LB-1997-3116
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-13 |
| Publisert: | LB-1997-03116 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-00116 M/45 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-03116 M /01. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Marit Bakkevig) mot A jr (Forsvarer: Advokat Eirik Djønne). |
| Forfatter: | Hans Petter Lundgaard, Johannes Smit, Christian Borchsenius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §192, §195, §39, §446 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning i forbindelse med uberettiget frihetsberøvelse.
Bakgrunnen for saken:
A ble ved dom av Oslo byrett den 19 februar 1987 dømt blant annet for overtredelse av straffeloven §192 og straffeloven §195 til en straff av fengsel i to år og seks måneder samt til sikring etter straffeloven §39 nr 1 ae for et tidsrom av inntil fire år.
Sikringstiden ble forlenget ved dom av Oslo byrett av 12 august 1992 for et tidsrom av tre år. Denne dommen ble rettskraftig da Høyesteretts kjæremålsutvalg den 17 desember 1992 bestemte at anken ikke skulle henvises til behandling.
Statsadvokatens etterfølgende sikringsbeslutning kom først den 6 april 1993 samtidig som det ble fastsatt at lengstetiden skulle regnes å løpe fra dato for statsadvokatens beslutning. Avgjørelsen om sikringstidens utløp ble etter klage til Justisdepartementet, endret til 17 desember 1995. Denne avgjørelsen ble opprettholdt ved Kgl res av 9 februar 1996. Oslo statsadvokatembete begjærte forlengelse av sikringen ved tiltalebeslutning av 7 desember 1995. Den 28 desember 1995 ble det tatt ut tiltale mot A for narkotikaforgåelser. Også i denne tiltalen ble det nedlagt påstand om sikringsbemyndigelse.
Disse to sakene ble forenet til felles behandling av Oslo byrett som ved dom av 24 januar 1996 kom til at tiltalebeslutningen av 7 desember 1995 med begjæring om forlenget sikring, var tatt ut i tide. Byretten ga påtalemyndigheten bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr 1 a-f overfor A for et tidsrom av inntil fem år. Oslo byrett fant det da ikke nødvendig for å ta stilling til hvorvidt det også kunne idømmes sikring på bakgrunn av at A jr ble domfelt for narkotikaovertredelser.
A påanket dommen til Borgarting lagmannsrett, som den 18 oktober 1996 fant at lengstetiden for "forlengelsesdommen" fra 1992 måtte regnes med utgangspunkt i utløpet av sikringstiden etter den andre sikringsdom, med andre ord den 9 mai 1995.
Lagmannsretten fant imidlertid at det ikke forelå tilstrekkelige grunner til å oppheve byrettens sikringsdom, idet byretten også behandlet tiltalen av 28 desember 1995. Lagmannsretten hadde prosessuell adgang til å ta stilling til om A skulle undergis sikring med grunnlag i denne tiltalen, og lagmannsretten fant at denne adgangen burde benyttes. Lagmannsretten mente å ha et godt grunnlag for å avgjøre sikringsspørsmålet og fant at sikringsbemyndigelse burde gis for en periode av tre år, idet lagmannsretten konkluderte med at det var kvalifisert gjentagelsesfare med hensyn til nye alvorlige sedelighetsforbrytelser.
Denne dommen ble imidlertid opphevet av Høyesterett den 22 januar 1997, idet Høyesterett fant at narkotikadommen ikke kunne gi grunnlag for sikring når gjentagelsesfaren gjaldt sedelighetsforbrytelser. Høyesterett fant at lagmannsretten formelt hadde sitt "på det tørre" i og med at det etter ordlyden i straffeloven §39 nr 1 var tilstrekkelig til at det var fare for at gjerningsmannen atter ville foreta en straffbar handling. Høyesterett mente imidlertid at bestemmelsen her måtte tolkes innskrenkende. Høyesterett mente at det er den fare for nye straffbare handlinger som viser seg gjennom de forhold dommen gjelder, som må være utgangspunktet ved vurderingen. Høyesterett mente at disse forholdene måtte være et reelt element i begrunnelsen for at det er fare for de straffbare handlinger som skal forhindres ved sikringsbemyndigelsen. Lagmannsrettens begrunnelse kunne imidlertid, uttalte Høyesterett, leses slik at lagmannsretten mente at det var en sammenheng mellom narkotikaforgåelsen og faren for gjentagelse av sedelighetsforbrytelser. Da dette ikke var redegjort nærmere for i lagmannsrettens dom, ga dommen ikke tilstrekkelig grunnlag for å prøve om retten hadde anvendt straffeloven §39 nr 1 riktig, hvoretter lagmannsrettens dom ved hovedforhandling ble opphevet.
