LB-1998-3544
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-24 |
| Publisert: | LB-1998-03544 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1998-03544 A/01. Anket til Høyesterett; se HR-2000-00036A. |
| Parter: | Ankende part: 1. A, 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Sverre K. Berg). Motpart: C (Prosessfullmektig: Advokat Helge Lochner). |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Kristian Bjerke, formann. Lagdommer Kjersti Graver. Lagdommer Sidsel B Lindseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Psykisk helsevernloven (1961) §5, Arveloven (1972) §36 |
Saken gjelder vederlagskrav fra avdødes samboer mot arvinger etter loven, for pleie av avdøde.
C og D var i henhold til adresseregistrering i Folkeregisteret samboere fra 1985, i følge henne fra 1984. De bodde sammen til han døde 4 januar 1998. Hun er født xx.xx.1945, han 1 juli 1947. Det ble aldri inngått noen form for samboeravtale eller annen avtale om det økonomiske forholdet mellom dem. C er fra Polen og kom til Norge i 1981.
Ds arvinger etter loven er hans to eldre halvsøstre, med felles far. A er født xx.xx.1930 og B er født xx.xx.1929. A og D hadde felles oppvekst de 2 - 3 første år av hans liv, deretter flyttet hun hjemmefra. B bodde i samme hjem som D til han var ca 9 år. Kontakten mellom D og søstrene har ikke vært spesielt nær i årene etter, men mens søstrene fremstiller den som regelmessig, er den fra C side beskrevet som liten.
D etterlot seg en leilighet i - - -veien - - . Den ble finansiert ved salg i 1994 av leilighet han hadde i - - veien 81 C og salg av aksjer D hadde. Leiligheten ble solgt for kr 650.000. Utover dette består boet av verdipapirer og kontanter og utgjør samlet ca kr 1.060.000. Søstrene har overtatt boet til privat skifte.
D var frem til 30 mars 1993 i arbeid som ingeniør i standardiseringsavdelingen i Norsk Hydro. Avdelingen ble på denne tid flyttet til Bergen, og D valgte å ikke flytte med. Han fikk arbeid i Norges Standardiseringsforbund, og var der i ca 5 dager, like før påsken 1993. Etter betydelig alkoholinntak i påsken kom han seg deretter ikke mer i arbeid. Han hadde arbeidsledighetstrygd frem til 1997.
D hadde i mange år et alkoholproblem. Mens han var i arbeid hadde han et betydelig forbruk i helgene, men holdt seg etter det som fremkom i retten edru i ukedagene. Fra påsken 1993 begynte han å drikke betydelige mengder sprit daglig og fortsatte med det til han døde av alkoholforbruket og sykdommer knyttet til det 4 januar 1998. Han hadde et par kortere pauser i drikkingen, en i 1995 og en i 1996, men manglet motivasjon for å slutte.
Under alkoholpåvirkning ble D høyrøstet og til sjenanse for omgivelsene. Husbråk var grunnen til at D og C måtte flytte og til at D solgte leiligheten i - - -veien 81 C i 1994.
D ble betydelig svekket av alkoholinntaket, både fysisk og psykisk. Han fikk vansker med å gå og mistet balansen. Han satt for det meste i sofaen i stuen. Han tok ikke hånd om sin personlige hygiene og kroppens funksjoner på egenhånd.
I 1995 og 1996 ble D seks ganger brakt til Ullevål sykehus for øyeblikkelig hjelp, etter krampeanfall og med diagnosen delirium tremens/kronisk alkoholisme. Det er nedtegnet i sykehusjournalene at han hadde hallusinasjoner og snakket om ting som åpenbart ikke eksisterer. Det fremgår også her at han hadde problemer med å beholde maten og at han hadde urinavgang. I april 1996 var han tvangsinnlagt etter §5 i lov om psykisk helsevern, på grunn av psykotiske trekk med vrangforestillinger. Han ble flere ganger tilbudt hjelp med rehabiliteringstiltak, men dette ble hver gang bestemt avvist. Han forlot alltid sykehuset etter kort opphold og overveiende mot sykehusets råd.
