LB-1998-2162 (1)

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1998-09-15
Publisert:	LB-1998-02162
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett LB-1998-02162 A/03 - Anket til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-1999-00294K .
Parter:	Ankende part: Marguerite Bredal (Prosessfullmektig: Advokat Olav Braaten). Motpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Advokat Ragnar Eldøy).
Forfatter:	Lagmann Berit Fosheim. Lagdommer Erik Melander. Kst lagdommer Eystein F. Husebye
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §412, §180, §373, §407, §408, §98, Borettslagsloven (1960) §4, Foreldelsesloven (1979) §3, §9, Foretaksregisterloven (1985) §3, §9

Kjennelse:

Saken gjelder begjæring om gjenopptagelse av Borgarting lagmannsretts dom i sak mellom de ovennevnte parter. Lagmannsrettens dom er av 23 mai 1997 dom og har denne slutning:

1. Oslo kommune frifinnes.

2. Marguerite Bredal betaler til Oslo kommune saksomkostninger for lagmannsretten med 22.000 -tjuetotusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Dommen ble av Marguerite Bredal påanket til Høyesterett. Under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1 ble anken nektet fremmet til Høyesterett av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjennelsen er av 25 november 1997.

Ved begjæring av 13 juli 1998 har Marguerite Bredal begjært lagmannsrettens dom gjenopptatt under henvisning til tvistemålsloven §407.

Forberedende dommer innkalte prosessfullmektigene til et møte på lagmannsrettens kontor for å drøfte hensiktsmessigheten av en rettslig prøving av begjæringen, og eventuelt de underliggende rettslige spørsmål som en gjenopptagelse ville nødvendiggjøre. Konklusjonen på møtet var at lagmannsretten skulle behandle begjæringen på vanlig måte. Ved prosesskrift av 25 august 1998 innga Oslo kommune tilsvar på begjæringen. Marguerite Bredal er kjent med tilsvaret.

Sakens forhistorie og utvikling fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer. Her skal gis et sammendrag av relevante opplysninger for den avgjørelse som nå skal treffes:

Marguerite Bredal var fra 1967 leieboer i Bjørn Farmanns gate 6 i Oslo. På eiendommen er oppført en eldre bygård fra århundreskiftet i tre etasjer, inneholdende 7 leiligheter samt kjeller og loft. Bredal måtte fravike sin leilighet ved årsskifte 1995/96 på grunn av oppsigelse av leieforholdet i 1993, etter unnlatte leiebetalinger. Det vises til Oslo namsretts kjennelse av 9 august 1995, inntatt på side 261 i utdraget for lagmannsretten.

Mens Bredal bodde i gården ble eiendommen i 1984 solgt av eieren, et entreprenørselskap, til fire kjøpere. Disse ønsket å pusse opp gården, og seksjonere denne etter eierseksjonsloven. På grunnlag av opplysninger om at de fire kjøperne enten var leietagere, eller i nær familie med leietagere i gården, besluttet Oslo kommune å ikke benytte den kommunale forkjøpsretten etter leiegårdsloven av 29 april 1977 nr 34. Eiendommen ble seksjonert senere på året i 1984 av kjøperne.

I 1986 ble det klarlagt at de opplysninger kommunen hadde fått av kjøperne om sin tilknytning til gården delvis var uriktige, og at kjøperne ikke utgjorde et flertall av leieboerne i gården på salgstidspunktet, slik kommunen hadde lagt til grunn for beslutningen om ikke å benytte den kommunale forkjøpsretten. Saken ble derfor tatt opp til ny behandling i kommunen med sikte på å gjennomføre kommunalt forkjøp. I mars 1987 vedtok Oslo formannsskap at kommunen skulle benytte sin forkjøpsrett, og de fire kjøperne aksepterte forkjøpet ved avtale med kommunen i mai 1988. Betingelsen for dette var at de fikk rett til å kjøpe tilbake de seksjonene de da eide og bebodde til kostpris, en rett de var blitt sikret i formannsskapets vedtak. Tilbakesalg til de fire kjøperne ble gjennomført. Oslo kommune ble da sittende igjen som eier av tre boligseksjoner, hvorav den ene var bebodd av Marguerite Bredal.

