LB-1997-2580

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-07-14
Publisert:	LB-1997-02580
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 95-09600 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02580 A/01 - LB-1997-02581 A/01. Anket til Høyesterett, se HR-2001-00002B.
Parter:	Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Stein Chr. Hexeberg). 97-02581 A/01 Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Stein Chr. Hexeberg). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen).
Forfatter:	Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Sorenskriver Elling Follestad
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Bilansvarslova (1961), Skadeserstatningsloven (1969)

Saken gjelder krav om erstatning for personskader i forbindelse med trafikkulykke.

A, som er født xx.xx.1966, arbeidet som drosjesjåfør i Kristiansand da han natten til mandag 24 september 1990 ble utsatt for en bilulykke. Han var på vei tilbake til Kristiansand etter en tur ut av byen da han i drosjeeierens Mercedes kom utenfor asfaltkanten med høyre hjul i inngangen til en høyresving. Farten var ifølge A ca 60 km/t, som også var fartsgrensen på stedet. A mistet kontrollen over bilen, som kom over i motsatt kjørebane og traff autovernet, for deretter igjen å krysse veibanen og støte mot en fjellvegg til høyre for veien i As kjøreretning.

A har under ankeforhandlingen forklart at han hadde vondt i tinningen, hodet, nakken og korsryggen, og følte seg nummen i armer og ben. Dessuten var han sliten og døsig. Han tilkalte drosjeeieren, som kom til stedet. Han skjelte ut A for å ha ødelagt bilen, men kjørte ham hjem. A sov det neste døgnet, som var hans fridag. Tirsdag følte han seg stiv og støl, men tvang seg til å gå på arbeid. Det viste seg imidlertid at han ikke greide å kjøre bil, fordi han var helt stiv i nakken. Han forklarte for retten at drosjeeieren skjelte ham ut for å være hypokonder, men kjørte ham til Randesund helsesenter, hvor han ble undersøkt av lege Stein Vabo. I journalen har legen notert:

Nakkeslengskade 24.9.90 (natt). Sovnet ved rattet. Merket ikke noe den første dagen. Fra 26.9. verkende smerter.

..................................

Us: Kraftig strekk i muskl. h. side.

Dr. Vabo sykemeldte A. Han har aldri kommet i arbeid igjen. I oktober 1990 mistet han sitt arbeid som drosjesjåfør fordi den ene bevillingen drosjeeieren hadde, falt bort. Selv om han i løpet av de første månedene etter ulykken gjenvant noe av bevegeligheten i nakken, utviklet han vissenhetsfølelse og etter hvert lammelser i hender og ben, særlig på venstre side. Han er i dag avhengig av rullestol, men er i stand til å stå og til å gå noen skritt. Blærelammelse nødvendiggjør kateterisering, som han er i stand til å utføre selv. A har hele tiden hatt smerter i nakke, rygg og kne samt hodepine, noe som har ført til bruk av smertestillende midler i til dels store doser. Han har konsentrasjonsproblemer, og har vanskelig for å lese, mens det er noe lettere for ham å se på TV og arbeide med datamaskin. Også hans kjønnsdrift er redusert etter ulykken. Han har utviklet en lett depresjon, som i seg selv ikke gir grunnlag for behandling.

Med virkning fra 1 september 1991 har A fått uføretrygd etter en uførhetsgrad på 100 %.

Trygdekontoret godkjente dessuten 1 februar 1994 As skader som yrkesskade. Hans medisinske invaliditet ble i den forbindelse fastsatt til invaliditetsgruppe 4, som omfatter 45 - 54 % invaliditet.

Ulykkesbilen var forsikret i Storebrand Skadeforsikring AS (i det følgende også benevnt Storebrand). Selskapet erkjente ansvar for skaden og har utbetalt til sammen 130.000 kroner som erstatning til A. Ansvar for tap utover dette har Storebrand ikke akseptert, under henvisning til at As nåværende plager ikke skyldes trafikkulykken.

Ved stevning av 15 desember 1995 til Oslo byrett anla A søksmål mot Storebrand med krav om erstatning etter bilansvarsloven og skadeserstatningsloven, fastsatt etter rettens skjønn.

