LB-1997-722

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-03-04
Publisert:	LB-1997-00722
Stikkord:	Forsikringsavtale
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 96-03597 A/65 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00722 A/03.
Parter:	Ankende part: Zurich Protector Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Eivind Kogstad). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan-Arne Isaksen).
Forfatter:	Lagdommer Eystein F. Husebye, formann. Konstituert lagdommer Erik Skedsmo. Ekstraordinær lagdommer Finn Backer. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1989) §18-5, §18-6, Tvistemålsloven (1915) §153, §174, §180, §86, Avtaleloven (1918) §36, Folketrygdloven (1966) §11-4, Sjømannsloven (1975), Foreldelsesloven (1979) §10, §13-11, §2-1, §8-5, §9-3, Folketrygdloven (1997) §13-3

Saken gjelder krav om utbetaling av erstatning etter trygghetsforsikring for sjømenn.

A er 60 år gammel og har tre voksne barn. Etter endt Framhaldsskole gikk hun inn i arbeidslivet som butikkekspeditrise på hjemstedet X. Hun traff en hollandsk mann, som senere ble hennes ektemann, og flyttet som 19-åring til Holland der hun i ca to år var ansatt som au pair ved den norske ambassaden. Hun og mannen flyttet da tilbake til X, hvor hun fikk arbeid som rengjøringsassistent, et arbeid hun hadde i ca 15 år.

Da hun var 39 år brøt hun ut av ekteskapet, og flyttet med to av barna til Oslo. De første årene i Oslo arbeidet hun fortsatt i rengjøringsbransjen. Hun var blant annet inspektør i vedlikeholdsavdelingen ved Kværner Brug. For å tjene mer søkte hun arbeid som oldfrue ved - - Line (nå - - Line), og hun fikk i 1982 hyre som oldfruevikar på M/S - - . Fra 1986 ble hun fast forhyret på båten som oldfrue.

Hun arbeidet her, de seneste årene med noen sykeavbrudd, frem til sommeren 1989. Samme høst søkte hun om uførepensjon fra Folketrygden, og fikk søknaden innvilget i 1990. Hun ble tilkjent 100% uførepensjon, med virkning fra 1 april 1989. Ved behandlingen av søknaden fant rådgivende lege for Oslo Trygdekontor at "primær fibromyalgi" var en av flere mulige diagnoser som kunne være årsak til As uførhet.

Hun giftet seg på nytt i 1994 og flyttet til Y. Etter separasjon i desember 1997 flyttet hun tilbake til Oslo, hvor hun bor nå.

A ble første gang sykeavmønstret som oldfrue i mars 1986, og da for en tidsperiode av ca 7 måneder. Hun led da av store muskel- og leddsmerter. I mai 1988 ble hun sykeavmønstret på nytt, nå for ca 10 måneder, frem til april 1989. Hun gikk nå over på attføring. Under attføringen samme vår forsøkte hun å gjenoppta arbeidet på M/S - -, men nå i et mindre fysisk krevende arbeid som purserassistent. Attføringsforsøket måtte oppgis da smertene hennes blusset opp igjen også i dette arbeidet. A avmønstret i juli 1989. Hun har senere ikke vært i fast arbeid.

I Juni 1992 reiste hun krav om erstatning mot - - Line AS for tap i fremtidig erverv og varig men, med ca 2.8 millioner kroner. Forliksklage ble uttatt mot rederiet i juli samme år. Kravet var begrunnet med at hun var blitt utsatt for mobbing og sexpress ombord på M/S - -, og at dette var hovedgrunnen til at hun pådro seg sykdommen fibromyalgi. Kravet ble avslått av rederiet. Oslo Forliksråd henviste saken til retten i oktober 1992. Senere er kravet mot rederiet ikke fulgt opp i retten.

As daværende advokat innga samme sommer, etter forslag fra rederiet, krav om utbetaling etter Trygghetsforsikringen. Denne forsikringsdekning var blitt opprettet i 1986 av partene i arbeidslivet, i dette tilfelle Norsk Sjømannsforbund og Arbeidsgiverforeningen for skip og offshorefartøyer (ASO). Ordningen ble administrert av Grieg Insurance K/S, Oslo.

Advokatens første skriftlige melding om kravet ble mottatt av Grieg Insurance den 13 juli 1992. Melding på fastsatt skjema for Trygghetsforsikringen ble inngitt i påfølgende måned, og kravet ble nå opptatt til behandling hos Grieg Insurance. I meldingsskjemaet ble sykdommens art oppgitt å være fibromyalgi, og at den var konstatert første gang i mai 1986. Meldingsskjemaet må antagelig forstås slik at kravet omfattet både forsikringsmessig dekning som yrkesskade, og dekning på grunn av tap av helseattest. På skjemaet var tidspunktet for når legelisens ble inndratt oppgitt til å være høsten 1989.

As krav ble avslått av Grieg Insurance i september 1992. Begrunnelse var at hun led av en vanlig sykdom (ikke yrkessykdom), og at denne var oppstått i 1986, da tap av helseattest på grunn av vanlig sykdom ikke ga forsikringsmessig dekning etter vilkårene. Slik dekning ble først inntatt i vilkårene fra 1 januar 1987. Etter en forespørsel fra fru As advokat ble avslaget opprettholdt i et senere brev i samme måned, men her ble det gjort oppmerksom på at dersom sykdommen ble godkjent av trygdekontoret som yrkessykdom, kunne hennes krav være erstatningsberettiget. Dette brev ble, såvidt lagmannsretten kan se, ikke fulgt opp av fru A eller hennes advokat.

Etter et advokatskifte, gjenopptok fru As nye advokat, Jan-Arne Isaksen, saken. På hans initiativ ble det i november 1993 fremlagt legeerklæring fra As lege, Terje Lie. Han er autorisert sjømannslege og berettiget til å avgi helsegodkjennelse for sjømenn. I følge denne erklæringen var det ikke fibromyalgi som var årsaken til at A ble arbeidsufør, men symptomer forenlige med diagnosen PostTraumatisk-Stress-Forstyrrelse. Fra hans erklæring gjengis følgende:

Det er ikke sykdommen fibromyalgi som er årsak til at ovennevnte ikke kan godkjennes helsemessig som arbeidstaker på skip. De fibrosittlignende plagene hun hadde var et direkte uttrykk for det psykiske stress hun var utsatt for ombord av sine overordnede. Hun ble direkte mobbet av overordnede offiserer som til enhver tid låste seg inn på hennes lugar (også midt på natten) og tvang henne til å utføre spesielle tjenester som f.eks. stryking av deres personlige klær og andre ting som ikke inngikk i hennes arbeidsinstruks. Det ble også forlangt at hun skulle komme på mannlige offiserers lugar og servere mat o.l.

