LB-1997-418
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-20 |
| Publisert: | LB-1997-00418 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Heggen og Frøland herredsrett Nr. 96-00479 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00418 A/01 - Anke til Høyesterett henvist til behandling, men deretter hevet da Justisdepartementet etter ny vurdering ga ankende part fritak fra militærtjeneste, HR-1998-00037C . |
| Parter: | Ankende part: Cato Iversen (Prosessfullmektig: Advokat Knut R. Lie). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Carl August Heilmann). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Jan Martin Flod, formann, 2. Lagdommer Johannes Smit, 3. Lagdommer Magne Spilde. Mindretall: lagdommer Spilde |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1 |
Saken gjelder spørsmålet om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner etter lov av 19 mars 1965 nr 3 §1.
Cato Iversen, født xx.xx.1976, søkte i brev av 29 oktober 1995 til Vernepliktsforvaltningen, Akershus, om å bli fritatt for militærtjeneste. Fra brevet hitsettes:
Arbeider fortiden som ventilasjonsmedarbeider. Da jeg nu er blitt innkalt til førstegangstjeneste i Luftforsvaret, må jeg be om fritagelse fra all militærtjeneste. Jeg er oppvokst som Jehovas vitne, og er derfor overbevist om at all form krig strider i mot min samvitighet "Jes. 2:2-4".
Etter å ha avgitt forklaring til politiet og i denne gitt nærmere opplysninger og redegjørelse for sine personlige forhold og bakgrunnen for søknaden om fritak for militærtjeneste, traff Justisdepartementet den 4 januar 1996 vedtak om å avslå søknaden. Da Iversen ikke avga erklæring om at han var villig til å oppfylle sin militære tjenesteplikt, reiste staten v/Justisdepartementet ved stevning av 3 september 1996 sak med påstand om at vilkårene for å frita Iversen for militærtjeneste i medhold av lov av 19 mars 1965 nr 3 § ikke var til stede. I tilsvaret påsto Iversen seg frifunnet idet vilkårene for å frita ham for militærtjeneste måtte anses oppfylt. Heggen og Frøland herredsrett avsa den 14 november 1996 dom med slik domsslutning: domsslutning:
Vilkårene for å frita Cato Iversen, født xx.xx.1976, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er ikke tilstede.
Cato Iversen har i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
Vilkårene for å frita Cato Iversen for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er til stede.
Staten v/Justisdepartementet har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:
Heggen og Frøland herredsretts dom av 14.11.96 stadfestes.
Ankeforhandling ble holdt den 8 januar 1998 på Mysen. Den ankende part møtte og avga forklaring. Videre avga to vitner forklaring. Begge parters prosessfullmektiger møtte. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
I herredsrettens dom er Cato Iversens politiforklaring og rapportskriver, lensmannsbetjent Herrebrødens kommentarer inntatt i sin helhet. Videre er i dommen inntatt Justisdepartementets avgjørelse og den begrunnelse som ble gitt for vedtaket om å avslå Iversens søknad.
Cato Iversen hevder at herredsretten har tatt feil såvel i bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Knut R. Lie, i det vesentlige anført:
Herredsretten har festet seg ved og understreket det betydelige avvik som synes å foreligge mellom Iversens overbevisning slik denne har fått uttrykk i politiforklaringen, og hans rettslige forklaring. Herredsretten har i for stor grad lagt vekt på de ord og formuleringer som er nedfelt i politiforklaringen, og har slik kommet til å se bort fra eller undervurdere andre forhold av faktisk karakter. Dette har ledet til den feilaktige konklusjon at Iversens overbevisning savner den styrke og fasthet som loven krever, til tross for at innholdet slik det fremgår av den rettslige forklaring, også etter herredsrettens oppfatning oppfyller kravene.
Det er således påkrevet å foreta en nærmere vurdering av Iversens overbevisning på bakgrunn av ulike forklaringer fra hans side. Hans personlighet har ikke en intellektuell legning, og hans moralske veivalg er mindre knyttet til tankemessige refleksjoner enn til det livsgrunnlag han mener å ha funnet gjennom sin mangeårige tilknytning til Jehovas Vitner. Hans medlemskap i Jehovas Vitner er en klar manifestasjon av en alvorlig overbevisning. Også lensmannsbetjent Herrebrøden som nedtegnet Iversens politiforklaring, har gitt uttrykk for den oppfatning at Iversen har en alvorlig overbevisning som forbyr ham å gjøre militærtjeneste. Iversen har en fast tro på Bibelen i samsvar med den forståelse som er alminnelig innen Jehovas Vitner, og han føler seg grunnleggende forpliktet av de bibelsteder som etter hans oppfatning klart formulerer bud rettet mot våpenbruk. At han viser toleranse overfor andres meninger og veivalg må ikke forståes som et tegn på at hans overbevisning ikke er alvorlig, men har sin forklaring i den generelle distanse som Jehovas Vitner holder til verden for øvrig.
Herredsretten har feilaktig tillagt Iversen en taktisk tilpasning av sin overbevisning til de krav som loven stiller. Tvil i så måte må under enhver omstendighet komme den vernepliktige til gode.
Det er vist til Eidsivating lagmannsretts dommer av 24 11 95 og 06 01 95, samt Agder lagmannsretts dommer av 10 06 97, 26 02 96, 30 05 94 og 24 03 94, samt Rt-1991-797.
Staten v/Justisdepartementet hevder at herredsrettens dom er riktig, dog slik at det kan stilles spørsmål ved om kravet til innholdet av Iversens overbevisning er oppfylt, og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Carl August Heilmann, i det vesentlige anført:
Flere vilkår må være oppfylt for at fritak for militærtjeneste kan kreves. Den alvorlige overbevisning må slik det fremgår av Høyesteretts dom i Singsaassaken, Rt-1979-1544, bygge på et klart pasifistisk grunnlag. Det pasifistiske standpunkt må enten det er basert på religiøse, moralske, politiske eller andre motiver være absolutt og reservasjonsløst. Videre må overbevisningen ha en slik styrke og fasthet at det å bruke våpen mot andre mennesker vil innebære en samvittighetskonflikt for den vernepliktige av så alvorlig karakter at hensynet til denne konflikt må gå foran også i den situasjon da verneplikten for alle andre blir en realitet. Det er videre etter Høyesteretts dommer i Rt-1996-509 og Rt-1996-513 klart at vilkåret om en grunnleggende pasifistisk holdning som fritaksgrunn må ha en videre rekkevidde enn at det bare for militærnekteren personlig fremstår som uriktig å gjøre militærtjeneste. Ut fra en konsekvent pasifistisk holdning må det være like uriktig at andre gjør militærtjeneste og dermed kan ta liv som at en selv gjør det. I motsatt fall synes nektelsen å være begrunnet i en individuell, subjektiv norm, uten base i et normsystem som forutsettes å ha mer allmenn gyldighet. Den vernepliktiges syn på andres overbevisning og praksis vil således få avgjørende betydning for vurderingen av om det foreligger en alvorlig overbevisning i lovens mening.
Endelig er det en forutsetning at den vernepliktiges overbevisning har en tilstrekkelig fasthet og styrke.
Det må for Iversens vedkommende som for andre vernepliktige foretas en konkret vurdering, der vedkommendes intellektuelle kapasitet og refleksjonsevne og andre forhold av personlig art inngår.
Etter statens oppfatning er det sentrale i Cato Iversens overbevisning ikke en pasifistisk grunnholdning, men forestillingen at han ikke skal bryte en subjektiv norm, knyttet til sitt trosforhold. Han har den grunnfestede oppfatning at det vil være i strid med Bibelens ord å utføre militærtjeneste og at han må følge budet for å oppnå evig liv.
Det er vist til Hålogaland lagmannsretts dom av 11 09 92, Eidsivating lagmannsretts dommer av 04 11 94 og 24 01 95 samt Rt-1996-572.
Lagmannsretten bemerker:
Etter lov av 19 mars 1965 nr 3 §1 kan en vernepliktig fritas for militærtjeneste dersom han ikke kan gjøre slik tjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Overbevisningen må etter rettspraksis ha et klart pasifistisk grunnlag, og standpunktet må være absolutt og reservasjonsløst. Videre må overbevisningen ha en slik fasthet og styrke at det å bruke våpen mot andre mennesker vil innebære en samvittighetskonflikt for den vernepliktige som er så alvorlig at hensynet til denne konflikt må gå foran også i den situasjon der verneplikten for alle andre blir en realitet, jf Rt-1979-1544.
Det er overbevisningen på domstidspunktet som er avgjørende, men både endring i oppfatning over tid og andre personlige forhold kan inngå i vurderingen av om lovens strenge krav er oppfylt. Endelig er det ikke tilstrekkelig at det bare for den vernepliktige selv fremstår som uriktig å gjøre militærtjeneste. Overbevisningen må ha en rekkevidde som innebærer at det for den vernepliktige også fremstår som like uriktig at også andre gjør militærtjeneste og dermed kan bli tvunget til å ta liv. Det er på det rene at en generell uvilje mot å ta liv, en følelse som er felles for de aller fleste, ikke er tilstrekkelig for å gi grunnlag for fritak.
Cato Iversen har for lagmannsretten forklart at han har vært medlem av Jehovas Vitner i ca 12 år, likesom sin mor, far, og en søster.