Byretten avsa 18 juni 1997 dom i saken med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale slik erstatning til A:

a. Menerstatning kr. 296.000,-

b. Påførte utgifter kr. 45.000,-

c. Lidt inntektstap 1990 kr. 17.685,-

d. Lidt inntektstap 1991 kr. 18.345,-

e. Lidt inntektstap 1992 kr. 4.632,-

f. Lidt inntektstap 1993 kr. 43.612,-

g. Lidt inntektstap 1994 kr. 47.273,-

h. Lidt inntektstap 1995 kr. 53.679,-

i. Lidt inntektstap 1996 kr. 60.258,-

j. Renter av lidt inntektstap beregnet til 4.06.1997 kr. 45.810,-

k. Fremtidig inntektstap kr. 747.787,-

l. Fremtidig merutgifter kr. 50.000,-

m. Skatteulempe kr. 119.668,-

n. Førerulykkeforsikring kr. 80.000,-

o. Renter førerulykkeforsikring beregnet til 4.06.1997 kr. 89.507,-

I tillegg kommer 12 % rente p.a. for samtlige beløp fra 4.06.1997 til betaling skjer.

Til fradrag kommer kr. 30.000,- som saksøkte allerede har utbetalt.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2-to-uker fra dommens forkynning.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Storebrand har påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. A har erklært aksessorisk motanke for så vidt gjelder utmålingen av erstatningen for fremtidige merutgifter og skatteulempen.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 20. - 22. april 1999. A møtte med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Storebrand var representert ved sin prosessfullmektig. To medisinsk sakkyndige fulgte forhandlingene og forklarte seg. Det ble avhørt seks vitner, hvorav fem var sakkyndige vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har i det vesentlige anført:

Det er ikke årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As skader. Det er mulig at han har hatt forbigående hode- og nakkesmerter, men ulykken kan ikke ha utløst hans nåværende invaliditet.

Det er skadelidte som har bevisbyrden for at hans økonomiske tap skyldes ulykken. Dette har byretten oversett. Ved bevisbedømmelsen må retten legge særlig vekt på nedtegnelser foretatt i tid nær opp til ulykken, jf Rt-1998-1565 (på side 1570). I den aktuelle saken må det således legges stor vekt på dr. Vabos journalinnførsler. Disse og andre opplysninger fra tiden umiddelbart etter biluhellet gir ikke grunnlag for å knytte invaliditeten til noen organisk nakke- eller hodeskade.

Storebrand er ikke ansvarlig for skader som følge av As personlighet, eller for at A på skadetidspunktet var ekstra sårbar. Hans vanskelige oppvekst har påført ham psykiske skader som må anses som en selvstendig virkende årsak til invaliditeten. Det vises til at han hadde symptomutfall før ulykken, som i det minste innebærer spor av sårbarhetsvirkninger.

Subsidiært anføres at dersom retten finner at det foreligger samvirkende skadeårsaker, må det gjøres to unntak fra det utgangspunkt at skadevolderen/forsikringsselskapet må «ta skadelidte som han er». Dette gjelder ikke hvis ulykken har vært lite dominerende i skadebildet, noe som er tilfellet her. Ulykken var «en liten tue som veltet et stort lass». Det gjelder heller ikke dersom skadene er så spesielle at de må anses upåregnelige. Her har retten imidlertid adgang til å tilkjenne delvis erstatning etter skjønn. I dette tilfellet faller skadeutviklingen utenfor det påregnelige, jf Rt-1997-1.

Det aksepteres at den aktuelle ulykken var en ansvarshandling, men ikke at den hadde nødvendig skadeevne i forhold til det tap som er oppstått. Ulykken var en helt ordinær kollisjon med utløsning av minimale krefter, som ikke var egnet til å påføre A varige skader, hverken fysiske eller psykiske.

Han hadde ingen synlige skader. Han opplyste heller ikke noe om bevisstløshet eller kontakttraume mot hodet under legekonsultasjoner i tiden etter ulykken. Av journalnotat gjort av hans fysioterapeut 9 oktober 1990 fremgår det at han «husker alt» fra ulykken. Senere - i desember samme år - er forklaringen endret til kortvarig hukommelsestap. Opplysninger om at han ved kollisjonen slo hodet mot bilens dørkarm, og deretter var bevisstløs, fremkommer først i uttalelse av 30 november 1995 fra dr. Orlin, basert på undersøkelse av A samme dag. Etter dette må det anses lite sannsynlig at A er blitt påført et traume mot hodet.

