LB-1998-3091
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-25 |
| Publisert: | LB-1998-03091 |
| Stikkord: | Sikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 97-09794 A/14 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-03091 A/02. Se også HR-1999-00352 K og HR-1999-00438 K. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Ole Christian Borge). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Ann Turid Bugge). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Stousland, formann. Lagdommer Gunnar Vefling. Herredsrettsdommer Arne Vesterås |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, Tvistemålsloven (1915) §148, §233, §180, Fengselsloven (1958) §12, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Saken gjelder krav om løslatelse fra sikring.
A, født xx.xx.1973, ble ved Eidsivating lagmannsretts dom av 16 januar 1992 dømt til fengsel i 8 år for overtredelse av straffeloven §233, første og annet ledd, forsettlig drap under særdeles skjerpende omstendigheter. Han ble samtidig dømt til sikring for et tidsrom av inntil 5 år i medhold av straffeloven §39 nr 1 a-f. Påtalemyndighetens anke over straffutmålingen ble forkastet ved Høyesteretts kjennelse av 11 januar 1992, Rt-1992-817. A motanket over sikringsbemyndigelsen, men anken ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Mens A satt i varetekt, ble han i oktober 1991 overført til Fossumkollektivet. For at han skulle få et helhetlig behandlingsopplegg ble han gitt soningsutsettelse til 5 desember 1993, hvoretter han i medhold av fengselsloven §12 påbegynte soningen av fengselsstraffen samme sted. På grunn av narkotikabruk ble han i november 1994 overført til Ullersmo landsfengsel, deretter til Oslo kretsfengsel. Fra februar 1995 sonet han dommen i Ila landsfengsel og sikringsanstalt. Etter søknad ble A i februar 1996 igjen overført til Fossumkollektivet i medhold av fengselsloven §12. Den 3 juli 1996 ble han løslatt på prøve og overført til sikring i Fossumkollektivet. Han avla positiv urinprøve på amfetamin 13 juli 1996 og brøt dermed avtalen han hadde inngått med institusjonen da han på ny søkte plass der. Han ble etter dette overført til Ila landsfengsel og sikringsanstalt. Fra oktober 1996 til juni 1998 har han vært ilagt til sammen 7 refselser på grunn av positive urinprøver, dels på opiater, dels cannabis og dels amfetamin.
I forbindelse med straffedommen mot A ble han rettspsykiatrisk observert av professor Kjell Noreik og klinikkoverlege Bjørn Gundby. I deres erklæring datert 5 juli 1991 konkluderes det blant annet med at A er en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. Det fremgår av straffedommen at de sakkyndige under hovedforhandlingen gav uttrykk for at det ikke var fare for gjentakelse av straffbare handlinger hvis A holder seg rusfri og utenfor et rusfritt miljø. De anbefalte imidlertid anvendelse av sikring hensett til faren for at dette ikke ville bli overholdt. Retten sluttet seg til dette. I forbindelse med årsmeldingen for 1995 avga professor dr med Berthold Grünfeld sakkyndigerklæring datert 7 mars 1996. Her konkluderes det med at A fortsatt er en person med mangelfullt utviklede sjelsevner inntil det motsatte er bevist. Dette begrunnes med As fortsatte stoffavhengighet.
A søkte 23 mars 1997 om innstilling av sikringsmidlene. Søknaden ble avslått av Justisdepartementet den 21 juli samme år.
Ved stevning til Oslo byrett av 11 november 1997 anla A søksmål mot Staten v/Justisdepartementet med krav om dom for at sikringsvilkårene ikke lenger er til stede. Staten tok til motmæle og la ned påstand om frifinnelse. Byretten oppnevnte professor Grünfeld som sakkyndig og hans uttalelse er datert 27 april 1998. Her konkluderer han med at A fortsatt må anses som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner inntil han har bevist at han mestrer et liv utenfor anstalt uten å henfalle til rusmisbruk, og samtidig klarer å tilpasse seg sosialt og arbeidsmessig i en normal tilværelse. Professor Grünfeld sendte erklæringen til den rettsmedisinske kommisjon som ba om presisering vedrørende spørsmålet om gjentagelse av straffbare handlinger. I tilleggsuttalelse datert 17 juni 1998 anfører professor Grünfeld at han på grunnlag av sin rettspsykiatriske uttalelse av 27 april 1998 samt det forhold at A uteble fra anstalten under permisjon, er styrket i sin konklusjon om at A er å anse som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner og at dette samlet sett indikerer at det er fare for gjentagelse av straffbare handlinger.
