LB-1998-422

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-03-10
Publisert:	LB-1998-00422
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 96-00756 A/61 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-00422 A/01 LB-1998-00423 A/01
Parter:	Ankende part: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Thorgeir Hole). Motpart: Ekely Borettslag (Prosessfullmektig: Advokat Hallgeir Østrem).
Forfatter:	1. Lagdommer Agnes Nygaard Haug 2. Lagdommer Øystein Hermansen 3. Ekstraordinær lagdommer Oscar Nørgaard 1 medommer
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §9, Domstolloven (1915) §15, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, §10, §2, §3

Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik

Dom:

I 1970-årene fremførte Oslo kommune en avløpstunnel for kloakk under Oslos vestre bydeler fra området omkring Majorstua til et renseanlegg på Franzebråten ved Lysaker.

Geotekniske undersøkelser viste tidlig at det enkelte steder var problematiske grunnforhold der tunnelen skulle føres frem. I en rapport fra Oslo kommune, geoteknisk kontor, fra november 1971 heter det således: .... en vannlekkasje inn i en fremtidig tunnel under disse områdene kan medføre en senkning av grunnvannstanden. Dette vil igjen resultere i konsolideringssetninger som kan påføre tilliggende bebyggelse betydelige skader.

Selve tunnelfremføringen startet tidlig i 1975 og var avsluttet i april 1976. Sikringsarbeider, rens og etterinjisering tok deretter ca 12 måneder. Tunnelen ble ferdigstillet og godkjent 31 mars 1977. I sluttrapporten heter det blant annet:

P.g.a. tunnelens fremføring har det oppstått skader på ialt 14 eiendommer. Disse skader blir nå etterhvert taksert og vil bli erstattet over vannverkets anleggskonto med et totalt beløp på ca 0,5 millioner kroner.

Kloakktunnelen passerer blant annet under eiendommene til Ekely borettslag. Nærværende sak gjelder de erstatningskrav som etterhvert ble fremsatt for setningsskader m.v. på Ekely borettslags eiendommer i området ved Gråbrødreveien og Jarlsborgveien.

Ekely borettslag reiste sak mot Oslo kommune ved stevning av 24 januar 1996. Oslo byrett avsa dom i saken 18 september 1997 med slik domsslutning:

1. Oslo kommune dømmes til å erstatte Ekely borettslag kr 2200000,- - tomillionertohundretusenkroner 00/100-.

2. Ekely borettslag tilkjennes saksomkostninger med kr 202885,- - tohundreogtotusenåttehundreogåttifem 00/100-. 3.Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

Oslo kommune har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Ekely borettslag har tatt til gjenmæle og har samtidig erklært aksessorisk motanke forsåvidt gjelder den skjønnsmessige utmålingen av erstatning samt byrettens vurdering når det gjelder manglende årsakssammenheng mellom kloakktunnelen og de skader borettslaget har hatt på sitt ledningsnett. Ekely borettslag har også for lagmannsrett opprettholdt et krav om vederlag etter grannelovens §10 siste ledd, i det de hevder at dette krav i hvert fall ikke er foreldet.

Ankeforhandling ble holdt 9 til 11 februar 1999. Retten var satt med to fagkyndige meddommere med kompetanse innen geoteknikk og bygningskyndighet. Retten foretok befaring av flere av borettslagets eiendommer. Det ble avhørt fire vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Etter at ankeforhandling var avsluttet og saken var tatt opp til doms, mottok lagmannsretten 12 februar 1999 underretning om at en av de fagkyndige meddommere, ingeniør Gunnar Vigerust, var innlagt på sykehus. 17 februar 1999 kom det melding til lagmannsretten om at Gunnar Vigerust var avgått ved døden den 16 februar 1999. De fire gjenværende dommere har drøftet den situasjonen som er oppstått, og har besluttet å fortsette saken frem til domsavsigelse med fire dommere, jf domstollovens §15 første ledd.

Selv om det er liten eller ingen uenighet mellom partene om de faktiske omstendigheter i saken, finner lagmannsretten det naturlig å gå gjennom saken slik den i realiteten utviklet seg, fra tunnelfremføringen startet i 1975 til stevning ble uttatt i januar 1996.

