LB-1998-3526
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-22 |
| Publisert: | LB-1998-03526 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo skifterett Nr. 98-01482 LHH - Borgarting lagmannsrett LB-1998-03526 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Staten v/Skattedirektoratet (Prosessfullmektig: Lisbeth Sekkelsten, Oslo). Kjæremotpart: Håkon Willoch (Prosessfullmektig: -). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Petter A. Lossius, formann, 2. Lagdommer Jørgen F. Brunsvig, 3. Konst. lagdommer Nina Opsahl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, Rettsgebyrloven (1982) §2, Konkursloven (1984) §149, §73, §169, §170, §172, §175, §177, §180, §181, §16, §5a, §60, §67, Dekningsloven (1984) §9-2 |
3. Konst. lagdommer Nina Opsahl
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder saksomkostninger.
Etter begjæring fra staten v/Skattefogden i Oslo og Akershus åpnet Oslo skifterett den 10. juni 1998 konkurs i boet til Håkon Willoch. Etter kjæremål fra Willoch ble skifterettens kjennelse opphevet av Borgarting lagmannsrett ved kjennelse av 24. august 1998. Lagmannsretten la til grunn at Willoch ikke var insuffisient og at vilkårene for konkurs derfor ikke var til stede.
Når det gjelder saksomkostningene, uttalte lagmannsretten: - - - Håkon Willoch har ikke krevet saksomkostninger. Etter omstendighetene finner lagmannsretten ikke grunnlag for å tilkjenne Skattefogden saksomkostninger, noe som for øvrig - eventuelt - måtte ha skjedd etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §177.
Lagmannsretten tas ikke standpunkt til hvem som skal bære omkostningene ved bobehandlingen.
Oslo skifterett avsa 14. oktober 1998 kjennelse med slik slutning:
1. Staten v/Skattefogden i Oslo og Akershus pålegges å betale sakens omkostninger som utgjør rettsgebyr med kr 1 545 og bobestyrer, advokat Per Omrengs salær, sideutgifter, med kr 20 400.
2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.
Staten v/Skattedirektoratet har i rett tid erklært kjæremål og anført:
Skifterettens kjennelse påkjæres på grunn av antatt uriktig rettsanvendelse.
Willoch ble begjært konkurs på grunn av manglende betaling av merverdiavgift. Han møtte imidlertid ikke da skifteretten behandlet konkursbegjæringen. Etter at konkurs var åpnet, påkjærte han kjennelsen og gjorde gjeldende at han var solvent. Han leverte manglende omsetningsoppgaver, og Oslo fylkesskattekontor aksepterte disse som nulloppgaver. På bakgrunn av de opplysningene som kom frem, ble kjennelsen om å åpne konkurs derfor opphevet av lagmannsretten. Verken bostyreren eller skattefogden nedla noen påstand vedrørende Willochs krav om opphevelse av kjennelsen om å åpne konkurs.
Fra alle involverte parter er det enighet om at det er Willochs passivitet som er årsaken til at konkurs ble åpnet av skifteretten. Etter statens oppfatning må han også være økonomisk ansvarlig for de utgifter som påløp i forbindelse med skifterettens behandling av konkursspørsmålet, det vil si rettsgebyret og utgiftene til midlertidig bostyrer.
I utgangspunktet må det være konkursrekvirenten som er ansvarlig for betaling av rettsgebyret med de sideutgifter som påløper i form av salær til bostyrer, jfr. rettsgebyrloven §2. Dette kommer også frem av konkursloven §67, jfr. §73, men begrenset til kr 20 000 i henhold til Justisdepartementets forskrifter av 11. juli 1989. I de tilfeller konkursåpningen blir stadfestet, skal gebyr og sideutgifter dekkes av boets midler, jfr. dekningsloven §9-2. Rekvirentens ansvar blir da subsidiært. I de tilfeller konkursåpningen blir opphevet, vil rettsgebyrloven §2 sammenholdt med tvistemålsloven del I, jfr. også konkursloven §149 første ledd, regulere hvem som blir ansvarlig for rettsgebyret med sideutgifter. Dette ble lagt til grunn i Rt-1996-1796.