Ulykken var i seg selv heller ikke egnet til å påføre A psykiske skader. Omstendigheter i tilknytning til ulykken, som drosjeeierens reaksjon på skadene på bilen, synes å være mer sentrale i årsaksbildet enn selve ulykken. As skyldfølelse i forbindelse med bilskadene, som synes å inngå i forklaringen på hans sykdomsutvikling, er forsikringsselskapet ikke ansvarlig for.

Det anføres ikke at A sovnet ved rattet, noe som ville ha medført en betydelig reduksjon i erstatningen som følge av skadelidtes medvirkning til skaden.

Storebrand har nedlagt slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført:

Det foreligger en klar faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom trafikkulykken og skaden. Hvis trafikkulykken tenkes borte, ville ikke As skader ha oppstått. Trafikkulykken er dermed en nødvendig årsak. Hovedårsakslæren kan ikke føre til frifinnelse av forsikringsselskapet, idet trafikkulykken ikke har spilt en uvesentlig rolle, jf Rt-1993-64.

A hadde tidligere hatt flere opplevelser som kunne ha gitt anledning til å dekompensere, men det var etter trafikkulykken han ble ufør. Hvis Storebrand mener at A ville ha blitt ufør uansett, har selskapet bevisbyrden for dette.

Uførheten må anses inntrådt allerede på ulykkesdagen 24 september 1990. Etterfølgende omstendigheter er ikke avgjørende. Man kan heller ikke fordele tapet prosentvis på de enkelte årsaksfaktorer ut fra en skjønnsmessig vurdering av henholdsvis trafikkulykkens og sårbarhetens betydning for skaden.

Retten må vurdere sannsynligheten for at trafikkulykken er skadeårsak opp mot andre mulige årsaker. Ved vurderingen av ulykkens skadeevne må det avgjørende være hvordan A har opplevd dette subjektivt. Skadene på bilen ble reparert for 36.000 1990-kroner, som er en betydelig sum. Det teknisk sakkyndige vitnet, ingeniør Torstein Haug, har ikke beregnet hastigheten ved treffet mot autovernet like nøye som ved treffet mot fjellveggen. Man kan heller ikke utelukke at Haugs beregninger er uriktige.

Det må legges til grunn at A fungerte normalt før ulykken. Etter ulykken søkte han lege innen to døgn var gått. Han stivnet til og bevegeligheten var betydelig innskrenket allerede i slutten av oktober 1990. Det inntrer brosymptomer som fører over til en kronisk fase. I mars 1991 - før lammelsene inntrer - anslår nevrolog Klee hans invaliditet til ca. 30 %.

Det må legges til grunn at det ikke foreligger noen nevrologisk påviselig skade, men den nevrologisk sakkyndige, dr. Nakken, bekrefter at A kan ha blitt påført en moderat bløtdelsskade i nakken. Det må også legges til grunn at han fikk et støt mot hodet da bilen traff autovernet. I tillegg utløste ulykken en såkalt funksjonell - d.v.s. psykisk - lidelse. Det sakkyndige vitne dr. Mogstad, som er den av de sakkyndige som har størst erfaring med psykosomatiske lidelser, ga uttrykk for at konversjonsnevroser etter traumer ikke er så sjeldne som man vil ha det til. Også de øvrige psykiatrisk sakkyndige ga sin tilslutning til dette. At en tilstand er sjelden, gir for øvrig ikke grunnlag for ansvarsfritakelse.

Ved objektivt ansvar, som det her dreier seg om, er det i utgangspunktet lite rom for påregnelighetsbegrensninger.

Også de psykiske skader som A er påført, har erstatningsrettslig vern. Hvis man hadde kunnet påvise en organisk forklaring på As tilstand, ville ikke påregnelighet ha vært noe tema. Det blir lite igjen av det erstatningsrettslige vern dersom psykiske skader undergis en strengere påregnelighetsvurdering. As tilstand er riktignok sjelden, men ikke upåregnelig.

Det er ingen ekstraordinære utgifter som kreves erstattet.

Subsidiært anføres at A ikke krever annen erstatning for tap som følge av lammelsene enn ménerstatning. Allerede før lammelsene kom til, var han 100 % arbeidsufør som følge av nakke- og hodeskadene. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom graden av henholdsvis medisinsk og ervervsmessig invaliditet.

Dersom retten kommer til at de psykosomatiske skader er upåregnelige, må ménerstatningen reduseres skjønnsmessig.