Hun ble utsatt for et betydelig seksualpress av mannlige overordnede offiserer og kunne aldri føle seg trygg for trakassering.

Det dreier seg altså om en regelrett mobbing på arbeidsplassen som resulterte i muskelspenninger med sekundær hodepine, søvnvansker, åndenød o.l.

Muskelspenningene er idag ikke til stede, men hun er fortsatt plaget av mareritt med gjenopplevelser av trakasseringen ombord, angst og skvettenhet. Dette er symptomer som er forenlige med diagnosen: Post-Traumatisk-Stress-Forstyrrelse.

Det er en overveiende sannsynlig årsaksssammenheng mellom mobbingen på arbeidsplassen ombord og de plagene hun fikk som til slutt gjorde henne udyktig som arbeidstaker på skip.

Det er derfor ingen tvil om at det dreier seg om en yrkessykdom.

Med grunnlag i den nye legerklæringen begjærte advokat Isaksen i brev av januar 1994 til Grieg Insurance saken gjenopptatt. Grieg Insurance opprettholdt i mars samme år sitt tidligere avslag fra september 1992, hvoretter A anket saken inn for Skadenemden for Trygghetsforsikringen i september 1994. Under saksforberedelsen for skadenemnda fasthold dr Lie sin diagnose, og i brev til Grieg Insurance av 27 mars 1995 skrev han følgende:

Pas. ble sykmeldt av undertegnede sommeren -88 pga. plager forenlig med fibrositt. Denne diagnosen ble stillet etter besøk hos flere reumatologer.

Jeg har hatt noe kontakt med henne etter at hun sluttet å seile pga. disse plagene. Det viste seg at de fibrosittliknende plagene forsvant ganske raskt etter at hun sluttet å seile og i ettertid mener jeg å kunne si med ganske stor sikkerhet at den diagnosen spesialistene stilte var gal.

Etter å ha hørt om hvordan hun ble trakassert og mobbet ombord, finner jeg at plagene overveiende sannsynlig er funksjonelle, dvs. av psykosomatisk natur.

Dette forsto jeg etter en konsultasjon 261093 hvor det gikk fram at de typisk fibrosittliknende plagene var borte.

Det er riktig at jeg vurderer hennes plager som følge av mobbing i arbeidslivet. Pga. omstendigheten tviler jeg på at hennes arbeidsgiver har meldt dette som yrkessykdom til Trygdekontoret, men det kan undersøkes ved henvendelse til Trygdekontoret. Det går nok an å søke også i ettertid dersom arbeidsgiver ikke har meldt dette. Det er imidlertid erfaringsmessig ikke lett å oppnå godkjennelse fra

Trygdekontoret i slike saker fordi det er vanskelig å bevise årsakssammenhengen.

Grieg Insurance innhentet også en uttalelse fra dr Lie, datert 16 oktober 1995, om at A ikke var "hyrenektet for arbeid til sjøs i følge hyrenekteregisteret født xx.xx.95." I møte den 17 oktober 1995 fattet nemnda slik enstemmig vedtak:

1. Permanent tap av legegodkjennelse foreligger ikke.

2. Konstateringstidspunktet for lidelsene som har medført uførhet var konstatert før forsikringen tråtte i kraft.

I brev av 31 oktober 1995 til advokat Isaksen gir Grieg Insurance disse utfyllende opplysninger om skadenemndas avgjørelse:

Vedlagt oversendes referat fra møte i skadenemden den 17.d.m. vedrørende ovennevnte.

Nemdens enstemmige konklusjon er at Ruth von Domsburg Svendsen ikke formelt har tapt sin legegodkjennelse, og konstateringstidspunkt for den lidelsen som har medført uførhet var før forsikringen tråtte i kraft. Forsikringsgiver opprettholder derfor sitt avslag på erstatning.

Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at dersom Deres klient ikke er enig i nemdens avgjørelse må De anlegge sak innen 6 måneder etter mottakelsen av dette brev. Hvis fristen ikke overholdes, vil enhver mulig rett til erstatning være bortfalt, jfr. FAL §8-5 og §18-5.

Ved stevning til Oslo byrett av 29 april 1996 påsto A seg tilkjent erstatning etter Trygghetsforsikringen oppad begrenset til 2 millioner kroner fra Protector Forsikring AS. Selskapet, som tidligere het Atlantica Forsikring AS, påsto seg frifunnet.

Oslo byrett avsa dom i saken den 29 januar 1997 med denne domsslutning:

1. Protector Forsikring AS v/styrets formann v/Grieg Insurance KS betaler erstatning til A Svendsen med kr 860 000 - åtte hundre og seksti tusen.

2. Saksøkte ilegges saksomkostninger med kr 46 670 - førti seks tusen seks hundre og sytti.

3. Oppgjørstidspunktet for kravene i punkt 1 og 2 foran er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Protector Forsikring (nå Zurich Protector Forsikring AS) har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett idet det gjøres gjeldende at det foreligger feil ved byrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. A har tatt til motmæle. Hovedforhandling i saken ble holdt i dagene 27 og 28 januar 1999. Dr Terje Lie ble avhørt som vitne, og den oppnevnte sakkyndige, psykiater Pål H. Herlofsen, avga sakkyndig forklaring. Det ble forøvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saken står i noe endret skikkelse for lagmannsretten. Først og fremst har lagmannsretten en sakkyndig psykiaters vurdering å støtte seg til når det gjelder As diagnose, og årsaken til hennes arbeidsuførhet. Dernest foreligger nå en avgjørelse fra Fredrikstad trygdekontor som i vedtak av den 25 september 1997 har avslått å godkjenne As sykdom som yrkessykdom etter folketrygdloven. Vedtaket er den 28 desember 1998 stadfestet av Fylkestrygdekontoret i Østfold. Nytt for lagmannsretten er videre at den ankende part også gjør gjeldende at kravet om forsikringsutbetaling er meldt for sent og at kravet er foreldet. En anførsel om foreldelse var medtatt i ankende parts tilsvar til byretten, men i følge ankeerklæringen ble den avskåret ved byrettens behandling. Lagmannsretten har ikke nærmere opplysninger om grunnen til dette.

