LB-1997-2896
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-05-18 |
| Publisert: | LB-1997-02896 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Fredrikstad byrett Nr. 97-00376 M - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02896 M/02 |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Per Egil Volledal) mot: 1. A, 2. B (Forsvarere: Advokat Trond Selsaas, Advokat Harald Otterstad) |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. Lagdommer Jørgen F. Moen. Lagdommer Sveinung Koslung. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §238, Veitrafikkloven (1965) §12, §17, §22, §26, §31, Straffeprosessloven (1981) §342, §62, §63, §24, §347, §436 |
Fredrikstad byrett avsa dom den 2. juni 1997 med slik domsslutning:
A f - - .06.78 dømmes for overtredelse av straffeloven §238 og vegtrafikkloven §31 jf §24 første ledd 1. setning til fengsel i 15 - femten - dager. Straffeloven §63 er iakttatt.
B f - - .03.77 dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jf §22 første ledd jf §26 nr. 5, §12 første ledd og §17 annet ledd til fengsel i 30 - tretti - dager. Straffeloven §62 og §63 er iakttatt.
I tillegg idømmes B en bot stor 7.000 - sjutusen - kroner, subsidiært fengsel i 15 - femten - dager.
Både A og B har påanket byrettens dom. Anken fra A gjaldt prinsipalt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for forholdet i tiltalebeslutningen post I, subsidiært lovanvendelsen under skyldspørsmålet for forholdet i tiltalebeslutningens post I, atter subsidiært straffutmålingen. Anken fra B gjaldt straffutmålingen og saksbehandlingen.
Ved lagmannsrettens beslutning av 22. oktober 1997 ble anken fra A henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalebeslutningens post I. Anken fra B ble henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder straffutmålingen.
Tiltalebeslutningen mot A ble tatt ut av Statsadvokatene i Oslo 24 februar 1997 og gjelder:
I Straffeloven §238, for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt betydelig skade på legeme eller helbred.
Grunnlag er følgende forhold:
Søndag 30 juni 1996 ca kl 0300 i Fredrikstad kjørte han personbil CC - - - - - nordover riksvei 110 uten å være tilstrekkelig varsom og aktpågivende på Wisursletta. Han oppdaget ikke i tide C som gikk i veien. Han kjørte på C som ble påført en stor hjerneskade, nerveskade i halsgropen og benbrudd.
II Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §24 første ledd 1. punktum. hvoretter den som skal føre motorvogn, må ha gyldig førerkort, eventuelt gyldig kompetansebevis, for vedkommende gruppe motorvogner.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og sted som nevnt under post I kjørte han den der nevnte bil uten å inneha gyldig førerkort.
Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg tinghus den 29. og 30. april 1998. De tiltalte møtte med sine forsvarere og avga forklaring. A erkjente seg ikke straffskyldig etter tiltalens post I. Det ble avhørt ni vitner. Retten foretok befaring på ulykkesstedet. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av Fredrikstad byretts dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Aktor la ned slik påstand:
A:
A, f. xx.xx.1978, dømmes for overtredelse av straffeloven §238, samt for det forhold som er rettskraftig avgjort ved Fredrikstad byretts dom av 2. juni 1997, sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 15 dager.
Saksomkostninger ilegges etter rettens skjønn.
B:
Anken forkastes.
Saksomkostninger ilegges etter rettens skjønn.
Advokat Trond Selsaas la ned slik påstand:
A frifinnes for tiltalens post I og anses ellers på mildeste måte.
Advokat Harald Otterstad la ned slik påstand:
B anses på mildest mulig måte.
Lagmannsretten tar først for seg anken fra A.
Natt til lørdag 29 juni 1996 var B "ute på byen" i Fredrikstad. Tidligere på kvelden hadde han vært sammen med venner i Skjærviken. I løpet av kvelden og natten drakk han en del øl, slik at han ble beruset. B hadde i løpet av kvelden bedt om å bli hentet i bilen sin i Fredrikstad for å bli kjørt hjem. A, som ikke hadde førerkort for bil, men som likevel hadde kjørt Bs bil tidligere på natten, møtte opp med Bs bil i Fredrikstad ca kl 0200. Det ble til at A, som var edru, skulle kjøre bilen. B satte seg i passasjersetet, og en av vennene, Jan Roger Arntzen, tok plass i baksetet. De øvrige ungdommene som hadde vært sammen med B tok piratdrosje fra byen.