Utgangspunktet i rettsgebyrloven §2 må gjelde med de begrensninger som følger av tvistemålsloven del I. Prinsippet i tvistemålsloven §172 annet ledd må følgelig kunne legges til grunn i det foreliggende tilfellet. I Rt-1996-1796 ble anførselen om at skyldneren var ansvarlig fordi han kunne bebreides, ikke vurdert fordi kjæremålsutvalgets kompetanse var begrenset.
I den foreliggende sak er det etter statens oppfatning klart at Willoch kan legges "til last" at det ble åpnet konkurs i det dette skyldtes hans passivitet. Han er derfor ansvarlig etter tvistemålsloven §172 annet ledd for omkostningene ved bobehandlingen. I brev av 17. august 1998 til skifteretten beklaget Willoch at han ikke møtte i skifteretten da konkursbegjæringen ble behandlet. Han unnlot å åpne posten, møtte ikke til rettsmøtet og i tillegg hadde han før konkursåpningen ikke gjort noe for å klage på skjønnsfastsettelsen som ble lagt til grunn da konkurs ble åpnet. Etter statens oppfatning må man kunne forlange et minimum av handleplikt fra en som driver virksomhet. I det foreliggende tilfellet har Willochs passivitet ført til av konkurs ble åpnet og bobehandling iverksatt, og han står derfor nærmest til å betale de utgifter som oppsto. Slike omkostninger må anses som påregnelige omkostninger som en skyldner kan forvente blir påført om konkurs blir åpnet.
Subsidiært gjøres det gjeldende at rekvirentens ansvar etter konkursloven §67, jfr. §73 må begrenses til kr 20 000 i henhold til forskriftene av 11. juli 1989, derunder både rettsgebyret og sideutgiftene (blant annet bostyrers salær).
Staten v/Skattedirektoratet har lagt ned slik påstand:
1. Kjennelsen avsagt av Oslo skifterett den 14. oktober 1998 oppheves.
2. Kjæremotparten, Håkon Willoch, pålegges å betale sakens omkostninger som utgjør rettsgebyr med kr 1 545 og bostyrer, advokat Per Omrengs salær, sideutgifter, med kr 20 400.
Subsidiært:
3. Konkursrekvirenten, staten v/Skattefogden i Oslo og Akershus, er ansvarlig for omkostninger begrenset til kr 20 000.
Kjæremålet er forkynt for Håkon Willoch, men han har ikke inngitt tilsvar.
Kjæremålet er forelagt for advokat Per Omreng til uttalelse. I brev av 11. november 1998 til skifteretten fremholder han blant annet: - - -
I nærværende sak har spørsmålet om hvem som skal betale bostyrers honorar, ingen praktisk betydning, idet jeg uten at Willoch har protestert, har holdt tilbake tilstrekkelig beløp til dekning av bokostnadene. Prinsipielt vil jeg som bostyrer hevde at skifteretten plikter å gjøre opp overfor bostyrer i opphevelsestilfelle i henhold til tvistemålsloven §170, jf. rettsgebyrl. §2.
Rekvirenten har stilt garanti for saksomkostninger etter kkl. §67, for det maksimale ansvaret for boomkostningene, hvilket er fastsatt til kr 20 000 i forskrift med hjemmel i kkl. §73. At det har foregått en bobehandling i dette tilfellet må være helt på det rene, slik at §67 og§73 kommer til anvendelse. Det bør således konkluderes med at rekvirentens ansvar er begrenset til kr 20 000.
At bobehandling har foregått, fremgår for øvrig av lagmannsrettens egen opphevelseskjennelse av 24.08.98, side 3, nederst. Om man mot formodning skulle se det slik at det ikke har foregått bobehandling, skulle lagmannsretten tatt stilling til salærkravet i kjennelsen av 24.08.98, jf. tvistemålsloven §179, første ledd, første punktum.
