LB-1998-3279
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-08 |
| Publisert: | LB-1998-03279 |
| Stikkord: | Sikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-04628 M/17 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-03279 M/01. Anket til Høyesterett, se dom HR-2001-00193. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Pål S. Berg) mot A (Forsvarer: Advokat Trond Selsaas). |
| Forfatter: | Lagdommer Einar Kaspersen, formann. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Ekstraordinær lagdommer Nils Bølset. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, §195 |
Tiltalte A er født *.*. 1941 og har adresse X Oslo. Han er samboer og arbeider som reparatør hos Y. A har en inntekt på ca kr 190.000 i året. Han har ingen formue. Han har gjeld på ca kr 500.000.
Ved tiltalebeslutning av 2. februar 1998 utferdiget av Oslo statsadvokatembeter er A satt under tiltale ved Oslo byrett til ervervelse av dom på forlengelse av sikringsbemyndigelse for overtredelse av
Straffelovens §195 første ledd. 1. straffalternativ, jf. annet ledd,
for å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år, og han tidligere har vært straffet etter denne paragraf.
Grunnlag:
I tidsrommet 1983 til høsten 1985 i Oslo, bl.a på - - gård i Z, hadde han ved flere anledninger utuktig omgang med B, f. *.*.79. Han masturberte guttens penis og/eller fikk gutten til å masturbere hans penis og/eller suget guttens penis og/eller presset sin penis inn i guttens rectum,
som han ble dømt for i Eidsivating lagmannsrett 14.3.1990.
Oslo byrett avsa 20. august 1998 dom med slik domsslutning:
Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffelovens §39 nr. 1 a) - f) overfor A, født *.*. 1941, for et tidsrom av inntil 5 -fem- år.
A påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og lovanvendelsen ved sikringsforlengelsen.
Lagmannsretten henviste anken til ankeforhandling ved beslutning av 12. november 1998. Anken over saksbehandlingen er senere frafalt.
Ankeforhandling ble avholdt i dagene 5. - 7. desember 2000 i Oslo tinghus' lokaler i Rosenkrantzgate 9. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Det ble avhørt 16 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. De sakkyndige, professor dr.med. Kjell Noreik og avdelingsoverlege Torgeir Husby fulgte forhandlingene og avga forklaring.
Forsvareren la ned slik påstand:
Påtalemyndigheten gis ikke bemyndigelse til å anvende sikringsmidler mot A, født *.*..41.
Subsidiært:
Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler i straffeloven §39 nr. 1 a-e.
Aktor nedla slik påstand:
Anken forkastes.
Forsvareren har anført at byretten ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til den lange tid som er gått siden tiltalte sist ble domfelt. Det er heller ikke nevnt i byrettens dom at det gikk 5 år fra siste handling fant sted i 1985 til saken kom opp i 1990, og at A ikke pådro seg nye forhold i denne perioden. A understreker for øvrig at han ikke har begått de forhold han ble dømt for ved denne dommen.
Byretten har heller ikke hensyntatt den meget positive utvikling A har hatt i sin livssituasjon. Han har nå fast jobb i Y. Han utfører sitt arbeid på en god måte og får godt skussmål fra sin oppdragsgiver. Han har en stabil boligsituasjon, og han er fortsatt samboer med en voksen kvinne. De har vært samboere siden 1976.
A har i lang tid gått i terapi hos psykolog Austad, Institutt for klinisk psykologi, og har hatt stort utbytte av dette. Han har i dag ikke seksuell dragning mot mindreårige barn. A innser at han har gjort barna mye vondt og angrer dette.
Samlet sett trekker betydelige momenter i retning av at A har utviklet seg bort fra sitt tidligere handlingsmønster i en slik grad at det ikke lenger kan sies å foreligge en kvalifisert risiko for nye overgrep. A bestrider at han har forgått seg overfor barn etter sikringen ble opphevet.
Fortsatt sikring vil være et uforholdsmessig inngrep.
Subsidiært anføres at det ikke foreligger grunn til lukket sikring.