Ved den nye kommunale saksbehandling forut for formannsskapets vedtak i mars 1987 forhandlet eiendomsetaten i Oslo også med de øvrige leieboere i Bjørn Farmanns gate 6, Marguerite Bredal og to andre leieboere. Disse tre undertegnet i februar 1987 et utkast til kjøpekontrakt med kommunen som forutsatte at denne, etter forkjøpet, overdro hele eiendommen til et stiftende borettslag ved Marguerite Bredal og disse to andre leieboerne. Utkastet forutsatte godkjennelse av bystyret eller formannsskap.

Denne kjøpekontrakten er aldri blitt gjennomført. Istedet valgte kommunen en fremgangsmåte som fremstår som et forlik med seksjonseierne, jf det som er referert over. Marguerite Bredal og Arnt Jakobsen anså kommunens behandling av saken urettmessig, og påklaget i juli 1988 formannsskapets vedtak av mars 1987 til Fylkesmannen I Oslo og Akershus. Fylkesmannen avviste samme år klagebehandling under henvisning til at slik behandling lå utenfor den legalitetskontroll som var pålagt ham i henhold til kommuneloven. En klage over dette vedtaket til Kommunaldepartementet ble avvist av departementet året etter. Det vises til side 59 i ankeutdraget for lagmannsretten.

Marguerite Bredal og Arnt Jakobsen forfulgte saken mot Oslo kommunes politiske ledelse. Høsten 1989 ble saken behandlet i byutviklingskomiteen som avga en innstilling til Byrådet i Oslo samme år med forslag om å legge saken frem for behandling i bystyret. Om grunnlaget for en slik ny behandling heter bl annet i denne innstillingen: "De opprinnelige beboerne føler seg trakassert av sameiet, som etter deres mening har tilegnet seg rettigheter i gården på ulovlig vis i ren spekulasjonsøyemed. De ber nå om at kommunene omgjør sitt tidligere forkjøpsvedtak gjennom behandling i bystyret for å føre tilstanden i gården tilbake til slik den var i 1984, før den ble solgt." (Side 90 i ankeutdraget for lagmannsretten). Byutviklingskomiteenes innstilling tok ikke opp forslag om slik reversering av rettsforholdene i gården som Marguerite Bredal og Arnt Jakobsen ønsket.

Oslo bystyre behandlet saken 9 mai 1990. Bystyrets vedtak innebar bl annet at de to leieboerne fikk valget mellom å kjøpe de seksjoner de bebodde av kommunen, eller å fortsatt leie disse etter at kommunen hadde foretatt nødvendige utbedringsarbeider i seksjonene. Vedtaket innebar ikke et pålegg til kommunens administrasjon om å søke en reversering av rettsforholdene i gården slik de to krevde.

De påklaget bystyrets vedtak til Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Det ble anført at vedtaket var ulovlig fordi det la til grunn formannsskapets forutgående vedtak av mars 1987 som var i strid med eierseksjonsloven, og som derfor måtte anses å være ugyldig.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus behandlet klagen. I brev av 18 januar 1991 meddelte han at han ikke fant grunnlag for å erklære Oslo bystyres vedtak av 9 mai 1990 for ugyldig. Det vises til side 134, nederst, i ankeutdraget til lagmannsretten der fylkesmannens begrunnelse for ikke å kjenne vedtaket ugyldig er inntatt. Det er dette brev fra fylkesmannen til Marguerite Bredal som byretten og lagmannsretten spesielt har vist til i sine avgjørelser.

To av de tre leieboerne som undertegnet utkastet til kjøpekontrakt i februar 1987 kjøpte senere de seksjoner de bebor av Oslo kommune. Den første som kjøpte var Lina Andersen. Dette var før søksmål ble reist mot kommunen. Hennes kjøp medførte at vilkårene for å stifte borettslag i gården ikke lenger var oppfylt. Det kreves minst tre stiftere for å stifte et borettslag, jf borettslagsloven §4, og antallet var nå redusert til to mulige stiftere, Marguerite Bredal og Arnt Jakobsen. Den siste som kjøpte var Arnt Jakobsen. Kjøpet fant sted mens saken sto for lagmannsretten. Som følge av kjøpet trakk han tilbake sin anke over byrettens dom, og saken ble hevet for hans vedkommende.

