LB-1998-3185

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-05-12
Publisert:	LB-1998-03185
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett LB-1998-00959 M/03 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-03185 M/03.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Jørn Sigurd Maurud) mot A (Forsvarer: Advokat Lars Leversen).
Forfatter:	Lagdommer Mary-Ann Hedlund. Lagdommer Dag A. Minsaas. Lagdommer Eystein F. Husebye
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §446, Plenumsloven (1926) §6, §100, §445, §447

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning.

A er utdannet hjelpepleier. Han arbeidet ved X trygdebolig i Oslo fra 1989 til 1993, en institusjon med ca 140 boenheter for eldre mennesker. Ved institusjonen var det i 1992 tilsatt 2 hjelpepleiere og 6 hjemmehjelpere og en bestyrer.

Som hjelpepleier bistod A beboerne etter behov. En av dem han bistod var B, født i 1898. Hun hadde bankkonto i Kreditkassen og i Postsparebanken. A hevet til sammen 128.000 kroner fra disse konti i 1992, delvis etter skriftlig fullmakt fra B. Han informerte ikke bestyreren eller andre ansatte ved institusjonen om at han hevet penger fra Bs bankkonti.

På grunn av at innestående beløp i Postbanken ble sterkt redusert, anmeldte en slektning av B saken til politiet i februar 1993, hvoretter etterforskning ble igangsatt. Etterforskningen tok lang tid. B avga en begrenset politiforklaring i mars 1993 og døde senere samme år. A ble også avhørt i mars 1993. Han ble senere avhørt i mai 1994 og i november 1995.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Oslo 20 mai 1996 - rettet under hoved-forhandlingen både i byretten og lagmannsretten - ble A satt under tiltale for grovt underslag, ved rettsstridig å ha tilegnet seg 128.000 kroner tilhørende B. Ved Oslo byretts dom av 22 januar 1997 ble han frifunnet. Han ble også frifunnet for å betale erstatning til Bs dødsbo. Dommen ble avsagt under dissens.

Påtalemyndigheten påanket dommen forsåvidt gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og byrettens avgjørelse av erstatningskravet. Borgarting lagmannsrett besluttet 2 april 1997 anken henvist til ankeforhandling. Ankeforhandlingen ble holdt 28 og 29 januar 1998 i Oslo, og A og 8 vitner avga forklaring. Ved Borgarting lagmannsretts dom av 3 februar 1998 ble A frifunnet for tiltalen. Han ble også frifunnet for erstatningskravet. Dommen ble avsagt under dissens, der 6 av rettens 7 medlemmer stemte for frifinnelse.

A har ved sin forsvarer den 12 november 1998 fremsatt krav på erstatning for uberettiget forfølgning i medhold av straffeprosessloven §444, subsidiært i medhold av samme lovs §445. Det er også fremsatt krav om oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446.

A har lagt ned slik påstand:

1. A tilkjennes erstatning for økonomisk tap i tidsrommet 28.8. 1997 - 28.8. 2008 etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 158.556,-.

2. A tilkjennes oppreisning fastsatt etter rettens skjønn med inntil kr. 100.000,-.

3. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Oslo statsadvokatembeter har i tilsvar av 2 desember 1998 anført at det ikke er grunnlag for å tilkjenne A erstatning i medhold av straffeprosessloven §444, idet han ikke har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling han ble tiltalt for. Det er henvist til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1988-1046 for så vidt hvilke beviskrav som gjelder. Når det gjelder kravets størrelse gjøres gjeldende at det vesentligste av det økonomiske tap A har lidt skyldtes sykmeldingen av ham i februar 1993, mens han først ble siktet i april 1996. Subsidiært gjøres gjeldende at As eget forhold, ved unnlatelsen av å opplyse til sine overordnede og kolleger om bankuttakene fra B, var en sentral årsak til den senere strafforfølgning mot ham.