Ifølge forklaringene gikk kjøreturen ut av byen greit. Det er ikke noe som tyder på at A ikke overholdt fartsgrensene, bortsett fra at han ifølge sin egen forklaring kan ha kjørt noe over fartsgrensen i 60-sonen ved Begbyhallen. Været var overskyet. Det hadde vært tilløp til noe småregn tidligere på natten, slik at veibanen var våt. Det var forholdsvis mørkt. Klokken var ca 0300. A kjørte med nærlys, idet han hadde en drosje et par hundre meter foran seg på veien. Bilen var utstyrt med ekstra "rallylys" som var koblet slik at de lyste sammen med bilens nærlys. Etter at han hadde kommet forbi 60-sonen ved Begbyhallen økte A hastigheten til ca 80 km/t, men han slapp gasspedalen før inngangen til høyresvingen før Wisursletta, slik at hastigheten da gikk noe ned. I svingen fikk han plutselig øye på en person som sto i veibanen, ca en halvmeter til høyre for midtlinjen. Vedkommende var da bare anslagsvis 20 meter fra bilen. A mener at han først hadde foten på bremsepedalen, men at han slapp bremsepedalen og i stedet svingte til venstre i et forsøk på å unngå påkjørselen, uten at dette lyktes. Fotgjengeren ble truffet av bilens høyre front. Ved sammenstøtet ble han kastet opp på panseret og deretter ut til siden, der han havnet i høyre grøftekant. Ved påkjørselen mistet A kontroll over bilen. Den kjørte ut i veigrøfta på venstre side av veien.
B har forklart at han satt med lukkede øyne i passasjersetet før sammenstøtet. Han ble alarmert ved at A plutselig bannet høyt. Da han åpnet øynene, så han en person stå i veibanen med armene utslått til siden bare ca 10 meter foran bilen. Det smalt nesten samtidig. B merket ingen hard oppbremsing forut for uhellet. Jan Roger Arntzen, som halvsov i baksetet, har forklart at også han "våknet" ved As utrop omtrent samtidig med at påkjørselen fant sted. Han registrerte ikke fotgjengeren før denne allerede var truffet av bilen.
De tre guttene fikk nærmest panikk etter påkjørselen. De hadde problemer med å finne fotgjengeren med en gang, fordi han lå delvis skjult av høyt gress i veikanten. Da de fant ham, var han tilsynelatende bevisstløs. B løp deretter fra stedet, mens de to andre ble tilbake. De forsøkte å stoppe biler som kjørte forbi for å få hjelp, men i første omgang forgjeves. De begynte derfor å løpe til nærmeste hus for å få hjelp, men avbrøt dette fordi en bil stanset på ulykkesstedet. Deretter kom både politi og ambulanse til stedet.
Fotgjengeren, C, ble ved påkjørselen påført en stor hodeskade med kontusjonsblødninger (knusning av hjernevev). Hjerneskaden er senere diagnostisert til å være et infarkt frontalt høyre side. Han ble dessuten påført ribbensbrudd og et komplisert brudd i venstre skinnben, samt skader i nervefletningen i halsgropen som har medført muskellammelser i venstre overarm. Det er ikke omstridt at skadene faller inn under begrepet "betydelig skade" i straffeloven §238.
Hovedspørsmålet er om A har utvist straffbar uaktsomhet som bilfører i forbindelse med påkjørselen. For bilførere gjelder generelt en streng aktsomhetsnorm. Dette har sammenheng med at bilkjøring frembyr et betydelig farepotensiale. I dette konkrete tilfellet må det legges vekt på at A ikke hadde førerkort for bil. Selv om han hadde førerkort for lett motorsykkel og hadde drevet en del øvingskjøring med bil, dels med en av foreldrene som ledsager og dels med sjåførlærer, var han ingen trenet bilfører. Dette tilsier at han burde utvise en særlig grad av forsiktighet. Kjøringen fant sted i sommermørke midt på natten, veibanen var mørk og våt. Lagmannsretten legger til grunn at han kjørte i lovlig hastighet, og at hastigheten var ca 70 km/t da A fikk øye på fotgjengeren. På stedet der påkjørselen fant sted ligger veien noe høyere enn tilstøtende terreng, med kornåker på sidene. Veien er merket med gul midtstripe og heltrukket hvit linje i veikantene. Det er ikke veilys på strekningen. På begge sider langs veien er det satt opp ca en meter høye refleksstolper. Det er ikke fotgjengerfelt langs veien og heller ingen veiskulder av betydning utenfor veibanen. Påkjørselen fant sted ved utløpet av en høyrekurve. Det var ingen annen trafikk på veien som kunne virke distraherende.