C var den person som stelte D i årene frem til han døde i 1998. Hun var i arbeid som servitør og kantinemedarbeider frem til sommeren 1993, da hun ble arbeidsledig. Hun hadde noen sporadiske arbeidsoppdrag i 1994, men var utover det hjemme med eneansvaret for D. Høsten 1997 deltok hun på AMO-kurs. Fra sommeren 1998 har hun vært i arbeid som kantinemedarbeider. Hun måtte flytte ut av den felles bolig da D døde og leier nå en leilighet. Hun er uten formue.
En oversikt over samboernes inntektsforhold fremgår av byrettens dom. Herfra trekkes frem at D det siste hele år han var i arbeid, i 1992, hadde en inntekt på ca kr 305.000, mens Cs dette år var på ca kr 122.000. Inntektene sank for begges del i årene fremover, og i 1997 var den på ca kr 50.000 for hver av dem.
Husleie og de faste utgiftene ble betalt av D, mens C stod for matinnkjøp. Hun dekket også sitt personlige forbruk selv.
C fremsatte etter Ds død krav mot hans to halvsøstre på vederlag for sin arbeidsinnsats for ham gjennom mange år. Det ble avvist, og C tok ut stevning til Oslo byrett den 1 april 1998 med krav om vederlag for pleie. Oslo byrett avsa den 6 oktober 1998 dom med slik domsslutning:
1. A og B dømmes til solidarisk å betale til C et beløp stort 450.000 firehundreogfemtitusen kroner med tillegg av 12 % rente fra 1. april 1998. Oppfyllelsesfristen er 2 to uker fra forkynnelsen.
2. A og B dømmes til solidarisk å betale det offentliges og Cs saksomkostninger med 22.230 - tjuetotusentohundreogtretti kroner til det offentlige og 300 trehundre kroner til C. Oppfyllelsesfristen er 2 to uker fra forkynnelsen.
A og B har i rett tid påanket dommen. C har tatt til motmæle. Ved fylkesmannens bevilling av 20 januar 1999 fikk hun fri sakførsel i ankesaken med fritak for rettsgebyr, med egenandel kr 300 og tilleggsandel 25% av bistand utover egenandelen.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 9 og 10 juni 1999. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaringer. Det ble avhørt 10 vitner, hvorav 2 var nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
De ankende parter, A og B, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:
C er ikke arving etter D. Det foreligger ingen samboeravtale eller testament. Hun har intet lovbestemt krav på vederlag. Det foreligger ikke slik berikelse eller restitusjon som skulle gi grunnlag for krav etter det som kan utledes av Høyesteretts dom i Rt-1984-497. Rimelighet alene gir ikke grunnlag for krav i dette tilfelle. Det må foreligge et positivrettslig grunnlag. Fra arverettens område vises til arveloven §36 annet ledd, der etter rettspraksis skal mye til før hjemmeværende barn som har pleiet foreldrene får krav på vederlag for det.
Hennes krav på vederlag forutsetter at hun har pleiet D vesentlig utover det som kan forventes. Det savner rot i virkeligheten. I D og Cs hjem hadde alkoholen tatt overhånd. Hun hadde også et ikke ubetydelig alkoholforbruk. Det var mye uro i hjemmet og klager fra naboer. Det kan ikke ses at hun gjorde mer for å motvirke negative utslag og å dempe D enn det som er naturlig og rimelig. Hun kunne også ha stelt og holdt leiligheten bedre rengjort.
D kan ikke ha vært så pleietrengende som C hevder over et lengre tidsrom. Det var kun den siste tiden han var avhengig av stell og pleie. Han fikk arbeidsledighetstrygd frem til høsten 1997 og var altså arbeidssøkende frem til da. Han hadde en god periode i 1995 og en i 1996. I følge sykehusjournalene forlot han hver gang Ullevål sykehus av egen fri vilje og var da selvhjulpen.
Det var så aktiv familiekontakt mellom D og søstrene og deres familier som forholdene lå til rette for. De hadde bra kontakt med C i begynnelsen, men den ble etter hvert anstrengt. C ville ikke at D skulle ha kontakt med søstrene og deres familier. Hun hindret dem både i å komme og i å snakke med D på telefonen. Det forhindret dog ikke at det var en rekke telefonsamtaler mellom D og søsteren B.
Samlivet var ikke så befestet som C hevder. D ga flere ganger uttrykk for at han ville bli kvitt henne.
