LB-1997-3244
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-06-10 |
| Publisert: | LB-1997-03244 |
| Stikkord: | Forvaltningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 97-03842 A/78 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-03244 A/03 - Anke til Høyesterett nektet fremmet; HR-1998-00571K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Olav Duesund) Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Morten Goller) |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Melheim, formann. 2. Lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen. 3. Ekstraord. lagdommer Arne Langeland |
| Lovhenvisninger: | Utlendingsloven (1988) §15, §16, §17, Tvistemålsloven (1915) §180, §8 |
Tyrkisk statsborger A kom til Norge i juli 1996 og søkte om politisk asyl. Hun ga flere uriktige opplysninger i søknaden, blant annet fortiet hun at hun hadde bodd i Sverige siden 12 juli 1995. Søknaden ble avslått, jf utlendingsloven §17 første ledd 1. punktum. Spørsmålet er nå om Justisdepartementets vedtak av 11 april 1997 er ugyldig.
A er født i 1969 og oppvokst i Diyarbakir i den sydøstlige delen av Tyrkia. Etter 11 års skolegang begynte hun i 1986 i lære som tannlegeassistent. Etter å ha vært arbeidsledig i noen tid begynte hun i mai 1992 i avisen Øzgür Gündem i Diyarbakir, men sluttet i ordinær tjeneste allerede i første halvdel av august 1992. Dette skjedde etter anbefaling av en av eierne, som mente at det av sikkerhetsmessige grunner var ønskelig å omgruppere medarbeiderne. Det er på det rene at avisen skrev kritiske artikler om myndighetenes behandling av kurderne, noe som førte til fengslinger, tortur og drap av journalister og andre medvirkende.
Når det gjelder spørsmålet om hvilket arbeid eller stilling A hadde i avisen, ble det av norske myndigheter lagt til grunn at det ikke var godtgjort at hun hadde arbeidet som journalist. Det vises til departementets vedtak av 11 april 1997. Departementet fant videre at det heller ikke forelå slike sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket som tilsa at arbeids- eller oppholdstillatelse burde innvilges i medhold av utlendingsloven §8 annet ledd. Man fant heller ikke at utlendingsloven §15 første ledd var til hinder for retur til hjemlandet.
Under behandlingen i byretten ble det lagt til grunn at A hadde hatt en tilknytning til avisen i 1992. Retten fant imidlertid ikke at A hadde vært en aktiv, kritisk journalist. Det vises til byrettens dom side 9.
Under ankeforhandlingen er det kommet frem at A i tillegg til en del mer administrative funksjoner, også har virket som journalist i nevnte periode i 1992. Hvilke konsekvenser denne korrigering av faktum skal få for departementets vedtak, er partene uenige om slik det fremgår av anførslene.
Oslo byrett avsa dom 21 august 1997 med slik domsslutning:
1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler A til staten v/Justisdepartementet kr 20240,- kroner tjuetusentohundreogførti 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Det er lagt ned slik påstand:
1. Justisdepartementets vedtak av 11 april 1997 angående A kjennes ugyldig.
2. A tilkjennes sakens omkostninger i begge retter.
Staten v/Justisdepartementet har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts dom stadfestes.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 2 og 3 juni 1998. Den ankende part møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 6 vitner, hvorav to sakkyndige vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, A, har i det vesentlige påberopt de samme anførsler som for byretten. I tillegg er det for lagmannsretten fremhevet:
Det som er tvistegjenstanden er hvorvidt Justisdepartementets vedtak av 11 april 1997 er ugyldig. Spørsmålet er ikke om vilkårene for å få asyl er til stede slik ankemotparten i realiteten gjør gjeldende. A kunne ha anlagt en asylsak for domstolene, men har valgt ikke å gjøre det. Retten må derfor begrense seg til å overprøve vedtaket innenfor denne ramme.
Det fremgår av departementets vedtak at man har lagt til grunn at A ikke har arbeidet som journalist i en regimekritisk avis. Man har da heller ikke tatt hensyn til at hun fortsatte med journalistiske aktiviteter i tilknytning til avisens hovedkontor inntil hun reiste til Sverige i 1995. At hun var journalist i en periode i 1992, er nå erkjent for lagmannsretten. Det er således utvilsomt lagt til grunn feil faktum da vedtaket ble truffet i 1997. Med den ramme som er gitt for søksmålet, er retten bundet til å vurdere om den foreliggende feil kan ha virket inn på departementets vedtak. På grunn av sakens spesielle karakter er det i realiteten nok å konstatere at det er lagt til grunn feil faktum. Det er derfor ikke nødvendig å komme inn på om vilkårene for asyl nå er til stede. Dette vil eventuelt bli et spørsmål når vedtaket er underkjent. Det er her vist til Eckhoff: Forvaltningsrett (6. utg.) side 569 flg.