Som allerede påpekt, var Oslo kommune tidlig klar over at det kunne oppstå setningsskader som følge av tunnelfremføringen. Såvel forarbeid, gjennomføring og etterarbeid synes å ha vært preget av denne erkjennelse. Det er fremlagt en rapport datert 3 mai 1979 fra Oslo kommune geoteknisk kontor vedrørende enkelte av Ekely borettslags eiendommer (Jarlsborgveien nr 16, 18, 20, 22 og 24), der det påpekes at setningsskade allerede var oppstått, samtidig som muligheten for fremtidige setningsskader ble vurdert. I september 1980 undertegnet Ekely borettslag en erklæring om at et beløp på kroner 43 900 ble godtatt som "full og endelig erstatning for de skader våre nedenforstående eiendommer (eiendommene Gråbrødreveien 9, Jarlsborgveien 12, 16, 18, 20 og 28) ble påført ved anlegg av avløpstunnelen Lysaker-Majorstua". I 1981 ble det foretatt en "utvidet geoteknisk undersøkelse i Gråbrødreveien" for å anslå størrelsen av "fremtidige deformasjoner i området". 7 mai 1982 forelå rapport R-1065-21 med setningsmålinger og poretrykksmålinger over tid, og med prognoser for den fremtidige utvikling såvel for Ekely borettslags eiendommer langs Gråbrødreveien som for naboeiendommene. Konklusjonene i 1982 var blant annet: "En må fortsatt regne med betydelige setninger på husene i området nærmest tunnelen (Gråbrødreveien 3, 5, 7, 9, 11, 13 og 15)". Gråbrødreveien 3, 5 og 15 hører ikke til Ekely borettslag.

I løpet av 1982 og 1983 ble utbedring av allerede oppståtte skader foretatt, blant annet ved at Gråbrødreveien 7 ble "jekket opp".

For kommunens regning ble det deretter engasjert to takstmenn som skulle "foreta vurdering av skader, foreslå utbedringer og fremme forslag til erstatninger". Når det gjaldt den fremtidige utvikling, baserte takstmennene seg i stor utstrekning - men ikke utelukkende - på den ovennevnte rapport R-1065-21. I sin konklusjon av 5 desember 1984 fremkom de to takstmenn med forslag til ytterligere erstatninger for lidt tap og for fremtidig verdiforringelse på i alt kr 254 000 (kr 19 000 for skader etter 1979/80 og kr 235 000 for verdiforringelse/beregnet fremtidig tap) for de av Ekelys eiendommer som etter takstmennenes mening var berettiget til erstatning for setningsskader. I brev fra kommunen av 29 januar 1985 ble det orientert om rapporten og fremsatt et erstatningstilbud på kr 254 000 til Ekely. Den etterfølgende kontakt og korrespondanse mellom Oslo kommune og Ekely borettslag, dreiet seg i det alt vesentlige om prognosene for fremtidig skadeutvikling.

Det ble avholdt et møte i regi av vannverket i desember 1985, og 26 februar 1987 meddelte kommunen i brev til Ekely borettslag at setningsmålinger knyttet til nedsatte bolter i grunnmurene ville "fortsette inntil videre". 24 august 1987 sendte Ekely borettslag brev til kommunen der det heter: "Styret i Ekely borettslag avviser det fremsatte erstatningsforslag" og ".... Ekely borettslag forbeholder seg retten til fortløpende å foreta utbedringer av nåværende og fremtidige skader på borettslagets eiendom, som kan tilbakeføres til tunnelarbeidene".

I brevet het det avslutningsvis at: ".....videre korrespondanse og fremdrift av saken" ble overlatt til en advokat.

Borettslaget kom deretter ikke tilbake til saken før i stevningen i januar 1996.

Til støtte for sitt prinsipale syn har Oslo kommune anført:

Ekely borettslags krav er foreldet etter foreldelseslovens §9. Det er tale om tre ulike frister: Treårs fristen etter §9 punkt 1, tiårs fristen etter §9 punkt 2 første alternativ (slik denne bestemmelsen lød frem til en lovendring 5 januar 1996) og tyveårs fristen i §9 punkt 2. Alle disse tre frister var etter Oslo kommunes oppfatning utløpt før stevning ble uttatt 24 januar 1996.