Oslo statsadvokatembeter finner ikke grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445, og anfører at det heller ikke er grunnlag for å tilkjenne oppreisning etter lovens §446. Det anføres at de helsemessige problemer A nå har, også må ha foreligget før strafforfølgelsen mot ham.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at advokat Lars Leversen, etter begjæring, er oppnevnt som forsvarer for A i saken, jf straffeprosessloven §100 annet ledd. Forsvareren har under saksforberedelsen frafalt sitt opprinnelige krav om muntlig forhandling, og lagmannsretten finner dette ikke betenkelig, da saken fremstår som tilstrekkelig opplyst.

For erstatnings- og oppreisningskrav angir straffeprosessloven §447 tredje ledd at retten såvidt mulig settes med de samme dommere som avgjorde straffesaken. I denne saken lar dette seg ikke helt ut gjennomføre fordi en av fagdommerne er fratrådt på grunn av nådd aldersgrense.

Meddommere deltar ikke i avgjørelsen av erstatnings- og oppreisningskrav, jf straffeprosessloven §447 tredje ledd i.f.

Straffeprosessloven §444 første ledd har denne ordlyd:

Blir en siktet frifunnet eller forfølgingen mot ham innstilt, har han krav på erstatning av staten for skade som han har lidt ved forfølgingen, dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Er fengselsstraff eller annen frihetsberøvende rettsfølge allerede fullbyrdet, blir skade ved dette å erstatte uten hensyn til hva som er gjort sannsynlig.

As krav om erstatning av staten er prinsipalt begrunnet med at vilkårene i denne bestemmelsen er oppfylt. Statsadvokaten er ikke enig i dette, idet det anføres at A ikke har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for tiltalen slik bestemmelsen krever.

Høyesterett har i en kjennelse inntatt i Rt-1994-721 (det var en kjæremålssak som ble behandlet av Høyesterett med hjemmel i høyesterettsloven av 25 juni 19926 §6 annet ledd) uttalt seg om hvordan bestemmelsen skal forstås:

Det er siktede som har bevisbyrden for at han ikke har foretatt handlingen. Det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for dette. Jeg er ikke enig med forsvareren i at siktede har oppfylt sin bevisbyrde hvor begge alternativer etter bevisføringen fremstår som like sannsynlige. Ved vurderingen her må vanlige bevisregler legges til grunn, og kravene til bevisets styrke må da i en viss grad tilpasses de muligheter som siktede har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen. Slik loven er bygget opp, vil det lett kunne forekomme at en frifinnelse ikke gir grunnlag for noe erstatningskrav, idet siktede ikke makter å oppfylle sin bevisbyrde. Jeg vil her understreke at nektelse av et erstatningskrav ikke innebærer at det rokkes ved den tidligere frifinnelsen i straffesaken, eller at frifinnelsen trekkes i tvil. Erstatningssaken skal avgjøres på selvstendig grunnlag, og de bevisregler som gjelder for slike erstatningssaker atskiller seg ikke fra de bevisregler som gjelder krav om erstatning i sin alminnelighet. Lovgiveren har som utgangspunkt valgt den løsning at den økonomiske følge av strafforfølgning som ender med at forfølgningen innstilles eller med frifinnelse, må bæres av siktede når han ikke sannsynliggjør at han ikke har begått handlingen.

I en kjennelse inntatt i Rt-1995-2023 har Høyesteretts kjæremålsutvalg også uttalt seg om kravet til sannsynliggjøring:

Kravet i §444 om at det må sannsynliggjøres at den siktede ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen, er helt generelt, og det kan ikke settes til side fordi om kravet om sannsynliggjøring etter omstendighetene er vanskelig å oppfylle. En annen sak er at det ved vurderingen av om sannsynliggjøringskravet er oppfylt, vil måtte tas hensyn til hvilke muligheter den siktede faktisk har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen.

I nærværende sak er A frifunnet for den tiltalen som ble reist mot ham, og som opprinnelig gikk ut på at han hadde underslått tilsammen 203 213 kroner ved 52 uttak fra hennes to bankkonti i perioden november 1991 til januar 1993. En rekke av disse uttak ble senere frafalt med et samlet beløp på ca 75.000 kroner, uten at det foreligger opplysninger om hva B skulle ha brukt dette beløp til. Det er grunn til å merke seg dette fordi bevisføringen for lagmannsretten avdekket at B levde svært sparsommelig og at hun på denne tiden var lite utenfor trygdeboligen. Den endelige tiltalen lød på underslag av 128.000 kroner.