Den ankende part har i det vesentlige anført:

Byretten har uriktig lagt til grunn at A lider av en yrkessykdom. Den etterfølgende behandling av dette spørsmål i trygdesystemet viser at dette ikke er riktig. Hun lider heller ikke av en sykdom som kan likestilles med yrkessykdom. Sykdommer som kan likestilles med yrkessykdom er spesielt regnet opp i egne forskrifter, fastsatt med hjemmel i folketrygdlovens §11-4. Fru As sykdom omfattes ikke av disse forskrifter.

Det foreligger derfor ikke grunnlag for dekning etter trygghetsforsikringen punkt 2 og 3.

Subsidiært gjøres gjeldende at hennes lidelse ble konstateret utenfor den perioden som ankende part svarer for, enten før 1 juni 1986 eller etter 31 mars 1989.

Ytterligere subsidiært gjøres gjeldende at kravet er meldt for sent, og at det dessuten er foreldet, jf FAL §18-5 og §18-6. Det er ikke grunnlag for en anførsel om at forsikringsordningen ikke var kjent blant de ansatte. Opplysning om denne var inntatt i tariffavtalen, og rederiet sendte hvert år ut brosjyremateriell til skipene om forsikringsdekningen.

Det foreligger heller ikke grunnlag for forsikringsmessig dekning på grunn av tap av legegodkjennelse, selv om en finner å kunne legge til grunn at A de facto anses å ha tapt legegodkjennelse etter uføretidspunktet 1989/1990.

De lidelser som hun pådro seg må anses konstatert allerede i mars 1986, da hennes plager er beskrevet i hennes legejournal. På dette tidspunkt var forsikringsordningen ikke trådt i kraft.

Dersom en legger til grunn at tapet av legelisens skyldes de lidelser som senere er beskrevet av dr Lie og den sakkyndige, må disse under enhver omstendighet anses konstatert etter at ankende part gikk ut av forsikringsordningen som forsikringsgiver. Kravet skulle i tilfelle ha vært rettet mot Vesta som trådte inn som forsikringsgiver fra 1 april 1989.

Subsidiært gjøres gjeldende at også dette kravet er meldt for sent og at det er foreldet, jf FAL §18-5 og §18-6.

Zurich Protector Forsikring AS har nedlagt denne påstand:

Zurich Protector Forsikring AS frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12 % rente.

A har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er riktig såvel når det gjelder bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen.

As sykdom må anses som en yrkessykdom. Det er ikke avgjørende at det nå foreligger en avgjørelse i trygdesystemet som sier det motsatte, fordi trygdesystemet og forsikringsordningen er to adskilte dekningsordninger. A har forøvrig heller ikke avgjort om avgjørelsen fra Fylkestrygdekontoret i Østfold skal innankes for Trygderetten, og saken er derfor ikke endelig rettslig avgjort.

Under enhver omstendighet må den lidelse fru A lider av kunne likestilles med en yrkessykdom, jf trygghetsforsikringens punkt 3 første ledd.

A har dessuten krav på dekning på grunn av tap av legegodkjennelse. Etter forskrifter til sjømannsloven skal enhver som gjør tjeneste på skip legge frem erklæring om at han ikke har sykdom eller noen fysisk eller psykisk mangel som gjør ham uskikket. Også tap av legegodkjennelse på grunn av psykiske lidelser må derfor gi krav på forsikringsmessig dekning.

Tapet av legegodkjennelse for fru A kan tidfestes til tidligst oktober 1989. I en legeerklæring til Folketrygden erklærte dr Lie dengang at hun hadde nedsatt arbeidsevne med 50%. Etter tidligere sykmeldinger i 1986 og i 1987 erklærte han henne begge ganger for frisk, og hun gjenopptok arbeidet ombord.

Etter FAL §9-3 jf §2-1 påhviler det arbeidsgiver å informere om forsikringsordningen til de ansatte som dekkes av denne, og A var ikke kjent med forsikringsordningen i 1989.

Kravet er ikke meldt for sent, og det er ikke foreldet. Det fremgår av forsikringsordningens punkt 12 at saken ikke kan bringes inn for domstolene mens den står for skadenemnda, som er et representativt organ.

Det må legges vekt på at partene i saken ikke er likeverdige i forholdet. Dersom vilkårene virker urimelig, er det grunnlag for domstolssensur av disse. Avtalelovens §36 er derfor anvendelig.

Det kan ikke være riktig at en sikret etter forsikringsordningen skal risikere at han reiser krav mot feil selskap fordi en ny forsikringsgiver har overtatt forsikringen. Dette ble forøvrig tatt opp med Grieg Insurance, som i brev av 24 april 1995 til advokat Isaksen opplyste at Protector Forsikring AS ville være part i en eventuell sak.

A har nedlagt denne påstand:

1. Oslo byretts dom av 29.01.97 stadfestes med tillegg av 12% rente p.a. fra 2 uker fra byrettens forkynnelse.

2. Ankende part dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten har vurdert As arbeidsuførhet, og hva den kan skyldes. A har for retten forklart at hun ble utsatt for omfattende sexpress og mobbing fra offiserer ombord på M/S - - . Forsikringsselskapet, på sin side, bestrider ikke at A ble utsatt for slikt sexpress og mobbing. Lagmannsretten finner, i det vesentlige, å kunne legge hennes beskrivelse av hva hun ble utsatt for ombord til grunn for avgjørelsen. Rederiet - - Line AS, tidligere - - Line, er ikke part i saken, og det har heller ikke vært ført vitner fra ledelsen eller besetningen ombord.

A fremtrer i dag som en tilsynelatende frisk og positivt innstilt kvinne. Rettens inntrykk av henne understøttes ved hennes egen forklaring i retten, av hennes faste leges forklaring og den sakkyndiges forklaring. I følge fru A er de symptomer som dannet grunnlaget for sykmeldingene mens hun var forhyret på M/S - -, som ledd- og muskelsmerter, partielle lammelser i ben og armer etc, i dag borte. Også dette bekreftes av dr Lie og den sakkyndige.

På den annen side er den sakkyndiges konklusjon at A fortsatt er 100% arbeidsufør, en konklusjon som støttes av dr Lie, og av fru A selv. Hun fremholdt for retten at når hun blir noe stresset får hun tilbake de samme lammelser i armene som utgjorde endel av symptomene hun fikk da hun var ombord i M/S - - .

