LB-1997-3348
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-20 |
| Publisert: | LB-1997-03348 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Utmåling av saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eiker, Modum og Sigdal herredsrett Nr. 96-256 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-03348 K. |
| Parter: | Kjærende part: Stiftelsen Modum Blaafarveværk (Prosessfullmektig: Advokat Finn Rime). Kjæremotpart: Staten v/Buskerud fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern). |
| Forfatter: | Lagmann Georg Lund. Lagmann Hans Petter Lundgaard. Lagdommer Sveinung Koslung |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §176, Ligningsloven (1980) §9-11, §107, §180, §181, Forvaltningsloven (1967) §36, §9-1 |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse i forbindelse med heving av skattesak.
Ved stevning 29 april 1996 til Eiker, Modum og Sigdal herredsrett reiste Stiftelsen Modum Blaafarveværk søksmål mot staten v/Buskerud fylkesskattekontor med påstand om at likningen for 1991 skulle oppheves og henvises til ny behandling hvor det legges til grunn at stiftelsen blir å bedømme som skattefri institusjon. I stevningen var det opplyst at søksmålet var reist for å avvbryte søksmålsfristen, og det ble anmodet om at saken skulle stanses i påvente av den endelige administrative avgjørelelsen av skattespørsmålet. Staten innga tilsvar i saken med påstand om frifinnelse og erklærte seg enig i stansing av søksmålet. Ved kjennelse 1 juni 1996 besluttet herredsretten å stanse saken etter tvistemålsloven §107 "inntil det foreligger avgjørelse av om klage blir fremmet til Riksskattenemnda og dersom klage fremsettes - til klagesaken er avgjort."
Ved prosesskriv 29 august 1997 meddelte staten at det var besluttet ikke å bringe saken inn for Riksskattenemnda og at staten derfor aksepterte at fylkesskattenemndas vedtak av 24 april 1996 - hvor Blaafarveværket fikk medhold - endelig avgjorde likningsspørsmålet. Staten aksepterte videre å betale saksøkerens saksomkostninger for domstolsbehandlingen.
Blaafarveværket fremmet deretter krav om saksomkostninger på ialt kr 736450, hvorav kr 100 000 var oppgitt å gjelde arbeid med stevningen og etterfølgende prosesskriv, mens kr 581.250 gjaldt prosessfullmektigens arbeid og kr 155.200 utgifter til revisor i forbindelse med den forutgående administrative behandlingen av skattesaken. Staten gjorde gjeldende at saksøkeren ikke hadde krav på saksomkostninger som også omfattet arbeid og utlegg ved den administrative behandlingen og at kravet forsåvidt gjaldt behandlingen for domstolen måtte nedsettes vesentlig.
Herredsretten avsa 22 oktober 1997 kjennelse med slik slutning:
1. Saken heves.
2. Staten v/Buskerud fylkesskattekontor dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse å betale saksomkostninger til Stiftelsen Modum Blaafarveværk med kr 30990,- - trettitusennihundreognitti 00/100.
Blaafarveværket har i rett tid påkjært herredsrettens saksomkostningsavgjørelse til lagmannsretten og nedlagt slik påstand:
1. Eiker, Modum og Sidal herredsretts kjennelse av 22. oktobere 1997 oppheves.
2. Saken hjemvises til ny behandling ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett.
3. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger.
Staten har inngitt kjæremålstilsvar med slik påstand:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Buskerud fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Stiftelsen Modum Blaafarveværk har sammenfatningsvis anført:
Herredsretten har bygget på feil tolking av tvistemålsloven §176 når kravet om dekning av omkostningene ved den forutgående administrative behandling ikke er etterkommet. Retten har her sett bort fra kjennelsene i Rt-1963-251 og Rt-1967-859, hvor det er fastslått at utgifter til forvaltningssaken skal tas med såframt dette arbeidet har kommet til nytte i rettssaken. Det er åpenbart feilaktig når retten i sin begrunnelse har kommet til at tvistemålsloven §176 må være subsidiær i forhold til likningsloven §9-1 som gir adgang til å tilkjenne skattyteren hel eller delvis dekning av vesentlige sakskostnader. Ved vedtakelsen av likningsloven §9-11 ( eller forvaltningsloven §36) ble gjeldende rettstilstand ikke endret forsåvidt angår saksomkostningsavgjørelser i medhold av tvistemålsloven §176. I Scheis kommentar til tvistemålsloven, som er fra 1980, er det nettopp henvist til de to nevnte kjennelsene, og sågar vist til forvaltningsloven §36, som har en noenlunde tilsvarende bestemmelse som likningsloven §9-11, uten at dette endrer Scheis syn på at kjennelsene er av avgjørende betydning. Både litteratur og rettspraksis på dette punkt er klare: Når det først foreligger en rettssak, plikter domstolen å hensynta disse omkostningene i den utstrekning arbeidet har kommet til nytte i rettssaken.