A har nedlagt slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale erstatning til A fastsatt etter lagmannsrettens skjønn, begrenset oppad til følgende erstatningsposter:

Ménerstatning kr 235.000

Påførte utgifter kr 45.000

Påført inntektstap 1990-96,

bruttofisert og hensyntatt a konto kr 215.406

Renter født xx.xx.1999 kr 79.075

Fremtidig tap i erverv kr 850.000

Fremtidige utgifter kr 75.000

Skatteulempe kr 150.000

Sum kr 1.649.481

som avrundes til kr 1.650.000

I tillegg kommer 12 % rente av samtlige beløp fra forkynnelse av lagmannsrettens dom til betaling skjer.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale førerulykkeforsikring til A, til rest kr 80.000, med renter beregnet til 04.06.1997 med kr 89.507, samt renter av kr 80.000 fra 04.06.1997 til betaling skjer.

3. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, med tillegg av skjønnsmessig rente av saksomkostninger for byretten regnet fra 4. juni 1997 til betaling skjer, samt 12% forsinkelsesrente p.a. av saksomkostninger for lagmannsretten fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at saken er noe bedre opplyst for lagmannsretten enn den var for byretten, idet A har vært undergitt nye omfattende utredninger.

Etter at byrettens dom forelå, var A i desember 1997 utsatt for en ny bilulykke. Han brakk høyre underarm og fikk muligens en hjernerystelse, men ble for øvrig ikke fysisk skadet. Etter ulykken utviklet han tilsvarende lammelser i høyre underarm og hånd som de han fikk på venstre side etter ulykken i 1990. (Tap som følge av 1997-kollisjonen omfattes ikke av ankesaken.)

Partene er enige om utmålingen av erstatningen for det tilfelle at retten finner at samtlige skader skyldes bilulykken i 1990.

Storebrands tidligere fremsatte anførsel om skadelidtes medvirkning ved at bilbelte ikke ble brukt ved ulykken, er frafalt under henvisning til at skadene kunne ha blitt større i den konkrete ulykken dersom bilbelte hadde vært benyttet.

Lagmannsretten finner, på grunnlag av redegjørelsene fra de oppnevnte sakkyndige og de sakkyndige vitnene, å måtte legge til grunn at A ved ulykken fikk en lettgradig nakkedistorsjon. Dette ga en forbigående nakkeskade med stivhet og stølhet. Nakkeskaden kan ikke forklare de senere inntrådte lammelser. Den kan heller ikke forklare smertene og konsentrasjonsproblemene av det omfang A har hatt og fortsatt har.

A har forklart at han må ha slått tinningen mot dørkarmen da bilen traff autovernet. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til dette, men bemerker at et eventuelt slag mot tinningen ikke kan ha ført til noen organisk hjerneskade, siden dette ikke har latt seg påvise ved nevrologisk undersøkelse. Det vises til at den rettsoppnevnte nevrologisk sakkyndige, overlege Karl Otto Nakken, i sin redegjørelse for lagmannsretten ga uttrykk for at eventuelle nevrologiske lidelser som kan forklare As symptomer, måtte være så alvorlige at de klart ville ha vist seg ved de undersøkelser som nå er foretatt.

De medisinsk sakkyndige synes å være enige om at A lider av en konversjonsnevrose, d.v.s. at de lidelser han nå har, er av psykosomatisk art. Lagmannsretten legger dette til grunn, og tilføyer at denne forklaringen på As symptomer styrkes av at han etter den nye trafikkulykken i 1997 har utviklet symptomer på lignende funksjonssvikt i høyre side som han har i venstre side.

Retten tar utgangspunkt i at også psykiske skader i prinsippet er erstatningsrettslig vernet. Spørsmålet er om det er nødvendig årsakssammenheng mellom ulykken og skaden. Det er A som har bevisbyrden for at slik årsakssammenheng foreligger.

Storebrand har anført at A var en spesielt sårbar person, som ville ha utviklet tilsvarende symptomer uavhengig av ulykken. Hans mor, som dessuten lider av leddgikt, har ved en anledning vært innlagt ved psykiatrisk avdeling, visstnok på grunn av depresjon. A har hatt en vanskelig oppvekst. Hans far, som opprinnelig seilte i utenriksfart, men senere arbeidet på land, bl.a. som drosjesjåfør, slo ofte moren, og det var mye uro og skriking i hjemmet, særlig da A var tenåring. A opplevde også som barn at faren underslo penger som sønnen hadde tjent, og som faren hadde påtatt seg å oppbevare for ham. Foreldrene ble skilt da A var i 18-årsalderen, og han har ikke lenger kontakt med sin far, som har bosatt seg i Brasil og er gift på nytt der. As familie var tilknyttet pinsebevegelsen, og A er fortsatt aktiv i Filadelfiamenigheten.