Det avgjørende når det gjelder treårs fristen er "den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige". Det er åpenbart at Ekely borettslag lenge før januar 1993 hadde kunnskap om at det var oppstått en skade. Kunnskap om skaden omfatter kunnskap om de relevante skadevirkninger, men ikke den nøyaktige størrelse på det økonomiske tap for de ulike skadevirkningene. Det vil i en sak av denne type være umulig å få kartlagt i detalj omfanget av en fremtidig skade. Det er tilstrekkelig at borettslaget hadde kunnskap om at det ville oppstå et fremtidig tap. Kommunen har i denne forbindelse vist til Nils Nygaard: Skade og ansvar fjerde utgave side 115 og Asbjørn Kjønstad og Steinar Tjomsland: Foreldelsesloven 1983 side 89, samt til Rt-1998-587.

Prognosene fra 1982 og de takster og drøftelser som fant sted frem til kommunens tilbud om erstatning av 26 februar 1987, må ha gitt borettslaget et rimelig godt bilde av skaden - herunder om at den var under utvikling. Selv om borettslaget ikke ble gjort kjent med de nye prognoser som ble fremskaffet i 1989, måtte sameierne ved selvsyn kunne konstatere at setningene utviklet seg noe verre enn forutsatt i prognosene av 1982, i alle fall på eiendommene Gråbrødreveien 7 og Gråbrødreveien 13. Ekely borettslag må i alle fall i god tid før 24 januar 1993 ha hatt oppfordring til å gå til saksanlegg med utsikt til et positivt resultat. Det er i denne forbindelse vist til Rt-1996-1134 og Rt-1997-1070.

Den tiårs frist som man tidligere hadde i foreldelseslovens §9 punkt 2 løp fra "den dag da skaden inntraff". Denne bestemmelse ble opphevet ved lovendring av 5 januar 1996, dog slik at endringen ikke fikk virkning for krav som på ikrafttredelsestidspunktet allerede var foreldet. Skadebegrepet etter den tidligere tiårs fristbestemmelse var det samme som etter foreldelsesloven §9 punkt 1, men fristen løp uavhengig av skadelidtes kunnskap. Det var nødvendig at skaden hadde manifistert seg, men ikke at den var klarlagt i detalj. Oslo kommune har vist til Nils Nygaard: Skade og ansvar fjerde utgave side 418 og Kjønstad og Tjomsland: Foreldelsesloven 1983 side 80 og til Rt-1992-603. Etter Oslo kommunes oppfatning inntraff skaden i nærværende sak i alle fall før januar 1986, slik at kravet fra Ekely borettslag var foreldet også etter denne bestemmelsen før lovendringen.

Tyveårs fristen i foreldelseslovens §9 punkt 2 tar utgangspunkt i den skadegjørende handling. Etter Oslo kommunes mening var den skadevoldende begivenhet selve fremføringen av tunnelen under Ekely borettslag. Denne aktive skadevoldende handling fant sted sommeren 1975, og tyveårs fristen løper fra dette tidspunkt, selv om sluttføring av tunnelen og etterarbeid skjedde senere. Også etter foreldelsesloven §9 punkt 2 var således Ekely borettslags krav foreldet før januar 1996.

Ekely borettslag har i motanken fastholdt et vederlagskrav basert på grannelovens §10. Oslo kommune mener uansett at også dette krav ville ha vært foreldet etter de samme regler som for ordinære erstatningskrav. Synspunktet blir etter kommunens mening det samme selv om vederlagskravet tar sitt utgangspunkt i et krav om retting, jf grannelovens §10 annet ledd i.f. Selve rettekravet foreldes antagelig ikke etter foreldelsesloven §9, men snarere etter foreldelsesloven §2, §3 og §10.

Dersom lagmannsretten ikke finner at Ekelys krav er foreldet, anføres fra kommunens side subsidiært at byrettens erstatningsutmåling er korrekt, og at byrettens dom for så vidt må stadfestes.

I motanken bestrider Oslo kommune - som for byretten - at det i denne sak en plass for noe vederlagskrav etter grannelovens §10 ved siden av eller i tillegg til erstatningskravet. Et vederlagskrav forutsetter at virksomhet ut over grannelovens tålegrense får fortsette uten retting. Det er etter grannelovens §10 annet ledd i.f. tale om en "kan"- bestemmelse.