Ved ny behandling ved lagmannsretten den 13 august 1997 fikk A medhold i at kravet om sikring ikke skulle tas til følge.
Dette er bakgrunnen for kravet om erstatning.
Det er på det rene at A var underlagt lukket sikring fra den 3 juli 1995 til 15 desember 1995. I dette tidsrommet forelå det ikke noen lovlig sikringsbemyndigelse. Det er videre på det rene at A satt varetektsfengslet i ett år, fra Oslo byretts dom av 24 januar 1996 til han ble løslatt mot meldeplikt den 22 januar 1997. Totalt innebærer dette en, etter forsvarerens mening, uhjemlet frihetsberøvelse i ett og et halvt år.
A mener at denne ulovlige frihetsberøvelsen gir ham rett til erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd og/eller §445 og krav på oppreisning etter straffeloven §446.
Det er opplyst at A jr var arbeidsledig våren 1995 mens han hadde sikring i frihet, og oppebar arbeidsledighetstrygd frem til han ble underkastet lukket sikring sommeren 1995. Denne omgjøringen grunnet seg på skjellig grunn til mistanke om narkotikakriminalitet og sedelighetsforgåelser. Den påfølgende varetekt er ansett utsonet ved narkotikadommen og er ikke med i grunnlaget for dette kravet. I tiden etter løslatelse har A forsøkt å få en ordnet tilværelse i frihet og har nå klart å komme i tilnærmet tilsvarende arbeid som han innehadde i 1994 i Oslo Sporveier og har tilnærmet samme inntektsnivå.
Etter forsvarerens mening ville han sannsynligvis ha kunnet skaffe seg nytt arbeid og oppebåret inntekt i perioden på ett og et halvt år som gikk mens han satt frihetsberøvet, om han ikke var blitt uhjemlet frihetsberøvet fra 3 juli 1995. Hans forventede bruttotap i denne perioden er anslagsvis 400 000 kroner, og med fradrag av arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp, blir nettotapet ca 340 000 kroner. Det bemerkes at selv om han ikke skulle ha fått arbeid i denne perioden, ville han ha oppebåret arbeidsledighetstrygd om han ikke var blitt innsatt i offentlig anstalt. Denne arbeidsledighetstrygden ville ha utgjort ca 285 000 kroner. I tillegg bør A jr tilkjennes oppreisning som følge av den forfølgning som har funnet sted og som har ført til sterke belastninger for ham. Det vises til omtale i Verdens Gang og de ulike runder i retten som han har vært nødt til å utstå. Han har opplevd en hetskampanje i sitt nabolag, og i lokalavisene har det vært omtale om at en dømt pedofil bor i nabolaget.
Det er nedlagt slik påstand:
1. A jr tilkjennes erstatning for økonomisk tap fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til 400 000 kroner.
2. A jr tilkjennes en oppreisning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til 600 000 kroner.
3. A jr tilkjennes sakens kostnader.
Oslo statsadvokatembete har tatt til gjenmæle. Påtalemyndighetens syn kan oppsummeres slik:
Etter påtalemyndighetens mening fyller ikke A grunnvilkåret for å motta erstatning etter straffeprosessloven §444, idet han har gjort seg skyldig i de forhold som lå til grunn for den opprinnelige sikringsdom, voldtekt og utuktig omgang med en mindreårig pike.
Det er også på det rene at A er domfelt for de narkotikaforhold som han var tiltalt for, og som kunne ha dannet grunnlag for sikring dersom det hadde vært godtgjort at disse representerte tilstrekkelig fare for gjentagelse av sedelighetsforbrytelser. Etter påtalemyndighetens mening fyller han da ikke grunnvilkåret for å motta erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum.
Etter straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum kan sikringen omfattes av denne regelen, jf Bjerke og Keiseruds kommentar til denne bestemmelsen. Påtalemyndigheten mener imidlertid at dette er tvilsomt idet straffeprosessloven §444 synes å forutsette at den sikrede enten frifinnes, noe A ikke har blitt, eller at forfølgningen innstilles. Dette er heller ikke tilfelle i denne saken. Utholdt varetekt omfattes ikke av straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum, selv ikke hvor frihetsstraffen anses sonet i varetekt, og den varetekt som A var underlagt etter byrettens dom av 24 januar 1996 kan etter dette ikke medføre erstatningsutbetaling.
Heller ikke kan, etter påtalemyndighetens oppfatning, straffeprosessloven §445 gi grunnlag for erstatningskravet. Forutsetningen for å få erstatning etter denne bestemmelsen er at det foreligger en særlig eller uforholdsmessig skade ved straffeforfølgningen og erstatning etter forholdene fremstiller seg som rimelig. Etter påtalemyndighetens oppfatning foreligger ikke et slikt ekstraordinært tilfelle i denne saken. Det som foreligger er det som er normalt ved varetektsfengsel, nemlig inntektstap.
Påtalemyndigheten konkluderer med at det eneste grunnlag som synes å kunne foreligge for erstatningsutbetaling, er sikringen i perioden julidesember 1995 etter straffeprosessloven §444 2. punktum. I så fall kan det eventuelt også være grunnlag for en viss oppreisning etter straffeprosessloven §446. Kravet er imidlertid uansett etter påtalemyndighetens oppfatning alt for høyt. Det må tas hensyn til at A er domfelt for en meget alvorlig sedelighetsforbrytelse mot barn, og at han etter den tid selv har vært aktiv ved skriverier med fantasier omkring sin datter, som medførte at politiet måtte aksjonere. Selv om dette bare er fantasier, slik A anfører, har han selv derved sørget for at verken han eller politi/påtalemyndighet kunne ha ansett seg ferdig med saken. Derfor er et oppreisningsbeløp som antydet alt for høyt. Påtalemyndigheten mener at en kombinert erstatning/oppreisning på inntil 100 000 kroner er passende, hensyn tatt til de feil som det offentlige har gjort ved beregningen av lengstetiden for sikring. Etter påtalemyndighetens mening vil den aktuelle løsning, dersom lagmannsretten skulle komme til at det ikke kan ytes erstatning med hjemmel i straffeprosessloven, være at A søker billighetserstatning fra Staten.
Ingen av partene har bedt om muntlige forhandlinger og retten har heller ikke funnet det nødvendig med slike. Derimot har begge parter kommet med ytterligere kommentarer til saken, jf prosesskrifter fra advokat Djønne datert 31 januar 1997 og 20 januar 1998 og fra statsadvokatens side den 23 januar 1998.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten finner ikke at det er hjemmel for å tilkjenne A erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum.
Den handling som lå til grunn for kravet om sikring, er den handling som han ble dømt for ved dom av Oslo byrett den 18 februar 1987. Det er denne dommen som lå til grunn for den første sikringsbemyndigelsen og for den forlengelse av sikringsbemyndigelsen som ble foretatt den 12 august 1992.
Det er også denne dommen som lå til grunn for begjæringen om fortsatt sikring ved tiltalebeslutning av 7 desember 1995. Det var på grunnlag av denne tiltalebeslutningen at Oslo byrett fant at det var grunnlag for fortsatt sikring etter en omfattende bevisvurdering.
Det vises til Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven bind 2 med kommentarer side 1045:
"Det avgjørende er om siktede ved behandlingen av erstatningskravet kan sannsynliggjøre overfor retten at han ikke har begått selve handlingen. Med dette likestilles at handlingen var rettmessig, for eksempel på grunn av en straffelighetsgrunn som nødverge. At siktede kan bevise at han ikke hadde utvist tilstrekkelig subjektiv skyld, eller at forholdet ikke (lenger) var straffbart på grunn av en straffopphørsgrunn for eksempel foreldelse, er uten betydning her så lenge det legges til grunn at han har begått handlingen...."