Storebrand har påpekt at A i mars og mai-juni 1990 d.v.s. forut for ulykken var sykemeldt for magesmerter. I rapporten fra trygdekontoret vedrørende sykemeldingen i mars er diagnosen oppgitt til «asteni, neurosis». A ble også behandlet medikamentelt for søvnproblemer i 1989-90. Det fremgår av dr. Vabos journal fra mai 1990 at A har følt seg engstelig, og oppgir at han har «en del økonomiske problemer» og «Tidl. trakassert på jobben.»

På den annen side hadde A vært utsatt for påkjenninger tidligere uten spesielle reaksjoner. Han var således utsatt for en påkjørsel bakfra i 1986 mens han tjenestegjorde som sjåfør i det militære. Han var øm i nakken etterpå, men fikk ingen behandling, og hadde ingen varige plager.

A har ingen annen utdannelse ut over grunnskolen enn to år på yrkesskole, hvor han sluttet i 1986 uten å ta eksamen. Han har hatt småjobber helt fra 8-årsalderen, og var utplassert en dag pr. uke i niende klasse i et firma for bilpleie, hvor han senere ble ansatt. Han avanserte raskt til arbeidsleder med ansvar for maskiner og timelister. Da han fikk de ansatte til å organisere seg, mistet han imidlertid arbeidslederfunksjonen, og ble senere oppsagt. Den trakassering på arbeidet som er referert ovenfor, gjelder denne perioden. Han fikk nytt arbeid som drosjesjåfør i 1987. Skiftordningen med mye nattkjøring kan ha forårsaket de tidligere nevnte søvnproblemene i 1989-90.

A opplyser at han i tiden før ulykken løp to ganger i uken, og at han dessuten drev med ulike aktiviteter som biljard, bowling, terrengløp, slalåm og skigåing. Han var stridende A i det militære, og har fremlagt en meget rosende uttalelse fra en av offiserene han var sjåfør for.

Etter ulykken i 1990 har A engasjert seg i foreningsarbeid. Han har vært styremedlem og nestformann i Landsforeningen for trafikkskadde, og sitter nå i valgkomiteen.

A bor nå sammen med en ung kvinne som han er forlovet med og planlegger å inngå ekteskap med.

Den psykiatrisk sakkyndige for lagmannsretten, professor Nils Retterstøl, har i sin skriftlige erklæring bl.a. uttalt:

Så vidt jeg kan vurdere, synes det som om A forut for ulykken har fungert normalt både fysisk og psykisk. Hans skolegang, militærtjeneste og arbeidsliv har ikke vært preget av avvik. Komparentopplysninger innhentet av den første psykiatrisk sakkyndige synes å bekrefte dette. A var i fullt arbeid, hadde til dels ekstra arbeid utover sin egentlige jobb og hadde normal omgang med venner og i menigheten. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å anta at han før skaden hadde psykiske problemer. Det synes som om ulykken i 1990 har dekompensert ham og må antas å være årsak til hans invaliditet. Det er en klar tidsmessig relasjon mellom ulykken og de funksjonsnedsettelser han senere har fått. I og med at det ikke er påvist sikre nevrologiske skader som følge av ulykken, må en anta at hans lidelse er av funksjonell natur og må oppfattes som en somatiseringslidelse (F 45 i ICD-10). En slik lidelse er like invalidiserende som en nevrologisk lidelse.

Han konkluderte med at As invaliditet ansees betinget i trafikkulykken i 1990. Etter å ha overvært bevisførselen under ankeforhandlingen, fastholdt den sakkyndige sine standpunkter, og uttalte bl.a. at As sykefravær før ulykken ikke var stort; det var snarere påfallende lite. Flere av de medisinsk sakkyndige som forklarte seg, ga uttrykk for at slike magelidelser som A var plaget av en tid før ulykken, er meget alminnelige, og ikke kan danne grunnlag for å anse pasienten spesielt sårbar.

Også den nevrologisk sakkyndige, overlege Nakken, har i sin skriftlige erklæring til lagmannsretten funnet at det er sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom As nåværende tilstand og ulykken i 1990. Også han fastholdt sin konklusjon under ankeforhandlingen.

Lagmannsretten finner det klart at det er årsakssammenheng mellom trafikkulykken og skaden i den forstand at skaden ble utløst av trafikkulykken. Retten har vurdert om det kan være andre omstendigheter i tilknytning til ulykken - slik som drosjeeierens reaksjon på bilskadene som kan ha vært utslagsgivende for skadeutviklingen, men er kommet til at det er sannsynlighetsovervekt for at skaden er utløst av selve ulykken.

Blant de psykiatere som forklarte seg for lagmannsretten som sakkyndige og som vitner var det uenighet om hvorvidt A ville ha blitt syk uansett, og dermed om ulykken var en nødvendig betingelse for skaden. Lagmannsretten finner det i overensstemmelse med de oppnevnte sakkyndiges syn - mest sannsynlig at A ville ha greid å mestre tilværelsen på omtrent samme måte som før ulykken dersom han ikke hadde kommet ut for kollisjonen i 1990. Retten kommer tilbake til spørsmålet om ulykkens skadeevne nedenfor under behandlingen av spørsmålet om påregnelighet.

Lagmannsretten må videre ta stilling til om andre skadeårsaker er mer vesentlige enn trafikkulykken. I så fall kan hovedårsakslæren føre til at trafikkulykken ikke anses erstatningsmessig relevant. Det synes som om spesielle trekk ved As personlighet som skaper disposisjon for slike psykosomatiske lidelser som det her er tale om, også må være en nødvendig betingelse for den oppståtte skade. Avveiningen av de ulike årsaksfaktorer mot hverandre er imidlertid vanskelig, så lenge det ikke er klarlagt hvilke psykiske mekanismer som konkret har gjort seg gjeldende. Også ved denne vurdering må imidlertid retten ta utgangspunkt i at As funksjonsevne forut for ulykken var god, slik at det er vanskelig å anse hans personlighet eller hans eventuelle sårbarhet eller en kombinasjon av disse faktorer som en hovedårsak til skaden. Retten deler heller ikke Storebrands syn på trafikkulykken som triviell og med minimal skadeevne, og viser igjen til behandlingen av dette spørsmål nedenfor. Lagmannsretten er på dette grunnlag kommet til at det dreier seg om samvirkende skadeårsaker, hvor det ikke er grunnlag for å utpeke en annen årsak enn trafikkulykken som hovedårsak.

Spørsmålet er videre om As skade er en påregnelig følge av trafikkulykken. I Rossnesdommen Rt-1997-1 fastslår Høyesteretts flertall (på side 12) at i forhold til påregnelighetsspørsmålet må den enkelte skadevoldende ulykke vurderes konkret. Lagmannsretten legger dette til grunn for den videre drøftelse.

Det foreligger ingen detaljopplysninger om skadestedet og hendelsesforløpet. Ulykken ble ikke etterforsket av politiet, og det er ikke fremlagt annet materiale enn skademeldingen til forsikringsselskapet, takstrapport og faktura vedrørende bilskadene, samt noen fotografier fra området, tatt lang tid senere og uten markering av treffpunktene. Materialet viser bl.a. at det ble utført reparasjoner på bilen for ca. 36.000 kroner (inkl. merverdiavgift).

Siden det legges til grunn at As skader er psykosomatiske, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til ulykkens potensial for organiske skader. Det er imidlertid foretatt beregninger på grunnlag av det ovenfor nevnte materiale av det teknisk sakkyndige vitne, ingeniør Torstein Haug. Beregningene har en viss interesse også for ulykkens skadeevne i forhold til de skadene A har fått. Haug har i det vesentlige beskjeftiget seg med bilens sammenstøt med fjellveggen, som han anser som den største påkjenning ved den aktuelle ulykken. I følge Haug kan kollisjonshastigheten mot fjellveggen maksimalt ha vært 20 km/t, mer sannsynlig 15 km/t. Fartsreduksjonen som følge av at bilen traff autovernet anslo Haug til maksimalt 10 km/t. Disse verdiene, som hovedsakelig er beregnet på grunnlag av de skader som fantes på bilen, innebærer i følge Haug at sjåføren må ha bremset før det første treffet dersom hastigheten opprinnelig var 60 km/t.