Motanken gjelder også selve den skjønnsmessige erstatningsutmåling på de punkter der Ekely borettslag ikke fikk medhold i byretten. Borettslaget krever således blant annet full erstatning for svikt i dreneringen ved Jarlsborgveien 22 og 30, avbruddserstatning, samt en spesiell erstatning for å sette bygningene tilbake med materialvalg etc som passer til hus bygget i 50-årene. Det er i den forbindelse pekt på at bygningene på Ekely er vedtatt fredet. Oslo kommune bestrider alle disse krav, og har i det vesentlige vist til byrettens begrunnelse, som tiltres også for disse forholds vedkommende.

Ved slutten av hovedforhandlingen nedla Oslo kommue slik påstand i ankesaken og i motanken:

1. Oslo kommune frifinnes.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger.

Ankemotparten, Ekely borettslag gjør gjeldende at byrettens dom er riktig når det gjelder rettsanvendelse og - på sentrale punkter - også når det gjelder bevisbedømmelse. Også Ekely borettlag mener at spørsmålene om hvorvidt borettslagets krav er foreldet, er de sentrale spørsmål i ankesaken. Ekely borettslag erklærer seg enig i byrettens vurderinger for så vidt.

Borettslaget hadde ikke tilstrekkelig kunnskap om skaden og oppfordring til å gå til søksmål mot kommunen før i 1996. Først da hadde borettslaget en oversikt som gjorde det sannsynlig at et søksmål ville kunne lede frem til et positivt resultat. I en sak av denne karakter - der det er åpenbart at en skade er under utvikling - vil det ofte være utilrådelig å gå til sak for tidlig. Det vises for så vidt til artikkel av Magnus Matningsdal i Tidsskrift for Rettsvidenskap 1980 side 482, der det påpekes at "kunnskapen må være tilstrekkelig til at skadelidte ikke risikerer å bli påført rettstap som følge av en eventuell doms materielle rettskraft".

Det vises generelt til avgjørelsene i Rt-1967-1182, Rt-1977-1092 og Rt-1982-588.

Rapporten og prognosene fra 1982 (rapport R-1065-21) ga ikke noe riktig bilde av de skader som var under utvikling. Allerede det at Oslo kommune i 1986/1987 besluttet å fortsette med de nivelleringsmålinger som for lengst var startet opp, viser at heller ikke Oslo kommune følte seg komfortabel med prognosene fra 1982. I forbindelse med rapporten av 16 juni 1989 (R1065-31) fikk i alle fall kommunen bekreftet at setningsskadene hadde fått og ville få et større omfang enn det som man opprinnelig hadde gått ut fra som grunnlag for tilbudet til Ekely borettslag av 29 januar 1985. Kommunen erklærer seg i dag subsidiært enig med byretten i at Ekely borettslag på tidspunktet for byrettens dom hadde krav på samlede erstatninger på kr 2,2 millioner. Selv om det tas hensyn til prisutviklingen fra 1985 til tidspunktet for byrettens dom, viser dette klart at de opprinnelige prognoser var uriktige.

Beboerne i Ekely borettslag kunne ved selvsyn konstatere at setningsskadene fortsatte å utvikle seg. De observerte også at de halvårige nivelleringsmålingene fortsatte, slik kommunen hadde gitt signal om i brevet av 26 februar 1987.

I en sak som denne vil det etter Ekely borettslags oppfatning være riktig også å trekke inn de reelle hensyn bak foreldelseslovens bestemmelser. Ekely borettslag viser til Jussens Venner 1983 Trygve Bergsåker: Foreldelse av pengefordringer etter foreldelsesloven av 1979, side 176, der det pekes på at skyldneren gjennom foreldelsesregler bør beskyttes "mot at gamle uoppgjorte fordringer blir gjort gjeldende" og "mot å måtte betale fordringer to ganger". Intet av dette passer i nærværende sak, der det er ubestridt at det er lidt et tap av et betydelig økonomisk omfang, som Ekely borettslag - dersom anken skulle føre frem - ikke vil kunne få erstattet. Det endelige resultat vil i så fall fremtre som sterkt urimelig.

Når det gjelder tiårs fristen viser Ekely borettslag til byrettens dom. Dersom skaden skulle være foreldet etter den tidligere bestemmelse i foreldelsesloven §9 punkt 2 første alternativ, måtte den ha "inntruffet" før januar 1986. Byretten har riktig lagt til grunn at utviklingen av skaden frem mot det tidspunkt da det ville være naturlig for borettslaget å gå til søksmål, fortsatte i lang tid etter januar 1986.