Byretten la til grunn for sin avgjørelse at A lider av PostTraumatisk-Stress-Forstyrrelse. Denne diagnose var i overensstemmelse med dr Lie's konklusjon i legeerklæring som er inntatt foran. I hans forklaring for lagmannsretten fastholdt han at den opprinnelige diagnosen fibromyalgi var feilaktig, og at A s arbeidsuførhet heller må tilskrives mer angstrelaterte reaksjoner hos henne, gradvis innarbeidet som en mekanisme og som en reaksjon på vedvarende sexpress og mobbing ombord på båten. I sin forklaring ga han også sin tilslutning til den sakkyndiges vurderinger.

Som oppnevnt sakkyndig har psykiater Pål H. Herlofsen kommet til at den trakassering og mobbing A ble utsatt for, og følgetilstanden av dette, ikke synes å fylle kriteriene for en Post Traumatisk Stressforstyrrelse, men at hun lider av en somatoform plage. I sin sakkyndige erklæring, side 11, uttaler han blant annet følgende om dette:

Det synes således som om A Svendsen klart har en somatoform plage.

Kompliserende for henne blir det imidlertid at hun av leger faktisk fikk stilt en diagnose på medisinsk basis og at hennes uføretrygd ble basert på denne.

Den sakkyndige vil dog klart mene at diagnosen som ble lagt til grunn for uførheten pr. i dag ikke lenger er korrekt og at hennes uførhet nok primært ikke skyldes hennes nevrologisk lidelse, men en klar somatoform lidelse og altså fører mer inn i psykiatrien enn inn i nevrologien. Rent praktisk får imidlertid dette ingen konsekvenser for hennes trygdemessige uførhet da hun pr. idag åpenbart ikke er arbeidsfør.

I sin sakkyndige forklaring for retten fremholdt dr Herlofsen at selv om A har gjennomgått vanskelige perioder i sitt liv, og særlig etter bruddet med den første ektemannen, utgjorde arbeidsforholdene ombord hovedårsaken til hennes arbeidsuførhet. Det harde fysiske slitet ved selve arbeidet som oldfrue ga henne muskelplager, men hans konklusjon var at hun hadde holdt ut i arbeidet dersom hun ikke var blitt utsatt for sextrakasseringene. Virkningen av disse var at hun aldri fikk hvile ut på frivakter og at hun ikke hadde mulighetene for et "privat revir" ombord. Det var derfor spenning og angst over lang tid som har gitt henne diagnosen og gjort henne arbeidsufør, selv om hun ikke er ufør i medisinsk forstand. Selv har hun ikke hatt innsikt i grunnen til sine plager, mente dr Herlofsen.

Lagmannsretten legger den sakkyndiges vurderinger til grunn. De er i overensstemmelse med de forhold retten selv kan bedømme, også hva gjelder grunnen til hennes arbeidsuførhet. De personlige trakasseringer A ble påført ombord i M/S - - var åpenbart graverende. De må ha vært en sterk personlig belastning. Hun forklarer at den som ikke var innstilt på å delta på interne fester, og aksepterte sexpresset, istedet ble grovt mobbet. Hennes ønske om å bli holdt utenfor denne ukulturen ble ikke respektert. Problemet ble desto større for A fordi det var fra sine egne overordnede hun ble trakassert på denne måten. Hun manglet derfor den støtte og hjelp ombord som lederne skulle gitt henne.

Lagmannsretten går nå over til den rettslige vurdering av A s krav om erstatning.

Som referert foran er saken bedre opplyst enn den var for byretten. Lagmannsretten trekker den konklusjon av sakens opplysninger at A ikke lider av en yrkesskade eller yrkessykdom i den rettslige betydning som Trygghetsforsikringens vilkår, punkt 2 og 3, har. Trygghetsforsikringens punkt 3, de to første setningene, lyder slik:

Med yrkesskade forstås legemsskade eller sykdom som må anses forårsaket av arbeidsulykke som går inn under Lov om Folketrygd kap. 11. Med yrkessykdom forstås sykdom som etter regler i h.h.t. Folketrygdlovens paragraf 11-4 nr. 1 er likestilt med yrkesskader.

I den nye folketrygdloven av 1997 er det i §13-3 tredje ledd inntatt bestemmelse som lyder:

"Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel/skjelettsystemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid."

Bestemmelsen er ny, men er en kodifikasjon av gjeldende rett før loven kom, se Asbjørn Kjønstads kommentar til loven, note 17 til §13-3. Både Fredrikstad trygdekontor og Fylkestrygdekontoret i Østfold har lagt denne forståelse til grunn for sine avgjørelser. Denne forståelse får også støtte av Rikstrygdeverket i et brev til ankende parts prosessfullmektig av 15 oktober 1998. Det heter blant annet her:

Forøvrig tilføyes at etter folketrygdloven §13-3 siste ledd vil bl.a. lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske belastninger eller påkjenninger over tid, ikke regnes som yrkesskade.

Bestemmelsen finnes bl.a. kommentert i Rikstrygdeverkets rundskriv til kapittel 13, side 25 følgende, Ot.prp.nr.29 1995-1996, side 130 og i Asbjørn Kjønstad: folketrygdloven med kommentarer, side 480 følgende.

As prosessfullmektig opplyste til retten at en ikke hadde endelig vurdert om vedtaket til Fylkestrygdekontoret i Østfold skulle innankes for Trygderetten. Lagmannsretten finner at dette ikke har betydning for avgjørelsen, idet retten finner det klart at As sykdom ikke kan klassifiseres som en yrkessykdom som gjør henne berettiget til erstatning etter Trygghetsforsikringens punkt 2. Kravet kan derfor ikke gis medhold på dette grunnlag.

Neste spørsmål er om A er berettiget til erstatning for tap av legelisens eller legegodkjennelse i henhold til punkt 5 i forsikringsvilkårene.

Klagenemnda avslo dette kravet, primært fordi det ikke forelå permanent tap av legegodkjennelse. Det vises til den siterte erklæring foran fra dr Lie, datert 16 oktober 1995, om at det ikke forelå hyrenekt i følge hyrenektregisteret.

Lagmannsretten ser det slik at As rett til forsikringsmessig dekning ikke faller bort i og med at det ikke foreligger en formell nektelse til ta hyre p.g.a. sykdom, såfremt hennes krav forøvrig faller inn under vilkårene. Det legges her til grunn som uomtvistet at hun ikke ville fått legegodkjennelse av dr Lie, som autorisert sjømannslege, til å ta hyre ombord igjen etter at hun ble meddelt uføretrygd i 1990. Det vises til hans forklaring om at han anser henne 100% arbeidsufør. Det legges derfor til grunn at det siden 1990 foreligget en faktisk hyrenektelse for A.