Dersom man skulle være henvist til å avvente forvaltningens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet, og deretter eventuelt reise sak for domstolene om gyldigheten av denne avgjørelsen, slik herredsretten synes å indikere, ville dette være uheldig av prosessøkonomiske grunner. Det ville dessuten innebære at man langt på veg var avskåret fra å få domstolens nøytrale overprøving, idet domstolenes prøvingsrett her er begrenset, jf Frostating lagmannsretts dom av 18 desember 1995. Herredsrettens bemerkning om at det ville medføre praktiske vansker å gi saksomkostninger etter tvistemålsloven før den forvaltningsmessige side av saksomkostningsspørsmålet er behandlet, ettersom skjønnstemaene i tvistemålsloven og likningsloven ikke er like, er ikke treffende. Dersom man holder de to bestemmelsene opp mot hverandre, framgår at det i reliteten er identiske kriterier for vurderingen av om omkostningene har vært nyttige for saken eller ikke.
Subsidiært anføres at tilkjente saksomkostninger for utarbeidelse av stevning med etterfølgende prosesskriv, beror på en helt urimelig fastsettelse som må bli å oppheve etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Retten synes å legge til grunn at det omfattende arbeidet forut for stevningen nettopp har hatt betydning for den rettslige behandlingen av saken, men i stedet for å få dekket omkostningene ved den administrative behandlingen, blir dette brukt som argument for å redusere omkostningene i rettssaken. Dette er å snu saken på hodet.
Den kjærende part stiller seg undrende til rettens bemerkning om at det kan reises spørsmål ved om det var forsvarlig å pådra så store omkostninger når hovedformålet med saksanlegget var å avbryte en søksmålsfrist. Det gjaldt en omfattende og komplisert sak av helt avgjørende betydning for saksøkeren. Etter tvistemålsloven er en forpliktet til å framkomme med anførsler og bevis allerede i stevningen. Ved en utførlig stevning sparer man omkostninger. I realiteten var stevningen så utførlig at den kunne danne grunnlag for direkte hovedforhandling, noe som også var hensikten. Det er også bare delvis korekt når retten viser til at hovedhensikten med stevningen var å avbryte søksmålsfristen i påvente av en forvaltningsmessig behandling. Hovedhensikten var selvfølgelig å få medhold i sine krav.
Det vises for øvrig til kjæremålet samt ytterligere ett prosesskriv inngitt av den kjærende part.
Staten v/Buskerud fylkesskattekontor har i det vesentlige anført:
Motparten har ikke krav på å få fastsatt saksomkostninger som også omfatter arbeid og utlegg i forbindelse med den forutgående administrative behandlingen. Det er særskilt hjemmel for dekning av slike omkostninger i likningsloven §9-11, og Blaafarveværket har vitterlig fremmet slikt krav overfor den administrative myndighet etter nevnte bestemmelse. Dette kravet skal da avgjøres administrativt etter de kriterier §9-11 oppstiller. Det er bare i saker hvor skattyteren forgjeves har søkt å få medhold administrativt, men vinner fram for domstolen, at det er aktuelt ved domstolens omkostningsavgjørelse å hensynta forberedende arbeid til administrativ behandling. I denne saken har skattyteren tvert imot vunnet fram administrativt, og likningsloven §9-11 får da direkte anvendelse med forutsatt administrativ behandling av denne del av omkostningsspørsmålet. Når slik endelig administrativ avgjørelse foreligger, vil selvsagt den kjærende part ha mulighet for å bringe spørsmålet om avgjørelsens gyldighet inn for domstolene.
Kriteriene for tilkjennelse av saksomkostninger administrativt og under rettssaken er ikke de samme. Etter likningsloven §9-11 vil dette bl a være avhengig av om det ville være urimelig om skattyteren måtte dekke omkostningene selv. Dette er en skjønnsmessig avgjørelse som i første omgang må avgjøres av det organ som etter loven er tillagt avgjørelsesmyndighet.
Det er galt når det i kjæremålet legges til grunn at herredsretten har "redusert" omkostningene ved utarbeidelse av selve stevningen fordi fordi prosessfullmektigen kjente saken godt fra den administrative behandlingen. Herredsretten legger tvert imot til grunn hva prosessfullmektigen rent faktisk må ha hatt av arbeid i forbindelse med selve saksanlegget.
Etter statens syn var det i høyeste grad betimelig av retten å stille spørsmål ved i hvilken grad det var forsvarlig å pådra så store prosessomkostninger når hovedhensikten var å avbryte en søksmålsfrist. Det framgår imidlertid klart at retten fant det unødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmålet, og det har således ikke fått betydning for rettens avgjørelse.
Lagmannsretten bemerker:
Ved særskilt kjæremål over saksomkostningsavgjørelse er lagmannsrettens kompetanse begrenset i samsvar med tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten kan bare prøve om herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet er i strid med loven.