Etter lagmannsrettens oppfatning var det ikke i seg selv uforsvarlig å holde en hastighet på ca 70 km/t på ulykkesstedet under de rådende vær- og kjøreforhold, selv ikke når det tas hensyn til at A var uerfaren som bilfører. Det kan spørres om ikke A, som kjørte med nærlys av hensyn til en annen bil som lå et par hundre meter foran, burde ha slått over til fjernlys da han kom til høyresvingen der påkjørselen fant sted. Etter å ha sett på forholdene på stedet, er imidlertid lagmannsretten kommet til at fjernlyset neppe ville ha medført at A hadde blitt oppmerksom på fotgjengeren tidligere. Dette skyldes at fotgjengeren, som befant seg i veien ved utløpet av høyresvingen, på grunn av kurven neppe ville blitt fanget inn av lyskjeglen tidligere ved fjernlys enn ved nærlys.
Lagmannsretten legger til grunn at A faktisk ikke så fotgjengeren før bilen var 20-30 meter fra ham og at denne da var langt ute i veibanen, ca en halv meter til høyre for midtstripen. A har selv ikke kunnet gi noen forklaring på hvorfor han ikke så ham tidligere. Etter lagmannsrettens oppfatning har det ikke hatt noen innvirkning at det i det innvendige speilet foran bilføreren var hengt opp en del terninger. Disse vil riktignok kunne begrense eller forstyrre noe av bilførerens sikt mot høyre, men den siktbegrensing terningene representerte gjelder en sektor som ligger lengre til høyre for den siktsektor som her er aktuell. Etter å ha hørt forklaringene fra flere vitner som hadde sett C langs riksvei 110 noe tidligere samme natt, er lagmannsretten kommet til at forklaringen først og fremst må være å finne i Cs opptreden og ikke i uoppmerksomhet fra As side. E kom kjørende fra Kråkerøy og hadde nettopp kommet forbi 60-sonen ved Vegbyhallen da hun på lang avstand så noe gå over fra venstre til høyre side av veien. Hun antok først at det kunne være et rådyr og la forsiktigvis bilen midt i veien, samtidig som hun saknet farten. Da hun nærmet seg oppdaget hun at det var en fotgjenger, som da gikk ut igjen i hennes veibane, slik at hun måtte svinge brått ytterligere over i venstre kjørebane for å unngå påkjørsel. Reaksjonen fra hennes mann som satt i passasjersetet var: "Han der må være drita full." F kom i bil fra Fredrikstad med sin kone ved rattet. Ved en undergang i nærheten av Begbyhallen fløy en person plutselig ut i veien like foran bilen, tilsynelatende for å haike. Hans kone fikk svingt brått unna, men det var helt nære på at mannen ble truffet av bilen. G, som kjørte riksvei 110 i retning Fredrikstad, hadde observert fotgjengeren komme seg i møte på motsatt side av veien på en strekning der riksvei 110 har separat gang/sykkelvei. G tenkte med seg selv at "han der kom til å bli kjørt ned i løpet av natta". H, som var passasjer i piratdrosjen, hadde sett fotgjengeren i veien. Bilen han satt i måtte ta en brå unnamanøver for å gå klar av fotgjengeren. Det ble kommentert i bilen at "dette var nære på".
C er ikke blitt avhørt etter påkjørselen. Dette skyldes ifølge lensmannsbetjent Strømnes at hans kone opplyste til politiet at han ikke husket noen ting fra hendelsen. Det ble imidlertid tatt blodprøve av C kl 0655. Prøven viste en promille på 0,77 som minsteverdi. Ved normal forbrenning tilsier dette at C på påkjørselstidspunktet ved 03-tiden hadde en promille på ca 1,4.
Det foreligger ikke sikre opplysninger om hvorledes C var kledd. Etter forklaringene legger lagmannsretten til grunn at han hadde på seg en forholdsvis lys blå olajakke og at han hadde mørke benklær. Han hadde ingen form for refleks.