Etter vilkårenes punkt 5 b) er retten til dekning for tapt legegodkjennelse videre betinget av at skaden/sykdommen ble konstatert etter at forsikringen trådte i kraft.

Partene er enige om at forsikringsordningen trådte i kraft 1 juni 1986. Før dette tidspunkt forelå ikke forsikringsdekning. Partene er videre enige om at etter 1 januar 1987 gir sykdom uansett årsak rett til forsikringesmessig dekning, mens det før dette tidspunkt måtte foreligge en yrkessykdom for å gi rett til slik for dekning.

Lagmannsretten legger til grunn for sin vurdering de opplysninger som nå foreligger om utviklingen av fru As sykdom. Disse viser at det ikke er dokumentert skader eller sykdomstilstander hos henne før hun tok hyre på M/S - - i 1982. Retten har da også i sin bevisvurdering tidligere konkludert med at hennes arbeidsuførhet skyldes forholdene ombord på skipet. As første lengre sykeavmønstring inntraff først etter ca fire år, fra mars 1986 og frem til juni 1987. I denne perioden fikk hun stilt diagnosen fibromyalgi eller fibrositt av neurologer, en diagnose som dr Lie senere fant var feil og som den sakkyndige har erklært uriktig. Det vises til at den sakkyndige fremholdt for retten at fru As muskel- og leddsmerter kunne forklares med hardt fysisk arbeid ombord, men at hun ville ha holdt ut i arbeidet om det ikke hadde vært for sextrakasseringene som hindret henne i å hente seg inn igjen når hun hadde fri. Den sakkyndige vektla at hun ble utsatt for spenning og angst over lang tid, og at det var dette som til slutt gjorde henne arbeidsufør.

Lagmannsretten er enig med den sakkyndige i at det er det utilbørlige sexpresset ombord på M/S - -, og den angst og spenning som bygde seg opp hos A over lang tid på grunn av denne tilstanden, som førte henne inn i det som kan betegnes som hennes virkelige sykdom. Denne sykdommen, av den sakkyndige beskrevet som en somatoform lidelse, en lidelse som fører mer inn i psykiatrien enn inn i nevrologien, var den reelle grunnen til at hun tapte sin legelisens i 1990, slik lagmannsretten vurderer det. Denne sykdommen var åpenbart ikke konstatert før forsikringen trådte i kraft i juni 1986. At det før dette tidspunkt var konstatert visse sykelige tilstander i form av ledd- og muskelsmerter ble tilskrevet fru As fysiske arbeidshverdag, som ikke var grunnen til at hun faktisk tapte legelisensen, og kan ikke anses å være slik sykdom som er avgjørende etter forsikringsvilkårenes punkt 5 b).

Lagmannsretten ser det slik at den sykdom som satte henne ut av arbeidslivet først kan anses å ha manifistert seg sent i hennes ansettelsesperiode, antagelig en gang mellom juni 1987, da hun fikk ny helseattest fra dr Lie, og tidspunktet for annen sykemelding i mai 1988. Etter denne sykemeldingen søkte hun i november samme år om uførepensjon, noe som førte henne inn i attføring, med en kort periode som purserassistent sommeren 1989. Dette attføringstiltaket førte ikke frem på tross av at hun selv var motivert, og ville forsøke å komme i arbeid igjen.

Arbeidet som purserassistent innebar ikke det samme fysiske slitet som arbeidet som oldfrue hadde ført med seg, men det skulle vise seg å innebære det samme sexpresset og mobbingen fra noen av skipets offiserer. I retten har fru A forklart at purserassistentjobben var anstrengende, med blant annet 14 dagers nattskift, men at grunnen til at hun måtte gi opp attføringstiltaket var at hun aldri fikk være i fred til nødvendig hvile. Hun har således blant annet forklart at offiserer med masterkey låste seg inn i lugaren hennes mens hun sov for å oppnå sex. Om morgenen, etter å ha avslått tilnærmelsene om natten, ble hun utsatt for grove ord av de samme. Hun følte seg derfor tråkket på, har hun forklart.

Heller ikke dr Lie som undersøkte henne i november 1988, i forbindelse med kravet om uførepensjon, kjente den gang den virkelige grunnen til fru As arbeidsuførhet. Han har således i sin legeerklæring krysset av på at "psykiske forhold" ikke hadde hatt betydning for den aktuelle uførhet. Hans uvitenhet er høyst forståelig fordi fru A først flere år senere var rede til å fortelle sin lege om de utilbørlige og krenkende forhold hun var blitt utsatt for ombord på M/S - - . En ganske sterk indikasjon på den virkelige grunnen til hennes tilstand har hun imidlertid selv tilkjennegitt ved at hun mente at hennes nedsatte arbeidsevne ikke bare skyldtes muskelsmerter etc, men også søvnvansker, tretthet og noe angst og depresjon. Dette går frem av samme legeerklæring.

Selv om man i november 1988 ikke kjente den riktige diagnosen på fru As lidelse, viser hennes egne noe vage angivelser om grunnen til sin nedsatte arbeidsevne til dr Lie den gang, og virkningen av det etterfølgende attføringstiltaket i mai - juli 1989, at hennes sykdom må anses å ha vært utviklet og konstatert i og med hennes søknad om uførepensjon i november 1988. Sykdommen er dermed forsikringsmessig dekket etter vilkårenes punkt 5 b), og den er konstatert i den perioden hvor ankende part var forsikringsgiver.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at A fyller vilkårene for å få dekning for tapt legelisens.

Neste spørsmål er om hennes rett til dekning er tapt som følge av at kravet er meldt for sent, jf FAL §18-5. Retten til erstatning tapes etter denne bestemmelsen dersom den berettigede ikke melder kravet til forsikringsselskapet innen ett år etter at han fikk kunnskap om de forhold som begrunner kravet.

Lagmannsretten viser innledningsvis til at den sykdom som har forårsaket tapet av legelisens for A, med derav følgende krav på erstatning, er hennes somatoforme lidelse. Lagmannsretten har tidligere kommet til at denne først ble konstatert i 1988, i forbindelse med hennes søknad om uførepensjon. Vurderingen som har ledet lagmannsretten frem til 1988 som konstateringstidspunkt er gjort i ettertid, med de kunnskaper om sykdomsbildet en har i dag. Det er her foretatt en vurdering av det saklige, eller objektive, grunnlaget for tapt legelisens.

For anvendelsen av FAL §18-5, en bestemmelse som er inntatt i loven av hensyn til forsikringsgiver, er imidlertid bevistemaet ikke et slikt objektivt konstaterbart grunnlag. Bevistemaet her er subjektiv kunnskap hos den sikrede om" de forhold som begrunner kravet".

Det er da klart for lagmannsretten at fru A ikke hadde innsikt i den sykdommen som til slutt gjorde henne arbeidsufør. Dette bekreftes av både dr Lie og den sakkyndige. Eksakt når innsikten om denne kom er det vanskelig å konstatere. Den må imidlertid ha foreligget senest juni 1992 da hun reiste krav om erstatning på grunn av mobbing/sexpress mot - - Line AS, slik referert i innledningen til dommen. Som nevnt her avviste rederiet kravet, men henviste fru A til å søke dekning under trygghetsforsikringen. Hun meldte da skaden umiddelbart til Grieg Insurance. At skaden feilaktig ble oppgitt som fibromyalgi som var inntrådt 1986, kan ikke spille noen rolle i relasjon til meldingsbestemmelsen i FAL §18 -5, såfremt den forøvrig er rettidig etter bestemmelsen.

Lagmannsretten har likevel kommet til at ettårsfristen etter FAL §18-5 teknisk sett var utløpt da kravet ble meldt. Retten bygger her på at FAL §18-5 må forstås slik at kunnskapen om sykdommens karakter ikke er avgjørende. Avgjørende er når fru A fikk kunnskapen om at legegodkjennelsen rent faktisk gikk tapt. Fristens løp starter når den berettigede har nok kunnskap til å kunne fastslå at det foreligger en varig skade, og dermed et forsikringstilfelle. En slik forståelse av FAL §18-5 er lagt til grunn i en rekke avgjørelser av Forsikringsnemnda, og den må anses som gjeldende rett. I denne saken ble det søkt om uførepensjon i oktober 1989, og slik pensjon ble innvilget av Oslo trygdekontor ved stønadsbrev av 20 april 1990. Ialfall fra mottakelsen av stønadsbrevet må det ha vært klart for fru A at hun ikke ville kunne få legegodkjennelse for igjen å gå til sjøs.

Fra samme tidpunkt hadde hun det nødvendige grunnlag, og slik kunnskap som i relasjon til §18-5 er utgangspunktet for beregningen av ettårsfristen. Den omstendighet at hun i 1990 fremdeles trodde hun led av fibromyalgi skulle ikke hindre henne i å anmelde sitt krav til forsikringsselskapet. Hennes eventuelle manglende kunnskap i 1989 om at det forelå en tariffestet forsikringsdekning er etter loven uten betydning, se NOU 1987 nr 24, side 179, og Knut Selmers kommentar til forsikringsavtaleloven, side 176. Det vises også til Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner nr 75 (1998), der professor Trine-Lise Wilhelmsen, etter en kritikk av bestemmelsen, kommer til samme resultat.

As krav ble første gang fremsatt 10 juli 1992. Dette er mer enn 2 år etter at fristen etter FAL §18-5 startet sitt løp, regnet fra 20 april 1990 som er dato for trygdekontorets stønadsbrev til A. I utgangspunktet var kravet da meldt for sent.

Hensett til den omfattende saksbehandling som fru As krav ble undergitt av Grieg Insurance og senere av klagenemnda, og det materielle resultat lagmannsretten er kommet til foran, fremtrer et domsresultat som bygger på at kravet var tapt allerede før saksbehandlingen startet, som sterkt urimelig. Dette desto mer som lagmannsretten ikke kan se at kravet er foreldet etter FAL §18-6, se nedenfor. Lagmannsretten vil derfor foreta en kritisk vurdering av om meldefristbestemmelsen i FAL §18-5 skal legges til grunn for avgjørelsen.

Advokat Isaksen har anført at partene ikke er likeverdige i forholdet, og at dette kan gi grunnlag for domstolsensur. Han har her pekt på avtaleloven §36 som en lovhjemmel for slik sensur, der en avtale virker urimelig overfor en part. Han har blant annet vist til drøftelsen i en forsikringssak, inntatt i Rt-1994-626. I likhet med Høyesterett i den refererte saken finner lagmannsretten i nærværende sak ikke grunnlag for, i en alminnelig likeverdsbetraktning om partene, å tilsidesette en avtalt ansvarsbegrensning som organisasjonene i arbeidslivet har akseptert ved at Trygghetsforsikringen undergis de samme meldefrist- og foreldelsesbestemmelse som i andre forsikringsavtaler.

Lagmannsretten finner likevel grunn til å påpeke at meldefristen på ett år forsåvidt gjelder personforsikring, innbefattet kollektive syke- og ulykkesforsikringer, antagelig bygger på et noe svakt legislativt grunnlag. Forarbeidene til Forsikringsavtaleloven av 1989 viser at Lovutvalget for ny lov om personforsikring anbefalte (NOU 1983:56 side 160) at det ikke skulle gjelde kortere frister for å melde krav til selskapet enn den lovbestemte foreldelsesfristen. Departementet gikk imot dette, og fant at det skulle inntas samme frister for ulykkes- og sykeforsikring som for skadeforsikring. Begrunnelsen var at det dreiet seg om "erstatningskrav av forholdsvis beskjeden betydning hvor det kan være behov for en avklaring innen rimelig tid" (OT.prp.nr.49 1988-89 side 143).

Departementets forutsetning er neppe helt riktig, noe nærværende sak viser. Både dreier saken seg om et betydelig erstatningskrav, og den har et komplekst og uoversiktlig medisinsk og faktisk saksforhold. Det foreligger nå et begrunnet forslag om å oppheve fristbestemmelsen. Lagmannsretten viser i den forbindelse til tidligere omtalte skrift i Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner nr 75 (1998) forfattet av professor Trine-Lise Wilhelmsen. På side 30 i skriftet uttaler hun blant annet dette om bestemmelsen:

Hensynet til de berettigede tilsier etter mitt skjønn helt klart at meldefristen oppheves i syke- og ulykkesforsikring. Det er også vanskelig å se at en slik løsning skulle skape problemer for selskapet. Selskapets interesser vil være ivaretatt av FAL §13-11 som gir den berettigede en plikt til å melde fra til selskapet uten ugrunnet opphold når forsikringstilfellet er inntruffet, men har et langt mer nyansert reaksjonsmønster enn FAL §18-5. I tillegg vil forsikringskravet være underlagt de ordinære foreldelsesreglene etter FAL §18-6, jfr. nedenfor. Disse reglene burde være tilstrekkelige til å ivareta selskapets behov for avklaring.