Også når det gjelder tyveårs fristen viser Ekely borettslag til byrettens dom og erklærer seg enig i byrettens vurdering. Den skadegjørende handling i nærværende sak er ikke tidspunktet da boremaskinen kjørte under Ekelys eiendommer, men selve tunnelfremføringen, inklusive de etterfølgende sikringstiltak, frem mot ferdigstillelse og godkjennelse i mars 1977.

Ekely borettslags motanke gjelder for det første at byretten ikke fant grunn til å tilkjenne vederlag etter grannelovens §10 i tillegg til eller sammen med den utmålte erstatning. Borettslagets oppfatning er at det her er plass for et vederlag ut over erstatningen. De tiltak som kommunen har gjennomført ved tunnelfremføringen går ut over grannelovens tålegrense. Vederlag er noe annet enn erstatning og utmåles etter andre prinsipper, jf Tor Falkanger: Tingsrett 1993 side 305. Etter grannelovens §10 kan det tilkjennes vederlag dersom retting ville være en uforholdsmessig reaksjon. Ekely borettslag krever ikke retting av det nabostridige tiltaket, og krever heller ikke vederlag for "lidt tap". Borettslaget mener imidlertid at det må være rom for å utmåle et vederlag for ulemper Ekely borettslag blir påført fremover i tiden. Dette vederlag må selvsagt avveies mot tilkjent erstatning.

Vederlagskravet - som har sammenheng med plikten til retting - er etter borettslagets mening ikke gjenstand for foreldelse.

Motanken gjelder også den skjønnsmessige erstatningsutmålingen:

Ekely borettslag peker for det første på at prisindeksen har steget med ca 4,5 % i tidsrommet fra avsigelsen av byrettens dom til behandlingen for lagmannsrett. Dersom kommunen subsidiært aksepterer byrettens erstatningsutmåling, må konsekvensen av dette være at borettslaget tilkjennes et forholdsmessig tillegg på 4,5 % i de erstatningsbeløp som byretten fastsatte.

For øvrig har Ekely borettslag fremlagt en oppdatert samlet fremstilling over borettslagets krav utarbeidet av ingeniør Harald Kensland, som også bisto borettslaget for byretten. I forhold til det som ble tilkjent ved byrettens dom, krever borettslaget erstatning for ødelagt drenasje først og fremst ved Jarlsborgveien 22 og 30, erstatning for avbruddstap i forbindelse med nødvendig tidsbegrenset utflytting av boliger og atelierer i byggetiden, og en spesielt utmålt erstatning fordi bygningene på Ekely er fredet. De samlede krav for lagmannsrett er beregnet til kr 4 170 000 inkludert mva, mot tilsvarende kr 3 768 000 for byretten.

Ekely borettslag har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand, som er felles påstand i hovedanken og motanken: 1.Oslo kommune plikter å betale Ekely borettslag erstatning/vederlag fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 4,2 mill. 2.Ekely borettslag tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, tillagt lovsatt forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Ansvarsgrunnlaget er ikke bestridt fra kommunens side. Det er heller ikke bestridt at Ekely borettslag har lidt tap som følge av tunnelfremføringen. Slik saken står for lagmannsrett, dreier den seg for det alt vesentlige om hvor vidt Ekely borettslags krav er foreldet.

Etter foreldelseslovens §9 punkt 1 starter foreldelsesfristens løp "den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige". Lagmannsretten er enig med byretten i at det avgjørende er at borettslaget må ha fått så god kunnskap, ikke bare om selve skaden, men også om skadens omfang, at borettslaget hadde oppfordring til å gå til søksmål med sikte på å oppnå et positivt resultat. Lagmannsretten er videre enig med byretten i at det er tvilen med hensyn til mulige fremtidige skader som her er det avgjørende.

De prognoser som kommunen - ved hjelp av takstmenn - hadde kommet frem til i 1984, og som dannet grunnlaget for det tilbud som ble fremsatt i 1985, slo ikke til. Dette må ha vært klart for kommunen allerede i februar 1987, da det ble bekreftet at de nivelleringsmålinger som var igangsatt, ville "fortsette inntil videre". At prognosene var uriktige kan også konstateres i ettertid. Målingene viste etter hvert en annen utvikling enn forutsatt, og de nye prognoser som ble utarbeidet i 1989 bekreftet denne utviklingen. Når det samlede erstatningstilbud fra 1985 sammenlignes med det erstatningsbeløp som Ekely borettslag ble tilkjent i byretten, og som kommunen nå erkjenner som lidt tap, er det ingen tvil om at prognosene fra 1984/1985 ikke slo til.