Etter en samlet vurdering av alle momenter som kaster lys over hendelsesforløpet, er lagmannsretten kommet til at påkjørselen ikke er resultat av uaktsom opptreden fra As side. Lagmannsretten holder det for overveiende sannsynlig at C har sett bilen komme, og at han brått har gått ut i veien i et forsøk på å haike, slik han tilsynelatende hadde gjort også tidligere under sin vandring langs veien. Andre bilførere klarte riktignok å unngå påkjørsel, men det var med nød og neppe. At A ikke maktet det, skyldes etter lagmannsrettens oppfatning mest sannsynblig ikke uoppmerksomhet fra hans side eller at hans bilkjøring på annen måte var uaktsom, men at han på grunn av lysforholdene, høyresvingen og Cs adferd ikke ble oppmerksom på ham ute i veibanen før det var for sent. Dette kan uttrykkes slik at det ikke var bilen som kjørte på fotgjengeren, men fotgjengeren som brått og uventet stilte seg i veien for bilen, slik at påkjørselen ikke var til å unngå.
Lagmannsretten er således kommet til at A må bli å frifinne for tiltalens post I.
Han er imidlertid i byretten kjent skyldig i tiltalens post II, som gjelder kjøring uten gyldig førerkort. Straffen for dette kan passende settes til en ubetinget bot på kr 5000, subsidiært 10 dager fengsel. Ved utmålingen av botens størrelse er det tatt hensyn til at kjøringen fikk alvorlige følger ved at den endte med at C ble påkjørt og betydelig skadet. Det er videre tatt hensyn til at A ikke har formue og at han ikke har inntekt utenom ordinære dagpenger under militær førstegangstjeneste. Etter avsluttet militærtjeneste har han planer om å utdanne seg ved maritim høgskole i Vestfold.
Anken fra B:
B ble i byretten dømt for promillekjøring i henhold til bestemmelsen i vegtrafikkloven §26 femte ledd om at ledsager under øvingskjøring anses som fører av motorvognen, for overtredelse av vegtrafikkloven §12 første ledd ved at han løp fra ulykkesstedet uten å hjelpe den påkjørte C, og for overtredelse av vegtrafikkloven §17 annet ledd ved at han tidligere samme kveld hadde latt en annen person (ikke A) kjøre bilen sin uten å forvisse seg om at han hadde gyldig førerkort. Straffen ble fastsatt til ubetinget fengsel i 30 dager samt en ubetinget bot på kr 7000, subsidiært 15 dager fengsel.
Bs anke gjelder straffutmålingen. Under ankeforhandlingen reiste lagmannsrettens formann spørsmål om lovanvendelsen vedrørende fellelsen for promillekjøring, idet B på gjerningstidspunktet bare var 19 år gammel, mens vegtrafikkloven §26 etter lovendring i 1994 stiller krav om at ledsager under øvingskjøring må ha fylt 25 år og hatt gyldig førerkort uavbrutt i minst 5 år. Både aktor og forsvareren kommenterte spørsmålet, uten at de på stedet fremkom med helt bastante synspunkter.
Høyesterett har i flere avgjørelser lagt til grunn at bestemmelsen i vegtrafikkloven §26 femte ledd kan komme til anvendelse, selv om de objektive vilkår for øvingskjøring i §26 annet ledd ikke foreligger. Det vises til Rt-1977-1288 og de tidligere avgjørelser det der refereres til. Felles for disse og andre avgjørelser i Høyesterett er imidlertid at det ikke har vært tale om de helt store avvik fra lovens formelle krav. I teorien er det gitt uttrykk for at bruddene på de objektive vilkårene kan være så ekstreme at man ikke kan tale om øvingskjøring i lovens forstand. Tor-Geir Myhrer skriver i Lov og Rett 1978 s 424 at "øvingskjøringen må ikke ha slike åpenbare mangler at alle og enhver kan se at dette ikke kan være lovlig. Om "ledsageren" er 15 år, vil han neppe bli betraktet som fører ved "øvingskjøring" med bil". Magnus Matningsdal nevner i boken Promillekjøring (1981) s 91 som eksempel at dersom to 14-årige gutter "skulle finne på å øvingskjøre med den ene som ledsager, kan ikke "ledsageren" trekkes til ansvar som fører".