Det fremgår av professor Wilhelmsens skrift, side 29, at at forsikringsselskapene tidligere sjelden påberopte seg meldefristreglene. Av sammenhengen må dette også ha vært situasjonen da loven ble vedtatt i 1989. I følge professor Wilhelmsen er dette ikke lenger tilfellet.

Lagmannsretten har imidlertid konstatert at meldefristregelen ikke ble gjort gjeldende eller påpekt av Grieg Insurance eller av forsikringsselskapet da A meldte sitt krav i 1992. Hun fikk kun et forvarsel om foreldelsesregelen i FAL §18-6. Dette fremgår av et dokumentert kort brev av 22 juli 1992 inntatt i ankeutdraget. Brevet er fra Grieg Insurance til fru As tidligere advokat, og er det første svaret på hennes anmeldelse av 10 juli samme år. Svarbrevet lyder slik i andre og tredje avsnitt:

Av hensyn til en videre saksgang, ber vi om at vedlagte skademeldingskjema returneres oss i utfylt stand, da vi først og fremst trenger fullmakten (med små bokstaver nederst på arket) for innhenting av informasjon.

Foreldelsesfristen er normalt tre år fra skadedato/dato for diagnosen stilles.

Vi vil imidlertid behandle saken, og presentere erstaningskravet for forsikringsselskapet.

Avsnittet om foreldelse ble ikke lest under hovedforhandlingen, men lagmannsretten har ikke kunnet unngå å merke seg innholdet da forutgående avsnitt ble lest av ankende parts prosessfullmektig. Grunnen til at meldefristen på ett år ikke ble gjort gjeldende må etter lagmannsrettens oppfatning ligge i den tilbakeholdne praksis på dette området som gjaldt tidligere, jf ovenfor. Dette bestyrkes av korrespondansen mellom partene, og særlig av brev av 30 september 1992 fra Grieg Insurance til fru As tidligere advokat. Brevet er i sin helhet dokumentert under hovedforhandlingen.

Brevet var et foreløpig avslag på fru As anmeldte kravet, men hun ble oppfordret til å fremskaffe ytterligere opplysninger m.h.t. om sykdommen kunne bli godkjent som en yrkessykdom, "da det på dette grunnlag kan være erstatningsberettiget". På grunnlag av denne invitasjon førte fru As nye advokat, advokat Isaksen, saken videre året etter. Han nedla her et betydelig arbeid og fikk istandbrakt ny legeerkæring spesielt innrettet på spørsmålet om yrkesskade. Det fremgår således av hans brev til dr Lie av 19 oktober 1993 at han ikke hadde fått noen varsler om at kravet kunne være meldt for sent. Tvert imot viser det tydelig at han bygget på Grieg Insurance' invitasjon om å fremskaffe opplysninger om mulig yrkesskade som kunne gi grunnlag for en erstatningsutbetaling.

Lagmannsretten ser det slik at ankende part, gjennom den saksbehandling fru As krav ble undergitt, må anses å ha gitt avkall på sin rett til å påberope seg meldefristen. At et forsikringsselskap har adgang til å frafalle fristbestemmelsen ligger allerede i den praksis som det tidligere er referert til. Retten til slik frafallelse følger av den grunnleggende avtalefrihet som norsk rett bygger på. Frafallelse kan skje ved et uttrykkelig tilsagn, eller ved konkludent adferd. Det synes klart at den påpekte forsikringspraksis i stor utstrekning bygger på konkludent adferd, altså slik at forsikringsselskapene stilltiende har unnlatt å gjøre fristbestemmelsen gjeldende.

At ankende part har gitt avkall på sin rett til å påberope seg fristbestemmelsen viser også det faktum at saken ble innbragt for skadenemnda uten at denne anførsel kan ses å være gjort fra selskapets side. Heller ikke ble fristen gjort gjeldende i Grieg Insurance opplysningsbrev om utfallet i skadenemnda, der den videre saksgang ble redegjort for. Dette brevet vil bli nærmere omtalt i punktet om foreldelse nedenfor. Lagmannsretten legger her til grunn at i forhold til A må forsikringsselskapet bli forpliktet av Grieg Insurance saksbehandling. Det fremgår forøvrig av forsikringsnemndas avgjørelse av 17 oktober 1995 at ankende parts prosessfullmektig var medlem av nemnda da den traff sitt vedtak.

Det fremgår av tilsvaret til stevningen at ankende part tok forbehold om å gjøre foreldelse gjeldende. Meldefristbestemmelsen er ikke nevnt. I anken er både FAL §18-5 og §18-6 påberopt, samtidig som det er opplyst at foreldelsesinnsigelsen ble avskåret i byretten. Som redegjort for i innledningen til dommen kjenner ikke lagmannsretten til grunnlaget for denne avskjæring. Forholdet ble ikke kommentert under hovedforhandlingen.

Lagmannsretten ser det slik at da saken ble innbragt for byretten av fru A var saken allerede kommet inn i et spor, i forståelse med forsikringsgiver og Grieg Insurance, slik at retten til å gjøre meldefristbestemmelsen gjeldende var tapt. Selv om et avkall i utgangspunktet ikke nødvendigvis varer i ubestemt tid, viser saken at fru A har fulgt opp sitt krav på en adekvat måte uten unødig opphold.

Lagmannsretten bygger her på et rettsforhold som ikke direkte har vært anført av fru As prosessfullmektig. Han har på den annen side med styrke påberopt seg at partene ikke har vært likeverdige, og at lagmannsretten om nødvendig måtte utvise avtalesensur. Han har klart anført at meldefristen ikke er utløpt, men har pekt på omstendigheter som ikke lagmannsretten legger til grunn. Dette kan skyldes det komplekse saksforhold i saken der også lagmannsretten har måttet bruke tid for å finne frem til relevante faktiske og rettslige omstendigheter. Heller ikke lagmannsretten hadde full oversikt over de omstendigheter som gradvis avtegnet seg som relevante, og det ble derfor ikke foretatt materiell prosessledelse i spørsmålet om alternative grunnlag for at meldefristregelen ikke er til hinder for erstatningskravet.

På bakgrunn av det saksforhold som er lagt på rettens bord har lagmannsretten, under henvisning til rimelighetsbetraktninger som det er redegjort for, og til redegjørelsen for forsikringspraksis og kritikken mot FAL §18-5, kommet til at lagmannsretten både prosessuelt og materielt kan legge til grunn at det foreligger avkall på bruk av meldefristbestemmelsen i

FAL §18-5. I Tore Scheis kommentar (1998) til tvistemålsloven §86 er redegjort for rettens bruk av anførsler som er uklart fremført av partene. Det vises særlig til side 373. Lagmannsretten har, under henvisning til kommentaren, vurdert om den har plikt til å varsle om at den overveier å bygge på avkall som et rettsfaktum i saken, men har under noe tvil kommet til at dette ikke skal gjøres.

Kravet er etter dette ikke tapt som for sent fremsatt.

Neste spørsmål er om kravet er foreldet.

Avgjørende for lagmannsretten er her at kravet om erstatning ble innanket for skadenemnda etter avslaget. Forsikringsvilkårenes punkt 12 siste ledd har her en bestemmelse som skal hindre at sak blir reist før skadenemnda har vurdert saken. Det heter således at erstatningssaker som gjelder skader og yrkessykdommer som omfattes av forsikringen, ikke kan prøves for domstolene om ikke saken er behandlet i skadenemnda. Med dette må forstås at det ikke løper foreldelse under nemndas behandlig av kravet.

Nemnda traff sin avgjørelse den 17 oktober 1995, og i meddelsen om nemndas avgjørelse av 31 oktober 1995 har Grieg Insurance en avslutning som følger opp denne bestemmelsen. Det heter følgende i brevet:

Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at dersom Deres klient ikke er enig i nemndens avgjørelse må De anlegge sak innen 6 måneder etter mottakelsen av dette brev. Hvis fristen ikke overholdes, vil enhver mulig rett til erstatning være bortfalt, jfr. FAL §8-5 og §18-5.

As advokat tok ut stevning for Oslo byrett den 29 april 1996, og overholdt således den frist han hadde fått oppgitt. Det fremgår av FAL §18-5 i.f. at når selskapet har gitt en slik frist som her, så gjelder foreldelsesloven §10 nr 2 og 3 tilsvarende. Lagmannsretten forstår foreldelsesloven §10 nr 2 slik at den utsetter foreldelsen av kravet med ett år fra det tidspunkt da hindringen for å avbryte foreldelse opphører, i dette tilfelle fra nemndas avgjørelse den 17 okober 1995. Søksmål ble således reist innenfor fristen.

Kravet er etter dette ikke foreldet.

Det gjenstår å fastsette erstatningens størrelse. Ankende part har i sin prosedyre forsåvidt gjelder yrkesskadekravet anført at dersom lagmannsretten kommer til at det skal utmåles erstatning her, kan byrettens avgjørelse stå. Lagmannsretten har ikke stadfestet byrettens avgjørelse forsåvidt gjelder yrkesskade, og må derfor selvstendig vurdere kravets størrelse.

Advokat Isaksen har vist til opplysningsbrosjyre om forsikringsordningen fra 1997, der det er opplyst at det ved varig tap av helseattest ytes en erstatning på 8 G. Dette må anses som en standardisert erstatning ved tap av legegodkjennelse i henhold til forsikringsvilkårenes punkt 5. Grunnbeløpet i Folketrygden utgjorde i 1997 kr 42500. A har henvist til 1997-satsen som grunnlag for kravet, og lagmannsretten finner at satsen kan legges til grunn. Lagmannsretten fastsette derfor erstatningen til 340.000 kroner i utgangspunktet, idet retten ikke finner at erstatningen skal økes ut over dette på skjønnsmessig grunnlag.

Lagmannsretten legger samme oppgjørstidspunkt til grunn som byretten, nemlig tidspunktet for skadenemndas avgjørelse, og at A s erstatning skal reduseres med 5% for hver av de to år hun da var over 55 år, tilsammen 10%, eller 34.000 kroner. Redusert erstatning settes til 300.000 kroner.

På den annen side er det påstått 12 % renter p.a. av kravet fra stevningens forkynnelse. Dette skjedde den 14 mai 1996. Samlet rentebeløp er da beregnet ut fra en tidsperiode på 2 år og 9 1/2 måned, som er tiden frem til domsavsigelsestidspunktet i lagmannsretten. Rentebeløpet settes til 100.000 kroner.

Tilsammen tilkjennes A erstatning med 400.000 kroner.

Anken har delvis ført frem, og hver av partene skal etter dette betale sine omkostninger for lagmannsrett, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd, idet lagmannsretten ikke finner anvendelse for annet ledd.

Når det gjelder omkostningene for byretten skal også lagmannsrettens domsresultat legges til grunn. A krevet ved stevningen dekning etter forsikringsordningens regler, oppad begrenset til 2 millioner kroner, med grunnlag i 22 G etter forsikringsordningen punkt 4. Etter resultatet er saken for hennes vedkommende da dels vunnet dels tapt for byretten, og hver av partene bærer da sine omkostninger, jf tvistemålsloven §174.

Lagmannsretten finner dog anvendelse for unntaksregelen i bestemmelsens annet ledd, slik at den ankende part pålegges å dekke fru As saksomkostninger for byretten i sin helhet, slik fastlagt av byretten. Grunnen er at det foreligger en påstand med en "begrenset- oppad" formulering, kombinert med at Grieg Insurance i brev til hennes prosessfullmektig etter det første avslaget i 1992, viste til muligheten for å få forsikringsmessig dekning som yrkesskade. Det var derfor naturlig at stevningen blenyttet opp mot denne muligheten.

Det har tatt noe lenger tid enn forutsatt å få avsagt dommen på grunn av sykdom hos en av rettens medlemmer, og på grunn av reisefravær for et annet medlem av retten. Dommen er avsagt i henhold til tvistemålsloven §153 første ledd fjerde setning.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Zurich Protector Forsikring AS betaler erstatning til A med 400.000 - firehundretusen - kroner, med tillegg av 12 % rente fra oppgjørstidspunktet, som er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, og til betaling skjer.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. I saksomkostninger for byretten betaler Zurich Protector Forsikring AS til A 46.670 - førtisekstusensekshundreogsytti - kroner, med tillegg av 12% rente fra oppgjørstidspunktet for byrettens dom, som er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.