LB-1997-499
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-03 |
| Publisert: | LB-1997-00499 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr. 96-2264 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00499k. |
| Parter: | Kjærende part: Monica Schilvold (Prosessfullmektig: Advokat Leif Ericsson). Kjæremotpart: Automo Kontroll AS (Prosessfullmektig: Advokat Stein Bjarne Eikeland). |
| Forfatter: | Lagdommer Jørgen Fr. Moen. Lagdommer Jan Hein Eriksen. Lagdommer Iver Huitfeldt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §177, §172, §179, §181 |
Saken gjelder kjæremål over ilagte saksomkostninger etter tvistemålsloven §177.
En Opel Corsa personbil tilhørende Monica Schilvold ble den 18.9.1995 parkert på et privat parkeringsområde på Skøyen uten at tilstrekkelig avgift på forhånd var betalt. Bileieren ble avkrevet tilleggsavgift med kr 300. Hun opplyste overfor det firmaet som innkrevet tilleggsavgift, Automo Kontroll AS, at det ikke var hun som hadde kjørt bilen og parkert på vedkommende parkeringsområde den 18.9.1995. På forespørsel på Automo Kontroll AS var hun ikke villig til å oppgi navnet på den som førte bilen.
Etter uttatt forliksklage ble saken den 18.9.1996 behandlet i Bærums forliksråd. Monica Schilvold var representert ved ektefellen, Arnulf Schilvold. Han opplyste ikke hvem som angjeldende dag hadde ført bilen.
Ved forliksrådets dom ble Monica Schilvold dømt til å betale gebyret og saksomkostninger.
Monica Schilvold brakte saken inn for Asker og Bærum herredsrett ved stevning av 4 november 1996. I stevningen er oppgitt at det var hennes sønn som førte personbilen.
I tilsvar av 14 november 1996 nedla Automo Kontroll AS påstand om at saksøker skulle frifinnes etter at det var blitt brakt på det rene at hun ikke hadde ført personbilen angjeldende dag.
Asker og Bærum herredsrett avsa den 13 desember 1996 uten forutgående muntlig forhandling dom med slik domsslutning:
1. Saksøker frifinnes.
2. Saksøker dømmes til å betale saksomkostninger med kr 2490,- til Automo Kontroll AS.
Dommen ble i rett tid påanket til Borgarting lagmannsrett. Førstelagmannen i ga i brev til ankende parts prosessfullmektig av 17 februar 1997 ikke samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Saken ble etter dette tatt under behandling som kjæremålssak for lagmannsretten. Det bemerkes at kjæremålsfristen, to uker, er overholdt slik at kjæremålet er rettidig.
Kjærende part har gjort gjeldende at tvistemålsloven §177 ikke kan anvendes i saken. Dette gjelder såvel første ledd som annet ledd. Det foreligger ikke noe rettsstridig adferd eller forsømmelse fra den kjærende parts side. Hun har ingen undersøkelses- eller forklaringsplikt overfor parkeringsselskapet for så vidt angår hvem som førte hennes personbil.
Dertil gjelder tvistemålsloven §177 første ledd utelukkende utgifter under saken. Dette innebærer at bestemmelsen ikke kan få anvendelse siden det allerede i stevningen ble opplyst hvem som parkerte hennes bil. Det vises bl a til Rt-1981-1198.
Motparten hadde kort tid etter at bilen ble parkert den 18.9.1995 fått underretning om at bileieren ikke hadde parkert bilen og derfor ikke var ansvarlig for kontrollavgiften.
Motparten skulle av herredsretten vært tilkjent fulle saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd.
Det er Car Park AS som eventuelt er rette innehaver av krav på parkeringsavgift. Automo Kontroll AS var ikke innehaver av kravet og kan ikke avkreve en bileier tilleggsavgift.
Den kjærende part har nedlagt slik endelig påstand:
1. Herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves.
2. Monica Schilvold tilkjennes saksomkostninger for herredsretten med kr 5 000 og for lagmannsretten med kr 2 500 med tillegg av kjæremålsgebyret.
Automo Kontroll AS har tatt til motmæle og for lagmannsretten anført at Automo Kontroll AS er rett saksøker idet selskapet etter fast praksis får seg overdratt fra Car Park AS alle krav på personer som parkerer uten betaling av avgift.
Når det gjelder herredsrettens omkostningsavgjørelse er parten enig med retten selv om den muligens burde ha presisert hvilke bestemmelse i tvistemålsloven §177 som var benyttet. Etter partens syn må såvel første som annet ledd kunne anvendes i saken.
Det sentrale er at den kjærende part på tross av en rekke forespørsler nektet å oppgi navnet på den person som førte hennes personbil. Motparten hadde således ingen annet mulighet enn å bringe saken inn for forliksrådet. Motparten ble ved den kjærende parts forsømmelse eller utilbørlig vidløftiggjøring av saken påført unødige utgifter som må kunne kreves erstattet i henhold til tvistemålsloven §177.
Motparten har nedlagt slik påstand:
Kjæremålet forkastes.
Motparten har videre påstått dekket sine omkostninger i forbindelse med kjæremålstilsvaret med i alt kr 2 250 eller etter rettens skjønn.
Lagmannsretten bemerker:
I kjæremål over omkostningsavgjørelser er lagmannsrettens kompetanse begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Dette innebærer at lagmannsretten i utgangspunktet bare kan prøve om herredsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven. Lagmannsretten kan også prøve saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen.
Lagmannsretten finner ikke at det er noen feil ved herredsrettens saksbehandling eller at avgjørelsen om at kjærende part ikke ble tilkjent saksomkostninger er i strid med loven.
Når det gjelder spørsmålet om å ilegge Monica Schilvold saksomksotninger er herredsrettens begrunnelse som følger:
Etter dette gjenstår spørsmålet om saksøkte skal gis medhold i sitt krav om dekning av saksomkostninger. Retten er kommet til saksøker ved sin unnlatelse av å opplyse navnet på den som førte bilen, har voldt saksøkte utgifter, og finner å pålegge saksøkte å erstatte disse uten hensyn til sakens utfall, jf tvistemålsloven §177.
Det fremgår av rettens slutning at retten i det siterte avsnitt ved en trykkfeil har skrevet "saksøkte" isteden for "saksøker".
Herredsretten angir ikke om den har benyttet første eller annet ledd i tvistemålsloven §177. Det er heller ikke opplyst om retten har bygget på at saksøker har voldt saksøkte utgifter ved rettsstridig adferd under saken eller ved forsømmelse. Det er heller ikke tatt stilling til om saksøktes omkostninger er påført parten under eller før saken.
Lagmannsretten finner etter dette at herredsrettens begrunnelse er så knapp at lagmannsretten ikke har mulighet for å prøve om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven.
Herredsrettens dom punkt 2 blir etter dette å oppheve. Saken hjemvises til herredsretten for fortsatt behandling der.
Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utsettes til den kjennelse som avslutter saken jf tvistemålsloven §179 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom punkt 2 oppheves. Saken hjemvises til herredsretten for fortsatt behandling der.
2. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utsettes til den kjennelse som avslutter saken.