Stevning i saken ble uttatt 23 mars 1994. Marguerite Bredals prinsipale krav er å bli andelseier i et borettslag som skal overta hele gården. Subsidiært krever hun erstatning av Oslo kommune for det tap hun har lidd som følge av at avtalen ikke er blitt gjennomført. Oslo kommune tok til motmæle. Kommunen begjærte seg frifunnet, og anførte blant annet at saksøkernes krav var foreldet.

Under saksforberedelsen for Oslo byrett besluttet retten å dele forhandlingene etter tvistemåloven §98 annet ledd, slik at det ble forhandlet særskilt om foreldelsesspørsmålet Byretten fant at kravet var foreldet. Oslo kommune ble frifunnet med tilkjennelse av saksomkostninger. Etter anke fra Marguerite Bredal og Arnt Jakobsen ble ankeforhandling til sæskilt behandling av foreldelsesspørsmålet holdt i Borgarting lagmannsrett den 29 april 1997. I likhet med byretten fant lagmannsretten at kravet var foreldet. Oslo kommune ble frifunnet med tilkjennelse av saksomkostninger også for lagmannsretten. Det vises til domsslutningen som er inntatt på side 2.

Marguerite Bredal viser til at lagmannsretten bygget sin avgjørelse på at foreldelsesfristen for søksmålet begynte å løpe da fylkesmannens vedtak av 18 januar 1991 i den siste klagesaken forelå. Selv om retten antyder at fristen kan ha begynt å løpe tidligere, er det ikke tatt nærmere stilling til dette i avgjørelsen.

I forbindelse med behandlingen av saken i lagmannsretten ble det reist inhabilitetsinnsigelse mot fylkesmann Willoch, som måtte anses inhabil i saken da vedtaket av 18 januar 1991 ble truffet. Han hadde tidligere, som stortingsmann, engasjert seg i saken til fordel for daværende ankemotparter. Lagmannsretten har heller ikke tatt stilling til dette spørsmål i sin avgjørelse. Spørsmålet om fylkesmann Willoch's habilitet i saken har vært behandlet i ettertid av Fylkesmannen i Buskerud som settefylkesmann. Hans konklusjonen er at fylkesmann Willoch var inhabil da vedtaket ble truffet. Det vises til Fylkesmannen i Buskerud's vedtak av 14 april 1998, som er vedlegg til begjæringen. Marguerite Bredal ble kjent med inhabilitetsvedtaket samme dag, og begjæringen om gjenopptagelse er innsendt innen tremånedersfristen i tvistemålsloven §408.

Konsekvensen av at fylkesmann Willoch var inhabil er at klagevedtaket av 18 januar 1991 er ugyldig. Vedtaket kan da ikke danne grunnlag for fristberegningen for foreldelse, slik lagmannsretten har lagt til grunn. Utgangspunktet for fristen må vurderes på grunnlag av andre omstendigheter, noe retten ikke har tatt uttrykkelig stilling til. Lagmannsrettens avgjørelse er nå feil, og den omstendighet som avgjør dette er først blitt kjent etter lagmannsrettens dom, i april 1998. Grunnlaget for gjenopptagelse etter tvistemålsloven §407 er til stede og foreldelsesspørsmålet må behandles på nytt.

Marguerite Bredal har nedlagt slik påstand:

1. Saken gjenopptas til ny behandling for Borgarting lagmannsrett.

2. Oslo kommune dømmes til å gjennomføre sin avtale med Marguerite Bredal av 3.2.87.

3. Oslo kommune dømmes til å betale Marguerite Bredal er erstatning oppad begrenset til kr 750.000 - kronersyvhundreogfemtitusen-.

4. Marguerite Bredal tiljennes saksomkostninger for byrett, og lagmannsrett.

Oslo kommune anfører at begjæringen ikke angir hvilket alternativ i tvistemålsloven §407 det henvises til. Det antas å være ment at bestemmelsens første ledd nr 6, nye kjennsgjerninger eller bevis, er lovhjemmelen for gjenopptagelse.

Det som påberopes som nytt i saken er vedtaket av Fylkesmannen i Buskerud. Dette vedtaket er imidlertid i sin konklusjon likt med det tidligere vedtaket av Fylkesmannen i Oslo og Akershus, nemlig at Oslo bystyres vedtak av 9 mai 1990 ikke er ugyldig. Fylkesmann Willoch's inhabilitet er ikke en ny kjennsgjerning som åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, slik loven krever. Inhabilitetsinnsigelsen var kjent for lagmannsretten før dommen ble avsagt, og påberopt i prosesskrift fra henne. Når både innsigelsen var kjent, og realitetsvurderingen hos de to fylkesmenn ble den samme, er vilkåret for gjenopptagelse etter tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 ikke oppfylt.

Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at foreldelse løper fra det tidspunkt det var klart at kommunen ikke ville benytte sin forkjøpsrett til fordel for beboerne gjennom et borettslag. Lagmannsretten har deretter vist til bl a formannsskapsvedtaket av 1987 og Lina Andersens senere overtagelse av boligseksjon som grunnlag for at det ikke lenger var mulig å danne borettslag i gården. Lagmannsretten har også vist til at fylkesmannens og Kommunaldepartementets vedtak om å avvise klagehandling av formannsskaps vedtaket innebar at Bredal burde hatt tilstrekkelig kunnskap og oppfordring til å reise søksmål mot kommunen.

Bredal valgte å forsøke ny politisk behandling i stedet for å reise søksmål. Heller ikke den behandling som dette medførte var Bredal fornøyd med, og hun påklaget bystyrets vedtak til fylkesmannen med negativt resultat for henne. Selv om en ser bort fra fylkesmannens vedtak av 18 januar 1991 er ikke konsekvensen at avgjørelsen åpenbart må bli en annen. Tvert imot er det ganske åpenbart at lagmannsretten ville ha bygget på et av de mange tidligere tidspunkter som utgangspunkt for foreldelse.

Det avgjørende for foreldelsesspørsmålet er når fru Bredal kunne kreve sin fordring oppfylt, jf foreldelsesloven §3. Når det gjelder hennes erstatningskrav løper foreldelsen fra når hun hadde nødvendig kunnskap om skaden, jf lovens §9. Foreldelsesfristen begynte å løpe lenge før 18 januar 1991 etter kommunens oppfatning. Under enhver omstendighet hadde hun på dette tidspunkt tilstrekkelig kunnskap og oppfordring til å reise sak, og dette uavhengig av senere formelle konstaterte feil ved fylkesmannens vedtak, som heller ikke influerte på realitetsavgjørelsen i vedtaket. Habilitetsinnsigelsen og det nye vedtaket av Fylkesmannen i Buskerud er ikke et forhold som åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

1. Begjæringen om gjenopptakelse av Borgarting lagmannsretts sak nr. 95-01414 A, tas ikke til følge.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten legger til grunn at begjæringen om gjenopptagelse skal vurderes etter bestemmelsen i tvistemålsloven §407 tredje ledd nr 6, slik Oslo kommune anfører. Bestemmelsen gir en part rett til å kreve gjenopptagelse av en rettskraftig dom når det opplyses en ny kjennsgjerning, eller skaffes frem et nytt bevis, som alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført i saken, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse. Med dette menes at det må være helt klart, ikke bare at domsresultatet kunne ha blitt eller sansynligvis ville ha blitt et annet, men at det nødvendigvis ville blitt et annet, om den nye opplysningen hadde foreligget før dommen, og det uten hensyn til om retten var satt med de samme eller med andre dommere, se Rt-1939-801.

Det er to kumulative krav som stilles, kravet om nyhet og kravet om at det nye åpenbart måtte ha ført til et annet resultat. Lagmannsretten drøfter først om kravet til nyhet er oppfylt ved opplysningene i begjæringen.

Den ankende parts anførsel om fylkesmann Willochs inhabilitet er i seg selv ikke en ny omstendighet eller et nytt bevis i saken. Under saksforberedesen for lagmannsretten ble det således anført i prosesskrift av 4 april 1997, dok 57, at " Fylkesmann Kåre Willoch var etter vår oppfatning klart inhabil i saken. Han hadde vært involvert i saken tidligere." Det fremgår ikke av lagmannsrettens dom om anførselen ble fastholdt under hovedforhandlingen, og inhabilitetsinnsigelsen er ikke drøftet av retten.

Lagmannsrettens dom ble påanket av Marguerite Bredal til Høyesterett. Innsigelsen mot fylkesmann Willoch's habilitet ble her gjentatt, og brukt som en av ankegrunnene mot dommen. I ankeerkæringen er det bl a opplyst at fylkesmann Willoch nå hadde erklært seg inhabil i forbindelse med den ankende parts søknad om fri saksførsel, ankeerklæringen side 4 øverst.