Det avgjørende slik lagmannsretten ser det er imidlertid hvilken "kunnskap" Ekely borettslag gjennom disse årene frem til stevningen hadde eller burde hatt om utviklingen når det gjaldt det samlede tap.

Allerede i korrespondansen etter tilbudet i januar 1985 hadde Ekely borettslag gitt til kjenne at de var villige til å akseptere et beløp for de skader som allerede var oppstått. Det måtte være åpenbart også for Oslo kommunes representanter at uenigheten - og spørsmålet for borettslaget om man skulle gå til søksmål - dreiet seg om anslag og prognoser for fremtidig tap. I møte i desember 1985 uttalte kommunens representanter at man ville fortsette med de igangsatte nivelleringsmålinger, og dette ble over ett år senere bekreftet av kommunen i brev av 26 februar 1987. Representantene for Ekely borettslag kunne deretter ved selvsyn konstatere at målingene fortsatte regelmessig. Det måtte være rimelig å oppfatte dette som et signal fra kommunens side om at man var i fortsatt dialog om hva som til slutt ville bli kommunens tilbud om erstatning for fremtidig tap.

Borettslaget fulgte i samme periode utviklingen "i marken". Nye sprekkdannelser og andre setningsskader utviklet seg. Når dette ble sammenholdt med de halvårige målingene som kommunens folk faktisk foretok, blir det etter lagmannsrettens syn forståelig og naturlig at borettslaget regnet med at det var unødvendig å reagere før kommunen presenterte resultatet av målingene. Selv om kommunen ikke gjorde borettslaget kjent med de nye prognosene i 1989, er det ikke usannsynlig at enkeltstående representanter for borettslaget var kjent med arbeidet med rapport R-106531 og/eller med forhandlingene med eierne av Gråbrødreveien 5 frem mot forliket i 1994. Slik kunnskap ville i tilfelle bygge opp rundt borettslagets forståelige oppfatning av at kommunen ville komme tilbake med et nytt tilbud også til dem på basis av de endrede prognosene. Denne utviklingen fortsatte etter lagmannsrettens oppfatning i hvert fall ut over januar 1993. Ved dette tidspunkt var det fortsatt så stor usikkerhet om skadeutviklingen at borettslaget ennå ikke hadde rimelig grunn til å gå til søksmål. Særlig gjaldt usikkerheten setningsutviklingen i den såkalte "sumpen" (området omkring Gråbrødreveien 7-13). Foreldelse etter foreldelsesloven §9 punkt 1 var etter dette ikke inntrådt da stevning ble uttatt 24 januar 1996.

Heller ikke etter tiårs regelen i den tidligere bestemmelse i foreldelsesloven §9 punkt 2 første alternativ, var foreldelse inntrådt. Det er naturlig å fortolke "skaden" i de to punkter i §9 på samme måte. "Skaden" i nærværende sak er først og fremst den skade som ennå ikke var inntrådt i 1985, og som uenigheten mellom partene deretter særlig dreiet seg om.

Lagmannsretten er også enig med byretten i forståelsen av foreldelsesloven §9 punkt 2 (tyveårs fristen) anvendt på nærværende sak. Den skadegjørende handling er selve fremføringen av avløpstunnelen med planlegging, for- og etterarbeid. Tunnelen ble først ferdigstilt i mars 1977 og fristen må regnes fra dette tidspunkt. Heller ikke etter tyveårs regelen er således foreldelse inntrådt.

Hovedanken har etter dette ikke ført frem.

Motanken gjelder for det første spørsmålet om det i denne sak er plass til et vederlagskrav bygget på grannelovens §10 ved siden av eller i tillegg til skadeserstatning. Ved byrettens dom ble borettslaget tilkjent erstatning for økonomisk tap som følge av tunnelfremføringen. Lagmannsretten kan - på samme måte som byretten - ikke se at borettslaget har hatt andre skader eller ulemper som følge av at kommunens tiltak eventuelt gikk ut over grannelovens tålegrense. Det er etter omstendighetene ikke tilstrekkelig grunn til å tilkjenne borettslaget noen kompensasjon etter grannelovens vederlagsregler.