Oslo byrett avsa dom i saken 13 oktober 1998 med slik domsslutning: domsslutning:
1. Vilkårene for å anvende sikringstiltak overfor A, født xx.xx.1973, er ikke lenger til stede.
2. Staten v/Justisdepartementet erstatter det offentlige saksomkostninger med kr 62.180 -sekstitotusenetthundreogåtti-.
Oppfyllelsesfristen er 14 -fjorten- dager.
I telefax til regjeringsadvokaten den 14 oktober 1998 ba advokat Ann Turid Bugge om at A ble løslatt omgående. Regjeringsadvokaten svarte at sikringen ville stå ved lag så lenge dommen ikke var rettskraftig.
Den 20 oktober 1998 fremsatte advokat Bugge begjæring til Oslo byrett om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 med påstand om at A skulle løslates.
Den 22 oktober 1998 anket Staten byrettens dom til Borgarting lagmannsrett og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
A har ved advokat Bugge tatt til motmæle og har nedlagt slik endelig påstand:
1. Oslo byretts dom av 13.10.98 stadfestes.
2. Staten dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige.
3. A løslates med umiddelbar virkning.
På vegne av A fremsatte advokat Bugge i prosesskrift 30 oktober 1998 begjæring om foregrepet tvangskraft av byrettens dom. Etter avholdt muntlig forhandling den 13 november 1998 avsa lagmannsretten kjennelse den 20 samme måned med slik slutning:
1. Begjæringen om foregrepet tvangskraft tas ikke til følge.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til avgjørelse i ankesaken.
Ankeforhandlingen ble holdt 12 og 13 januar 1999. A møtte og avga forklaring. For Staten møtte rådgiver i Justisdepartementets kriminalomsorgsavdeling, Unni Mette Vårdal. Hun fikk tillatelse til å overvære forhandlingene i sin helhet og avga forklaring som vitne. I tillegg ble avhørt 3 vitner. Professor Grünfeld som også var oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten, avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Saken står i samme stilling som for byretten. Det bemerkes at Justisdepartementet den 8 januar 1999 har besluttet å overføre A til sikring i frihet på nærmere angitte vilkår.
Den ankende part har i det vesentlige anført:
Byretten har feilaktig lagt til grunn at vilkåret om gjentagelse av straffbare handlinger ikke lenger er til stede.
Bevisførselen har bekreftet at det ikke er holdepunkter i dag for at situasjonen er forskjellig fra det den var i 1991 da A ble undergitt rettspsykiatrisk observasjon. Det foreligger klare holdepunkter for at han vil falle tilbake til forholdene slik de var før han begikk drapet.
Sikringsinstituttet er besluttet opphevet og erstattet med forvaring. I dag brukes sikring bare for de alvorligste forbrytelser slik A er dømt for. Man er i hans tilfelle innenfor kjerneområdet for anvendelse av sikring i dag.
Retten skal bare ta stilling til om vilkårene for sikring fortsatt er til stede, ikke om A skal løslates etter en rimelighetsvurdering.
Det erkjennes at det ikke er noen optimal situasjon for A å være sikret på Ila. Siden han er rusmisbruker er det imidlertid vanskelig å finne alternative steder. Det vedtatte frisikringsopplegg hvor han skal bo hjemme hos sine foreldre, samtidig som han skal stå under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet og være i arbeid, ivaretar på en god måte de kryssende hensyn, vern mot en farlig voldsforbryter på den ene siden og på den annen side hjelp til sosialisering og et liv i frihet. Løslatelse nå vil ikke gi A den støtten han åpenbart trenger.
Saken anses å være prinsipiell hva angår vilkårene for at departementet skal være forpliktet til å oppheve en sikringsbemyndigelse. Dersom byrettens dom blir stående anses det å få alvorlige følger for sikringssaker.
Den eneste dommen hvor Høyesterett har prøvet domstolenes adgang til å prøve gyldigheten av sikringsvedtak er inntatt i Rt-1991-973. I den saken var det imidlertid enighet om at grunnvilkårene forelå. Det er derfor ikke gitt at vurderingene i den saken vil være de samme som i saken mot A.
