Rt-1988-1046
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-09-16 |
| Publisert: | Rt-1988-1046 (331-88) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 1217/1988, jnr 439/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Michelsen, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §192, §172, §316, §323, §447 |
A, født xx.xx.1963, ble 6. juni 1987 pågrepet mistenkt for voldtekt. Han ble varetektsfengslet 9. juni 1987. Statsadvokaten i Rogaland satte ham 19. oktober 1987 under tiltale ved Gulating lagmannsrett til fellelse etter straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ.
Tiltalebeslutningen og spørsmålsskriftet til lagretten beskriver grunnlaget for forbrytelsen mot straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ slik:
"Natt til lørdag 6. juni 1987 i - - - - - - -vei i X skjøv han B inn på et soverom og ned i en seng, trakk av henne underbenklærne, la hånden over munnen hennes og sa noe om at hun skulle slutte å skrike ellers skulle han denge henne i hodet, hvoretter han holdt henne fast i sengen og gjennomførte samleie med henne."
A satt varetektsfengslet til saken kom opp for lagmannsretten 17. november 1987. Lagretten svarte nei på skyldspørsmålet, og lagmannsretten avsa samme dag slik enstemmig dom:
"A frifinnes for forbrytelse mot straffeloven §192, første ledd, annet straffalternativ."
Påtalemyndigheten ved statsadvokaten i Rogaland anket dommen 27. november 1987. Den 10. februar 1988 ble anken trukket tilbake. Den frifinnende dom ble således fra denne dato rettskraftig.
A satte ved sin forsvarer den 25. november 1987 frem krav om erstatning og oppreisning i medhold av straffeprosessloven §444, §445 og §446. Erstatningen gjaldt tapt inntekt i forbindelse med varetektsfengslingen med kr 75.150,-. I oppreisning ble det krevd kr 100.000,-.
Statsadvokaten i Rogaland gjorde gjeldende at vilkårene for å tilkjenne erstatning og oppreisning ikke var tilstede.
Gulating lagmannsrett avsa 27. mai 1988 kjennelse med slik slutning:
"Krav om erstatning og oppreisning forkastes."
I lagmannsrettens kjennelse heter det blant annet:
"Etter bevisene i saken finner ikke lagmannsretten at det er sannsynliggjort at tiltalte ikke har foretatt den handling som tiltalen omfatter. Når lagretten svarte nei på skyldspørsmålet, så antas dette å være knyttet til bevistvil angående de subjektive vilkår.
Vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 er da ikke til stede.
Lagmannsretten finner heller ikke at det foreligger særlig eller uforholdsmessig tap som gjør det rimelig å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §445. Varetektsfengsling og videre strafforfølgning av A kan ikke betegnes som et ekstraordinært tilfelle. Vilkårene for å varetektsfengsle A var åpenbart til stede, og det vises til flere kjennelser og den begrunnelse som er gitt. Varetektsfengslingen kan ikke sies å strekke seg utover hva som stadig forekommer ved siktelser og tiltale for slike forbrytelser som det her er spørsmål om. As tap er heller ikke spesielt i den forstand at det knytter seg til vanlig lønn og overtid. Etter dette finner ikke lagmannsretten at det foreligger noen kvalifiserte rimelighetsgrunner som tilsier erstatning etter straffeprosessloven §445. Det vises angående lovforståelsen til Rt-1987-95 (97).
Etter resultatet hjemler ikke straffeprosessloven §446 adgang til å tilkjenne A oppreisning."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at såvel lagmannsrettens lovanvendelse som bevisbedømmelse er feil. Han angriper også saksbehandlingen i den utstrekning grunnene er for knappe til at bevisbedømmelsen lar seg prøve.
A hevder at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §444 feil når den anfører at tiltalte har utført "den handlingen som tiltalen omfatter". Forståelsen av ordet "handling" må innsnevres i forhold til de ytre faktiske begivenheter i de tilfelle der handlingen i og for seg er fullt ut rettmessig, som når samleie finner sted mellom voksne personer. Begrepet "handling" må i slike tilfeller også omfatte det som gjør de ytre faktiske begivenheter til et straffbart forhold.
I alle fall fremgår det ikke at lagmannsretten har lagt en riktig lovforståelse til grunn.