Subsidiært anføres at vederlagskravet må være betydelig lavere enn de kr 450.000 som byretten idømte. Det omfatter en periode på 4- 5 år. Om det hadde gått flere år, ville hun med denne beregning hatt krav på hele boet. Hjemmeværende barn som har stelt foreldre har blitt tilgodesett med vesentlig mindre beløp, etter tilsvarende vurderinger med utgangspunkt i arveloven §36.
Det bør ha betydning for saksomkostningsspørsmålet at de ankende parter har fremsatt et forlikstilbud på kr 200.000.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
A og B frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
Ankemotparten, C, har i hovedsak gjort gjeldende for lagmannsretten:
I følge rettspraksis er det grunnlag for et ulovfestet vederlagskrav fra en samboer. Det fremgår av Høyesteretts dom i Rt-1984-497 at det ved oppløsning av samboerforhold kan være rom for vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger. Dette prinsippet er erkjent av motparten. Det er enn mer grunn til åpne for et vederlagskrav når årsaken til oppløsningen er den ene samboers død og ikke at partene går fra hverandre.
Ut fra rettspraksis og teori følger at det kan gis vederlag for ekstra innsats i hjemmet. I denne sammenheng hører med i vurderingen om den annen har fått økt livsverdi ved denne innsats. Det skal også tas hensyn til besparelser den andre har fått, i form av arbeidsytelser det ellers måtte ha blitt betalt for.
Om ikke arveloven §36 får analogisk anvendelse i samboerforhold, er det heller ikke grunnlag for noen antitetisk slutning. Det er tvert imot tilsvarende momenter som bør vektlegges i de to situasjoner. Det følger av rettspraksis vedrørende arveloven §36 at det kan kreves vederlag ut fra alminnelige rettsprinsipper, og at omfanget av de samlete bomidler skal tas med i vurderingen.
Ut fra bevisførselen må det være klart at D var pleietrengende og ute av stand til å stelle seg selv i flere år. C hadde et stort arbeid med pleieoppgavene, og det var hovedgrunnen til at hun ikke var i regelmessig arbeid utenfor hjemmet de senere år av samlivet. Alt fra 1993 trengte D hjelp etter at han fikk en tarmbetennelse som blant annet førte til at han hadde problemer med å gå og å holde på maten. Hun prøvde, forgjeves, å få ham til å slutte med alkoholen og satte seg inn i materiale om alkoholisme.
C var utsatt for en stor psykisk belastning gjennom Ds agressive opptreden under alkoholpåvirkning. Hun måtte forsøke å dempe ham overfor naboene, og hun måtte finne seg i hans utfall mot henne.
Det er like fullt klart at det var Ds ønske at hun skulle arve ham. Han nevnte det flere ganger for andre. Han hadde en gang satt opp testament til fordel for henne, som hun rev i stykker fordi hun ikke orket tanken på at han skulle dø.
Det må også tas med i vurderingen at Ds slektskap med halvsøstrene ikke er helt nært, og at de heller ikke hadde noe spesielt godt forhold. Kontakten var ikke særlig hyppig.
Ved vurderingen av vederlagskravet og dets størrelse må det ha betydning at samlivet varte så lenge som 13 år. Det må videre være klart at Cs innsats sparte D for utgifter til annen pleie. Kommunal hjemmehjelp ville ikke ha vært tilstrekkelig.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. A og B dømmes solidarisk til å betale sakens omkostninger til det offentlige samt egenandel til C.
Lagmannsretten bemerker:
Med utgangspunkt i Rt-1984-497 vil det kunne foreligge grunnlag for et vederlagskrav fra en samboer etter oppløsning av et samboerforhold uavhengig av avtale. Et slikt krav har også støtte i teorien, således Tone Sverdrup, Stiftelse av sameie i ekteskap og samliv, og Kirsti Strøm Bull, Ugift samliv.
I innstilling fra utvalget til å utrede problemstillinger omkring samboerskap, avgitt 18 mai 1999, under trykking som NOU 1999, Samboerne og samfunnet, er også vederlagskrav behandlet. Det vises også her i vedlegg 1, Gjeldende rett, side 257 til at det ikke finnes lovbestemte regler om krav på vederlag ved deling av formuen, og til at Høyesterett i Rt-1984-497 har åpnet for å tilkjenne vederlag basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og rimelighetsbetraktninger. Det heter i innstillingen videre at det er uavklart hvor mye som skal til av innsats fra den ene parten for at vedkommende kan kreve vederlag. Utvalget foreslår lovfesting av vederlagskrav, inntatt i hustandsfellesskapsloven, bygget på de prinsipper som er lagt til grunn i rettspraksis (side 170).
Det vederlagskrav som kan utledes av Rt-1984-497 er ikke begrenset til situasjoner der det foreligger en direkte berikelse eller besparelse hos den andre samboer som følge av innsatsen. I foran nevnte utvalgsinnstilling, side 170, nevnes som eksempel at kvinner som har gjort en stor arbeidsinnsats hjemme således kan bli tilkjent et økonomisk vederlag for dette arbeidet. Lagmannsretten legger til grunn at det etter gjeldende rettstilstand åpnes for en totalvurdering der flere momenter vil kunne ha vekt.
Lagmannsretten finner det bevist at C i årene 1993 til D døde i 1998 hadde en svært krevende oppgave med omsorgen for og pleien av ham, som gikk vesentlig lenger enn den som naturlig hører med i et bofellesskap mellom nærstående. Fra påsken 1993 var Ds liv døgnet rundt preget av hans alkoholisme. Han hadde vansker med å bevege seg, måtte ha hjelp med å komme seg på toalettet og med personlig renhold. Hun prøvde å få i ham mat. Hun møtte ekstra krav til stell av hjemmet ved at han gjorde på seg og kastet opp. Av legejournalene fremgår at han i tillegg hadde tunge psykiske lidelser, med psykotiske trekk med vrangforestillinger. Han trakasserte C når han var full. Hun forsøkte å dempe hans utfall av hensyn til naboene. Hun var samlet utsatt for en langvarig, helt ekstraordinær belastning både fysisk og psykisk.
Lagmannsretten legger til grunn at D var avhengig av hjelp fra 1993, og at han ble stadig mer pleietrengende i årene frem til 1998. Journalene fra alle sykehusinnleggelsene i 1995 og 1996 befester bildet av en svært svekket person. Det har ikke fremkommet forhold som skulle tilsi at han hadde perioder med markert bedring. At han oppebar arbeidsledighetstrygd frem til 1997 kan etter lagmannsrettens syn ikke ses som noen indikasjon på at han faktisk var arbeidsfør frem til da.
Lagmannsretten finner ikke grunnlag for at C kan sies å ha påvirket utviklingen ved at hun gjennom eget inntak av alkohol skulle ha bidratt til at Ds alkoholmisbruk og hans aggressive adferd ble verre. Det er ikke ført bevis for at hun drakk spesielt mye, eller hadde et drikkemønster som var uforenelig med den daglige omsorgen av D. I følge vitneutsagn fra tidligere naboer var mye av hennes tid fylt med å ta vare på hjemmet og husholdningen. Hun var også opptatt av å lære om hvordan hun kunne bidra til å redusere skadevirkningene D hadde av alkoholmisbruket.
C har etter lagmannsrettens syn nedlagt et arbeid i pleie og stell av D som går langt utenom det som kan karakteriseres som vanlig i et gjensidig parforhold. Hun har gjennom sin innsats bidratt til at hans livskvalitet ble mindre forringet enn den ellers ville.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å foreta en vurdering av i hvilken grad Cs innsats førte til at D sparte alternative pleieutgifter. For retten er det sentrale bedømmelsen av hennes innsats, som må anses ekstraordinær. Vederlagskravet gjelder en skjønnsmessig kompensasjon ut fra en helhetsvurdering, ikke et lønnskrav beregnet ut fra medgått tidsforbruk og timesats.
Som et moment i totalvurderingen finner lagmannsretten at arvingene etter loven ikke kan sies å ha krav på noen spesiell stilling som nærstående, verken ut fra slektskapsforholdet eller når det gjelder den faktiske kontakten. Partene har beskrevet antall besøk og øvrig kontakt forskjellig. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at det gjennomgående ikke har vært spesielt hyppig kontakt mellom søsknene, og at det uansett ikke er grunnlag for å anse ham å ha vært nært knyttet til noen av dem.
Lagmannsretten finner på den annen side at det må legges vekt på at samlivet mellom C og D varte i ca 13 år. Det er ikke fremkommet noe som skulle tilsi at forholdet var mer utsatt og utstabilt enn det som hadde en klar sammenheng med Ds alkoholiserte tilværelse. Han var aggressiv mot henne i påvirket tilstand. Av vitner ble han beskrevet som håpløs når han var kraftig beruset.
Det foreligger intet skriftlig om Ds vilje med hensyn til hvem som skulle arve ham. Han har dog ved flere anledninger, overfor flere personer, i relativt sett mindre påvirket tilstand, uttalt at C skulle få alt etter ham eller at hun ikke skulle få økonomiske problemer. Slike utsagn er ikke tjenlige som bevis for arverett, men bestyrker rimeligheten av at C har krav på et vederlag i boet.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at det foreligger grunnlag for et vederlagskrav fra Cs side. Hva angår omfanget av kravet, legges vekt på at det var et svært krevende arbeid C måtte påta seg når hun skulle ha omsorgen for D. Hun hadde intet valg med hensyn til verken omfang eller innhold. Det var bastante krav som ble stilt, både hva angår fysisk arbeid, som dels var svært ubehagelig på grunn av Ds manglende beherskelse av sine kroppsfunksjoner, og med store psykiske belastninger blant annet på grunn av hans paranoide trekk.
C var uten særlig annet arbeid fra sommeren 1993, og lagmannsretten finner det klart at pleien av D krevde langt mer enn det som ville kunne forenes med særlig omfattende arbeid utenfor hjemmet. Han hadde også behov for et hyppigere tilsyn enn forenlig med lengre fravær fra hennes side.
Ved vurderingen av omfanget av vederlagskravet tas også hensyn til boets størrelse. Lagmannsretten anser at det også i denne sammenheng har betydning at C har 13 års samliv med D. De to halvsøstrene har på sin side en fjernere faktisk tilknytning til hans bo og kan neppe sies å ha hatt begrunnete forventninger om å arve ham. Det legges til grunn at boets verdier i alt vesentlig er opptjent av D selv og ikke stammer fra familien. C har et særlig behov for midler nå ettersom hun står uten egen bolig etter utflyttingen av den felles bopel. Det tillegges således en viss vekt ved vurderingen at det gjelder oppløsning av et sameie på grunn av den enes død og ikke der begge lever og skal skape seg en ny tilværelse.
Lagmannsretten har ikke funnet veiledning i rettspraksis vedrørende omfanget av vederlaget. Avgjørelser etter arveloven §36 annet ledd kan ikke tillegges særskilt vekt, ettersom det her blant annet skal tas hensyn til hvor stor arvelodd barnet ellers vil få. I denne sak har ikke C krav på andre ytelser fra boet. Både etter arveloven og når det gjelder samboers vederlagskrav, skal det foretas en totalvurdering der interessene på begge sider skal veies opp mot hverandre. Den økonomiske situasjon de forskjellige partene er i, herunder det konkrete behov C har for å kunne finansiere en bolig, vil inngå i en slik vurdering. Lagmannsretten finner at vederlagskravet bør settes til kr 400.000 og foretar således en viss reduksjon av det av byretten tilkjente beløp på kr 450.000. I tillegg kommer forsinkelsesrenter fra stevningen 1 april 1998, hvilket ble idømt i byretten og ikke er bestridt av de ankende parter.
Anken har ikke ført frem hva angår grunnlaget for vederlagskravet, der lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten. Den skjønnsmessige reduksjon lagmannsretten har foretatt anses ikke til hinder for anvendelse av tvml §172 første ledd, jf §180 annet ledd, jf Tore Schei, Tvistemålsloven I, 2 utgave, side 560. Lagmannsretten avgjør saksomkostningsspørsmålet etter tvml §172 annet ledd, i det det anses å ha foreligget rimelig og saklig grunn til å anke byrettens dom. Den gjelder prinsipielle og dels uavklarte rettsspørsmål på et viktig område uten særlig retningsgivende rettspraksis, som burde prøves i ankeinstansen. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, bør også hver av partene dekke sine saksomkostninger for byretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A og B dømmes til solidarisk å betale til C 400.000 firehundretusen kroner med tillegg av 12 tolv prosent rente fra 1 april 1998 til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller for lagmannsretten.
3. Oppfyllelsesfristen etter punkt 1 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.