LB-1997-820
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-02 |
| Publisert: | LB-1997-00820 |
| Stikkord: | Arbeidsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-08650 A/12 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00820 K. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet forkastet, se HR-1997-00356 K. |
| Parter: | Kjærende part: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elisabeth Arntzen, Oslo). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Johan Hjort, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunvald Gussgard 2. Lagdommer Steingrim Bull 3. Lagdommer Iver Huitfeldt |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Tjenestemannsloven (1983) §19, Straffeloven (1902) §124, §212, §29, §325, Tvistemålsloven (1915) §179, Arbeidsmiljøloven (1977), §15, Tjenestemannsloven (1983) |
Saken gjelder om søksmål om avskjed av lensmann skal gis oppsettende virkning.
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark satte 1 desember 1995 lensmann A under tiltale ved Nedre Telemark herredsrett for overtredelse av straffeloven §212 første ledd, §124 og §325 første ledd nr 1 og 3. Gjerningsbeskrivelsen knyttet seg til hans opptreden på en kvinnes bopel da han i egenskap av lensmann i Notodden som namsmann skulle drøfte en gjeldsordningssak med henne. Ved herredsrettens dom av 11 januar 1996 ble han domfelt i samsvar med tiltalen til en straff av betinget fengsel i 30 dager. Den nedlagte påstand fra påtalemyndigheten om tap av stillingen som lensmann, jf straffeloven §29 nr 1, ble ikke tatt til følge. Etter anke til lagmannsretten ble herredsrettens dom stadfestet. Dommen var i samsvar med aktors påstand, slik at påtalemyndigheten ikke opprettholdt sin påstand om tap av stilling. I lagmannsrettens domsgrunner er det likevel uttalt at det ikke er påkrevd å idømme tap av stillingen, og at det ville virke urimelig hardt.
Den 6 desember 1995 gjorde tilsettingsrådet for lensmenn i Notodden politidistrikt vedtak om å suspendere A fra sin stilling som lensmann i Notodden. Rådet vedtok forlengelse av suspensjonen den 23 mai 1996, og 12 august 1996 gjorde rådet enstemmig vedtak om at A avskjediges fra sin stilling som lensmann med øyeblikkelig virkning. Dette vedtaket ble brakt inn for Det sentrale tilsettingsråd i politi- og lensmannsetaten, som 8 oktober 1996 gjorde vedtak om å forkaste klagen fra A. Et mindretall i dette rådet stemte mot vedtaket. Den 30 oktober 1996 tok A ut stevning ved Oslo byrett og framsatte samtidig begjæring om midlertidig forføyning. Staten v/Justisdepartementet ble saksøkt. Det ble i hovedsaken lagt ned påstand om at vedtaket i det sentrale tilsettingsrådet kjennes ugyldig, og i begjæringen om midlertidig forføyning ble det lagt ned påstand om at As lønn skal løpe videre inn til det foreligger endelig dom i saken. Staten tok til motmæle mot både stevningen og begjæringen. Byretten avsa 31 januar 1997 enstemmig dom og kjennelse med denne domsslutning:
Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
og med denne slutning:
Søksmålet gis oppsettende virkning til endelig dom foreligger.
A har påanket byrettens dom. Staten v/Justisdepartementet har i rett tid påkjært byrettens kjennelse. A har tatt til motmæle mot kjæremålet. Staten har utdypet sine anførsler i prosesskrift av 4 april 1997.
Staten v/Justisepartementet har i det vesentlige anført:
Ved endring av tjenestemannsloven §19 nr 3 ved lov av 11 juni 1993 ville lovgiver bringe tjenestemannsloven i overensstemmelse med arbeidsmiljøloven bestemmelser på dette punkt. I forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §66 uttales det i lovens forarbeider (Ot.prp.nr.41 (1975-76) side 78) at kjennelse om å gi søksmål oppsettende virkning "vil være aktuelt hvor grunnlaget for avskjedigelsen synes tvilsomt og det samtidig antas å være til vesentlig ulempe for arbeidstakeren at han må fratre sin stilling under rettens behandling". I denne saken er en hovedforhandling allerede avsluttet, og byretten kom etter denne til at begge alternative vilkår for avskjed etter tjenestemannsloven §15 første ledd litra a og b foreligger, og at det ikke var grunn til å tilsidesette vedtaket om avskjed som grovt urimelig.
For byretten var partene enige om at det som ble ansett som bevist i straffesaken mot A skulle legges til grunn ved vurderingen av avskjedsvedtakets gyldighet. Byretten har uttrykt tvil med hensyn til om tilsettingsrådets vedtak er gyldig. Det er imidlertid ikke nevnt noe i begrunnelsen i dommen og kjennelsen om hvilket gyldighetsvilkår denne tvilen knytter seg til. Det er mest nærliggende at tvilen har knyttet seg til vilkåret om at vedtaket ikke skal være grovt urimelig. Byretten har imidlertid riktig lagt til grunn at det skal mye til for å underkjenne et vedtak på dette grunnlag. Under hovedforhandlingen framhevet A sterkt at han ikke ble idømt tap av stillingen i henhold til straffeloven §29 nr 1. Vurderingstemaet etter denne bestemmelsen er imidlertid et annet enn når domstolen skal prøve om vilkårene for administrativ avskjed er til stede, jf Rt-1988-669. Avskjed som straff må anses som en strengere reaksjon enn administrativ avskjed, jf Rt-1966-195. Ved vurderingen av om A blir utsatt for en vesentlig ulempe ved at søksmålet ikke gis oppsettende virkning, må det kreves noe mer enn den vanlige ulempe det innebærer for en arbeidstaker å bli avskjediget.
Ved vurderingen av om søksmålet bør gis oppsettende virkning, må det tas i betraktning at avskjeden var begrunnet med kritikkverdige forhold hinsides enhver akseptabel lensmannsopptreden. En midlertidig gjeninntreden i stillingen vil bryte med den aktelse og tillit som er nødvendig for stillingen. Det er videre anført at tidligere konstituert politimester ved Notodden politikammer, Tom Gjestvang, under hovedforhandlingen forklarte at A fungerte dårlig som leder av lensmannskontoret. Han var anonym som leder og han hadde dårlig økonomistyring. Feilføringer og betydelige overskridelser ble tatt opp med A flere ganger. Hans innvirkning på arbeidsmiljøet ved kontoret ble tatt opp i miljøutvalget medio 1995. Miljøutvalget kontaktet bedriftshelsetjenesten, som tilskrev politimesteren i sakens anledning. Arbeidsmiljøet ble straks bedre etter at A var suspendert. Blant annet gjenopptok en langtidssykmeldt kontorfunksjonær sitt arbeid. Det kreves atskillig sterkere grunner for å fravike lovens hovedregel om at søksmål ikke har oppsettende virkning, enn byretten har framhevet i sin kjennelse.
Staten har lagt ned denne påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 31 januar 1997 om å gi søksmålet oppsettende virkning oppheves.
2. Kjæremålet gis oppsettende virkning.
3. Saksomkostningsspørsmålet utstår til behandlingen av hovedkravet.
A har i det vesentlige anført:
Avgjørelsen om oppsettende virkning innebærer kun at A skal beholde sin lønn inntil det foreligger endelig dom. Han aksepterer derfor at han til da skal anses som suspendert.
Det er ikke grunn til å tro at endringen av tjenestemannsloven 11 juni 1993 hadde til hensikt å forverre tjenestemennenes rettsstilling. Tidligere var lovens hovedregel at en tjenestemann hadde krav på å stå i stillingen. Han kunne imidlertid suspenderes inntil det forelå rettskraftig dom. Men slik suspendering innebar at han opprettholdt sin lønn.
Det kan ikke objektivt sett uten videre konkluderes med at "A avgav uriktige forklaringer under etterforskningen og for domstolene for å unndra seg straff", slik det er anført fra statens side. Det kan ikke trekkes andre konsekvenser av lagmannsrettens bevisresultat enn at A og fornærmede forklarte seg i strid med hverandre, og at retten holdt seg til fornærmedes forklaring. Det er av større interesse at straffedomstolene har karakterisert det forhold A ble dømt for som bagatellmessig.
Byretten har uriktig lagt til grunn at domstolene har en slik begrenset skjønnsfrihet i saker om avskjed av tjenestemenn som det er redegjort for i forvaltningskomiteens innstilling. Denne komiteen sondret ikke mellom forvaltningsvedtak på ulike områder. Domstolenes vurderingsfrihet i denne type saker er langt større enn for eksempel i saker som gjelder økonomiske vurderinger.
Det er her ikke idømt ubetinget fengselsstraff. Justisdepartementet har i sitt rundskriv fra 1972 gitt uttrykk for at avskjed i slike tilfeller skal være en tilnærmet automatisk rettsfølge. Det må da motsetningsvis sluttes at behovet for avskjed ikke er det samme når straffereaksjonen blir betinget. Dette støttes også av det resultat Høyesterett kom til i Rt-1992-597. Selv om det teoretisk sett er forskjellige vurderingstemaer som ligger til grunn ved spørsmålet om en tjenestemann skal tape sin stilling i henhold til straffeloven §29 nr 1 og om han skal avskjediges, er det her ingen grunn til at vurderingene skal falle forskjellig ut. Konsekvensene for tjenestemannen er i begge tilfeller den samme. Det kan ikke legges vekt på vitneforklaring fra politiinspektør Gjestvang. Under sin forklaring henviste han til et dokument som var helt ukjent for A, og som han etterpå er nektet innsyn i av politimesteren i Notodden. A har lagt ned denne påstand:
Kjæremålet forkastes.
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet bør tas til følge.
Det framgår av forarbeidene til endringen av tjenestemannsloven §19 nr 3 den 11 juni 1993, jf Ot.prp.nr.89 (1992-93) 8, at det til grunn for lovendringen lå et ønske om harmonisering som skulle ha som virkning at alle arbeidstakere i privat, kommunal og statlig sektor kommer i samme rettslige posisjon. Lovendringen ble vedtatt til tross for de innsigelser om svekket rettstilstand for den enkelte tjenestemann som de store arbeidstakerorganisasjonene framkom med etter at forslaget først ble framsatt i høringsnotat fra Administrasjonsdepartementet. Tjenestemannsloven §19 nr 3 bokstav d 2. punktum kan ikke ses å gi hjemmel for å avsi kjennelse om at søksmålet skal gis oppsettende virkning bare for spørsmålet om en tjenestemann skal oppebære sin lønn. Det framgår av Rt-1991-1533 at bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §66 nr 3, som tilsvarer bestemmelsen i tjenestemannsloven §19 nr 3 bokstav d 2. punktum, ikke gir særskilt hjemmel for bare å kreve lønn inntil saken er endelig avgjort. Det er det som her er gjort, ettersom A har akseptert at han anses som suspendert. Han har i tilsvaret til kjæremålet presisert at han ikke gjør krav på å tre inn i stillingen før det foreligger endelig dom.
Det kan etter dette ikke ses å være grunnlag for å ta til følge begjæringen om å gi søksmålet slik oppsettende virkning at kjæremotparten skal ha krav på lønn, men uten rett til å bli stående i stillingen, inntil avskjedssaken er endelig avgjort. Lagmannsretten tilføyer at den ikke finner grunn til at det her skal treffes avgjørelse om at As søksmål gis vanlig oppsettende virkning. Ved denne vurderingen er det lagt vesentlig vekt på at partene er enige om at det skal legges til grunn at A har forholdt seg slik under utøvelse av sin tjeneste som beskrevet i lagmannsrettens straffedom. Hans opptreden under utøvelsen av tjenesten den 26 september 1995 framstår uten tvil som sterkt kritikkverdig.
Staten må etter dette gis medhold i sitt kjæremål. Det kan da ikke ses å være behov for å treffe avgjørelse om at kjæremålet gis oppsettende virkning.
Lagmannsretten er enig med staten i at saksomkostningsspørsmålet bør utstå til avskjedssaken blir avgjort av lagmannsretten, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om at søksmålet gis oppsettende virkning inntil endelig dom foreligger tas ikke til følge.
2. Avgjørelsen om saksomkostninger utstår til den avgjørelse som avslutter saken om avskjed.