A hevdet fra første avhør at de uttak han foretok fra Bs to bankkonti, ble foretatt på hennes anmodning. Pengene ble dels hevet på grunnlag av skriftlige fullmakter fra henne, og dels foreligger det uttakskvitteringer signert av B . I byrettens dom er det gitt en nærmere redegjørelse for uttakene og fremgangsmåten, og det henvises for så vidt til dommen på dette punkt. I lagmannsrettens dom beskrives uttakene, og As forklaring om disse slik:

A har forklart at han hevet penger for B når hun ba han om det og at han overlot pengene til henne. Uttakene fra kontoen i Postsparebanken ble registrert i bankbok. A har forklart at han leverte bankboken tilbake til B sammen med de pengene som var tatt ut. I perioder var uttakene hyppige. A har forklart at han - blant annet på bakgrunn av hennes nøkterne levesett - spurte B om hvorfor hun hadde behov for så vidt mye kontanter, men at B ikke ønsket å gå nærmere inn på dette. A har ingen forklaring på hva pengene er brukt til, utover at B muligens kan ha gitt eller lånt dem til sin venninne C, som hadde en nevø som hadde pengevanskeligheter. Tanten hjalp nevøen økonomisk. Nevøen til C, D, har forklart at han mottok økonomisk støtte fra sin tante, men han husket ikke sikkert hvor mye han hadde fått før han sommeren 1993 fikk overført tantens tilleggspensjon til seg som en permanent ordning. Denne pensjonen skal på årsbasis ha utgjort omlag 40.000 kroner.

I avgjørelsen av erstatningskravet har lagmannsretten delt seg i et flertall bestående av dommerne Hedlund og Husebye, og et mindretall bestående av dommer Minsaas.

Flertallet bemerker:

Under etterforskningen ble det foretatt granskning av A s og Bs skrift, for å klarlegge om Bs underskrifter var blitt forfalsket. Skriftprøveanalysen konkluderte med at materialet ikke ga grunnlag for slutninger i noen retning. Det ble videre, med As samtykke, også foretatt innsyn i hans konti.

Etterforskningen av hans økonomi ga imidlertid ingen indikasjoner på overforbruk eller økonomiske problemer hos ham.

De negative funn etter skriftgranskningen og undersøkelsen rundt As økonomiske forhold, bidrar i seg selv til å sannsynliggjøre at A ikke begikk de underslag som var grunnlag for tiltalen. Også politioverkonstabel Arild Falinskis forklaring for lagmannsretten styrker denne sannsynliggjøring, slik flertallet ser det. Han forklarte at B i noen grad forklarte seg selvmotsigende og at han vurderte egenrapport i stedet for nedtegning som vitneforklaring. Han sa videre at det virket som B ikke ønsket å snakke om saken. Politioverkonstabel Falinskis forklaring om at B ikke ønsket å snakke om saken, stemmer med As forklaring om at B ikke ville gå nærmere inn på hvorfor hun trengte de kontantene som han stadig tok ut av banken for henne.

Spesielt Bs vegring mot å komme nærmere inn på alle kontantuttakene må ses i sammenheng med at hun, på tross av høy alder, skal ha vært klar og orientert, og at hun selv oppbevarte postsparebankboken der uttakene ble registrert. Dersom hun var blitt bedratt for store pengesummer av A, er hennes vegring mot forklaring vanskelig å forstå. Hennes vegring må heller oppfattes slik at den skyldes andre forhold som hun ikke ønsket å komme inn på. Ut fra sakens opplysninger er det da mer nærliggende å anta at hun hadde ydet økonomisk hjelp til venninnen C og dennes nevø, slik A antydet i sin forklaring. Denne mulige forklaring på Bs vegring styrkes ved at denne nevøen var i pengevanskeligheter og fikk økonomisk hjelp av sin tante.

Flertallet kan heller ikke se bort fra at B kan ha gitt penger til sine to nieser på samme måte som hun tidligere skal ha gitt pengegaver til sine to nevøer, som var innsatt som hennes testamentsarvinger.

