Rt-1977-1288
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1977-12-16 |
| Publisert: | Rt-1977-1288 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 171B/1977 |
| Parter: | Kst. statsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans A. Hegje). |
| Forfatter: | Mellbye, Løchen, Sinding-Larsen, Michelsen, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §26, Straffeloven (1902) §52, §17, §22, §31, §3 |
Dommer Mellbye: Trondheim byrett avsa 26. september 1977 dom med denne domsslutning:
«A dømmes for forseelse mot vegtrafikklovens §3 l, jfr. §22, l. ledd sammenholdt med §26 fjerde ledd, 1. punktum, og §26 annet ledd, til fengsel i 21 - tjueen - dager, hvis fullbyrdelse utstår i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år.»
Domfelte og hans far som verge har prinsipalt begjært fornyet behandling, men dette er nektet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Side:1289
Subsidiært har de anket over saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
De anfører at verken domfelte eller B, som satt ved rattet under den påtalte bilkjøring, oppfattet kjøringen som øvingskjøring, og ingen av dem har heller oppfattet domfelte som ledsager ved kjøring som kan likestilles med øvingskjøring. Videre anføres det at verken domfelte eller B oppfylte lovens forutsetninger for å delta i lovlig øvingskjøring. -Domfelte har erkjent seg skyldig i overtredelse av vegtrafikklovens §17, annet ledd, men anser byrettens lovanvendelse for uriktig. Anken over saksbehandlingen gjelder domsgrunnene. Det anføres at byretten ikke har vurdert domfeltes og B's sammenfallende forklaringer om at ingen av dem anså domfelte som ledsager i den forstand vegtrafikklovens §26, særlig fjerde ledd, anvender dette uttrykk.
Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen må tas til følge.
I Høyesteretts praksis er det fastslått at vegtrafikklovens §26, fjerde ledd kan komme til anvendelse også på kjøring hvor hensikten med kjøringen ikke er å øvingskjøre i streng forstand. Jeg viser til Høyesteretts kjennelse i Rt-1972-392, særlig side 394. Videre er det fastslått at det kan foreligge øvingskjøring i denne videre forstand, selv om de objektive vilkår for øvingskjøring i §26, annet ledd ikke foreligger. Herom viser jeg til Høyesteretts avgjørelser i Rt-1964-223, Rt-1964-1256 og Rt-1967-385.
Derimot er det et vilkår for å komme inn under ledsageransvaret i §26, fjerde ledd at ledsageren er klar over at den som sitter ved rattet, ikke fyller vilkårene for å føre motorvogn. Regelmessig er mangelen at vedkommende mangler førerkort. Jeg viser særlig til Høyesteretts kjennelse i Rt-1975-136.
Det er imidlertid ikke tilstrekkelig i tillegg hertil å konstatere at ledsageren har førerkort, se Rt-1972-392 og særlig side 393. Det må ytterligere kreves som et nødvendig vilkår for ledsageransvar at ledsageren selv må «være klar over at det er han som under de foreliggende omstendigheter har ansvaret for kjøringen, jfr. Rt-- 1946 sie 986 og Rt-1958-852». ( Rt-1965-758),
«at ledsageren under kjøringen har en viss kontroll med føreren».
( Rt-1967-385),
«at det forelå en ledsagersituasjon i lovens mening og at både A og C oppfattet det slik» ( Rt-1970-938),
«at ledsageren var klar over at han i den gitte situasjon hadde ansvaret for kjøringen» ( Rt-1971-924), at siktede var klar over «at når han satte seg ved siden av henne i forsetet i bilen og overlot kjøringen til henne, foregikk kjøringen på hans ansvar» ( Rt-1972-392, særlig side 393) og at ledsageren «er klar over at han har ansvaret for kjøringen», «at ledsageren var klar over at det var han som hadde kontrollen med og var ansvarlig for kjøringen, fordi den som satt ved rattet, ikke fylte vilkårene for å føre motorvogn» ( Rt-1975-134).