Aktor er av den oppfatning at det foreligger kvalifisert fare for gjentagelse, og henholder seg til byrettens dom.
Lagmannsretten bemerker:
Etter straffeloven §39 nr 1 er det et vilkår for sikring at en ellers straffbar handling er foretatt i sinnssykdom, bevisstløshet eller under forbigående nedsettelse av bevisstheten, eller av en person med mangelfullt utviklede eller varige svekkede sjelsevner, og at det er fare for at vedkommende som følge av en slik tilstand skal begå nye straffbare handlinger. I rettspraksis er det lagt til grunn at det må foreligge en kvalifisert fare for gjentagelse av alvorlige straffbare handlinger for at sikring skal kunne benyttes, og denne fare må vise seg gjennom det forhold som danner grunnlag for sikringsdommen, jf Rt-1999-1705. Ved vurdering av sikringsspørsmålet, herunder om faren for gjentagelse er tilstrekkelig kvalifisert, må en bygge på situasjonen i dag, jf Rt-2000-34.
A ble ved Eidsivating lagmannsretts dom av 14. mars 1990 dømt for overtredelse av straffeloven §195 første ledd, 1. straffalternativ, jf annet ledd. A ble ansett for å ha mangelfullt utviklede sjelsevner på den tid handlingene fant sted og på domstidspunktet. Han ble idømt sikring. Den løp ut 7. august 1998.
De sakkyndige, professor dr.med. Kjell Noreik og avdelingsoverlege Torgeir Husby, har i rettspsykiatrisk erklæring til Borgarting lagmannsrett av 22. oktober 1999 konkludert slik:
1. Vi anser ikke A f. *.*..41 som sinnssyk ved observasjonen.
2. Vi anser ham fortsatt som en person med mangelfullt utviklede men ikke med varig svekkede sjelsevner.
De sakkyndige har i lagmannsretten fastholdt sin konklusjon og sine vurderinger. Forsvareren har ikke funnet grunn til å motsette seg konklusjonen.
Lagmannsretten er enig i de sakkyndiges konklusjon og de vurderinger som er foretatt i erklæringen.
A er straffedømt 6 ganger for overgrep mot i alt 19 mindreårige barn. Han har tidligere vært ilagt sikring 4 ganger. Siste forhold ble begått i perioden 1983 - 1985. De forhold A er dømt for er begått fra han selv var 17 til 44 år gammel. Det er avgitt i alt 7 rettspsykiatriske erklæringer vedrørende A. Det er felles for disse at alle sakkyndige har vurdert A til å ha mangelfullt utviklede sjelsevner, men ikke noen varig svekkelse av sjelsevnene. A er beskrevet som en person med en seksuell utviklingshemming.
A har hatt en vanskelig og traumatisk oppvekst og voksenliv, med psykiske problemer som har gitt seg utslag i bl.a usikkerhet og angst. Etter siste dom har han imidlertid gjennomgått en positiv utvikling. Han har fått fast jobb i Y der han utfører et meningsfullt arbeid og opplever at han blir satt pris på. A har videre hjulpet flyktninger i Norge og har gjennom dette fått bekreftet at noen har behov for ham og at han kan være til nytte. Han har fast bopel og er fortsatt forlovet og samboer. A og hans forlovede har vært samboere siden 1976. A har gått jevnlig til psykolog siden 1992. Fra høsten 1996 har han gått gjennomsnittlig ca 1 gang pr måned til psykolog Austad, Institutt for klinisk psykologi. I forbindelse med disse samtalene ble det nylig foretatt en intelligenstest av A. Han ble funnet å være over gjennomsnittlig intelligent. Dette resultatet har også vært med på å styrke As selvtillit og selvfølelse.
Til tross for ovennevnte positive forhold og til tross for at A nå er blitt 59 år gammel og det er 15 år siden handlingene han sist ble domfelt for ble foretatt, er lagmannsretten etter en samlet vurdering av den oppfatning at det fortsatt er en kvalifisert fare for at A vil begå nye overgrep mot mindreårige.
Lagmannsretten legger ved vurderingen vesentlig vekt på at A til tross for ovennevnte positive elementer fortsatt fremstår som en person med en utviklingshemming av psykoseksuell art. De sakkyndige ga i retten uttrykk for at selv om det synes som om A har hatt en viss modning, spesielt de siste 15 år, er denne modningen ikke av formidabel karakter. Professor Noreik, som har fulgt A gjennom 28 år, var av den oppfatning at As overgrep overfor mindreårige barn ikke var utslag av tilfeldigheter, men et resultat av et mønster som ligger i As personlighet. Lagmannsretten bemerker at As samtaler med psykolog Austad ikke endrer dette. A har utvilsomt hatt nytte av disse samtalene, men de har vært for sjeldne til å bli terapi. Professor Noreik påpekte videre at det for seksualforbrytere ikke er uvanlig med tilbakefall selv etter en del år fordi problemet ligger i selve personligheten.
Lagmannsretten finner ikke å legge utslagsgivende vekt på den tid som er gått siden siste dom og As alder. Etter løslatelsen har A frem til utløpet av sikringstiden 7. august 1998, vært underlagt strenge restriksjoner og oppfølging. Han opplevet også å bli pålagt nye og strengere restriksjoner etter at han var observert alene sammen med en liten gutt. Etter lagmannsrettens vurdering har sikringen hatt en klar preventiv effekt overfor A.
A har i retten gitt uttrykk for at han angrer på det han har gjort og at han innser at det har vært galt. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å anta at dette bare er noe A sier. På den annen side er det langt mer usikkert om A virkelig innser hvilke problemer han har og rekkevidden av hva han har gjort.
Kort tid etter sikringstidens utløp tok A kontakt med flyktninger på Trandum asylmottak. Han kom i denne forbindelse i kontakt med barn. Utenforstående personer reagerte etterhvert på As opptreden overfor barna og kontaktet politiet. Etter bevisføringen i lagmannsretten er retten ikke i tvil om at A i denne perioden ved flere anledninger var alene med mindreårige barn, i enkelte tilfelle under omstendigheter som ikke virker naturlige. A har ikke gitt en fullt ut troverdig forklaring på hendelsene.
A er videre i 1999 anmeldt for å ha forsøkt å kjøpe seksuelle tjenester av en pike på 12 år. Piken er utenlandsk, og A ble observert på en kafé sammen med piken og to utenlandske menn. Anmeldelsen kom fra personer som ikke kjente A fra tidligere, men som reagerte på det de observerte.
Lagmannsretten tar ikke stilling til om A har begått straffbare handlinger overfor mindreårige barn etter at sikringstiden gikk ut. Etter rettens vurdering er det imidlertid grunn til å mistenke ham for dette. As handlemåte viser etter rettens vurdering uansett at han ikke innser sine problemer og hvilken potensiell fare han er overfor mindreårige. I stedet for bevisst å unngå kontakt med barn etter sikringstidens utløp synes han tvert om å være interessert i slik kontakt.
Vilkårene for å gi påtalemyndigheten sikringsbemyndigelse etter straffeloven §39 nr 1 er etter dette til stede. Lagmannsretten er av den oppfatning at sikringsbemyndigelsen bør omfatte alle alternativer nevnt i straffeloven §39 nr 1 a-f, selv om det i utgangspunktet ikke synes aktuelt med lukket sikring. Etter rettspraksis er det vanlig også å ta med bemyndigelse etter nr 1 e og f for å gi påtalemyndigheten maktmidler overfor en sikringsdømt som ikke følger det opplegget som iverksettes etter frisikringsalternativene, jf Rt-1997-1767.
Lagmannsretten er av den oppfatning at det er nødvendig å gi påtalemyndigheten slik sikringsadgang, og at dette ikke er å anse som et uforholdsmessig inngrep. Det A anfører om hvordan frisikring vil begrense hans livsutfoldelse, finnes ikke avgjørende sett hen til den fare A representerer overfor mindreårige barn.
Anken blir etter dette å forkaste.
Saksomkostninger er ikke påstått og ilegges etter omstendighetene ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.