Kjæremålet gjelder utmålingen av saksomkostninger, idet partene var enige om at staten skulle dekke Blaafarveværkets omkostninger for herredsretten. Lagmannsretten kan prøve om utmålingen er i strid med tvistemålsloven §176, mens de skjønnsmessige elementene ved utmålingen som utgangspunkt ikke kan overprøves.
Det hevdes å være i stid med tvistemålsloven §176 når herredsretten ikke har imøtekommet Blaafarveværkets krav om dekning av omkostninger i forbindelse med den administrative behandlingen forut for saksanlegget. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Når Blaafarveværket hadde vunnet fram med sin klage under den administrative behandlingen, slik at vilkåret for å bli tilkjent saksomkostninger administrativt etter den særlige bestemmelsen i likningsloven §9-11 i utgangspunktet var oppfylt, og slikt krav var fremmet for likningsmyndighetene på avgjørelsestidspunktet, kan lagmannsretten ikke se at herredsretten var forpliktet til å ta disse omkostningene med i sin omkostningsfastsettelse. Da herredsretten traff sin avgjørelse, var det usikkert om Blaafarveværket overhodet kom til å få udekkede omkostninger ved forvaltningsbehandlingen som igjen eventuelt kunne kreves dekket i rettssaken, siden dette kravet var under administrativ behandling. Etter lagmannsrettens syn hadde herredsretten da ikke nødvendig grunnlag for å ta stilling til spørsmålet.
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at vurderingstemaene ved avgjørelsen av om partens utgifter til forvaltningsbehandling skal tas med i rettens omkostningsfastsettelse etter tvistemålsloven §176, ikke er de samme som ved forvaltningens avgjørelse etter likningsloven §9-11. Etter førstnevnte bestemmelse må retten vurdere om utgiftene ved forvaltningssaken har vært nødvendige og ta stilling til om og i hvilken utstrekning disse utgiftene ville kommet til nytte i rettsaken. Etter likningsloven §9-11 er vurderingstemaet blant annet hvorvidt det er urimelig at skattyteren selv bærer utgiftene ved forvaltningssaken. Etter lagmannsrettens mening er det likningsmyndighetene som må ta stilling til om vilkårene etter §9-11 er oppfylt, mens domstolene først kommer inn ved en eventuell rettslig etterprøving av forvaltningens vedtak. Slik saken ligger an, finner lagmannsretten det unødvendig å ta stilling til om herredsretten skulle ha hensyntatt utgiftene ved forvaltningssaken ved vurderingen etter tvistemålsloven §176, dersom Blaafarveværket ikke allerede hadde reist administrativt krav om dekning av saksomkostninger etter likningsloven §9-11.
Herredsretten har funnet at et salær på kr 30 000 er tilstrekkelig til å dekke det arbeid som har vært rimelig og nødvendig i forbindelse med selve rettssaken. Denne skjønnsmessige vurderingen kan lagmannsretten bare sette til side dersom avgjørelsen er basert på uriktig lovtolking, hvis skjønnet er klart uforsvarlig eller de tilkjente omkostningene er åpenbart utilstrekkelige, jf Schei: Tvistemålsloven I, side 388, med videre henvisning til rettspraksis.
Herredsretten har vurdert hvilket arbeid som faktisk har vært nødvendig i forbindelse med utarbeidelse av stevningen og senere prosesskriv, noe som må være et riktig rettslig utgangspunkt. Når herredsretten i sin vurdering har hensyntatt at Blaafarveværkets prosessfullmektig må ha kjent saken godt fra den omfattende forutgående administrative behandlingen, er dette etter lagmannsrettens oppfatning en korrekt betraktningsmåte. Herredsretten har bemerket at det kunne stilles spørsmål ved i hviken grad det var forsvarlig å pådra så store prosessomkostninger for en stevning når hovedhensikten var å avbryte en søksmålsfrist, men har funnet det unødvendig å gå nærmere inn på dette. Lagmannsretten legger derfor til grunn at herredsretten ikke har bygget på at stevningen var unødig omfattende, men har vurdert omfanget av prosessfullmektigens arbeid med den inngitte stevningen.
Selv om tilkjente saksomkostninger for den rettslige behandlingen er vesentlig mindre enn omkostningskravet, kan lagmannsretten ikke se at utmålingen er åpenbart utilstrekkelig eller at det utviste skjønnet er klart uforsvarlig. Det er således etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å sette herredsrettens skjønnsmessige vurdering til side.
Kjæremålet tas etter dette ikke til følge.
Da kjærmålet har vært forgjeves, må Blaafarveværket erstatte statens saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet lagmannsretten ikke finner særlige grunner for å frita den kjærende part for omkostningsansvaret. Omkostningene ved kjæremålstilsvaret settes skjønnsmessig til kr 2 500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Stiftelsen Modum Blaafarveværk betaler til staten v/Buskerud fylkesskattekontor i saksomkostninger for lagmannsretten 2.500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.