Sammenfatningsvis anser flertallet det slik at det er flere mulige forklaringer i saken på hvorfor B lot heve 128.000 kroner fra sine bankkonti, jf bemerkningene over. At A skal ha begått underslag er på den annen side ikke bevist. Flertallet ser det tvert imot slik at det er mer sannsynlig at han ikke har begått underslag, enn at han har begått det underslag han var tiltalt for.

Både B og hennes venninne C er avgått ved døden, og det er ikke mulig å få full visshet i hva som kan ha vært grunnen til uttakene fra Bs bankkonti, ved deres forklaringer. A har, disse forhold tatt i betraktning, etter flertallets oppfatning maktet å oppfylle sin bevisbyrde og gjort det sannsynlig at han ikke begikk de underslag som han var tiltalt for. Vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 er derved oppfylt.

A arbeidet i fast stilling på X trygdebolig i Oslo da han av sin arbeidsgiver ble konfrontert med mistanken mot seg i februar 1993. Han ble første gang avhørt av politiet som mistenkt den 18 mars 1993. Senere ble han avhørt av politiet i mai 1994 og november 1995. Foreløpig siktelse ble uttatt 28 august 1995 i forbindelse med begjæring om innsyn i hans bankkonti. Tiltale mot ham ble først uttatt av statsadvokatene i Oslo den 20 mai 1996, og saken ble behandlet i Oslo byrett i januar 1997.

Mistanken, siktelsen og tiltalen medførte at A fikk store personlige problemer. Han ble første gang sykmeldt 15 februar 1993. Såvidt skjønnes var han sykmeldt frem til april 1994, hvoretter han vekslet mellom arbeid og sykmeldinger frem til oktober 1994. Han ble da innlagt på sykehus etter å ha tatt en overdose med blodfortynnende medikament. I den etter- følgende perioden fikk han behandling mot sin depresjon og for hjerte-karsykdommen som han hadde trukket med seg fra før 1993. Etter en en lengre periode med 50% sykmelding arbeidet han igjen i 100% stilling fram til august 1996. Disse opplysningene fremgår av legeattest av 14 august 1996 som er fremlagt av forsvareren. I attesten uttaler bydelslege Rune Tore Strøm blant annet følgende om sin pasient:

Pas har hatt en betydelig belastning pga. mistankene rettet mot ham. Han har hatt en betydelig depresjon med etterfølgende selvdestruktiv atferd, som alkoholmisbruk og suicidalforsøk, samt manglende oppfølging av sin hjerte-karsykdom.

Ut fra kjenskap til pas både før og etter mistankene er det ikke tvil om at endringen oppsto i forbindelse med dette.

Etter at Oslo byrett avsa frifinnende dom i januar 1997 ble saken påanket av påtalemyndigheten til Borgarting lagmannsrett. I forbindelse med As søknad om uførepensjon ble det av trygdekontoret innhentet en uttalelse fra professor dr med Berthold Grünfeld. Uttalelsen ble avgitt 10 november 1997, og den er fremlagt i saken. Fra uttalelsen hitsettes følgende:

I 1993 mistenkt for underslag av større pengebeløp fra en klient i trygdeboligen i forbindelse med uttak av penger fra hennes konto i banken. Overført til hjemmesykepleien, også der muligens beskyldt for underslag. Etter dette flere langvarige sykmeldingsperioder. Ikke vært i arbeid siden august 1996. Årsaken har dels vært hans hjerteproblemer med angina-anfall, men i første rekke fordi han har følt seg deprimert og slitt med betydelige angstproblemer knyttet til stigmatiseringen av ham. Det ble rettssak av påstandene om underslag.

Han ble frikjent for beskyldningene i Oslo byrett i januar 1996, men saken er anket og skal i nær fremtid opp i lagmannsretten.

..........

Ut fra en helhetlig bedømmelse av hans fysiske og psykiske helsetilstand er jeg tilbøyelig til å anbefale at han tilstås midlertidig uførepensjon. Jeg tror ikke attføringstiltak vil føre frem nå. Tyngre fysisk arbeid vil han ikke tåle. Etter at lagmannsrettssaken er avsluttet kan det bli aktuelt å revurdere hans trygdesituasjon med tanke på tilbakeføring til arbeidslivet, dersom han blir frifunnet. Hvis ikke går det mot varig uførhet.