Det gjentatt presiserte vilkår at føreransvaret for ledsageren er betinget av at han er klar over at han har kontroll over kjøringen og er ansvarlig for den, går klarligvis ikke på det rettslige ansvar, men på den faktiske fordeling av føreransvaret mellom den som sitter ved
1290
rattet og ledsageren. Ledsagerens rettslige føreransvar er betinget av at han i forholdet til personen ved rattet anser seg som den som kan bestemme. Denne forståelse kan bero på en uttrykkelig avtale, men kan også ligge i situasjonen. Ledsagerens rettslige ansvar som fører er således betinget av at han deltar under kjøringen ut fra den bevisste torståelse at han kan kontrollere og dirigere den som sitter ved rattet. Hvis denne forståelse ikke er kommet direkte til uttrykk, vil det normalt måtte være så at også den som sitter ved rattet, har den samme forståelse. I alle fall må ledsageren regne med at den annen deler hans syn. Jeg viser til Rt-1967-385 og Rt-1970-939, hvor det i begge tilfeller er satt som vilkår for ledsageransvar at også personen ved rattet var klar over at kontrollen og ansvaret lå hos ledsageren.
I den foreliggende sak har retten fastslått at domfelte var fullt klar over at B ikke hadde førerkort. Men om ansvarsfordelingen mellom B som kjører og domfelte som ledsager er domsgrunnene ikke klare. Retten uttaler at domfelte var klar over at han «selv satt ved siden av vedkommende i forsetet under kjøringen med den mulighet dette gav for i en givet situasjon å gripe inn i den annens føring av bilen». Selve den faktiske plassering domfelte hadde ved siden av førersetet og den faktiske mulighet han fra denne plass har for å gripe inn, er imidlertid ikke nok til å påføre domfelte et ledsageransvar. Denne plassering og denne mulighet har foreligget i alle de saker som har vært pådømt for Høyesterett, også de hvor ledsageransvaret ikke er funnet å være til stede. Særlig tydelig er dette uttrykt i Rt-1965-758. Derimot lar det seg ikke av det siterte avsnitt av domsgrunnene utlede noe om hvorvidt domfelte også har ment at det forelå en slik forståelse mellom ham og B om ansvaret for kjøringen at domfelte på det grunnlag kunne gripe inn i B's kjøredisposisjoner. Uten at domfelte baserte seg på en slik forståelse, har han imidlertid etter loven ikke noe ledsageransvar. Og uten å basere seg på en slik forståelse ville det også som regel være uforsvarlig av ham å gripe inn i den annens kjøring.
Jeg er således kommet til at domsgrunnene ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å fastslå om domfelte hadde det ansvar som vegtrafikklovens §26 fjerde ledd legger på en ledsager.
Domfelte er dømt også etter vegtrafikklovens §26 annet ledd, idet de alders- og erfaringsmessige forutsetninger for at han kunne opptre som kjørelærer ikke var til stede. Det må imidlertid minst være en forutsetning for å kunne anvende annet ledd på domfeltes forhold at hans forhold kan anses som øvingskjøring også i relasjon til §26 fjerde ledd. Da det som nevnt ikke er klart om denne forutsetning er til stede, må dommen også oppheves for dette punkt. Jeg behøver da ikke løse det spørsmål om det i relasjon til §26 annet ledd er tilstrekkelig grunnlag for å anvende et like vidt øvingskjøringsbegrep som etter fjerde ledd.
Jeg stemmer etter dette for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Side:1291
Dommer Løchen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Sinding-Larsen, Michelsen og Heiberg: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Stephen Stephensen med domsmenn):
A, som er født xx.xx.1958, er skoleelev og bor hos sine foreldre - - -, er av politimesteren i Trondheim ved beslutning av 17.6.1977 satt under tiltale ved Trondheim byrett for forseelse mot §vegtrafikklovens §31, jfr.