Saken ble av Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet fremmet under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1. Dette innebærer at utvalget har funnet at det er klart at anken ikke vil føre frem, også om det tas i betraktning den ankende parts nye opplysning om fylkesmann Willoch manglende habilitet. Det er da på det rene at denne kjennsgjerning eller bevis ikke kan begrunne gjenopptagelse av saken, jf Schei bind 2 side 376 annet avsnitt. Lagmannsretten finner imidlertid at opplysningene i saken og i ankeerklæringen, slik de forelå for Høyesteretts kjæremålsutvalg, ikke avskjærer den ankende part fra å påberope seg Fylkesmannen i Buskerud's vedtak av 14 april 1998 uten videre. Selv om den ankende part under saken har hevdet at fylkesmann Willoch var inhabil da han traff sitt vedtak i 1991, har hun ikke hatt mulighet for å føre bevis for dette, før hun ble kjent med inhabilitetsvedtaket av 14 april 1998. Det vises til Skoghøy, Tvistemål side 964 flg. Drøftelsen her støtter en slik lovforståelse.

Lagmannsretten vil så behandle spørsmålet om den nye kjennsgjerning i saken, vedtaket av Fylkesmannen i Buskerud's vedtak av 14 april 1998, åpenbart, og nødvendigvis, ville gitt et annet domsresulat om det hadde vært kjent av lagmannsretten før den avsa sin dom.

Spørsmålet lagmannsretten hadde til behandling i saken var om Marguerite Bredals krav mot Oslo kommune var foreldet da stevning ble inngitt 25 mars 1994, altså om fristen var begynt å løpe før eller etter 25 mars 1991. Lagmannsretten la her til grunn at fristen begynte å løpe fra det tidspunkt det var på det rene at Oslo kommune ikke vil benytte forkjøpsretten til fordel for beboerne gjennom et borettslag, se side 11 øverste avsnitt i dommen. Dernest fastslår lagmannsretten at allerede formannsskapsvedtaket av mars 1987 viste at forutsetningene for overføring av hele eiendommen til et borettslag sviktet. Salget av boligseksjon til Lena Andersen ble av lagmannsretten vurdert som et viktig rettsfaktum, nemlig at det ikke lenger var tilstrekkelig mange beboere til å stifte borettslag, og at dette gjorde det vanskelig å tenke seg forkjøpet, slik Bredal krevet det.

Lagmannsretten vurderte deretter den første klagebehandlingen i 1988 og 1989 over formansskapets vedtak av mars 1987, og kom til at Marguerite Bredal da burde vært klar over at kommunen ikke kom til å oppfylle den avtalen hun mente å ha med kommunen, og som forutsatte stiftelse av borettslag for hele gården. Om dette uttaler lagmannsretten følgende på side 11, siste avsnitt:

Etter lagmannsrettens vurdering er det mye som taler for at hun i alle fall på dette tidspunkt hadde tilstrekkelig kunnskap og oppfordring til å reise søksmål mot kommunen dersom hun ønsket å forfølge sitt krav. Når Bredal sammen med Jakobsen i stedet valgte å øve påtrykk overfor politikerne med sikte på å få formannsskapets vedtak omgjort ved ny behandling i de kommunale organer, kan det muligens betraktes som en hensiktsmessig strategi sett fra deres ståsted, men det kan etter rettens vurdering ikke innebære at utgangspunktet for foreldesfristen ble forskjøvet. Det er imidlertid ikke nødvendig å ta bestemt stilling til om fristen begynte å løpe tidligere, idet lagmannsretten er enig med byretten i at det siste aktuelle starttidspunktet for foreldesfristen under enhver omstendighet må være da Bredal ble kjent med fylkesmannens vedtak av 18 januar 1991 der fylkesmannen ikke fant grunnlag for å kjenne bystyrets vedtak av 9 mai 1990 ugyldig. Siden også dette var mer enn tre år før stevningstidspunktet, kan det etter lagmannsrettens mening ikke være tvilsomt at kravet var foreldet da stevningen ble tatt ut.

