LB-1997-3335
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-05-10 |
| Publisert: | LB-1997-03335 |
| Stikkord: | Felleseie |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Moss byrett Nr. 950-1996 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-03335 A/01. Anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi nektet fremmet, HR-1999-00523K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Stig Lunde). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth von Ubisch). |
| Forfatter: | Lagdommer Johannes Smit, formann. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Kjersti Graver |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §65, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §20 |
B og A ble gift 1 mars 1985. De bodde først i en leilighet som A - heretter oftest kalt A - disponerte i sine foreldres hus. Senere flyttet de til en leilighet i et borettslag. Denne kostet kr 140.000, som ble finansiert ved at A solgte en båt for kr 25.000 og fikk kr 30.000 i gave fra sin far, mens resten ble finansiert ved låneopptak på kr 100.000. Etter syv måneder ble leiligheten solgt for kr 340.000. I 1986 kjøpte ekteparet en enebolig på selveiet grunn, - - -veien 2, i X for kr 350.000.
I ekteskapet var der to barn, C, født xx.xx.1985 og D, født xx.xx.1988.
Våren 1993 oppsto det uoverensstemmelser mellom ektefellene. Disse ledet til at B i august samme år tok med seg barna og flyttet til en leilighet på Y tilhørende hennes mor. Hun flyttet senere til Z, hvor hun ble i ca ett år, og deretter til Æ, hvor hun nå bor. A ble boende i - - -veien 2.
I første omgang ble partene enige om at B skulle ha den daglige omsorg for begge barna og at A skulle ha rett til samvær. Dette ble nedfelt i en avtale datert 21 oktober 1993. I en senere avtale, datert 17 desember samme år, ble det bestemt at foreldreansvaret skulle være delt og at A skulle ha den daglige omsorgen for C og B for D. Denne avtale ble gjort gjeldende fra 1 januar 1994. Frem til dette tidspunkt ble det praktisert en ordning som innebar delt ansvar, idet barna bodde to uker av gangen og vekselvis hos begge foreldre.
Etter søknad fra B ga fylkesmannen i Østfold den 2 september 1993 i medhold av ekteskapslovens §20 bevilling til separasjon. I forbindelse med separasjonen foretok partene utover høsten 1993 etter hånden fordeling av innbo og løsøre, fordeling av bankinnskudd og overtakelse av låneforpliktelser. Dette fikk imidlertid ikke uttrykk i noen avtale som innebar et endelig oppgjør hva angikk fellesboets aktiva og passiva. Denne mangel på avklaring avspeilte seg i at partene senere innga separate søknader om skilsmisse med avvikende opplysninger om skifte. I Bs søknad er opplyst at privat skifte er påbegynt, mens det i søknaden fra A er opplyst at felleseiet er delt.
Ved skjøte datert 29 november 1993 overdro B sin halvpart av eiendommen i - - -veien 2 til A. Overdragelsen skjedde vederlagsfritt, idet A forutsetningsvis overtok påhvilende panteheftelser. Det er enighet mellom partene om at disse på overdragelsestidspunktet beløp seg til ca kr 400.000. Det er imidlertid omstridt om eiendommens markedsverdi på dette tidspunkt oversteg lånet som hvilte på eiendommen, og om det for øvrig var knyttet særlige forutsetninger til den overdragelse som fant sted.
A ble sammen med C boende i huset frem til våren 1996. Han planla da å gifte seg med E, som selv hadde tre barn. Eiendommen i - - -veien 2 ble da solgt for kr 650.000. Sammen med sin nye ektefelle og C bosatte A seg i Ø.
Av mer verdifulle ting i boet uttok A en Lada, mens B tok ut en Ford Sierra. Verdien av denne er omstridt. Videre tok hun ut en PC som partene hadde anskaffet i fellesskap.
Partene ble skilt ved bevilling av 24 oktober 1994 fra fylkesmannen i Østfold.
Ved stevning av 15 november 1996 reiste B sak med krav om at skifteavtale mellom partene skulle settes til side og at A skulle dømmes til å betale B et beløp fastsatt etter rettens skjønn. I endelig påstand ble pengekravet fastholdt og begrenset oppad til kr 90.000. A påsto seg frifunnet. Moss byrett avsa den 2 september 1997 dom med slik domsslutning:
1. A dømmes til å betale til B kr 50.000, - kronerfemtitusen -.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
A har i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. A frifinnes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten med 14 dagers oppfyllelsesfrist, og 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
B har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Byrettens dom, pkt. 1, stadfestes.