Ved den nærmere vurdering av om feilen kan ha virket inn på avgjørelsen, er det særlig vist til forklaringene fra vitnene B og C samt de to sakkyndige vitnene, Erik Sauar og Jon Rud. Det fremgår herav at det å virke som journalist i avisen Øzgür Gündem, selv i en begrenset periode i 1992, var forbundet med meget stor fare. Det kan derfor ikke være tvil om at det er godtgjort at departementets manglende kunnskap om dette faktum i seg selv er tilstrekkelig til å legge til grunn at feilen kan ha virket inn på vedtaket. Det er da ikke nødvendig å godtgjøre at feilen faktisk ville ha ført til et annet resultat.
Med denne begrensning av tvistegjenstanden er store deler av motpartens anførsler irrelevante. Det er også henvisningen til Rt-1960-1374. At domstolene må vise tilbakeholdenhet når det gjelder å overprøve forvaltningens skjønn, er en klar hovedregel når man er på et område hvor dette er tvistegjenstanden. I nærværende sak er dette ikke situasjonen. Spørsmålet er bare hvorvidt den erkjente feil vedrørende faktum kan ha innvirket på avgjørelsens innhold. Det er utvilsomt at så er tilfelle.
Etter den ankende parts oppfatning er det således ikke riktig å se på hvilke problemer A eventuelt vil få om hun nå blir sendt tilbake til Tyrkia. Subsidiært er det likevel gjort gjeldende at selv om hun formelt var journalist bare en begrenset tid i 1992, er forholdene i Tyrkia så vanskelige for personer med slik bakgrunn at utlendingsloven §15 kommer inn. Det er vist til vitneforklaringene.
Ankemotparten, Staten v/Justisdepartementet, har i det vesentlige bygget på de samme anførsler som for byretten. For lagmannsretten er det fremhevet:
Byrettens dom er riktig. Dette gjelder også når det nå legges til grunn at A har hatt en begrenset virksomhet som journalist i en kort periode i 1992. Den feil som på dette punkt forelå på vedtakstidspunktet, kan ikke ha øvet innflytelse på avgjørelsen.Dette gjelder både når man ser på forholdene på vedtakstidspunktet, men også om man ser hen til om A idag fyller vilkårene for å få asyl, noe det må være anledning til å ta hensyn til. Spørsmålet blir derfor i første rekke om A fyller vilkårene i utlendingsloven §16. Det er således ikke grunnlag for en slik begrensning av tvistegjenstanden som den ankende part gjør gjeldende. Det er blant annet vist til Rt-1960-1374.
Ankemotparten har utdypet sine synspunkter ved nærmere gjennomgang av de gjøremål A utførte i den korte perioden som journalist i 1992. Det er videre foretatt en vurdering av gjøremålene i den lokale TV- og radiostasjon, som var en regimetro stasjon med myndighetenes tillatelse. Motparten har også vurdert den etterfølgende kontakt som A skal ha hatt i perioden frem til 1995, blant annet gjennom avisen Øzgür Politika som da ble utgitt i Tyskland. Denne virksomhet hverken var eller er tilstrekkelig til å fylle flyktningebegrepet i utlendingsloven §16 og flyktningekonvensjonen art. 1A2. Det er blant annet fremhevet at frykten for forfølgelse ved tilbakesendelse må være berettiget objektivt sett, jf kriteriet "med rette". Dette er ikke situasjonen i As tilfelle, idet hennes aktiviteter som kritisk journalist var beskjedne i tid og omfang. Det er også fremhevet at ved den totalvurdering som ligger til grunn for vurderingen om flyktningestatus, kan det legges vekt på at A på flere punkter har gitt uriktige opplysninger under sakens gang i Norge, noe som svekker tiltroen til hennes redegjørelser ellers. Endelig er det understreket at det er lagt stor vekt på at A faktisk oppholdt seg i flere år i Tyrkia uten problemer etter 1992, og at hun reiste ut av landet på ordinær vis.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Slik lagmannsretten har oppfattet den ankende parts anførsler, er tvistegjenstanden (vurderingstemaet) for domstolene meget begrenset. Den foreliggende feil (angående As journalistiske virksomhet) er ifølge hennes anførsler så sentral at den i seg selv er nok til å statuere ugyldighet.