A har fortsatt en sinnstilstand som tilsier at det er fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Samtlige involverte sakkyndige, både under straffesaken, under behandlingen for byretten og i lagmannsretten, har konkludert med at A lider av mangelfullt utviklede sjelsevner. Den sakkyndige for lagmannsretten har fremhevet at A svikter på det karaktermessige og følelsesmessige plan. Han mangler evnen til å tilpasse seg omgivelsene. A fremstår som en person med markert emosjonell og sosial umodenhet. Det er ingen holdepunkter for å anta at han i den tid som har gått etter domfellelsen har utviklet seg på en måte som gir grunn til å vurdere spørsmålet om mangelfullt utviklede sjelsevner annerledes enn i 1992. Med det frisikringsopplegg som nå er lagt til rette for ham, vil han imidlertid kunne bevise at han kan leve et rusfritt liv.
På grunn av As sinnstilstand er det kvalifisert fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Det kreves ingen kvalifisert fare for at han skal begå et nytt drap under særdeles skjerpende omstendigheter. Det er tilstrekkelig med en voldsforbrytelse. I begrepet "fare for" kreves en reell mulighet for ny straffbar handling og at sannsynligheten er noe større for at han vil bruke denne mulighet enn at han vil avstå.
Spørsmålet er om retten i dag har konkrete holdepunkter for om As livsmønster vil bli et annet om han løslates enn det han viste i 1991. Sentralt i denne forbindelse er hans rusproblem. Det var dette lagmannsretten i 1992 knyttet gjentagelsesfaren opp mot. A mangler meget på å ha sitt rusmisbruksproblem under kontroll. Det vises til at han i april 1998 ruset seg og ikke kom tilbake etter endt permisjon. Han ble arrestert av politiet i Sandvika og ført tilbake til Ila. Videre vises til at han så sent som 30 mai 1998 tok en overdose amfetamin. Det er derfor all grunn til å anta at han vil ruse seg om han løslates. Det forhold at han i tiden etter overdosen ikke er tatt for positive urinprøver, må tilskrives at han i flere måneder har fått foreskrevet innsovningsmedisin. Det er meget nærliggende å tro at han vil gjenoppta bruken av illegale rusmidler når han ikke lenger får legale medikamenter.
Om A løslates nå er det stor grad av sannsynlighet for at han vil oppsøke og henfalle til rusmisbrukermiljøet som han før drapet var den del av. Hans opplysning til den sakkyndige om at han ikke lenger er avhengig av rusmidler står ikke til troende. 5 dager etter at han fortalte dette ruset han seg i forbindelse med permisjon i april 1998. Det kan ikke ses bort fra at A vil ruse seg når han kommer i en følelsesmessige labil situasjon. Frisikringsopplegget vil imidlertid kunne holde ham borte fra dette.
Det kan i dag ikke sies noe sikkert om A har sluttet å misbruke alkohol. Ifølge den sakkyndige er det på grunn av den lavere pris på alkohol/øl nær sammenheng med å ruse seg på alkohol og på narkotiske stoffer.
Sentralt ved vurderingen av gjentagelsesfare er det forhold at A var nedkjørt da drapet skjedde. Han har siden den gang ikke vært i nærheten av den sinnstilstand som han var i den gang. Han har også bare hatt sporadisk tilgang til rusmidler. Det er alminnelig kjent at man ved rusmisbruk lett mister kontrollen når man kommer i en presset situasjon. Den siste sprekken på narkotika skjedde tilsynelatende i forbindelse med en ren bagatell.
Det er ikke optimalt for A i forbindelse med frisikringsopplegget, å bo hjemme hos foreldrene slik han gjorde før drapet i 1991. Det arbeides derfor med å få egen bolig til ham.
I 1991 hadde A intet organisert arbeid eller skolegang. Om sikringen innstilles nå vil situasjonen være som den gang. A trenger medisinsk behandling. Ved frisikring vil han være sikret dette, men ikke om han løslates. Før A kan løslates er han i en overgangsfase avhengig av støtte og en fast struktur.
Ankemotparten henholder seg til byrettens dom såvel i resultat som begrunnelse.