1. §22 første ledd - hvoretter ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel, jfr. §26 fjerde ledd, 1. pkt. som bestemmer at ved øvingskjøring anses lærer eller ledsager som fører av motorvognen - ved at han torsdag den 3.3.1977 ca. kl. 0030 førte personbil VD 85321 fra Trondheim og sydover E6 til Ler, idet han under kjøringen ledsaget B. som ikke hadde gyldig førerkort for denne gruppe av motorvogner, skjønt han var påvirket av alkohol,
II. §26 annet ledd, 3. pkt. - som bestemmer at i andre tilfelle enn øvingskjøring som ledd i føreropplæring, må enhver ledsages i motorvognen av en person som er fylt 21 år og har gyldig førerkort for vedkommende motorvogngruppe og har kjørt tilsvarende motorvogn i minst 3 år, ved at han til tid og på sted som nevnt under pkt. 1, ledsaget B under den der nevnte øvingskjøring, skjønt han var 19 år samt kun har hatt førerkort for denne gruppe av motorvogner fra den 19.3.1976. - - -
Tiltalte hadde om kvelden den 2. mars 1977 kjørt fra bopel til Trondheim sentrum i sin personbil med kjennemerke VD 85321. Hans kamerat B var med ham, og sammen avla de besøk på et par av byens restauranter utover kvelden. Tiltalte drakk en del øl på restaurantene, så meget at han var klar over at han ikke lovlig selv ville kunne føre motorvogn. Han overlot rattet til sin kamerat B, som med tiltalte ved sin side foran førte bilen i Trondheim sentrums gater, og senere sydover Europaveg 6, hvor de ble pågrepet av politiet på Ler en halv time etter midnatt, altså den 3.3.1977 kl. 00.30.
Tiltalte har for retten erkjent dette faktiske hendelsesforløp. Han har imidlertid påberopt seg at han mente B hadde førerkort for motorvogn og at han lovlig kunne føre bilen. Han har forklart at B ikke hadde drukket noe under restaurantbesøkene, og den alcotest politiet lot B underkaste seg gav også negativt resultat. Politiet kunne altså gå ut fra at B ikke var påvirket av alkohol. Tiltalte har gjort gjeldende at han på dette faktiske grunnlag ikke kan dømmes etter tiltalen, men at straffansvar vel kunne ha vært gjort gjeldende mot ham for forseelse mot vegtrafikklovens §17 annet ledd.
Relten finner imidlertid at tiltalte da han overlot rattet og føringen av sin bil til B, var fullt klar over at denne ikke hadde førerkort for motorvogn. B var på dette tidspunkt ennå ikke fylt 17/2 år, og kunne alene på grunn av sin alder ikke ha førerkort for bil. For sitt eget vedkommende har siktede erkjent å ha drukket så vidt meget øl at han ikke lovlig ville kunne føre bil. Analyse av blodprøve tatt av ham kl. 02.30 samme natt som kjøringen fant sted viste at han da hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet av en middelverdi på 0,8l promille. Tar man hensyn til den statistisk beregnede feilmulighet forbundet med fremgangsmåten ved analysen, har alkoholkonsentrasjonen allikevel med tilstrekkelig grad av sikkerhet vært oppe i minst 0,67 promille.
Slik Høyesterett gjennom flere avgjørelser har slått fast at begrepet øvelseskjøring og ledsaging er å forstå i relasjon til §26 i vegtrafikkloven,
Side:1292
kan retten bare komme til at tiltaltes forhold rammes av de bestemmelser han er tiltalt etter. Det er mulig at tiltalte ikke har tenkt seg at han skulle ha det ansvar som loven legger på en ledsager i en slik situasjon eller på annen inte vært klar over at han var å anse som ledsager med det ansvar som følger av loven. En mulig villfarelse på dette punkt kan imidlertid ikke unnskylde ham og frita ham for straff. Det avgjørende er at han var klar over at han' overlot føringen av sin bil til en person som ikke hadde førerkort, og ikke lovlig kunne føre bilen, og selv satt ved siden av vedkommende i forsetet under kjøringen med den mulighet dette gav for i en §given situasjon å gripe inn i den annens føring av bilen. - - -