2. Den ankende part dømmes til å betale ankemotparten/det offentlige sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt den 7, 8 og 9 april 1999 i Moss. Begge parter møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Videre møtte ti vitner, hvorav tre var nye for lagmannsretten, og avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og det som sies i det følgende.
Den ankende part hevder at byretten har tatt feil såvel i bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Stig Lunde, i det vesentlige anført:
Ved separasjonen hadde partene hatt felleseie i åtte år. Foruten den faste eiendom besto verdien i boet av en nedslitt Lada personbil, en Ford Sierra, anskaffet i 1992 for kr 60.000 og en PC som ble kjøpt i 1992 for ca kr 19.000. Videre fantes i boet en del innbo og løsøre for øvrig.
A overtok Ladaen som ble skrotet i 1994 og innbrakte ham kr 1.500 i vrakpant. B overtok PC'en som fortsatt hadde en ikke ubetydelig verdi, og uansett en stor bruksverdi. Denne var opprinnelig finansiert ved låneopptak, og restgjelden beløp seg i august 1993 til kr 5.500. Restgjelden ble overtatt av A. B overtok videre den nevnte Ford Sierra, som var anskaffet seks måneder før separasjonen. Overtakelsessummen på kr 60.000 avspeilte As og Bs syn på verdien.
Innbo og løsøre ble etter hånden fordelt, noe som fremgår av de omfattende lister som ble satt opp. Av disse fremgår at B fikk gjenstandene beskrevet i 107 poster på løsørelisten, mens A tok ut 94 poster. Byretten har således feilaktig lagt til grunn at A beholdt det vesentlige av innbo og løsøre.
Sentralt i saken står verdien av boligen i - - -veien 2. Boligen hadde en grunnflate på 74 m2 brutto og 60 m2 kjellerareale.
I desember 1992 avga statsautorisert eiendomsmegler Guttulsrød en eiendomsskattetakst på kr 490.000. Denne ble påklaget av partene med sikte på å oppnå en reduksjon. Ved en ny vurdering i desember 1993 ble verdien anslått til kr 415.000. Ved ingen av takseringene ble det foretatt innvendig besiktigelse. Overskattetakstutvalget fant ut fra sakens dokumenter, inklusive kjennskap til takster for tilsvarende eiendommer og beliggenhet og foretatt befaring å burde fastsette eiendomsskattetaksten til kr 231.000. Meglerassistent Broman uttalte som vitne at markedsverdien for boligen i 1993 lå på ca kr 400.000.
Etter As oppfatning lå verdien av eiendommen, da B overdro sin halvdel i november 1993, på omkring kr 400.000. Det er enighet om at A samtidig overtok gjeldsforpliktelser for tilnærmet samme beløp. Boligmarkedet i 1993 var falt til et bunnivå. Guttulsrøds første taksering virker lite tillitvekkende. Boligens kjellerareal er således 60 m2 og ikke 60 m2 pluss 45 m2, slik taksten synes å forutsette. Takseringen må nærmest betegnes som vilkårlig. Overskattetakstutvalgets vurdering ledet til en markedsverdi på mellom kr 375.000 og kr 400.000.
Eiendommen ble tre år senere solgt for kr 650.000. A hadde da i den mellomliggende periode opparbeidet oppstillingsplass for kjøretøy, lagt fliser på vaskerom og utvidet terrassen. Videre hadde han foretatt investeringer i forbindelse med utskiftning av septiktank. Verdien av de arbeider som er utført i treårsperioden kan anslåes til et beløp mellom kr 50.000 og kr 100.000.
Etter ekteskapslovens §65 er hovedregelen at partene uten hinder av lovens øvrige bestemmelser kan gjøre avtale om oppgjør av fellesbo. Vilkåret for å fravike hovedregelen og tilkjenne den ene ektefelle et beløp fra den annen, er at den ene er blitt urimelig dårlig stilt gjennom avtalen. Det er således ikke tilstrekkelig å påvise at oppgjøret er falt ujevnt ut.
Etter As oppfatning er det ikke grunnlag for å hevde at verdien av eiendommen oversteg de gjeldsforpliktelser han påtok seg. Selv om så i noen grad skulle være tilfelle, vil merverdien være balansert av de uttak som B foretok. Det sentrale spørsmål er om fordelingen av boets midler har vært ujevn i en slik utstrekning at det innebærer en urimelighet overfor B. B har her en bevisbyrde som hun ikke har maktet å løfte.
B var godt kjent med de forhold som bestemte eiendommens verdi. Det har formodningen mot seg at hun ikke skaffet seg klarhet i disse i forbindelse med at hun i november 1993 undertegnet skjøtet. Med undertegnelsen av skjøtet ble i realiteten avslutningen av skiftet konfirmert, uten at noen skjevdeling forelå.
B var i dette tidsrom i stand til å inngå avtaler om omsorgen for barna, og hun var godt kjent med de låneopptak som lå bak den gjeld som eiendommen var beheftet med. Hun kan ikke høres med at hun var så nedtrykt og ute av seg i forbindelse med de emosjonelle konflikter i forholdet til A at hun ikke var i stand til å ivareta sine interesser. Under enhver omstendighet hadde hun mulighet for å rådføre seg med sin onkel som var revisor, eller sin mors arbeidsgiver, som var eiendomsmegler. Forholdene i tilknytning til eiendommen kunne da lett vært avklart. Hun viste i hovedtrekk imidlertid bare interesse for fordelingen av innbo og løsøre.
B har ikke kunnet dokumentere at det som særskilt vilkår for at A skulle overta boligen av hensyn til barna ble pålagt ham en tidsubegrenset forpliktelse til å bli boende. Slike særvilkår burde i såfall vært nedfelt skriftlig.
B har heller ikke kunnet påvise at hun har vært utsatt for utilbørlig press fra As side, selv om forholdet mellom partene har vært konfliktfylt.
Den avtalefrihet som loven åpner for, ble brukt til å komme frem til en fordeling som av begge ble ansett ønskelig. B må da bære risikoen for egne forutsetninger om at barna i ubegrenset tid fremover skulle ha samvær med sin far i barndomshjemmet, og at dette var et vilkår for at A fikk overta eiendommen til en pris som lå under markedets.
Det kan ikke ansees urimelig at A etter så lang tid som tre år innretter seg etter nye livsforhold og selger eiendommen for å kunne flytte inn i sin nye ektefelles hus, som var større og dessuten bedre tilpasset hennes ryggplager.
Selv om det skulle foreligge en differanse mellom verdien av det ektefellene har tatt ut av boet, er dette ikke tilstrekkelig for å beslutte likedeling. Ifølge Kirsti Strøm Bulls fremstilling i «Avtaler mellom ektefeller» må det legges en høyere list for at etterfølgende omstendigheter skal tilsi sensur av en inngått avtale eller tilkjennelse av beløp til den ene ektefelle.
Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Elisabeth von Ubisch, i det vesentlige anført:
B er ikke enig i at skifte er avsluttet. Hennes oppfatning for så vidt kom til uttrykk i søknaden om skilsmisse i september 1994.
Da hun forlot hjemmet i august 1993, flyttet hun med begge barna til en tom leilighet. I de påfølgende måneder måtte hun trygle om å få ut de nødvendigste ting fra huset i - - -veien, der A hadde skiftet låsen. A styrte avviklingen av fellesskapet og benyttet seg av at B var den underlegne part og befant seg i en vanskelig situasjon både psykisk og økonomisk. Dette ledet til en vesentlig forfordeling av bomidlene.
B var først og fremst opptatt av å ivareta barnas interesser. Avtalen om at C skulle bo hos A var motivert av at han på den måten kunne fortsette på samme skole som før. Da hun gikk med på at A skulle overta huset uten vederlag fra hennes side, skjedde dette i tillit til hans forsikring om at verdien ikke oversteg det lån som heftet på eiendommen. For B var det maktpåliggende å sikre at barnas hjem ble beholdt og slik kunne være en trygg basis i deres oppvekst. Salget av eiendommen i 1996 var derfor et tillitsbrudd og i strid med avtaleforutsetningene.
Fra boet fikk B med seg en Ford Sierra personbil, som etter hennes oppfatning ble anskaffet for kr 50.000 i november/desember 1992. Hun bestrider at anskaffelsessummen var kr 60.000. Det var for øvrig begrenset hva B fikk med seg av løsøre. Hun fikk riktignok en PC, men denne var faktisk i As besittelse i halvparten av den tid som forløp etter bruddet. Dette hadde sammenheng med at A skulle legge inn noen programmer, et arbeid som trakk ut i tid. Da hun fikk den tilbake, var den ikke brukelig.