Lagmannsretten er enig i at det må sees hen til forholdene på vedtakstidspunktet. Det forelå da en feil i de faktiske premisser for det skjønn som lå til grunn for vedtaket. På samme måte som når det gjelder rene saksbehandlingsfeil, legger lagmannsretten imidlertid til grunn at en feil mht faktum bare fører til ugyldighet hvis feilen kan ha virket inn på avgjørelsens innhold. Spørsmålet for retten nå blir om feilen er såpass vesentlig at man må regne med at den kan ha øvet innflytelse på avgjørelsen. Det må være en viss sannsynlighet for at misforståelsen har påvirket vedtaket. Lagmannsretten er derfor uenig i en så streng begrensning av domstolenes kompetanse som den ankende part synes å gi uttrykk for. I mange forvaltningssaker er det ikke mulig å avklare like godt alle forhold vedrørende faktum. Hvis man i en etterfølgende rettssak kunne avdekke feil med de nærmest absolutte følger som den ankende part gjør gjeldende, ville svært mange forvaltningsvedtak måtte kjennes ugyldige. Dersom departementets vedtak av 11 april 1997 blir kjent ugyldig, må det treffes et nytt vedtak på grunnlag av riktig faktum. Det må da vurderes om hun nå fyller vilkårene for politisk asyl. Lagmannsretten finner ikke grunn til å komme inn på spørsmålet om A nå fyller vilkårene i utlendingsloven §16. Retten må gjøre seg opp en mening om den nå avklarte feil kan ha virket inn på avgjørelsen som foran nevnt.
Lagmannsretten legger til grunn som bevist at A ikke arbeidet for avisen Øzgür Gündem i mer enn ca 3 måneder i 1992. Hun hadde noen administrative gjøremål, men virket også som journalist, idet hun drev oppsøkende virksomhet og skrev ca 8 artikler. Det er ikke dokumentert noe om artiklenes innhold, men ifølge hennes eget utsagn beskrev hun forhold som ble betegnet som myndighetenes trakassering av kurderne. Artiklene var, eventuelt med ett unntak, ikke signert med As navn. Hun ble selv ikke innkalt til avhør eller utsatt for noen form for forfølgning. Lagmannsretten legger til grunn at As virksomhet som journalist var meget begrenset, ikke bare i tid, men også i omfang. Den etterfølgende virksomhet i en TV- og radiostasjon, som var godkjent av myndighetene, kan ikke tillegges særlig vekt. Hun skal her ha arbeidet mer anonymt og fremsto således ikke på TV-skjermen. Den eventuelle kontakt hun skal ha hatt med avisen Øzgür Politika, som har kontor i Tyskland, kan ikke sees å ha noen avgjørende betydning. A har forklart at hun skal ha fått høre gjennom en venninne som var gift med en politimann, at A i realiteten (om ikke formelt) var å anse som ettersøkt. Retten finner ikke å kunne tillegge dette vekt, idet man viser til at hun bodde i Tyrkia, delvis på samme sted, i nesten 3 år etter at hun sluttet som journalist uten å bli pågrepet.
Lagmannsretten legger videre til grunn at A fikk sitt pass fornyet på ordinært vis. Hun har riktignok forklart at dette skjedde med bistand av en bekjent i politiet. Retten finner ikke grunn til å ta standpunkt til dette, idet man vil tro at myndighetene kunne ha grepet inn dersom de ville, idet en fornyelse av passet må antas å ha blitt registrert. Dette gjelder enn mer da A senere reiste til Sverige fra flyplassen i Istanbul på ordinært vis. Det vises her til at hun hadde med seg to av sin søsters barn, som det måtte foretas en nærmere avklaring for på grunn av oversittelse av fristen for oppholdstillatelse. Alle disse forhold er en klar indikasjon på at As journalistiske virksomhet ikke kan ha blitt tillagt stor betydning av de tyrkiske myndigheter. Dette tilsier også at det ikke er grunn til nå å frykte en tilbakesending til Tyrkia.
Endelig nevnes at A har gitt flere misvisende opplysninger under behandlingen av saken for norske myndigheter. Dette gjør at det hefter usikkerhet ved vurderingen av riktigheten av andre uttalelser. De opplysninger som er kommet frem gjennom vitneavhørene, kaster ikke lys over saken i særlig grad ut over det erkjente faktum at A har virket noen tid som journalist. Når det gjelder det som er kommet frem gjennom de sakkyndige vitners uttalelser, gjelder det forholdene i Tyrkia i sin alminnelighet, men uten å belyse As situasjon i særlig grad. Hun synes for øvrig å ha anledning til å bosette seg i den vestlige delen av Tyrkia hvor forholdene er helt annerledes enn i Diyarbakirområdet.
Lagmannsretten finner etter en totalvurdering at den feil vedrørende faktum som forelå da departementet traff sitt vedtak, ikke kan ha innvirket på avgjørelsens innhold. Dette gjelder både stadfestelsen av direktoratets vedtak, og de vurderinger som departementet foretok i relasjon til utlendingsloven §8 og §15.
Anken har etter dette vært forgjeves. Den ankende part bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Regjeringsadvokaten har fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 24420, hvorav salær utgjør kr 24000. Det er benyttet samme prosessfullmektig, og saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten. Oppgaven legges til grunn selv om salæret er noe høyere enn for byretten. Omkostningsavgjørelsen for byretten blir å stadfeste, jf tvistemålsloven §180 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Staten v/Justisdepartementet 24.420 - tjuefiretusenfirehundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.