Etter lagmannsrettens mening må den omstendighet at påtalemyndigheten har reist krav om sikring for sent, være å likestille med at siktede ikke lenger kan straffes fordi forholdet er foreldet. Det er på det rene at A har begått den handling som lå til grunn for kravet om fortsatt sikring.
Det er på det rene at spørsmålet om det skal gis erstatning for utholdt varetektsfengsel, reguleres av straffeprosessloven §444 første ledd første punktum, se Rt-1988-1046 og Bjerke og Keiserud lc side 1046 og 1047. Derimot vil fullbyrdet sikring etter straffeloven §39 nr 1 bokstav d og e reguleres av regelen i annet punktum.
Det innebærer at A har krav på erstatning uten hensyn til hvorvidt han har begått den aktuelle handling, for den "oversikring" som han har måttet utholde fra julidesember 1995, men ikke for varetektsfengslingen fra 24 januar 1996-22 januar 1997, i alle fall ikke med hjemmel i straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum. Lagmannsretten kan heller ikke se, slik denne saken ligger an, at det er grunnlag for å tilkjenne A erstatning etter straffeprosessloven §445. Lagmannsretten kan ikke se at det i denne saken foreligger særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgningen utover den som er vanlig ved enhver varetektsfengsling.
Det er på det rene at A var arbeidsledig våren 1995 og oppebar arbeidsledighetstrygd frem til Justisdepartementet bestemte at A skulle overgå til sikring i lukket anstalt den 3 juli 1995. Dette medførte at han ikke lenger fikk arbeidsledighetstrygd, og han ble også avskåret fra å søke annet arbeid.
I henhold til dagpengeutregningen fra arbeidskontoret i Sandvika av 24 04 1995 hadde A krav på ca 3 000 kroner pr uke i arbeidsledighetstrygd, for 26 uker blir det vel 80 000 kroner. Samtidig er det på det rene at da han sluttet i Oslo Sporveier den 12 januar 1995, hadde han en månedslønn på 15 681 kroner, hvilket for et halvt år ville innebære ca 95 000 kroner dersom man ikke tar hensyn til overtid eller lignende.
Lagmannsretten finner det sannsynlig at A ville ha kunnet skaffe seg nytt arbeid etter en viss tid dersom han ikke var blitt overført til lukket sikring og finner at tapt inntekt for denne perioden skjønnsmessig kan settes til 90 000 kroner.
Lagmannsretten har vurdert om A ved eget forsettlig forhold kan sies å ha medvirket til overføringen til lukket sikring, og at han derfor etter straffeprosessloven §444 annet ledd ikke har krav på erstatning, men har ikke funnet tilstrekkelig grunnlag til å la denne bestemmelsen få anvendelse, til tross for at han - ved sin erklærte pedofile legning og manglende forståelse for samfunnets reaksjon overfor pedofile handlinger - til dels har bidratt til den særlige bevåkenhet som han har fått fra påtalemyndighetens side.
Det siste må også få en viss betydning ved vurderingen av hvorvidt det skal tilkjennes siktede et passende beløp i oppreisning, jf straffeprosessloven §446. På den annen side kan det ikke være tvilsomt at den aktive forfølgelse med henblikk på fortsatt sikring som påtalemyndigheten har utvist, og som senere har vist seg å være basert på et feilaktig juridisk grunnlag, må ha vært en påkjenning for A, slik at selv om forfølgelsen i en viss utstrekning må anses for å være selvforskyldt, finner retten at han bør tilkjennes en viss oppreisning og setter beløpet til 50 000 kroner.
Advokat Djønne er oppnevnt som forsvarer på det offentliges bekostning og saksomkostninger utover dette er det ikke grunnlag for å tilkjenne.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Staten v/Justisdepartementet betaler i erstatning til A jr 90 000 -nittitusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
2. Staten v/Justisdepartementet betaler i oppreisning til A jr 50 000 -femtitusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.