Bare eiendomsmegler Guttulsrød har gitt en fordomsfri, men nøktern vurdering av eiendommens verdi, som ut fra denne ved årsskiftet 1992/93 må anslås til kr 490.000. Hans omtaksering i november 1993 må anses som et venstrehåndsarbeid, som ikke bør tillegges vekt. Etter anskaffelsen av eiendommen for kr 350.000 ble det nedlagt et betydelig arbeid i utbedringer. Disse representerte en verdiøkning som langt oversteg kr 50.000.
Fra august 1993 til januar 1994 unnlot A å betale bidrag for barna. Han begrunnet dette med at han ville bli ute av stand til å beholde huset dersom han skulle betale bidrag. B var på sin side ikke klar over de muligheter hun ville hatt for selv å overta boligen.
Etter Bs oppfatning er hun blitt urimelig dårlig stilt ved avviklingen av fellesboet, og vilkårene for å bli tilkjent kompensasjon i samsvar med ektefellelovens §65 er derfor til stede.
Det er vist til Rt-1990-1099, Holmøy og Lødrup: Ekteskapsloven med kommentarer, side 422 ff og Kirsti Strøm Bull: Avtaler mellom ektefeller, side 273-274.
Lagmannsretten tar som byretten utgangspunkt i at B og A i samsvar med hovedregelen i ekteskapslovens §65, første ledd, første punktum hadde avtalefrihet da de høsten 1993 traff en rekke bestemmelser angående fordeling av midlene i fellesboet. Sentralt i denne forbindelse står avtalen om at B skulle overføre sin halvdel av boets faste eiendom vederlagsfritt til A. Denne avtale fikk skriftlig uttrykk ved skjøte av 29 november 1993. Det er enighet mellom partene og legges til grunn at A i denne forbindelse påtok seg eneansvar for gjeldsforpliktelser på til sammen ca kr 400.000. Det er på det rene at eiendommen i mai 1996 ble solgt for kr 650.000. Avgjørende for spørsmålet om B gjennom det økonomiske oppgjør ektefellene imellom er blitt urimelig dårlig stilt, blir etter lagmannsrettens oppfatning hvilken markedsverdi den hadde på tidspunktet for overdragelsen til A. I den samlede vurdering vil verdien av øvrige bomidler og fordelingen av disse inngå som modifiserende elementer. Utgangspunktet må være at ikke enhver mangel på balanse må lede til at den ene ektefelle, her B, kan kreve kompensasjon i medhold av ekteskapslovens §65 første ledd i.f. Lagmannsretten tar i sin vurdering også med at da B undertegnet på overskjøtingen til A, var det i tillit til at boligen skulle være et hjem for sønnene fremover.
Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av de takster som er dokumentert og forklaringer fra sakkyndige, særlig eiendomsmegler Guttulsrød, kommet til at eiendommen på overdragelsestidspunktet hadde en markedsverdi på minst kr 500.000. Når det gjelder den Ford Sierra som B overtok, er lagmannsretten kommet til at denne ble overtatt for kr 60.000 i 1992 og at verdien ved separasjonen var ca kr 50.000. Medregnet verdien av en Lada på kr 3.000 tillagt bankinnskudd og med fradrag for boliggjeld og studielån forelå til fordeling netto ca kr 139.000. B har uttatt den nevnte Ford Sierra personbil og bankinnskudd for til sammen ca kr 53.000. Hun har overtatt ansvaret for studielån på ca kr 27.000. Dette fører til at B har uttatt verdier for netto kr 26.000, mens A tilsvarende har uttatt kr 103.000, dvs ca kr 77.000 mer enn B. B har uttatt en PC, som skjønnsmessig kan verdsettes til kr 7.000. Grovt regnet leder dette til at A har uttatt netto ca kr 70.000 mer enn B. Etter lagmannsrettens oppfatning utgjør denne differanse - i denne konkrete saken - et så stort avvik fra en rimelig løsning mellom partene at unntaksregelen i §65, første ledd i.f. bør bringes til anvendelse. B bør etter dette tilkjennes halvparten av kr 70.000, kr 35.000.
Anken har delvis vunnet frem, og saken må derfor anses dels vunnet og dels tapt. Saksomkostningsspørsmålet blir etter dette å avgjøre i medhold av tvistemålslovens §180 annet ledd, jf §174 første ledd. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å anvende unntaksregelen i §174 annet ledd. Etter dette tilkjennes ikke saksomkostninger verken for byretten eller lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A dømmes til å betale til B 35.000 -trettifemtusen- kroner.
2. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.