Etter min oppfatning bør Willoch i nærværende sak bære alle omkostningene i henhold til tvistemålsloven §177, første ledd. Willoch har forsømt seg ved ikke åpne post. Han møtte ikke opp i skifteretten, og først etter konkursåpningen kom han opp med takst over boligen.
Lagmannsretten bemerker:
Saken har sitt utgangspunkt i lagmannsrettens kjennelse av 24. august 1998 som gjaldt spørsmålet om det var grunnlag for å åpne konkurs i boet til Håkon Willoch. Ved kjennelsen fikk staten ikke medhold i kravet om saksomkostninger for lagmannsretten, og lagmannsretten tok ikke standpunkt til statens krav om at Willoch skulle ilegges omkostningene ved bobehandlingen.
Det er på det rene at etter konkursloven §149 første ledd gjelder tvistemålslovens omkostningsregler også ved tvist om det skal åpnes konkurs. De omkostninger som da skal avgjøres etter disse regler, er ikke bare omkostningene som er knyttet direkte til selve tvisten, som f.eks. rettsgebyr og utgifter til prosessfullmektig, men også såkalte sideutgifter som omtalt i rettsgebyrloven §2 annet ledd, og som påløper som en følge av konkursbegjæringen. Slike sideutgifter er eksempelvis utgiftene til bostyrer. I den foran nevnte kjennelsen tok lagmannsretten ikke standpunkt til boomkostningene, hvilket må oppfattes slik at avgjørelsen på dette punkt ble utsatt etter reglene i tvistemålsloven §179 første ledd. Utsettelsen hadde åpenbart praktiske årsaker i det lagmannsretten på avgjørelsestidspunktet ikke hadde oversikt over boomkostningene. Omkostningsavgjørelsen er for øvrig rettskraftig og må legges til grunn for den videre behandling av saken. Når omkostningsavgjørelsen utsettes etter §179 første ledd, skal den rett som avslutter saken, ta standpunkt til omkostningene.
Ved skifterettens kjennelse av 14. oktober 1998, som staten har påkjært, avgjorde skifteretten tre spørsmål. Det ble for det første foretatt en salærfastsettelse for advokat Per Omreng. Denne side ved avgjørelsen er ikke påkjært. Skifteretten avgjorde dernest det spørsmål som lagmannsretten hadde utsatt, nemlig hvem av de to partene i tvisten som skulle bære sakens omkostninger; rettsgebyret og det salær som advokat Omreng var tilkjent. Denne side ved avgjørelsen er påkjært av staten som fortsatt gjør gjeldende at omkostningsansvaret skulle ha vært ilagt Willoch. Dessuten avgjorde skifteretten hvem som heftet overfor domstolen for boomkostningene, og omfanget av dette ansvar. Også dette spørsmål er påkjært av staten.
Lagmannsretten tar først standpunkt til statens påstand om at omkostningene skulle ha vært ilagt Willoch.
Ved kjæremål over saksomkostninger er lagmannsrettens kompetanse begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd i det lagmannsretten bare kan avgjøre om skifterettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven, herunder lovens "system", jfr. Rt-1983-1089. Lagmannsretten kan også prøve skifterettens saksbehandling, derunder om saksomkostningsavgjørelsen er mangelfullt begrunnet.
Skifteretten har begrunnet omkostningsavgjørelsen slik:
Skifteretten legger til grunn at saksøkeren, som har tapt saken, må pålegges å erstatte de påløpte omkostninger til bestyrelse av boet. I tillegg kommer rettsgebyr med kr 1 545,-.
Som nevnt foran, hadde staten for forut for lagmannsrettens kjennelse av 24. august 1998 lagt ned påstand om dekning av utgiftene til bobehandlingen. Dette spørsmål er ikke direkte behandlet av skifteretten, som i stedet har avgjort at staten skal ilegges saksomkostninger. Men noe omkostningskrav var ikke fremsatt fra Willochs side. Lagmannsretten finner avgjørelsen såvidt uklar, at den bør oppheves og hjemvises til ny behandling og avgjørelse av skifteretten. Ved den nye behandlingen må skifteretten ta standpunkt til om det etter tvistemålslovens omkostningsregler er tilstrekkelig grunnlag for å holde Willoch ansvarlig for utgiftene til rettsgebyr og salær til bostyrer, enten etter §175 annet ledd eller §177. Dette er ikke rettskraftig avgjort tidligere. Det tilføyes at §172 annet ledd ikke hjemler noe krav for statens vedkommende.