A ble innvilget uførepensjon fra 28 august 1997. Forsvarer opplyser at hans trygdesituasjon ikke er revurdert etter lagmannsrettens frifinnende dom. Lagmannsretten finner derfor at det må legges til grunn for denne saken at A er varig arbeidsufør.

Ut fra de fremlagte uttalelser fra legen finner lagmannsretten det godtgjort at det foreligger årsakssammenheng mellom strafforfølgningen og As nåværende helse- og funksjonsnivå som har ledet til uførepensjon. Hans tidligere hjerte-karsykdom har åpenbart forsterket hans fysiske problemer, men antas for øvrig å ha spilt en forholdsvis liten rolle som årsak til uførheten. Lagmannsretten finner derfor å måtte se bort fra hjerte-karsykdommen som medvirkende årsak til arbeidsuførheten.

As krav er at han får erstattet lidt tap og tap i fremtidig erverv frem til nådd pensjonsalder, 67 år, som nås i år 2008. Det er fremlagt tapsberegning foretatt av aktuar som er basert på As inntektsforhold før og etter 28 august 1997, da han gikk over på uførepensjon. Aktuaren har kommet til at A pr 1 januar 1999 hadde et tap i inntekter på 48 788 kroner, et tap i fremtidige inntekter på 98 900 kroner og et tap som følge av skattulempe ved eventuell erstatningsutbetaling, på 10 868 kroner. Tilsammen utgjør tapet 158 556 kroner. Lagmannsretten finner at tapsberegningen kan legges til grunn som As tap pr 1 januar 1999.

Statsadvokatene i Oslo har anført at selv om vilkårene for erstatning foreligger må erstatningskravet settes ned eller falle helt bort. Det er her henvist til straffeprosessloven §444 tredje ledd som har denne ordlyd:

Har han (siktede - tilføyet her) ellers medvirket til skaden på en måte som kan legges ham til last, kan erstatningen settes ned eller helt falle bort.

Statsadvokatene har anført at det er kritikk av A i lagmannsrettens dom for at han unnlot å orientere sine overordnede og kolleger om de mange uttak han foretok på Bs bankkonto. Det anføres at denne unnlatelse var en sentral årsak til den senere strafforfølgning mot ham.

I dommen omtaler lagmannsrettens flertall As unnlatelse og bemerker at unnlatelsen fremstår som noe påfallende og under enhver omstendighet lite klokt. Under behandlingen av ertstatningskravet fra Bs dødsbo omtaler flertallet As unnlatelse av å varsle sine overordnede om bankuttakene, som et grunnlag for tjenestlig kritikk. Flertallet bemerker imidlertid også at det ikke forelå instrukser eller faste rutiner ved trygdeboligen om hvordan de ansatte skulle forholde seg når beboerne ba om bistand til å heve penger. Av byrettens dom fremgår det at A der forklarte at han ikke informerte bestyreren eller andre ansatte ved hjemmet om bankuttakene, fordi han mente det ville være et tillitsbrudd overfor B.

Lagmannsretten har kommet til at den kritikk som lagmannsrettens dom inneholder av A på dette punkt, må få innvirkning på erstatningskravet. Retten finner godtgjort at A medvirket til at strafforfølgningen mot ham ble igangsatt, og at han må anses å ha medvirket til skaden på en måte som kan legges ham til last, jf straffeprosessloven §444 tredje ledd. Lagmannsretten finner at erstatningen som følge av dette må nedsettes betydelig. Erstatningen finnes passende å kunne fastsettes til 100.000 kroner.

Mindretallet kan ikke se at siktede har sannsynliggjort at han ikke helt eller delvis har underslått pengene. Det dreier seg om en rekke uttak av betydelige beløp som fru B umulig kan ha brukt selv. Siktede kan ikke gjøre tilfredsstillende rede for omstendighetene rundt uttakene og hva pengene er brukt til, og fremgangsmåten er lite skjønnsom. Selv om fru B ikke ville snakke særlig om saken til politiet er det lite sannsynlig at hun ikke ville si såpass at mistanken mot siktede ble avkreftet hvis han var uskyldig. Nevøens forklaring, slik den er referert i byrettsdommen side 7, er etter mindretallets mening vanskelig å forene med siktedes antakelse om hva fru B har brukt pengene til. Skriftprøven viser verken det ene eller det andre, og antydningen om andre muligheter enn underslag, er etter mindretallets mening ikke nok til å konstatere at disse mulighetene er mer sannsynlige enn at siktede har underslått pengene.

A har også krevet oppreisning etter straffeprosessloven §446.

Den samlede lagmannsrett har her kommet til at det foreligger særlige grunner til at oppreisning bør gis. A var under etterforskning i en lang periode, fra mars 1993 til mai 1996, da tiltalen mot ham ble uttatt. I denne lange perioden ble han kun avhørt en gang i 1993, en gang i 1994 og en gang i 1995. I lagmannsrettens dom er etterforskningen omtalt slik:

Etterforskningen av saken tok meget lang tid. I tillegg til svak fremdrift, vil lagmannsretten bemerke at det også er andre forhold ved etterforskningen som fremtrer som lite heldige. Tiltalte A ble avhørt første gang 18 mars 1993. Han forklarte at han hadde hevet pengene, men at disse var levert til B og at han ikke hadde nærmere kjennskap til hva pengene ble brukt til. A ble avhørt på nytt 24 mai 1994. På forespørsel ga han tillatelse til innsyn i egne konti. Andre forhold ble etter det opplyste ikke tatt opp under dette avhøret. I november 1995 ble A avhørt på nytt, blant annet om sin egen privatøkonomi. Det gikk forøvrig også lang tid mellom andre aktuelle etterforskningsskritt, herunder avhør av vitner.

Flertallet i lagmannsretten hadde også senere i dommen bemerkninger til etterforskningen. Her ble blant annet følgende bemerket:

Etterforskningen i saken har vært mangelfull og kritikkverdig. Først i mai 1994 - om lag ett år og tre måneder etter anmeldelsen - ble tiltalte bedt om å gi tillatelse til innsyn i egne konti m v. Det gikk tildels meget lang tid før vitner ble avhørt. Politiet synes heller ikke å ha undersøkt nærmere om B kan ha gitt bort penger, for eksempel til andre slektninger enn de som var innsatt i hennes testament.

.............

Flertallet peker videre på at B ikke ble avhørt på en tilfredsstillende måte.

Lagmannsretten legger på grunnlag av legeuttalelsene i saken til grunn at den sendrektige og kritikkverdige etterforskningen i saken utgjorde en meget stor psykisk belastning for A. Den må antas i særlig grad å ha vært medvirkende til hans vedvarende depresjon på denne tiden, en depresjon som viste seg å være livstruende. I den senere uttalelsen av professor Grünfeld av 10 november 1997, avgitt til trygdekontoret, sier Grünfeld blant annet at «klienten virker ikke klinisk depressiv og sier at tilstanden nå faktisk er bedre med hensyn til psyken». Uttalelsen ble avgitt etter at byrettens frifinnende dom forelå. Den viser etter lagmannsrettens mening at den lange uvissheten ved strafforfølgningen sto sentralt i depresjonsbildet.

Lagmannsretten finner på ovennevnte grunnlag at A bør tilkjennes en oppreisning av det offentlige på grunn av den måte strafforfølgningen mot ham ble gjennomført på. Etter en helhetsvurdering, der også tilgjengelige opplysninger om As tidligere personlige helsestatus er trukket inn i vurderingen, finner lagmannsretten at oppreisningen passende kan settes til 80.000 kroner.

Kjennelsen er avsagt under dissens forsåvidt angår erstatningskravet, men er enstemmig forsåvidt angår oppreisningskravet.

Slutning:

1. For lidt og fremtidig inntektstap tilkjennes A erstatning fra staten med 100.000 - etthundretusen - kroner.

2. A tilkjennes oppreisning fra staten med 80.000 - åttitusen - kroner.