Det foreligger bare en grundig psykiatrisk undersøkelse av A, og det er den som ble foretatt i 1991 i forbindelse med straffesaken. A var den gang et forkomment rusvrak. Han har i ettertid vært til sammen 3 år i Fossumkollektivet uten inntak av rusmidler. Det må være helt klart at han har gjennomgått en senmodning. Han har tatt eksamener og har arbeidet på Ila. Den sakkyndige har bare observert ham i 1-2 timer. Dette er et alt for dårlig grunnlag til å kunne fastslå om A i dag har mangelfullt utviklede sjelsevner. Graden av senmodning er heller ikke undersøkt.
Når A har benyttet rusmidler i anstalten har dette vært som middel for å dempe den frustrasjonen han og mange andre opplever i fengsel/anstalt.
A hadde vært narkoman i flere år da drapet fant sted. Bortsett fra en bot for besittelse av amfetamin har han i ettertid ikke begått noe straffbart forhold. Han reagerer ikke atypisk på narkotiske stoffer. I Fossumkollektivet hadde han flere permisjoner og utflukter uten at han ruset seg. Årsaken til sprekken i april 1998 skyldes at han gledet seg til en relativt langvarig permisjon med blant annet besøk hjemme hos foreldrene, men ble voldsomt skuffet da permisjonstiden ble vesentlig forkortet slik at det ikke ble noe av besøket hjemme. Overdosen den 30 mai 1998 var et selvmordsforsøk.
Det foreligger intet om at A har vist aggressive tendenser. Heller ikke da han ved en misforståelse ble plassert på glattcelle i Oslo tinghus under behandlingen av byrettssaken og under annen dag av ankesaken. Dette viser at A kan temme sitt lynne.
Dr Vethe, som er As behandlende lege, har som vitne gitt uttrykk for at drapet var situasjonsbestemt. A kom opp i en situasjon hvor han ble desperat. I følge legen er det ikke sannsynlig er at A vil begå nye handlinger av samme art. A oppfattes av sin lege som en person som ikke tyr til vold.
Den sakkyndige har som for byretten, gitt uttrykk for at drapet er atypisk for A. Også han har gitt uttrykk for at det var situasjonsbetinget og har gitt uttrykk for tvil om gjentagelsesfaren. Når lagmannsretten i sin kjennelse av 20 november 1998 har referert professor Grünfeld annerledes, må dette bero på en misoppfatning.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
For å kunne gi dom for sikring stilles det opp ett objektivt og to subjektive vilkår, jf straffeloven §39 nr 1. For å kunne opprettholde sikringen må de samme vilkår være til stede. Det objektive vilkår som knytter seg til det begåtte lovbrudd, er ikke gjenstand for vurdering i denne sak. Det ble vurdert i straffesaken mot A. Det første subjektive vilkår er at A har begått handlingen i en av de psykiske avvikstilstander som loven nevner, - i vårt tilfelle mangelfullt utviklede sjelsevner. Det andre subjektive vilkår er at det på grunn av As avvikstilstand er fare for at han på ny vil begå en straffbar handling. Det er ikke tilstrekkelig med den vanlige, statistiske fare for tilbakefall. Det må dreie seg om en kvalifisert fare, og denne må ha sammenheng med den psykiske avvikstilstand. Lagmannsretten legger til grunn at Høyesterett i den senere tid har skjerpet kravet til gjentagelsesfare, jf Rt-1988-262. Lagmannsretten legger til grunn at sikring stort sett er reservert for lovbrytere som har begått alvorlige volds- og voldspregede forbrytelser og som utgjør en fare for tilbakefall til lignende forbrytelser. Det vises til Bratholm/Matningsdal: Straffeloven med kommentarer, første de1 side 132.
I likhet med byretten finner lagmannsretten det ikke nødvendig å ta stilling til om A fortsatt lider av mangelfullt utviklede sjelsevner. Retten vil dog bemerke at den sitter igjen med det bestemte inntrykk at han har gjennomgått en ikke ubetydelig senmodning. Det er uklart for retten om han har fullført ungdomsskolen. Selv har han opplyst å ha gjort det. På den annen side er det opplyst at han under fengsels-/anstaltoppholdet har tatt opp igjen blant annet matematikkundervisningen fra grunn-/ungdomsskolen. Det er på det rene at han har tatt undervisning i fag for den videregående skole og har avlagt eksamen i to fag. Han har opplyst og retten legger til grunn at han ønsker å fullføre videregående skole som privatist og deretter ta et universitetsstudium. På den annen side er det klart at han ikke kan sies å være ferdig med sitt rusproblem. Retten har merket seg at den sakkyndige, som har brukt svært kort tid på sin observasjon, ikke har villet konkludere annerledes enn at de mangelfullt utviklede sjelsevner fortsatt foreligger. Først når A har vært løslatt en tid og har vist at han ikke lenger har noe rusproblem vil det kunne sies noe sikkert om det har inntrådt noen endring i hans sinnstilstand. Den sakkyndige har dog uttalt at det ikke er vanskelig å forstå at A på grunn av frustrasjon og bitterhet som følge av lemfeldig behandling i fengsel/anstalt, har rømt inn i rusbruk. Denne rusbruk har imidlertid ført til at han har spolert sjanser han har fått, slik som oppholdet i Fossumkollektivet. Det samme er tilfellet med episoden i april 1998, da spolerte han sjansen for overføring til sikring i frihet.