Når det så gjelder det siste av de tre spørsmål som skifterettens avgjorde, nemlig at staten heftet for boomkostningene og omfanget av ansvaret bemerkes:
Det klare utgangspunkt er at den som begjærer et rettergangsskritt, er ansvarlig overfor domstolen for de utgifter dette drar med seg av rettsgebyrer og av sideutgifter. Det vises til tvistemålsloven §169 som også gjelder i konkurssaker, og rettsgebyrloven §2 der dette fremgår. Spørsmålet om hvem som er ansvarlig overfor domstolen, må holdes adskilt fra spørsmålet om hvem av partene som i siste omgang skal bære omkostningene. Lovens ordning er at den som overfor domstolen pådrar seg utgifter i forbindelse med et rettergangsskritt, skal ta disse omkostningene med i omkostningsoppgaven når det fremlegges krav om hva som kreves dekket av motparten i forbindelse med tvisten. Hvem som til slutt blir belastet omkostningene, bestemmes således av reglene i tvistemålsloven §172 flg. Dette gjenspeiler seg i doms- eller kjennelsesslutningen, som kun gjelder forholdet mellom partene i saken, derunder hvem som skal betale den andres saksomkostninger. Slutningen skal ikke regulere forholdet mellom domstol og den som hefter for utgiftene. Det er således uheldig at skifteretten i slutningen avgjør hvilket beløp staten hefter for overfor skifteretten. Ansvaret, som følger direkte av loven, og omfanget fastsettes normalt ved formløs beslutning i brev til vedkommende part i forbindelse med gebyr- og regnskapsføringen etter at tvistespørsmålene i saken er avgjort.
Lagmannsretten behandler i det følgende skifterettens avgjørelse av statens ansvar som en slik beslutning. Også slike avgjørelser kan påkjæres, jfr. rettsgebyrloven §5a nr. 1, jfr. §16, og lagmannsretten har her full kompetanse.
Lagmannsretten oppfatter det slik at staten ikke er uenig i at staten hefter for rettsgebyret og salæromkostningene overfor skifteretten, men staten er uenig i omfanget av ansvaret, jfr. det som av staten er anført subsidiært om at ansvaret må begrenses til kr 20 000.
Av konkursloven §73 fremgår det at når "konkurs er blitt åpnet i henhold til §60, og det viser seg at boet ikke har tilstrekkelige midler til å dekke omkostningene ved bobehandlingen, er den som begjærer konkursen åpnet, ansvarlig for det overskytende". Ved forskrift av 11. juli 1989 er ansvaret begrenset til kr 20 000. Det er på det rene at ansvarsbegrensningen gjelder der konkurs er åpnet. Spørsmålet er om konkursloven §73 og forskriftene også får anvendelse der konkurs ikke åpnes, slik som i saken her, eller om det da er rettsgebyrloven §2 som avgjør ansvarsspørsmålet. I sistnevnte tilfelle gjelder ingen ansvarsbegrensning.
Lovens og forskriftens ordlyd taler klart for at ansvarsbegrensingen bare gjelder der konkurs blir åpnet. Denne forståelse ble også lagt til grunn i Rt-1996-1796. Lagmannsretten konkluderer etter dette med at når konkurs ikke blir åpnet - enten dette avgjøres av skifteretten eller lagmannsretten - er det rettsgebyrloven §2 som er avgjørende for rekvirentens ansvar for rettsgebyr og boomkostninger. Denne forståelse har skifteretten også lagt til grunn i sin kjennelse. På dette punkt blir skifterettens beslutning å stadfeste.
Staten har ikke krevet saksomkostninger i anledning kjæremålet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Skifterettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling og avgjørelse.
2. Skifterettens beslutning om ansvar for staten etter rettsgebyrloven §2 stadfestes.