A hevder videre at dersom lagmannsrettens knappe grunner skal forstås slik at "handlingen" omfatter også det som gjør denne straffbar, nemlig at den skjer ved vold, er både lagmannsrettens bevisvurdering og lovanvendelse feil. I et hvert tilfelle er ikke lagmannsrettens kjennelsesgrunner slik at man kan bedømme om retten har anvendt loven korrekt.
Det anføres også at fengselsstraffen i dette tilfelle i realiteten er fullbyrdet. Varetektsfengslingen fremgår i dette tilfelle som et klart straffesubstitutt. Det hevdes at dette kan sies generelt å gjelde i de tilfelle der straffeprosessloven §172, alternativet om "særlig grunn til mistanke", er den vesentlige begrunnelse for fengslingen. Begrepet "fullbyrdet fengselsstraff" i straffeprosessloven §444 bør ikke forståes ut fra en rent teknisk rettslig avgrensning av ordet.
Når det gjelder straffeprosessloven §445, peker A på at det er noe klart ekstraordinært i at en person sitter varetektsfengslet i 161 dager og blir frifunnet. Man må ikke, som lagmannsretten synes å gjøre, bagatellisere det som noe nærmest vanlig forekommende.
Den kjærende part henviser til Rt-1987-95. Lagmannsretten har i sine premisser henvist til denne. Han mener at hans sak ikke er parallell med denne da han selv ble fullstendig frifunnet.
I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
"1. A tilkjennes erstatning for økonomisk tap med kr. 75.150,-, samt 15% rente fra 25. november 1987 til betaling skjer.
2. A tilkjennes oppreisning efter rettens skjønn med inntil kr. 100.000,-.
3. A tilkjennes saksomkostninger."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig med lagmannsretten i at det ikke er grunn til å tilkjenne den kjærende part erstatning etter straffeprosessloven §444.
Kjæremålet gjelder på dette punkt lovanvendelsen, saksbehandlingen - mangelfulle kjennelsesgrunner - og bevisvurderingen.
Når lagmannsretten viser til "den handling som tiltalen omfatter" kan ikke dette leses annerledes enn at det gjelder hele den faktiske beskrivelse - herunder voldsanvendelsen - som er gitt i sitatet fra grunnlaget for tiltalen.
Forsvareren anfører subsidiært at den etterfølgende setning i premissene om at lagrettens "nei"-svar antas "å være knyttet til bevistvil angående de subjektive vilkår" må forstås derhen at lagmannsretten i erstatningskjennelsen har lagt til grunn at tiltalte ikke ble kjent skyldig fordi han ikke var klar over at han utsatte fornærmede for vold. Dette hevdes å være uforenlig med "vanlig lære om bortfall av straffeskyld ved selvforskyldt rus".
Til denne anførsel vil utvalget bemerke at lagrettens rådslagning er hemmelig, og dens svar på spørsmål om tiltalte er skyldig i den beskrevne handling kan bare gå ut på "ja med flere enn seks stemmer" eller "nei" uten angivelse av stemmetall, se straffeprosessloven §323 første ledd jf §316 første ledd. Noen begrunnelse gis ikke. Når lagretten svarer "nei" på skyldspørsmålet, slik den har gjort i denne sak, kan man ikke på rettslig grunnlag slutte annet enn at minst fire av lagrettens ti medlemmer ikke har funnet bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte er skyldig. Den setning lagmannsretten har føyet til, kan imidlertid ikke sees å ha hatt noen innflytelse på resultatet.
I kjennelsen - når man ikke tar med den overflødige setning som ingen betydning kan tillegges - heter det:
"Etter bevisene i saken finner ikke lagmannsretten at det er sannsynliggjort at tiltalte ikke har foretatt den handling som tiltalen omfatter." Av dette fremgår det at lagmannsretten har vurdert bevisene slik at den ikke har funnet det sannsynliggjort at tiltalte "ikke har foretatt den handling som tiltalen omfatter". Det er nettopp denne bevisvurdering straffeprosessloven §444 gir anvisning på. §444 gjelder det tilfellet at beviset for at siktede har foretatt handlingen ikke holder. For at den frifunnede da skal kunne tilkjennes erstatning, må han sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen. I motsetning til den bevisregel som gjelder når det er spørsmål om domfellelse i en straffesak, er her bevisbyrden lagt på siktede; men en sannsylighetsovervekt er tilstrekkelig, se Andenæs: Norsk straffeprosess Bind II, 1987 97, og Straffeprosesslovkomiteens innstilling av 1969 364 spalte 2.
Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens rettsanvendelse her er uriktig.
Når det gjelder angrepet på lagmannsrettens bevisvurdering, finner utvalget ikke grunn til å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse som også er basert på deltagelse under hovedforhandlingen av daværende rettsformann og en av dommerne overensstemmende med straffeprosessloven §447 tredje ledd tredje punktum. Det er intet i det materiale kjæremålsutvalget har hatt til disposisjon, som stiller saken i noen annen stilling.
Utvalget finner etter dette at vilkårene for å få erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er oppfylt.
Den kjærende part har i tilknytning til straffeprosessloven §444 også gjort gjeldende at han har krav på erstatning etter paragrafens første ledd annet punktum, selv om det ikke er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlaget for tiltalen. Han peker på at fengselsstraff i denne sak i realiteten er fullbyrdet gjennom varetektsfengslingen. I hovedsak begrunner han dette med at varetektsfengslingen her fremstår som "et klart straffesubstitutt", særlig fordi "straffeprosessloven §172, alternativet om "særlig grunn til mistanke", er den vesentlige begrunnelse for fengslingen". Dette kan klart ikke føre frem. Straffeprosessloven §444 første ledd annet punktum stiller som betingelse at "fengselsstraff eller annen frihetsberøvende rettsfølge allerede (er) fullbyrdet". Ordlyden dekker ikke frihetsberøvelse ved varetekt som er et tvangsmiddel før rettskraftig dom foreligger. Utvalget henviser her til Straffeprosesslovkomiteens innstilling side 365 spalte 1 hvor det utvetydig fremgår at dette har vært meningen med bestemmelsen. Se også Andenæs: Norsk straffeprosess Bind II side 199.
Videre har den kjærende part angrepet lagmannsrettens avgjørelse etter straffeprosessloven §445 og §446. Angrepet er så vidt det kan sees, rettet mot rettsanvendelsen. Utvalget er kommet til at kjæremålet heller ikke kan føre frem på dette grunnlag.
A ble frifunnet for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledds annet straffalternativ. Han bestrider ikke at han natt til lørdag 6. juni 1987 ble iakttatt i samleiesituasjon med fornærmede. Det er på det rene at fornærmede hadde ringt sin mor om hjelp og at moren kom til stede kort etter at samleiet hadde funnet sted. Videre meldte moren over telefonen fra datterens leilighet kl 0430 til politiet at datteren var blitt voldtatt. Politiet og lege fra legevakten kom kort tid etter tilstede, og A ble pågrepet. Den fremmøtte lege uttaler i legeerklæring av 11. august 1987 som konklusjon på sin oppfatning av fornærmedes tilstand:
"Jentas tilstand ble av meg oppfattet som unormal og hun virket som nevnt helt utslått, forvirret og forstenet. Hun fortalte etter hvert lavmælt og usammenhengende om hva som var skjedd, uten at jeg helt kan huske om ordet voldtekt ble brukt av henne. Der var imidlertid ingen tvil hos de pårørende om at dette hadde skjedd. Jeg oppfattet situasjonen likeså." Det er videre opplyst i brev av 11. november 1987 fra bistandsadvokaten til statsadvokaten at fornærmede hadde gått til behandling ved psykiatrisk poliklinikk ved Sentralsykehuset i Rogaland siden den aktuelle hendelse.
Kjæremålsutvalget finner ikke at det i denne sak foreligger noen kvalifiserte rimelighetsgrunner som tilsier erstatning etter straffeprosessloven §445. Da vilkårene for erstatning ikke finnes oppfylt verken etter straffeprosessloven §444 eller §445, følger det av §446 at heller ikke oppreisning kan tilkjennes. Utvalget viser for øvrig til avgjørelser i Rt-1987-95 og 533, samt til Andenæs: Norsk straffeprosess Bind II punkt III og IV på side 202-203.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.