Iversen deler Jehovas Vitners bibelforståelse, som innebærer et absolutt forbud mot å ta liv. Jehovas Vitner aksepterer ikke at medlemmer av menigheten utfører militærtjeneste, idet dette utfra en riktig forståelse av de aktuelle bibelsteder innebærer at de selv utelukker seg fra menigheten. For øvrig har man en generell toleranse overfor andre menneskers valg. En bror av Cato Iversen har gjort militærtjeneste, og ifølge Cato Iversen er dette "opp til ham". Tilsvarende holdning inntar han til andre ikkevitner som gjør militærtjeneste. Catos far har også gjort militærtjeneste, men før han ble medlem av Jehovas Vitner, og i dag mener han at Cato ikke bør delta i det militære.
Cato Iversen anser seg i dag som pasifist. Hans standpunkt til militærtjeneste er basert på en tro som samsvarer med læren innen Jehovas Vitner. Dette innebærer at han som vitne har et påbud fra Gud om å nekte militærtjeneste. Dersom budet ikke overholdes vil dette få skjebnesvangre konsekvenser for den enkelte, og dette er avgjørende for Iversens standpunkt.
Etter lagmannsretten oppfatning oppfyller Iversen etter dette innholdskravet når det gjelder alvorlig overbevisning om ikke selv å ta liv.Spørsmålet er om han også har en alvorlig overbevisning om at det er uriktig at andre gjør militærtjeneste og derved kan bli tvunget til å ta liv, slik dette nå er fastlagt av Høyesterett i dommene inntatt i Rt-1996-509 og Rt-1996-513, Rt-1996-572 og Rt-1997-403, Rt-1997-407 og Rt-1997-410.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder dette spørsmål.
Flertallet, lagmann Flod og lagdommer Smit, finner at Cato Iversen ikke oppfyller kravet til fritak.
Etter flertallets oppfatning er Cato Iversen påfallende dårlig orientert om aktuelle militærpolitiske problemstillinger. Ut over henvisninger til sin tro har han heller ikke kunnet redegjøre nærmere for eller gi uttrykk for refleksjoner av mer allmenngyldig karakter i tilknytning til sitt standpunkt. Han vegrer seg for å gi uttrykk for oppfatninger om andres syn på militærtjeneste og har heller ikke kunnet gi uttrykk for noen oppfatning om hans eget syn skal ha gyldighet for andre.
Cato Iversens evne til refleksjon og drøftelse av prinsipielle spørsmål har fremstått som lite utviklet. I seg selv skal dette ikke være til hinder for å ha en alvorlig overbevisning knyttet til en samvittighetskonflikt i forbindelse med å utføre militærtjeneste. Dette til tross har flertallet ut fra en konkret vurdering ikke kunnet se at Cato Iversen har en alvorlig overbevisning av et slikt innhold og av en slik fasthet og styrke at lovens vilkår for fritak er tilfredsstilt.
Mindretallet, lagdommer Spilde, finner at Cato Iversen oppfyller kravet til å bli fritatt.
For å bli fritatt må overbevisningen ha "det innhold at det tas avstand fra andres utførelse av militærtjeneste", jf Rt-1996-513. Hva det nærmere bestemt ligger i at den vernepliktige må ta avstand fra at andre utfører militærtjeneste, er behandlet i senere dommer i Rt-1997-403, Rt-1997-407 og Rt-1997-410. Kravet går ikke lenger enn til at vedkommende må finne det uriktig at landet har et militært forsvar og at andre gjør tjeneste i dette. Det diskvalifiserer ikke at den vernepliktige respekterer at andre har en annen oppfatning enn han selv og at de velger å gjøre militærtjeneste. Det står åpent å tolerere andres standpunkt.
Cato Iversen har som sin oppfatning at det er opp til andre hva de velger å gjøre. Standpunktet er en konsekvens av det religiøse syn hos Jehovas Vitner som alltid i Norge har blitt akseptert som tilstrekkelig nektelsesgrunn. På spørsmål formulerte han det slik at han mener det er galt at andre griper til våpen, men det er opp til dem selv. Han ble også spurt om hvilke råd han ville gi når noen skulle inn i det militære og svarte at det er opp til dem om de vil gå inn. Selv vil han ikke gå inn.
I herredsretten forklarte han at han ikke kan akseptere krig eller vold i noen form. Han tar avstand fra all voldsanvendelse. Han mener at vi ikke skal ha forsvar i Norge.
Iversens syn må etter mindretallets mening forstås som respekt for andres oppfatning. Han tolererer deres standpunkt, men har som grunnleggende oppfatning at det er galt å gripe til våpen også for andre. Denne grunnleggende oppfatning er forankret i hans tro. Den fremstår som hans alvorlige overbevisning, og har slik styrke og fasthet som kreves etter loven. Det kreves ikke at standpunktet er resultat av noe dypere refleksjon eller drøftelse av prinsipielle spørsmål.
Etter flertallets standpunkt blir herredsrettens dom å stadfeste.
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes.