LB-1998-1841

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1998-09-14
Publisert:	LB-1998-01841
Stikkord:	Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 94-08625 A/45 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-01841 K/04
Parter:	Kjærende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Svein Jøsang). Kjæremotpart: Maria Thelle (Prosessfullmektig: Advokat Per Erik Bergsjø).
Forfatter:	1. Lagdommer Hjalmar Austbø, 2. Lagdommer Sverre Mitsem, 3. Lagdommer Sissel Rydman Langseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §169, §170, §171, §172, §175, §180

Det ble avsagt slik kjennelse:

Kjæremålet gjelder byrettens beslutning om å pålegge den ene av partene i saken å innbetale til byretten de utgiftene den har hatt til de oppnevnte sakkyndige.

I stevningen i erstatningssak for Oslo byrett reist av Maria Thelle mot Storebrand Skadeforsikring AS - her også benevnt Storebrand - begjærte Thelle oppnevnt to medisinsk sakkyndige. I tilsvaret sa Storebrand seg enig i behovet for å oppnevne to sakkyndige. Byretten besluttet å oppnevne sakkyndige. Ved oppnevnelsen bestemte byretten ikke hvem av partene som skulle betale til byretten - refundere - dens salærutlegg m v til de sakkyndige. Ingen av partene ble avkrevd forskudd.

I byrettens dom av 1 november 1996 ble Maria Thelle tilkjent saksomkostninger og Storebrand ble pålagt å betale de sakkyndiges honorarer. Domsslutningens pkt. 3 lyder slik:

Storebrand Skadeforsikring AS betaler de sakkyndiges honorar med kroner 9210,-, nitusentohundreogti 0/00 til dr. Per Hesla og kroner 14600,- fjortentusensekshundre 0/00 til dr. Thor K. Veger.

Dommen ble påanket til lagmannsretten, som stadfestet omkostningsavgjørelsen, og som i premissene (s.17) skriver: "Selskapet blir også å betale omkostningene ved de medisinsk sakkyndige for byretten." Dommen er anket til Høyesterett.

Da byretten hadde avsagt dom, skrev byretten den 20 februar 1997 slik til Storebrands prosessfullmektig:

En viser til Oslo byretts dom av 01.11.1996.

Rettsgebyret i saken er belastet saksøker.

Salær til sakkyndige ifl. vedlagte kontoutskrift Kr. 31810,- blir å belaste saksøkte.

Beløpet bes innbetalt til retten innen 14 dager.

Etter etterfølgende korrespondanse - punktvis beskrevet nedenfor - ble denne beslutningen påkjært 26 mai 1998.

I brev av 25 februar 1997 til byretten bad advokat Jøsang om en begrunnelse for at Storebrand skulle betale det fulle omkostningsbeløp til de sakkyndige - uten deling mellom partene. Byretten begrunnet sin beslutning i brev den 7 mars s å.

I nytt brev den 12 mars 1997 til byretten fremkom advokat Jøsang blant annet med argumentasjon for at det var rimelig å fordele utgiftene med en halvpart på hver av partene og fremsatte forslag om det. Han ba om rettens fornyede vurdering av dette. I sitt svar av 17 mars 1997 sa byretten seg villig til å etterkomme anmodning om å be om motpartens "uttalelse til Deres forslag." Uttalelsen derfra er ikke lagt ved saken. Det fremgår imidlertid at den kom umiddelbart i brev av 18 mars, og at den var negativ. Etter å ha mottatt denne reaksjonen kom advokat Jøsang i nytt brev den 20 i samme måned tilbake med synspunkter om rimelighet og byrettens praksis. Dette brevet ses ikke besvart av byretten, som ett års tid senere - den 18. mars 1998 - purret på innbetaling.

I brev den 24 i samme måned viste advokat Jøsang til purrebrevet, til den tidligere korrespondansen og til at det nå er holdt ankeforhandling. Han avsluttet med at "Jeg er derfor ikke helt "oppdatert" på det spørsmål De tar opp, men antar vel at lagmannsretten vil treffe en endelig avgjørelse av omkostningsspørsmålet."

Den 19 mai 1998 skrev Oslo byrett slik til advokat Jøsang:

Jeg viser til tidligere korrespondanse i saken, sist Deres brev av 24.3.1998.

Jeg er underrettet om at det nå (27.4. d.å.) er falt dom i lagmannsretten. Jeg forutsetter at De nå innbetaler det avkrevede beløp, jf brever fra byrettens regnskapsavdeling, sist av 20.2.1998. ....................... .......................

For ordens skyld nevnes også at dersom De ikke etterkommer anmodningen fra byretten om innbetaling vil De ikke lenger kunne påregne rett til etterskuddsbetaling.

I nytt brev til byretten 26 mai 1998 opplyste advokat Jøsang at lagmannsrettens dom ville bli påanket. Han skrev at han oppfattet byrettens brev av 19 mai som en "endelig" avgjørelse av omkostningsspørsmålet og ba om bemerkninger til hans syn "på sakens rettslige side" før saken påkjæres. "For ordens skyld" ba han brevet betraktet som en anmodning om "omgjøring/foreløpig kjæremål."

Byretten sendte den foreløpige kjæremålserklæring til lagmannsretten. En fullstendig kjæremålserklæring datert 16 juni 1998 er senere mottatt her. Med endring - frafall av saksomkostninger - har Storebrand lagt ned slik påstand:

Prinsipalt:

Storebrand Skadeforsikring AS er ikke ansvarlig overfor byretten for utgifter til oppnevnte medisinsk sakkyndige.

Subsidiært:

Byrettens beslutning oppheves og saken hjemvises til byretten for fortsatt behandling.

Maria Thelle har ved sin prosessfullmektig tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt:

1. Kjæremålet avvises.

2. Maria Thelle tilkjennes saksomkostninger med kroner 2000,-.

Subsidiært:

1. Oslo byretts beslutning 20 februar 1997 stadfestes.

2. Maria Thelle tilkjennes saksomkostninger med kroner 2000,-

Kjærende part - Storebrand - har i det vesentligste gjort gjeldende.

Kjæremålet er rettidig fremsatt. Storebrand hadde ikke foranledning til å påkjære før etter byrettens brev 19 mai d. å. I brev datert den 26 i samme måned bad Storebrand om at brevet eventuelt måtte betraktes som foreløpig kjæremål.

Etter at kravet fra byretten første gang var fremsatt i brevet av 20 februar 1997, ba advokat Jøsang allerede den 25 i samme måned om en nærmere begrunnelse. Den kom 7 mars. Deretter foreslo advokat Jøsang at utgiftene ble fordelt med en halvpart på hver av partene og ba om fornyet behandling. Dette forslaget ble avslått av motparten. Da advokat Jøsang ett års tid senere fikk påminnelse fra byretten om å innbetale beløpet, avventet han lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet i ankesaken.

Påminnelsen av 18 mars 1997 om å betale ble rimeligvis ikke oppfattet som noen formell beslutning, men som en rutinemessig purring. Storebrand ventet på ny en begrunnet beslutning fra byretten. Den endelige avgjørelse ble først truffet av byretten den 19 mai 1998.

Byrettens hjemmel for i dommen å pålegge Storebrand å betale de fulle utgiftene til de sakkyndige finnes i tvistemålsloven §172. Denne bestemmelsen regulerer imidlertid ikke forholdet mellom partene og domstolen. Partenes betalingsplikt overfor domstolen er regulert i tvistemålsloven §169 og §170. Hovedregelen er at den som krever rettergangsskritt er ansvarlig for de utgifter dette medfører. Unntak gjelder blant annet der partene etter reglene hefter solidarisk.

Da Maria Thelle allerede i stevningen begjærte at det ble oppnevnt sakkyndige og Storebrand i tilsvaret sa seg enig i dette, ville det naturlige være at byretten krevde forskudd med en halvpart fra hver, eventuelt foretok en slik fordeling etter at dommen forelå.

Det erkjennes at byretten formelt har anledning til å belaste den ene part de fulle utgifter til de sakkyndige under henvisning til solidaransvaret i §169 første ledd, forutsatt at betingelsene for dette er tilstede etter nevnte bestemmelse.

Etter Storebrands oppfatning er imidlertid betingelsene for slikt solidaransvar ikke til stede, fordi man her står overfor en sak der retten av eget tiltak, og uten hensyn til begjæring fra partene, ville ha oppnevnt sakkyndige. I en slik situasjon er saksøkeren alene ansvarlig for utgiftene overfor retten jfr. Schei, Tvistemålsloven bind I, side 345-346, i det utgiftene til sakkyndige da må sees som en nødvendig følge av selve saksanlegget.

Til støtte for sitt syn vedla Storebrand kjennelse fra Agder lagmannsrett av 26 april 1996. Det må etter Storebrands oppfatning være klart at byretten også i saken her ville oppnevnt sakkyndige av eget tiltak.

Kjæremotparten - Maria Thelle - har i det vesentligste anført:

Kjæremålet er for sent fremsatt og må avvises. Det gjelder en beslutning som ble tatt 20 februar 1997 - mer enn et år tidligere. Da byretten hadde gitt sin begrunnelse i brev av 7 mars 1997 hadde Storebrand åpenbart foranledning til å påkjære byrettens avgjørelse. Det fremtrer som meningsløst at slik foranledning først forelå ved byrettens brev 19 mai 1998.

Subsidiært anføres at Storebrand i hvert fall hadde tilstrekkelig grunn til å påkjære etter at Telles svar forelå den 18 mars 1997 på forslaget om deling. Også om fristen regnes fra da av, er kjæremålet for sent fremsatt. Det er vist til Agder lagmannsretts kjennelse av 26 april 1996.

Til avvisningsspørsmålet anføres atter subsidiært at også hvis byrettens purring et år senere - den 18 mars 1998 - anses som utganspunkt for fristen, er kjæremålet for sent fremsatt.

Subsidiært anføres at tvistemålsloven §169 - §170 regulerer hvem av partene som har plikt til å forskuttere omkostningene. Ingen av partene er blitt pålagt det i denne saken. Derimot har byretten i medhold av tvistemålsloven §171 pålagt Storebrand å dekke utgiftene.

Selv om avgjørelsen baseres på tvistemålsloven §169 - §170, må byretten ha adgang til å pålegge Storebrand å erstatte de fulle omkostninger til rettsoppnevnte sakkyndige. I dette tilfellet må beslutningen om oppnevning av to sakkyndige åpenbart sies å ha skjedd i begge parters interesse, jf tvistemålsloven §169 første ledd. Storebrand hefter da solidarisk for hele beløpet, og byretten kan pålegge Storebrand å dekke de totale omkostninger.

Byretten har ikke pålagt forskuddsbetaling, men har avventet utfallet i selve saken, for deretter å innkreve omkostningene. Utgangspunktet etter tvistemålsloven §171 er at hver av partene skal dekke halvparten av omkostningen til rettergangsskritt som er foretatt etter begjæring av begge parter, eller etter beslutning av retten i begges interesse, med mindre den ene part pålegges å dekke motpartens saksomkostninger. I foreliggende sak har Maria Thelle blitt tilkjent saksomkostninger. Saksomkostningsbeløpet omfatter også utgiftene til de sakkyndige. Det er korrekt av Oslo byrett her å følge sin egen saksomkostningsavgjørelse og pålegge Storebrand å dekke utgiftene. Dette må gjelde uavhengig av om avgjørelsen er rettskraftig.

Hvem som i siste instans må bære utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige for byretten, må bero på omkostningsavgjørelsen i den rettskraftige dommen. Dette forhindrer ikke at Oslo byrett, når omkostningene innkreves etter at byretten har avsagt dom, må følge sin egen omkostningsavgjørelse.

Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet er for sent fremsatt og må bli å avvise.

Kjæremålet gjelder byrettens beslutning av 20 februar 1997 om å kreve innbetalt av Storebrand det hele utgiftsbeløp til de sakkyndige på kroner 31810. Kjæremålet gjelder således ikke omkostningsavgjørelsen i saken - som behandles i ankesaken.

Som nevnt foran tok byretten beslutningen etter at den hadde avsagt sin dom av 1 november 1996. Også i dommen ble Storebrand imidlertid pålagt å betale "honorar" til de sakkyndige; dette kom til uttrykk i punkt 3 i selve domsslutningen. Beløpet her er riktignok lavere enn det som ble presentert den 20 februar 1997. Sammenhengen synes å være at utbetalte forskudd til de sakkyndige ikke var medtatt i domsslutningen. Lagmannsrettens dom i saken er anket til Høyesterett. Ut over det som er sagt i avsnittet foran, går lagmannsretten etter omstendighetene ikke inn på forholdet mellom beslutningen og de spørsmålene som behandles i ankesaken.

Tvistemålsloven krever ikke begrunnelse for beslutninger. I kjennelse inntatt i Rt-1963-790 uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg også at selv om retten senere etter oppfordring begrunner sin avgjørelse, kan det ikke som følge herav løpe noen ny kjæremålsfrist.

Den beslutning som er påkjært ble som nevnt tatt i domsslutningen og den 20 februar 1997. Det er forøvrig ikke opplyst når brevet av 20 februar 1997 ble mottatt. Dersom Storebrand mente beslutningen var uriktig, og ønsket å angripe den, hadde selskapet foranledning til å påkjære - uten å avvente eventuell begrunnelse, som Storebrand hadde bedt om. Da begrunnelsen kom, ble det for øvrig heller ikke erklært kjæremål, selv om Storebrand var uenig i byrettens begrunnelse.

Brevene av 19 mars 1997 og 19 mai 1998 fra byretten fremstår etter lagmannsrettens oppfatning ikke som selvstendige beslutninger med pålegg om å innbetale byrettens utgifter. De fremstår som purringer i henhold til den beslutningen som er tatt tidligere. Da de ble sendt, var beslutningen for lengst rettskraftig, og byretten pliktet å sørge for at beløpet ble innbetalt.

Korrespondansen og Storebrands reaksjon på purrebrevet den 18 mars 1998 synes etter lagmannsrettens oppfatning å vise at Storebrand har valgt ikke å påkjære, i påvente av annen mulig løsning. Først når dette ser ut til ikke å lykkes, fremsettes kjæremål. Ved å oppta diskusjon med retten om en avgjørelse parten er misfornøyd med, og som parten ønker endret, kan parten ikke forskyve utgangspunktet for rettsmiddelfristen. Det ville skape uklarhet om rettsmiddelfristen.

I samsvar med kjæremotpartens påstand blir kjæremålet etter dette å avvise.

Lagmannsretten finner etter omstendighetene allikevel å ville tilføye:

Dersom det kan være tvil om hvem som skal hefte overfor retten, bør domstolen i forbindelse med beslutningen om å oppnevne sakkyndige o. l. samtidig bestemme hvem ansvaret for å refundere rettens utgifter påhviler. Dersom domstolen ikke har truffet slik avgjørelse, må parten senest når omkostningsoppgaven forberedes kunne få en avklaring ved direkte spørsmål til domstolen. I dette tilfellet kan det imidlertid ikke sees å ha vært grunnlag for synderlig tvil om hvordan forholdet burde håndteres. De sakkyndige var oppnevnt etter begge parters begjæring, og begge heftet da solidarisk overfor retten for utgiftene, jf tvistemålsloven §169. I en slik situasjon bør retten, uansett utfallet av saken, innkreve en halvpart av hver, idet den endelige fordelingen partene imellom vil avhenge av rettens omkostningsavgjørelse.

I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §175 første ledd bør den kjærende part, Storebrand, erstatte Maria Thelle omkostningene med kjæremålet. Omkostningene settes i samsvar med fremsatt krav til kroner 2000,-, som alt er salær.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

1. Kjæremålet avvises.

2. I saksomkostninger betaler Storebrand Skadeforsikring AS 2.000 -totusen- kroner til Maria Thelle innen 2 -to- uker etter at kjennelsen er forkynt.