Det er etter rettspraksis intet krav om at hensikten med kjøringen er å øvingskjøre; det avgjørende er at ledsageren er klar over at det var han som hadde kontrollen med og var ansvarlig for kjøringen, fordi den som satt ved rattet ikke fylte vilkårene for å føre motorvogn. I tillegg kreves at den som satt ved rattet var innforstått med dette. I byretten erkjente B straffeskyld i henhold til tiltalen, og byretten har i sine merknader vedrørende skyldspørsmålet på dette punkt begrenset seg til at B "var klar over at han drakk alkohol, at han lot A som ikke hadde førerkort, føre sin egen bil med seg selv som ledsager". Disse domsgrunnene er uhyre knappe. Det er ikke sagt noe om hvilke forestillinger A hadde med hensyn til Bs eventuelle funksjon under kjøringen, og det fremgår ikke hva som nærmere ligger i formuleringen "med seg selv som ledsager". Når avvikene fra lovens formelle krav til ledsagerens alder og førerkorttid er så store som her - B manglet nærmere seks år på å være gammel nok og han kunne umulig hatt førerkort for bil i mer enn ca 15 måneder - er det av særlig betydning at domsgrunnene er tilstrekkelig opplysende på dette punkt. Lagmannsretten er kommet til at domsgrunnene vedrørende fellelsen etter denne tiltaleposten under enhver omstendighet er så knappe at det kan reises berettiget tvil om han er dømt med rette. Denne del av dommen med hovedforhandling blir således å oppheve i medhold av straffeprosessloven §342 annet ledd nr 3 jf §347. Lagmannsretten tilføyer at de store avvikene fra lovens krav til ledsagers alder og førerkorttid gjør at det også kan reises tvil om B, uansett hva han selv måtte ha hatt av forestillinger om sin funksjon under bilkjøringen, kan bli å anse som ledsager i lovens forstand. Dette lovanvendelesspørsmålet er imidlertid ikke prosedert for lagmannsretten.
Lagmannsretten skal etter dette utmåle straffen for de forhold B ellers ble domfelt for i Fredrikstad byretts dom av 2 juni 1997.
Å løpe fra ulykkesstedet uten først å sørge for at en hardt skadet person får hjelp, er sterkt klanderverdig og gir grunnlag for fengselsstraff. Dette gjelder selv om B måtte gå ut fra at de to andre i ulykkesbilen ble værende igjen på stedet. Overtredelsen av vegtrafikkloven §17 annet ledd ville isolert bare medført bot. Lagmannsretten anvender straffeloven §63 annet ledd, slik at denne overtredelsen i stedet blir å anse som en skjerpende omstendighet.
Selv om utgangspunktet er fengselsstraff, er lagmannsretten kommet til at reaksjonen i dette tilfellet passende bør være samfunnstjeneste med tillegg av en ubetinget bot. Det er ikke foretatt personundersøkelse av B med henblikk på samfunnstjeneste, men retten er ikke i tvil om at han er egnet til slik tjeneste. Han har også tilkjennegitt at han foretrekker samfunnstjeneste fremfor fengsel. Samfunnstjenestens varighet settes til 25 timer, subsidiært 25 dager fengsel, med en gjennomføringstid på 120 dager. I tillegg ilegges han en ubetinget bot, som - hensett til hans økonomiske evne - fastsettes til kr 5000, subsidiært 10 dager fengsel.
Etter resultatet av ankebehandlingen er det ikke grunnlag for å idømme noen av de to tiltalte saksomkostninger, jf straffeprosessloven §436 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, f xx.xx.1978, frifinnes for overtredelse av straffeloven §238.
2. For overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf §24 første ledd 1. punktum, som han er rettskraftig domfelt for ved Fredrikstad byretts dom av 2 juni 1997, idømmes A en bot stor kr 5.000 - femtusen -, subsidiært 10 - ti - dager fengsel.
3. Fredrikstad byretts dom av 2 juni 1997 med hovedforhandling oppheves for så vidt gjelder domfellelsen av B, f xx.xx.1977, etter tiltalens post I, overtredelse av vegtrafikkloven §31 første og tredje ledd jf §22 første ledd og §26 femte ledd.
4. Straffen for de forhold han ellers er domfelt for ved byrettens dom, settes til samfunnstjeneste i 25 - tjuefem - timer, subsidiært 25 - tjuefem - dager fengsel, med gjennomføringstid 120 - etthundreogtjue - dager, samt en ubetinget bot stor kr 5.000 - femtusen -, subsidiært 10 - ti - dager fengsel.