Lagmannsretten er enig med Oslo kommune i at selv om en ser bort fra fylkesmannens vedtak som utgangspunkt for foreldesesfristen, gir ikke lagmannsrettens ovenstående bemerkninger grunnlag for å slutte at lagmannsretten ikke anså at foreldesesfristen løp allerede på dette tidspunktet. Tvert imot fremgår det at retten la stor vekt på klagebehandlingen i 1988 - 1989, da klagebehandling over formannsskapets vedtak ble avvist, og vurderte denne periode som et sansynlig (og ikke tidligste) utgangspunkt for foreldelsesfristen. Slik lagmannsretten formulerte seg fremstår valget av 18 januar 1991 vel så mye som et rettsteknisk praktisk utgangspunkt for fristen, som et reelt utgangspunkt. Byretten kom frem til dette tidspunktet ved sin vurdering av når foreldesfristen senest begynte å løpe, og lagmannsretten fant at det utgjorde "det siste aktuelle startstidspunktet for foreldelsesfristen".

Bevisene i saken taler, etter denne lagmannsretts vurdering, sterkt for at foreldesesfristen begynte å løpe før den aktuelle dato 18 januar 1991. Det vises til de siterte premisser i dommen av 23 mai 1997 foran, som denne lagmannsrett er enig i. Det finnes derfor ikke nødvendig for resultatet i nærværende avgjørelse å peke på et eksakt utgangspunkt for foreldelsesfristen. Under enhver omstendighet er det nye beviset i saken, sammenholdt med det som tidligere er fremført, ikke tilstrekkelig for å kunne fastslå at domsresultatet åpenbart og nødvendigvis måtte bli et annet. Et annet domsresulatet som skulle medføre gjenopptagelse av saken måtte i tilfelle være at foreldelse ikke var inntrådt da stevning ble inngitt. Et slikt annet domsresultat finner denne lagmannsrett ikke grunnlag for i det som er fremført i gjenopptagelsesbegjæringen.

Lagmannsretten vil tillegge at den heller ikke kan se at den omstendighet at fylkesmannens vedtak av 18 januar 1991, i ettertid, ble kjent ugyldig på grunn av fylkesmann Willoch's inhabilitet medfører at foreldesesfristen må vurderes på særlig annen måte nå enn da lagmannsretten avsa sin dom. Det fremgår av det nye vedtaket av Fylkesmannen i Buskerud at han kom til samme konklusjon som Fylkesmannen i Oslo og Akershus, nemlig at bystyrets vedtak ikke var ugyldig. Sakens samlede beviser som var tilgjengelig for partene i januar 1991 må i sum, sett fra begge parters ståsted, ha gjort det rimelig klart at bystyrets vedtak av 9 mai 1990 ikke ville bli endret i realiteten. Etter 19 januar 1991 hadde Marguerite Bredal i forsterket grad, all nødvendig kunnskap og all oppfordring til å gå rettens vei med sine krav mot kommunen slik denne lagmannsrett ser det. Vedtaket om ugyldighet kan åpenbart ikke tillegges vekt som en objektiv kjennsgjerning som i seg selv gir rett til gjenopptagelse. I forhold til bestemmelsene i foreldelsesloven, som er tema i denne saken, er det som er rettslig avgjørende om Marguerite Bredal hadde tilstrekkelig kunnskap til å fremme sine krav mot kommunen etter reglene i lovens §3 og §9. Det hadde hun åpenbart på det tidspunktet fylkesmannen traff sitt vedtak 19 januar 1991, jf de rettslige vurderinger foran. Det er da ikke avgjørende at vedtaket senere ble kjent ugyldig.

Under henvisning til tvistemålsloven §412 første ledd annen setning finner lagmannsretten det åpenbart at den gjenopptagelsesgrunn som er påberopt er utilstrekkelig, og at den bør forkastes uten hovedforhandling. Verken alene eller sett i forbindelse med det som tidligere er fremført gir begjæringen grunnlag for gjenopptagelse av saken .

Begjæringen har vært forgjeves, og Marguerite Bredal må i medhold av tvistemålsloven §180, i analogisk anvendelse, bære motpartens omkostninger. Disse er i Oslo kommunes prosesskrift oppgitt til kr 8000. Beløpet anses nødvendig og legges til grunn for omkostningsavgjørelsen.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen forkastes.

2. Marguerite Bredal betaler saksomkostninger til Oslo kommune med 8.000 -åttetusenkroner- innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse.