LB-1998-3405
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-19 |
| Publisert: | LB-1998-03405 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 98-07691 M/94 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-03405 M/02. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Bjørn Soknes) mot A (Forsvarer: Advokat Trond Haaland). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunnar Vefling, formann. Lagdommer Ola Dahl. Sorenskriver Marit Nervik |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, §162, §182, §183, §270, §271, §333, §44, §49, Psykisk helsevernloven (1961) §3, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
A er født xx.xx.1959. Han er ugift, har ingen å forsørge, er uten arbeid og mottar uføretrygd med ca kr 6.000 pr måned. Han bor i Kongsberg i egen leilighet. Han er tidligere straffedømt 24 ganger, vesentlig for tyveri, innbrudd, bedrageri og kjøring i påvirket tilstand.
Ved tiltalebeslutning av 2 september og 9 oktober 1998 ble han satt under tiltale ved Oslo byrett for 3 bedragerier i perioden 6 mars - 14 mai 1998 med samlet utbytte på kr 369000, bedrageriforsøk, dokumentfalsk, oppbevaring og bruk av amfetamin, kjøring i påvirket tilstand m.m.
Da saken ble behandlet i Oslo byrett ble det fremlagt rettspsykiatrisk erklæring fra psykiaterne Pål Abrahamsen og Steinar M. Hauge som begge var oppnevnt av retten. Deres erklæring har vært forelagt den rettsmedisinske kommisjon som ikke har hatt noe å bemerke. Så vel Abrahamsen som Hauge er gjenoppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten. For byretten nedla aktor påstand om frifinnelse under henvisning til at A måtte anses som sinnssyk, jf straffeloven §44, og påstand om bemyndigelse for påtalemyndigheten til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1.
Oslo byrett avsa 16 oktober 1998 dom med slik domsslutning: 1 A født xx.xx.59 frifinnes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første til tredje ledd jf §22 første ledd, vegtrafikkloven §31 første ledd jf §24 første ledd, 1. punktum, straffeloven §333, straffeloven §270 første ledd nr. 1 jf annet ledd jf §49, to overtredelser av straffeloven §162 første ledd jf femte ledd, to overtredelser av legemiddelloven §31 annet og fjerde ledd jf §24 første ledd, tre overtredelser av straffeloven §270 første ledd nr. 1 jf annet ledd jf §271, fire overtredelser av straffeloven §183 og fem overtredelser av straffeloven §182 første ledd, 2. straffalternativ. 2 Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler ovenfor A, begrenset til de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1, bokstav a-e. Lengstetiden for sikring settes til 3 - tre - år. 3 Erstatningskrav kroner 96000,- - nittisekstusen - fremsatt på vegne av Sparebanken NOR avvises. 4 A frifinnes for erstatningskrav kroner 273000,- - tohundreogsyttitretusen - fremsatt på vegne av Den norske Bank. 5 A dømmes til å tåle inndragning av kroner 2300,- - totusentrehundre - som er beslaglagt av politiet.
Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har erklært anke over Oslo byretts dom av 16 oktober 1998. Anken gjelder sikringsbemyndigelse.
Ved lagmannsrettens beslutning av 1 desember 1998 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 6 - 8 april 1999. A møtte og avga forklaring. Det ble ikke ført vitner. De to rettsoppnevnte sakkyndige avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
For lagmannsretten har forsvareren anført at A ikke er sinnssyk og at det under enhver omstendighet ikke er grunn til å anvende sikring. Forsvareren har nedlagt påstand om at det gjøres følgende endring i byrettens dom, domsslutningens punkt 2:
Prinsipalt:
Påtalemyndigheten gis ikke bemyndigelse til å anvende sikringsmidler overfor A.
Subsidiært:
Påtalemyndigheten gis ikke bemyndigelse til å anvende sikringsanstalt som sikringsmiddel for A.
Aktor har nedlagt påstand i samsvar med byrettens domsslutning punkt 2.
Lagmannsretten bemerker:
Under ankeforhandlingen har de psykiatriske sakkyndige henholdt seg til sin sakkyndige erklæring for byretten. Deler av erklæringens konklusjon er sitert i byrettens dom på side 8. De sakkyndige har ikke funnet det nødvendig å foreta nye undersøkelser etter gjenoppnevnelsen for lagmannsretten, men de har begge vært til stede under ankeforhandlingen. De har bekreftet sin konklusjon om at A er å anse som sinnssyk i straffelovens forstand og at han er en person med mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, og de har uttalt at deres observasjoner under ankeforhandlingen ytterligere har bestyrket deres oppfatning.
Det fremgår av den psykiatriske erklæring og av de sakkyndiges forklaring at A i kortere perioder etter 1993 har vært tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus fire ganger. Etter det siste oppholdet, hvor han ble utskrevet 11 februar 1998, har han hatt en ytterligere innleggelse etter lov om psykisk helsevern §3. Diagnosen i forbindelse med disse innleggelser har vært noe varierende og uklar. Man kan ifølge de sakkyndige ikke si at det foreligger noen klart psykotisk sammenhengende tilstand hos A, men «schizotym personlighetsforstyrrelse» anses som en treffende beskrivelse av tilstanden. Denne tilstand vipper lett over til schizofreni som imidlertid ikke nødvendigvis er noen varig tilstand. A har en monomanisk fokus på religiøse/filosofiske spørsmål. Han oppfatter ikke at andre ikke klarer å forstå hva han vil formidle. Religion er noe man har felles, men for A er det slik at han er alene om sitt «system». Dette «system», eller hans «tilstand», og bruk av amfetamin er det dominerende i hans liv, og det blir ikke noe rom igjen for menneskelig kontakt som er av så sentral betydning for alle. Det er vanskelig å tenke seg en endring av tilstanden uten at A blir rusfri, noe han imidlertid ikke synes motivert for. Hans subjektive glede av rusen må på et eller annet vis erstattes av noe annet.
De sakkyndige er videre enige om at de psykotiske trekk hos A vil forsterkes med mindre han blir rusfri og kommer under langvarig behandling. De har merket seg at behandlingsforsøk med nevroleptika i psykiatrisk institusjon synes å ha hatt en gunstig virkning på hans symptomer, men har gitt uttrykk for at det psykiske helsevern neppe kan komme opp med tilbud som A vil nyttiggjøre seg. Man mangler ressurser, og A er dessuten ikke motivert for frivillig innleggelse og behandling. Amfetaminrus over mange dager vil for A lett kunne resultere i psykose som kvalifiserer for tvangsinnleggelse på psykiatrisk sykehus, men den psykotiske tilstand vil avta når rusen har gitt seg, hvoretter vilkårene for tvangsinnleggelse sannsynligvis ikke lenger vil bli ansett å være til stede. A kan ikke anses farlig for seg selv eller andre.
Lagmannsretten finner i likhet med byretten at A var sinnssyk på tiden for de påklagde handlinger. Lagmannsretten finner også at A fortsatt må anses sinnssyk, og retten slutter seg for så vidt til de sakkyndiges standpunkt. Videre slutter lagmannsrettens seg til de sakkyndiges standpunkt om at A er en person med mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. Grunnvilkåret for å gi bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 er således til stede.
Det er en forutsetning for å anvende sikringsmidler at det også foreligger en kvalifisert gjentagelsesfare. Lagmannsretten finner at det foreligger en åpenbar og stor fare for at A vil begå nye bedragerier av betydelig omfang.
Det fremgår av den fremlagte utskrift av strafferegisteret at A ved dom i Kongsberg forhørsrett 13 august 1993 ble dømt til 3 års fengsel for 14 bedragerier. Dommen ble sonet og A ble løslatt på prøve 26 april 1995. I de påfølgende knappe 3 år frem til de forhold nærværende sikringssak refererer seg til, er det ikke meldt om lovbrudd. Under ankeforhandlingen ble imidlertid fremlagt siktelse av 22 mars 1999 utferdiget av Oslo politidistrikt der det fremgår at A skal ha begått to nye bedragerier, henholdsvis 28 desember 1998 med utbytte kr 93.000 og 5 februar 1999 med utbytte kr 340000. Siktelsen omfatter også forsøk på bedrageri av beløp kr 400000. A har vedgått disse forholdene som følger det samme mønster som tidligere. Hans fremgangsmåte er avansert og meget vanskelig å beskytte seg imot. Samfunnet har et åpenbart behov for å beskytte seg mot hans virksomhet.
Det må anses på det rene at A i mange år har misbrukt amfetamin. Han begynte å bruke dette stoffet i 1990. I sin forklaring for lagmannsretten har han sagt at han ville bruke det hver dag hvis han hadde tilgang til det. Retten legger til grunn at de midler han har tilegnet seg ved bedragerier fra 1990 til sammen utgjør ca kr 1400000 og at en ikke ubetydelig del av beløpet er gått med til kjøp av amfetamin som han dels selv har brukt og dels har spandert på bekjente.
A synes å mangle sykdomsinnsikt. Han stiller seg helt avvisende til at han skulle være sinnssyk. Det budskap som dominerer hans tankegang, er for ham overordnet alt annet. Han har ingen moralske motforestillinger når det gjelder å skaffe seg penger ved bedragerier. Det er imidlertid et gjennomgående trekk at bedrageriene har rammet banker og ikke privatpersoner. I sin forklaring for lagmannsretten har A erklært at han i tiden fremover vil fortsette å lage utredninger om bibelen og at han for å finansiere dette arbeidet vil fortsette med bedrageriene fordi det ikke for ham er noen annen måte å skaffe penger til veie. Han nevnte i denne forbindelse alternative måter å gjennomføre bedragerier på, herunder å overlate til andre å gå i banken for å ta ut pengene om det skulle bli nødvendig.