Når lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten er det fordi lagmannsretten, i likhet med byretten, ikke finner at det er en slik fare for at A igjen vil begå straffbare handlinger av den alvorlige og voldspregede art som han er dømt for, og som kreves for å opprettholde sikringen. Den sakkyndige har i sin tillleggsrapport til den rettsmedisinske kommisjon datert 17 juni 1998 gitt uttrykk for at det er fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Under ankeforhandlingen har han presisert at med dette mener han at A, om han løslates, på grunn av sitt rusmisbruk høyst sannsynlig vil skaffe seg narkotika, hvilket er et straffbart forhold, samt at han høyst sannsynlig vil begå vinningsforbrytelser for å skaffe midler til slik stoffer. Den sakkyndige har opplyst at han mener å ha gitt uttrykk for det samme i byretten og for lagmannsretten under behandlingen av begjæringen om foregrepet tvangskraft den 13 november 1998. Når lagmannsretten har oppfattet ham anderledes i kjennelsen av 20 november 1998, må det bero på en misoppfatning.
Under henvisning til den sakkyndiges og overlege Vethes forklaringer legger lagmannsretten til grunn at A ikke er aggressiv av natur, at han ikke vil slåss eller gjøre bråk, heller ikke under ruspåvirkning. Han er en innadvendt type. Drap og voldsutøvelse er atypisk for ham. Det må derfor antas å ha vært andre momenter inne i bildet i tillegg til alkoholkonsumet da drapet ble begått. Han er dog relativt lett å lede, snill og godhjertet, men klarer han å holde seg borte fra misbrukermiljøet vil sjansene være gode for at han kan få en ordnet tilværelse.
Lagmannsretten finner således at det i dag ikke er sannsynlig at A om han løslates, vil begå alvorlige volds- eller voldspregede forbrytelser. Vilkårene for sikring foreligger derfor ikke lenger og byrettens dom blir å stadfeste, idet lagmannsretten heller ikke har bemerkninger til saksomkostningsavgjørelsen.
Det er lagt ned påstand om løslatelse. I den såkalte "Arnesaken" synes Menneskerettighetsdomstolen å forutsette at retten er forpliktet til å bruke sin hjemmel i tvistemålsloven §148 til å løslate uten å vente på at dommen skal bli rettskraftig. Etter tvistemålsloven §148 er det et vilkår for å gi dommen foregrepet tvangskraft at særlige omstendigheter taler for det. I denne forbindelse viser lagmannsretten til at både byretten og lagmannsretten har vurdert og kommet til at vilkårene for sikring ikke lenger foreligger. Begjæringen om foregrepet tvangskraft blir etter dette å ta til følge og A blir å løslate.
Anken har ikke ført frem og ankemotparten bør tilkjennes saksomkostninger overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det samme gjelder saksomkostningene i forbindelse med behandlingen av begjæringen om foregrepet tvangskraft. A er innvilget fri sakførsel uten egenandel. Advokat Bugge har innlevert omkostningsoppgave/arbeidsoppgave hvor hun krever salær med kr 21.600 Under behandlingen av foregrepet tvangskraft var hun representert ved advokat Sandland som har innlevert arbeidsoppgave på kr 12960. Oppgavene legges til grunn ved saksomkostningsfastsettelsen.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I medhold av tvistemålsloven §148 gis dommen foregrepet tvangskraft og A løslates.
3. Staten v/Justisdepartementet erstatter det offentlige saksomkostningene for lagmannsretten med 34.560 - trettifiretusenfemhundreogseksti - kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.