke er identiske, er forskjellen liten. Den dommen er nå rettskraftig.

Dommen om oppreisning mot Per Widesvang avgjør intet om erstatningsrettslig eller strafferettslig ansvar. Han sa seg enig i at han skulle betale oppreisning og overlot utmålingen til retten.

Lagmannsretten har full kompetanse. Det er derfor lite hensiktsmessig å drøfte eventuelle saksbehandlingsfeil.

Det foreligger sannhetsbevis, særlig i form av rettsoppnevnt revisors rapport.

A/foreningens virksomhet må anses som et sammenhengende og vedvarende straffbart forhold.

Det bør settes ny frist for å stille sikkerhet.

Omkostningene for lagmannsretten kreves dekket med kr 4000.-.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

Etter straffeprosessloven §413, jf §402 kan retten sette som vilkår for å fremme privat sak om æreskrenkelse at saksøker stiller sikkerhet for saksomkostninger som han måtte bli pålagt å betale. Dette kan bare gjøres hvis det er nærliggende mulighet for at saksøkeren vil bli ilagt saksomkostninger - og det dessuten er nærliggende mulighet for at han ikke har dekning for disse, jf Bjerke/Keiserud, bind II 983.

Partene er enige om at A, som er ufør, ikke vil kunne betale eventuelle ilagte saksomkostninger. Problemet i saken knytter seg til spørsmålet om det er nærliggende mulighet for at han eventuelt vil bli pålagt å betale saksomkostninger.

Bjerke/Keiserud nevner at det i motivene og i juridisk teori forutsettes at adgangen til å beslutte sikkerhetstillelse bør brukes med varsomhet. I rettspraksis kreves at det er mer enn sannsynlighetsovervekt for at saksøkeren blir pålagt å betale saksomkostninger, jf Rt-1993-219 og Rt-1993-757. Retten må derfor ta standpunkt til om det er slik nærliggende mulighet - sannsynlighetsovervekt for - at A vil bli pålagt å betale saksomkostninger. Føres det sannhetsbevis, og godtgjøres det dessuten at de saksøkte hadde aktverdig grunn for å fremkomme med de utsagn saken gjelder, er det neppe tvilsomt at A kommer til å tape saken. Føres det derimot ikke sannhetsbevis er utfallet av saken og omkostningsavgjørelsen vanskeligere å vurdere.

For at retten på dette stadium i saken skal kunne gjøre seg opp en begrunnet mening om hva sakens utfall kan bli, vil den måtte vurdere sannsynligheten for at utsagnene finnes å være rettstridige eller ikke.

Som vedlegg til dok. 25 er det lagt frem et betydelig antall politianmeldelser, beslagbeslutninger og politirapporter som gjelder A og foreningen han ledet. Det er også lagt frem siktelse mot A. Det tilbys således et omfattende materiale for å underbygge de utsagn saken dreier seg om. I tillegg foreligger rapport fra rettsoppnevnt revisor for ytterligere å føre sannhetsbevis for at det forelå straffbare forhold. Vesentlig i denne sammenheng er dessuten dommen fra Agder lagmannsrett, der avisen Setesdølen og dens redaktør ble frifunnet. Dommen er nektet fremmet for Høyesterett og er dermed rettskraftig. Dommen springer ut av samme forhold som nærværende sak. Den gjelder ikke helt identiske utsagn, men nær opp mot det. Blant annet gjelder den utsagn om etterforskning av lederen for Landsforeningen for eldre og uføre, utsagn om at A flere ganger har vært i politiets søkelys og utsagn om at han er meldt til politiet for økonomisk utroskap. Agder lagmannsrett fant det unødvendig å ta standpunkt til om det var ført sannhetsbevis (dommen 12) og om avisen ansvarsfritt kunne omtale anmeldelser under henvisning til referatprivilegiet, i det den ikke fant utsagnene rettstridige. Den fant at det forelå særegne omstendigheter som ga avisen god grunn til å sette søkelyset på landsforeningen og dens leder. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet som nevnt anken over dommen fremmet.

I et kjæremål som gjelder spørsmål om garanti fra A for saksomkostninger i en annen sak, 97-02897. M/04, har heller ikke Borgarting lagmannsrett funnet grunn til å ta stilling til om Drammens Tidende og Buskeruds Blad ansvarsfritt kunne omtale anmeldelser under henvisning til det såkalte referatprivilegium. Retten kom til at avisens handlemåte under enhver omstendighet ikke var rettstridig. Borgarting lagmannsrett la i den saken vekt på at det var en viktig oppgave for pressen å følge med i angivelige veldedige organisasjoners virksomhet, herunder også forretningsmetoder.

I nærværende sak gjør de samme hensyn seg gjeldende med minst like stor styrke. Det dreier seg her om et medlemsblad for uføre, som på bakgrunn av de informasjoner som forelå om A og den foreningen som han ledet, hadde særlig oppfordring til å orientere sine medlemmer. Anmeldelsene og oppklaring av foreningens virksomhet hadde stor almenn interesse. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til uttalelse i nest siste avsnitt 56 i dom inntatt i Rt-1994-56. På denne bakgrunnen finner lagmannsretten det meget sannsynlig at de utsagn saken gjelder ikke vil bli funnet å være rettstridige. I tillegg kommer at de omfattende bevistilbud som foreligger gjør det sannsynlig at det kan føres sannhetsbevis.

Etter dette foreligger det slik sannsynlighetsovervekt for at A vil bli pålagt å betale saksomkostningene som etter straffeprosessloven §413 og rettspraksis er vilkår for at han kan pålegges å stille sikkerhet, jf. Rt-1993-219 og Rt-1993-757.

Selv om det generelt er grunn til å være varsom med å kreve sikkerhet, finner lagmannsretten at det etter omstendighetene i saken er sterke hensyn som taler for å gjøre det her. Det vil blant annet være særlig uheldig om et medlemsblad for en ideell organisasjon skulle bli påført stort økonomisk tap i form av udekkete saksomkostninger i en sak som denne.

Da lagmannsretten legger til grunn at A ikke har midler til å dekke saksomkostninger som han måtte bli ilagt, stilles som vilkår for at saken kan fremmes at han stiller sikkerhet for omkostningene med kr 150000.- som bestemt av byretten. Det settes ny frist til 4 februar 1998, og da slik at sikkerhetsbeløpet eller bankgaranti må være kommet til byrettens kontor innen kl 15.00 denne dagen.

Kjæremotpartene har krevet saksomkostningene for lagmannsretten dekket med kr 4000.-. Kjæremålet har vært forgjeves. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som tilsier at den kjærende part bør fritas. Med hjemmel i tvistemålsloven §180 første ledd jf. straffeprosessloven §440 pålegges han å erstatte motpartene det oppgitte beløp, som etter lagmannsrettens vurdering har vært nødvendig for å ivareta deres interesser.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes. Fristen for å stille sikkerhet med kr 150.000,- settes til onsdag 4 februar 1998 kl 1500, som nærmere bestemt i premissene.

2. I saksomkostninger betaler A 4.000,- firetusen - kroner i saksomkostninger til Norges Handikapforbund og Lars Ødegård innen 2 - to uker etter at kjennelsen er forkynt.