Lagmannsretten finner at vilkåret om kvalifisert fare for gjentagelse av alvorlige straffbare handlinger er oppfylt.
Det gjenstår for retten å vurdere om forholdene i saken er av en slik karakter at det bør gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler. Det avgjørende blir om retten etter en vurdering av sakens omstendigheter finner at anvendelse av sikringsmidler vil være rimelig ut fra de hensyn som bestemmelsen bygger på.
Innledningsvis bemerkes at ingen av tiltalepunktene gjelder overtredelse av straffebud nevnt i straffeloven §39 pkt 2. Retten er således henvist til å anvende §39 pkt 1.
Det er på det rene at rettspraksis har lagt seg på en stadig mer restriktiv linje når det gjelder anvendelse av sikringsmidler for utilregnelige personer. Lagmannsretten viser her til de utredninger som i den senere tid har vært gitt i forbindelse med arbeidet med revisjon av reglene om sikring.
Av særlig interesse når det gjelder domspraksis fra senere år er høyesterettsdommer inntatt i Rt-1988-811, Rt-1992-577, Rt-1992-1428, Rt-1994-1410 og Rt-1996-11. Spesielt Rt-1992-1428 har adskillige likhetstrekk med den foreliggende sak. Også i den dommen hadde man å gjøre med en sinnssyk som ikke kunne bli tatt hånd om av det psykiske helsevern.
Sikringsreglene i straffeloven ble ved lovendring i januar 1997 erstattet med en ordning med tvunget psykisk helsevern for utilregnelige personer og regler om forvaring for andre. Etter de nye regler vil det ikke være adgang til å anvende særreaksjoner mot utilregnelige lovovertredere med mindre det dreier seg om «alvorlig voldsforbrytelse, sedelighetsforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller kunne utsette disse rettsgodene for fare», jf. den nye straffeloven §39. Det fremgår av forarbeidene at særreaksjoner ikke kommer på tale for vinningsforbrytelser. Lovendringen er imidlertid ennå ikke trådt i kraft. Det synes å være grunn til å tro at ikraftstredelsesdato vil bli 1. januar 2000. Gjeldende rett er således pr. i dag uendret.
Den vedtatte lovendring inneholder overgangsbestemmelser som bl.a. innebærer at sikringstiltak som ikke er satt i verk når lovendringen trer i kraft, bortfaller. Igangsatte sikringstiltak faller bort dersom ikke påtalemyndigheten innen ett år reiser sak om idømmelse av særreaksjoner etter de nye regler. Overgangsbestemmelsene tilsier etter lagmannsrettens mening at det bør vises varsomhet med å tolke loven i lys av det nye regelverk. På den annen side innebærer lovendringen en utvikling i samme retning som Høyesteretts stadig mer restriktive praksis om sikring av sinnsyke.
Som tidligere nevnt er A tidligere straffedømt 24 ganger. Bortsett fra et forhold i 1981, som verken aktor eller retten har funnet grunn til å vektlegge, gjelder ingen av sakene voldshandlinger.
Lagmannsretten er etter en samlet vurdering og under noe tvil kommet til at sikring etter straffeloven §39 nr. 1 ikke bør benyttes i dette tilfellet. Avgjørende for retten har vært den foreliggende restriktive rettspraksis vedrørende sikring ved vinningskriminalitet, herunder det forhold at det ikke synes å være noen høyesterettsdom om sikring av sinnsyke hvor bakgrunnen er bedragerivirksomhet eller annen vinningskriminalitet som må bedømmes etter straffeloven §39 nr. 1. Det vises videre til de hensyn som ligger bak ovennevnte lovendring og som innebærer at det ikke vil være adgang til å anvende særreaksjoner ved vinningskriminalitet. Retten har vurdert hensiktsmessigheten av å tillate de mildere former for sikringsbemyndigelse i straffeloven §39 nr. 1 litra a-c som inkluderer adgangen til å ha A under oppsikt av særlig oppnevnt tilsynsfører. Så lite motivert som A er for å endre sin nåværende livssituasjon vil imidlertid disse mildere former for tilsyn være et slag i luften uten de sanksjonsmuligheter som ligger i bestemmelsens litra e.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I byrettens dom gjøres den endring at domsslutningens punkt 2 erstattes med: Påtalemyndigheten gis ikke bemyndigelse til å anvende sikringsmidler overfor A.