HR-1994-49 - Rt-1994-626
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-19 |
| Publisert: | HR-1994-00049 - Rt-1994-626 (166-94) |
| Stikkord: | (Stuerdommen), Erstatningsrett, Avtalerett, Forsikringsrett, Sjørett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om en speditør kunne påberope seg ansvarsbegrensningen i spedisjonskontrakten etter at det som følge av grov uaktsomhet fra selskapets kaiinspektør oppsto transportskader på et parti papirruller. |
| Saksgang: | Fredrikstad byrett nr. 155/89 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-516 A - Høyesterett HR-1994-00049, nr 337/1992 |
| Parter: | Andersen & Mørck A/S (advokat Erik Blaker - til prøve) mot Wasa International Försäkrings AB (advokat Haakon Borgen) |
| Forfatter: | Foss, Aasland, Bugge, Borchsenius, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Forsikringsavtaleloven (1930) §95 |
Saken gjelder hvorvidt speditøren Andersen & Mørck A/S, Fredrikstad, kan påberope seg ansvarsbegrensningen i spedisjonskontrakten etter at det som følge av grov uaktsomhet fra selskapets kaiinspektør oppsto transportskader på et parti papirruller som selskapet etter oppdrag fra Åmotfors Bruk AB hadde stuet i containere og skipet fra Fredrikstad til New York i desember 1984.
Med hensyn til omstendighetene vedrørende stuingen og forsendelsen av papirrullene og forbindelsen mellom oppdragsgiver og speditør, uttaler lagmannsretten:
"Andersen & Mørck hadde i flere måneder som speditør, stuer og skipsmegler besørget skipet papirruller for Åmotfors etter stuingsplan mottatt av denne. Det ble, i samsvar med planen, stuet 20 ruller i hver container. Papirrullene var 72 3/4 tommer brede/lange med en diameter på 40 tommer. Rullene ble plassert stående i containerne på en slik måte at de låste hverandre. Transportene ble gjennomført uten problemer.
Den forsendelse som ble gjennomført i desember 1984 og som nærværende sak gjelder, omfattet ruller med samme diameter, 40 tommer, mens bredden/lengden var 96 3/4 tommer. Rullene veide hver 1485 kg mens de tidligere transporterte ruller veide 1060 kg. Også de tyngre rullene ble plassert stående inne i containerne. Containerne skulle skipes til New York og deretter transporteres videre med bil. Av hensyn til amerikanske bestemmelser om vektbegrensning kunne det ikke plasseres mer enn 14 ruller i hver container selv om det, siden også de tyngre ruller hadde en diameter på 40 tommer, var plass til 20 ruller. Dette førte til at det ble en viss avstand mellom rullene. Disse låste hverandre følgelig ikke slik forholdet var med 20 ruller i hver container.
I alt ble det transportert 84 papirruller i 6 containere. Under overfarten til New York var det dårlig vær og betydelig sjøgang. Rullene forskjøv seg og flere falt over ende. Rullene, og også noen av containerne, ble betydelig skadet."
Vareassurandøren, Wasa International Försäkrings AB, i det følgende kalt Wasa, har betalt SK 591715,16 til Åmotfors Bruk AB som erstatning for skadene på papirrullene og har gjort regresskrav gjeldende mot speditøren.
Andersen & Mørck A/S erkjente ansvar for transportskadene, men påsto ansvaret begrenset til kr 62000 under henvisning til §25 i Nordisk Speditørforbunds bestemmelser for transport, spedisjon og lagring, gjeldende fra 1 januar 1975 - senere benevnt NSAB-75. Det er enighet mellom partene om at disse bestemmelser inngår i deres avtale. Paragraf 25 har følgende ordlyd:
"Speditørens ansvar for oppdrag i følge §2 punkt 2-4 er begrenset til kr 62000,- (i Danmark D.kr 65000,-, i Finland F.m. 40000,-, i Sverige S.kr 50000,-) for hvert oppdrag, dog således at erstatning ikke skal overstige: a. ved forsinkelse det avtalte vederlag for oppdraget samt b. for tap, manko eller skade på gods kr 60,- (i Danmark D.kr 65,-, i Finland F.m. 40,-, i Sverige S.kr 50,-) pr. kilo av den del av godset som er gått tapt eller blitt skadet."
Wasa hevdet at ansvarsbegrensningen ikke gjaldt, fordi den kaiinspektør hos Andersen & Mørck A/S som traff beslutning om hvordan papirrullene skulle stues i containerne, utviste grov uaktsomhet. Forsikringsselskapet gikk til søksmål mot Andersen & Mørck A/S og selskapets assurandør, Forsikringsselskapet Vesta for Fredrikstad byrett og krevet regress for hele det erstatningsbeløp Wasa hadde utbetalt. Under hovedforhandlingen for byretten frafalt Wasa søksmålet mot Vesta, idet det ikke forelå grunnlag for et direkte krav etter §95 i forsikringsavtaleloven av 1930.
Fredrikstad byrett avsa 13 juli 1990 dom med slik domsslutning:
"1. Andersen & Mørck A/S dømmes til å betale Wasa International Försäkring AB Skr 591715,16 med tillegg av 18 % rente fra 13. desember 1985 til betaling skjer.
2. Andersen & Mørck A/S dømmes til å betale Wasa International Försäkring AB Nkr 48275,80 -førtiåttetusentohundreogsyttifem 80/100.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Byretten fant at kaiinspektøren hadde voldt skaden "ved grov uaktsomhet og med innsikt om at en skade ville kunne komme til å skje", og at ansvarsbegrensingen i NSAB-75 §25 da ikke gjaldt.
Andersen & Mørck A/S påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som den 21 august 1992 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Andersen & Mørck A/S innen 2 -to - uker fra dommens forkynnelse 75845 - syttifemtusenåttehundreogførtifem - kroner til Wasa International Försäkrings AB."
I sine avsluttende vurderinger av speditørens fremgangsmåte ved stuingen av papirrullene, kom lagmannsretten til "at Andersen & Mørck opptrådte grovt uaktsomt. Retten finner videre at selskapet måtte forstå at skade lett ville kunne komme til å inntreffe." Ansvarsbegrensningen kunne da ikke påberopes, da det etter lagmannsrettens oppfatning ikke var grunnlag for å skille mellom ansattes skyld og ledelsens.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg for øvrig til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Andersen & Mørck A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse i forbindelse med begrensningsspørsmålet.
Andersen & Mørck A/S aksepterer lagmannsrettens skjønn når den har kommet frem til at skadene skyldes grov uaktsomhet, men er ikke enig i at det foreligger en kvalifisert form for grov uaktsomhet. Etter bedriftens syn vil dette spørsmålet ikke være avgjørende for retten til å gjøre begrensningen i §25 NSAB-75 gjeldende.
Det fremheves at begrensningen av speditørens ansvar etter NSAB-75 er en vel overveiet og vel begrunnet ansvarsbegrensning, nedfelt i en standardkontrakt som er utarbeidet på grunnlag av forhandlinger mellom Nordisk Speditørforbund og representative organisasjoner for kundene - et såkalt "agreed document". Ved reguleringen av ansvarsspørsmålene har økonomiske overveielser, blant annet ønsket om forutberegnelighet med hensyn til plassering av risiko og ansvar inngått som vesentlige momenter.
Bestemmelsen i §25 må, hevder den ankende part, forstås slik at ansvarsbegrensningen gjelder uten hensyn til graden av uaktsomhet, og således også slik at den omfatter ansvar for ansattes grovt uaktsomme handlinger. Den ankende part er uenig med lagmannsretten i at dette ikke fremgår tilstrekkelig klart. Det er heller ikke grunnlag for å tilsidesette en slik ansvarsbegrensning ut fra alminnelige rettsgrunnsetninger eller avtaleloven §36. Både oppfatningen i teorien, praksis og reelle hensyn tilsier at det må være adgang til å fraskrive seg ansvar for ansattes forsett og grove uaktsomhet.
Den ankende part har for øvrig gjort gjeldende at den kaiinspektør som foresto stuingen av de skadede papirruller, ikke hadde en arbeidsoppgave og funksjon som innebar at han kan anses for å tilhøre ledelsen i spedisjonsfirmaet. I forbindelse med at ankemotparten for Høyesterett har gjort gjeldende som en ny anførsel at spedisjonsbedriftens daglige leder og et annet styremedlem var delaktig i overveielser og disposisjoner i sammenheng med den forsendelse som ble skadet, og på en slik måte at ledelsen må tillegges grov uaktsomhet, har den ankende part anført at det ikke er bevismessig dekning for denne anførsel, som i tilfelle må bygge på rene spekulasjoner.
Den ankende part, Andersen & Mørck A/S, har nedlagt slik påstand:
"1. Andersen & Mørck A/S frikjennes.
2. Andersen & Mørck A/S tilkjennes saksomkostninger for alle rettsinstanser."
Ankemotparten, Wasa International Försäkrings AB har vist til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner, som ankemotparten i det vesentlige finner riktige.
Ankemotparten er således enig med byretten og lagmannsretten i at det her foreligger en kvalifisert form for grov uaktsomhet.
Generelt gjelder at et krav om underkjennelse eller tilsidesettelse av en ansvarsbegrensning står sterkere jo grovere et forhold er.
Det gjøres gjeldende at ansvarsbegrensningen i NSAB-75 §25 ikke kan få anvendelse når skaden er voldt ved grov uaktsomhet, uansett om denne er utvist av ledelsen eller noen av de ansatte. Bestemmelsen må for så vidt tolkes innskrenkende, idet en ansvarsbegrensning for slike tilfelle måtte ha kommet klarere til uttrykk. Dessuten ville en ansvarsbegrensning ved grov uaktsomhet stride mot alminnelige rettsgrunnsetninger, og den må derfor tilsidesettes etter avtaleloven §36. Det må i denne sammenheng også legges vekt på at stuingen var et vesentlig element i speditørens oppdrag.
I dette tilfellet er skillet mellom ansatte og ledere under enhver omstendighet nær en fiksjon. Andersen & Mørck A/S hadde den gang 15 ansatte. To av fire styremedlemmer deltok i den daglige drift, den ene som daglig leder.
Den for Høyesterett fremsatte nye anførsel om at ledelsen, særlig den daglige leder har et direkte ansvar for skaden på grunn av uaktsomhet, baserer seg vesentlig på de for Høyesterett innhentede forklaringer. Ankemotparten legger i denne sammenheng vekt på at den daglige leder ifølge sin vitneforklaring for Høyesterett tror han så kaiinspektørens utarbeidelse av skisse for stuing av de ruller som ble beskadiget, uten å reagere over at det var noe galt med skissen.
Ankemotparten, Wasa Interantional Försäkrings AB, har etter lagmannsrettens dom fått utbetalt begrensningsbeløpet på kr 62000 og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom pkt 1 stadfestes dog således at beløpet i byrettens dom pkt 1 endres til SEK 529715,16 og med den endring at rente løper med 18% fra 13. desember 85 til 31. desember 93 og med 12% fra 01. januar 94 og inntil betaling skjer.
I byrettens dom pkt 2 tilføyes: "...med tillegg av 18% rente fra 06. august 90 til 31. desember 93 og 12% rente fra 01. januar 94 og inntil betaling skjer."
2. Lagmannsrettens dom pkt 2 stadfestes med tilføyelse av, med tillegg av 18% rente fra 18. september 92 til 31. desember 93 og 12% rente fra 01. januar 94 og inntil betaling skjer.
3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes Wasa International Försäkrings AB."
For Høyesterett har fem personer avgitt parts- eller vitneforklaringer ved bevisopptak. Ett av vitnene er nytt for Høyesterett. Det er også for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.
Jeg er kommet til at anken fører frem og at den ankende part må frifinnes.
Andersen & Mørck A/S har for Høyesterett akseptert at den kaiinspektør som traff beslutning om hvordan stuingen av papirrullene skulle foretas i containerne, må anses for å ha utvist grov uaktsomhet i forhold til den skade som oppsto. Det bestrides imidlertid at kaiinspektøren kan anses for å tilhøre spedisjonsbedriftens ledelse. Wasa hevder på sin side at kaiinspektøren etter sine funksjoner må betraktes som en del av ledelsen, og videre er det som nytt for Høyesterett anført at også den daglige leder og et annet styremedlem som deltok i den daglige drift, utviste grov uaktsomhet.
Jeg kan ikke se at kaiinspektørens arbeidsoppgaver i spedisjonsbedriften var av en slik art at han i forhold til ansvarsspørsmålet må anses å inngå som en del av spedisjonsbedriftens ledelse. Etter de opplysninger som foreligger, har hans arbeid begrenset seg til den praktiske håndtering av det gods spedisjonsbedriftens oppdrag medførte. At han herunder traff selvstendige beslutninger om hvordan stuingen skulle foretas, kan ikke være tilstrekkelig til at han må identifiseres med ledelsen.
I anledning av Wasas nye anførsel for Høyesterett bemerker jeg at ingen av de to personer det gjelder, hadde maritim utdannelse eller erfaring. Selv om de etter sine forklaringer kan ha blitt vist stuingsplanen av kaiinspektøren, fremgår det av deres forklaringer at de ikke har reflektert over den, men stolte på kaiinspektøren som den kyndige på området. Anførselen om at de skal ha utvist grov uaktsomhet, har ikke vært fremsatt for og prøvet av de tidligere instanser, og jeg kan ikke se at de opplysninger som foreligger i bevisopptakene for Høyesterett, gir grunnlag for å belaste dem med grovt uaktsom atferd.
Jeg er således kommet til at skaden ikke er voldt ved grov uaktsomhet fra ledelsen i Andersen & Mørck A/S, og det er ikke foranledning til å gå inn på hvilken betydning slik uaktsomhet ville ha hatt for ansvarsbegrensningen.
Etter dette blir spørsmålet om Andersen & Mørck A/S kan påberope seg ansvarsbegrensningen i NSAB-75 §25 i forhold til en skade som er voldt ved grov uaktsomhet fra en av bedriftens ansatte.
Jeg finner det klart at bestemmelsen etter sin ordlyd må få anvendelse i et slikt tilfelle, og jeg er således ikke enig med lagmannsretten i at dette måtte ha kommet tydeligere til uttrykk. Avgjørende blir dermed om det strider mot preseptoriske kontraktsregler - alminnelige rettsgrunnsetninger eller nå kanskje avtaleloven §36 - å gjøre en slik ansvarsbegrensning gjeldende.
Bortsett fra at avgjørelsen i Rt-1948-370 så vidt streifer spørsmålet, synes dette ikke å ha vært oppe for Høyesterett tidligere i denne prinsipielle form. Imidlertid synes det å være den alminnelige oppfatning i juridisk teori at ansvaret for ansattes grovt uaktsomme handlinger kan fraskrives i forholdet mellom næringsdrivende, og det foreligger også en viss voldgiftspraksis i denne retning. Etter min mening taler reelle hensyn for å godta den regulering av ansvarsforholdet som her følger av NSAB-75 §25. Det er tale om en ansvarsregulering i en standardkontrakt fremkommet gjennom forhandlinger mellom organisasjoner som er representative for spedisjonsbedriftene og kundene. Ansvarsreguleringen bygger således på en avveining av de motstridende interesser som gjør seg gjeldende, herunder hensynet til foreliggende forsikringsmuligheter og til hvem som er nærmest til å tegne forsikring. Ikke minst gjør hensynet til forutberegnelighet og klare og enkle løsninger seg gjeldende med styrke. Etter min mening ville det være uheldig å forrykke den ansvarsfordeling som på dette punkt følger av kontrakten.
Begge parter har i sin prosedyre i stor utstrekning vist til hvordan de foreliggende spørsmål har vært løst i lovgivning med tilhørende konvensjoner innen forskjellige deler av transportretten. Her er løsningene til dels forskjellige. Jeg anser det ikke nødvendig å gå inn på disse bestemmelsene i nærværende sak, hvor vi savner særlig lovregulering og må løse saken ut fra alminnelige rettsgrunnsetninger.
Heller ikke er det nødvendig for meg å gå inn på den endring som har funnet sted i den nåværende NSAB-85, hvor speditørens ansvar etter ordlyden i §4 er begrenset til bare å omfatte tilfelle av forsett.
Jeg finner etter dette at verken alminnelige rettsgrunnsetninger eller avtaleloven §36 gir grunnlag for i denne sak å tilsidesette den regulering av ansvaret som etter min mening klart følger av NSAB-75 §25.
Den ankende part har vunnet saken, og jeg finner at han bør tilkjennes saksomkostninger for alle retter. Idet omkostningsoppgaven legges til grunn, settes beløpet samlet til kr 304 800, hvorav kr 44 799 utgjør utgifter.
Jeg stemmer for denne
1. Andersen & Mørck A/S frifinnes.
2. I saksomkostninger for alle retter betaler Wasa International Försäkrings AB til Andersen & Mørck A/S kr 304800 - trehundreogfiretusensåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.