De beregnede verdier synes å gi en lav skadeevne. Når det er tale om psykiske skader, må man imidlertid også trekke inn andre faktorer som kan ha medvirket til å gjøre kollisjonen til en traumatisk opplevelse. Retten peker først på at ulykken skjedde midt på natten på en tid av året da det er mørkt. Videre er det grunn til å tro at selve tapet av kontrollen over bilen i en såpass høy hastighet som 60 km/t kan ha gjort opplevelsen skremmende, særlig for A som var yrkessjåfør. Etter en helhetsvurdering finner lagmannsretten at ulykken var egnet til å gi A en traumatisk opplevelse, selv om den tilsynelatende hadde liten skadeevne. Lagmannsretten anser den ulykken A var utsatt for, som langt mer dramatisk og med større skadeevne i relasjon til psykiske reaksjoner, enn den ulykken som fru Rossnes var utsatt for. Hun var passasjer i en bil som ble ført av hennes ektemann, og som ble påkjørt bakfra mens ekteparet ventet på grønt lys i et veikryss.

I Rossnesdommen fant Høyesteretts flertall at de psykiske skader ulykken hadde ført til, lå utenfor det påregnelige. Lagmannsretten peker imidlertid på at det der var tvil om selve årsakssammenhengen, bl.a. fordi det senere inntrådte omstendigheter som kunne ha forårsaket eller medvirket til skadene. Også på dette punkt skiller den foreliggende sak seg fra Rossnessaken.

Lagmannsretten har vært i tvil om As skadeutvikling må anses så lite påregnelig at dette likevel fører til at tapet ikke blir erstatningsmessig. Det fremgår imidlertid av de medisinsk sakkyndiges forklaringer at As skadebilde og -utvikling ikke er helt uvanlig, selv om slike lidelser visstnok var mer vanlige tidligere enn de er i dag. De senere års rettspraksis på området viser også at invalidiserende psykiske lidelser som følge av bilulykker ikke er noe særsyn. Foruten Rossnesdommen vises det særlig til Borgarting lagmannsretts dom av 22 desember 1997 (Nobakht). Lagmannsretten er kommet til at skadene etter de konkrete omstendigheter i sin helhet må anses for å ligge innenfor det påregnelige, slik at også dette erstatningsvilkår er oppfylt.

Som nevnt ovenfor, har partene forut for ankeforhandlingen inngått avtale om erstatningsutmålingen for det tilfelle at retten kommer til at Storebrand er ansvarlig for samtlige skader A er påført. De avtalte beløpene er oppført som maksimumsbeløp i advokat Hexebergs påstand. Lagmannsretten forstår oppstillingen slik at det for menerstatningens vedkommende er hensyntatt at deler av yrkesskadetrygden nå er utbetalt.

Også As morarentekrav tas til følge, men bare for tiden etter den oppfyllelsesfrist som fastsettes i domsslutningen.

Hovedanken har vært forgjeves, idet den må anses å gjelde selve ansvarsspørsmålet. At menerstatningen i henhold til partenes avtale settes lavere enn byretten gjorde, kan ikke være avgjørende for saksomkostningsspørsmålet, som blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd og for så vidt gjelder omkostningene for byretten - §172. Selv om lagmannsretten har vært i tvil vedrørende påregnelighetsspørsmålet, finner ikke retten tilstrekkelig grunn til å frita Storebrand for saksomkostningsansvaret, hverken for byretten eller for lagmannsretten.

Motanken har delvis ført frem. Det vises til partenes avtale om erstatningsutmålingen, som innebærer en høyere utbetaling enn den som byretten fastsatte for de to erstatningsposter som motanken gjelder. Den avtalte erstatning er likevel lavere enn det maksimumsbeløp som fremgår av påstanden i motankeerklæringen. Lagmannsretten finner at spørsmålet om saksomkostninger for motanken må avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174, hvoretter hver av partene i overensstemmelse med hovedregelen i §174 første ledd bør bære sine omkostninger. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at motanken har medført andre omkostninger av betydning enn As utgifter til ankegebyr.

For byretten innga advokat Hexeberg omkostningsoppgave pålydende 187.841 kroner, hvorav 168.000 kroner er salær. I tillegg kommer rettsgebyr til byretten, som for 1995 utgjør 2.910 kroner. I tillegg er det nedlagt påstand om skjønnsmessig rente av omkostningsbeløpet for byretten.

For lagmannsretten krever advokat Hexeberg 182.903 kroner, hvorav 165.000 kroner er salær. Ankegebyr for motanken er ikke inkludert i omkostningsbeløpet. Det er nedlagt påstand om morarente av omkostningsbeløpet for lagmannsretten fra forfall til betaling skjer.

Storebrand protesterte mot advokat Hexebergs omkostningsoppgave til byretten, såvel mot salærkravet som mot de oppførte utgifter. Innsigelsene ble imøtegått av advokat Hexeberg. Storebrand ved selskapets daværende prosessfullmektig fastholdt innsigelsene i brev av 19 juni 1997, d.v.s. etter domsavsigelsen. For lagmannsretten har Storebrand ikke hatt innvendinger mot motpartens omkostningsoppgaver.

Derimot har Storebrand vist til As søknad om fri sakførsel for lagmannsretten, som er betinget av at han ikke blir tilkjent saksomkostninger fra Storebrand. Fri sakførsel ble innvilget ved lagmannsrettens beslutning av 30 desember 1998. Storebrand hevder at ankemotparten dermed er bundet til å basere sin saksomkostningsoppgave på de offentlige salærsatser.

Lagmannsretten bemerker at det følger av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-1989-1037 at det er adgang til å kreve seg tilkjent fulle saksomkostninger selv om man har søkt fri sakførsel for det tilfelle at omkostningspåstanden ikke fører frem. At lagmannsretten i dette tilfelle har innvilget søknaden om fri sakførsel uten å kommentere den angitte betingelse, kan ikke binde søkeren til å benytte bevillingen.

Lagmannsretten finner under tvil å kunne godta advokat Hexebergs omkostningsoppgaver. Beløpene er høye, men saken må åpenbart ha vært betydelig mer arbeidskrevende enn det som umiddelbart følger av antall prosesskrift og den tid som er benyttet til rettsmøter. Ved vurderingen er det tatt hensyn til at Storebrand tidligere har akseptert at A gis dekning av utgifter til juridisk bistand forut for stevningen med 55.000 kroner.

Når lagmannsretten tilkjenner saksomkostninger for byretten i en sak hvor byretten ikke har tilkjent saksomkostninger, skal det etter rettspraksis vanligvis fastsettes et samlet omkostningsbeløp for første og annen instans. Dette beløpet kan innbefatte et skjønnsmessig tillegg for avsavnsrente for tiden etter byrettens dom, og kan tillegges morarenter av hele beløpet fra forfall, dersom dette er krevet. Advokat Hexeberg har utformet sin påstand slik at det ville innebære at retten tilkjenner mer rente enn det som er krevet dersom den nevnte fremgangsmåten følges. Lagmannsretten tar rentekravene til følge, men fastsetter separat rentefot for omkostningskravet for byretten. Hensett til at renten har variert i den aktuelle perioden, settes den skjønnsmessig til 8 % p. a. Renten løper fra den beregnede forfallsdato etter byrettens dom, 8 juli 1997, og frem til betaling skjer. For omkostningene for lagmannsretten løper vanlig morarente fra forfall til betaling skjer.

Storebrand må også dekke utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige for byretten og lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale slik erstatning til A:

Ménerstatning kr 235.000

Påførte utgifter kr 45.000

Påført inntektstap 1990-96, bruttofisert og hensyntatt a konto kr 215.406

Renter pr 1 januar 1999 kr 79.075

Fremtidig tap i erverv kr 850.000

Fremtidige utgifter kr 75.000

Skatteulempe kr 150.000

Sum kr 1.649.481 som avrundes til kr 1.650.000 enmillionsekshundreogfemtitusen.

I tillegg kommer 12 tolv - % rente fra forfall jf domsslutningens punkt 5 - til betaling skjer.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale førerulykkeforsikring til A, til rest 80.000 åttitusen - kroner, med renter beregnet til 4 juni 1997 med kr 89.507, samt renter av kr 80.000 fra 4 juni 1997 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for byretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS 190.751 -etthundreognittusensjuhundreogfemtien- kroner til A, med tillegg av 8 - åtte - % rente p. a. fra 8 juli 1997 til betaling skjer.

4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS i hovedankesaken 182.903 etthundreogåttitotusennihundreogtre kroner med tillegg av 12 tolv - % rente p. a. fra forfall til betaling skjer.

I motankesaken bærer hver av partene sine omkostninger.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.