Ved den skjønnsmessige utmåling av erstatningen tar lagmannsretten utgangspunkt i byrettens erstatningsutmålinger som bygger på detaljerte beregninger, i det vesentlige utført av byrettens sakkyndige meddommere. Det er ubestridt opplyst at prisstigningen fra avsigelsen av byrettens dom 18 september 1997 til i dag er ca 4,5 %. De beløp som er utmålt for de enkelte eiendommene bør derfor økes med 4,5 %. Lagmannsretten kan ikke se at det for de enkelte boliger/atelierer på Ekely kan være plass for noen ekstra erstatning fordi eiendommene skal rehabiliteres til 1950-årenes stil, eller fordi byggene er fredet.

I det etterfølgende behandles de enkelte eiendommene hver for seg:

Gråbrødreveien 7: Tilkjent av byretten, inklusive utgifter til drenasje samt avbruddstap, eksklusive mva kr 750 000 + 4,5% " 33 750 SUM kr 783 750

Gråbrødreveien 9: Tilkjent av byretten, inklusive en del utgifter til ødelagt drenasje, eksklusive mva kr 270 000 + 4,5% " 12 150 SUM kr 282 150

Lagmannsretten finner det ikke dokumentert at det vil oppstå noe avbruddstap. Videre er lagmannsretten enig i at øvrige registrerte skader har annen skadeårsak enn tunnelfremføringen.

Gråbrødreveien 11: Tilkjent av byretten, inklusive noe utgifter til drenasje, men uten avbruddstap, eksklusive mva kr 320 000 + 4,5% " 14 400 SUM kr 334 400

Lagmannsretten er her enig med byretten i at det ikke er grunnlag for å kreve erstatning for avbruddstap ikke er naturlig.

Gråbrødreveien 13: Tilkjent av byretten kr 340 000 Samme beregning som Gråbrødreveien 11 eksklusive mva + 4,5% " 15 300 SUM kr 355 300

Heller ikke her bør det etter lagmannsrettens mening tilkjennes noe erstatning for avbruddstap.

Jarlsborgveien 22: Intet tilkjent av byretten kr 0

Ekely borettslag har ikke påvist at drenasjeproblemene her har sammenheng med tunnelfremføringen.

Jarlsborgveien 30: Tilkjent av byretten eksklusive mva kr 90 000 + 4,5% " 4 050 SUM kr 94 050

Ekely borettslag har ikke påvist at drenasjeproblemene her har sammenheng med tunnelfremføringen.

Jarlsborgveien 32: Inten tilkjent av byretten kr 0

Ekely borettslag har ikke påvist at drenasjeproblemene her har sammenheng med tunnelfremføringen.

Sammendraget blir etter dette:

Grøbrødreveien 7 kr 783 750 Gråbrødreveien 9 " 282 150 Gråbrødreveien 11 " 334 400 Gråbrødreveien 13 " 355 300 Jarlsborgveien 30 " 94 050

Samlet beløp kr 1849 650 + mva (avrundet) - samlet sum kr 2300 000

Motanken har etter dette i meget beskjeden grad ført frem.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, må Oslo kommune erstatte Ekely borettslag saksomkostningene i forbindelse med hovedanken, jf hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Østrem har fremlagt omkostningsoppgave på i alt kr 74 000 for hovedanken. Av dette er kr 4 000 til egen sakkyndig, ingeniør Harald Kensland. Retten legger omkostningsoppgaven til grunn. I tillegg kommer utgiftene til fagkyndige meddommere, som var begjært av borettslaget. Utgiftene fordeles med en halvpart på anken og en halvpart på motanken.

Motanken førte frem for bare et lite punkts vedkommende. På den annen side er det grunn til å tro at Ekely borettslag ville slått seg til ro med byrettens dom, dersom Oslo kommune ikke hadde anket. Saksomkostninger tilkjennes etter omstendighetene ikke, tvistemålsloven §180 annet ledd og §174.

Byrettens saksomkostningsavgjørelse blir å stadfeste, jf §180 annet ledd og hovedregelen; §172 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Oslo kommune dømmes til å erstatte Ekely borettslag 2 300 000 - tomillionertrehundretusen 00/100 - kroner.

2. Ekely borettslag tilkjennes saksomkostninger for byretten med 202 885 - tohundreogtotusenåttehundreogåttifem 00/100 - kroner, tillagt 12 - tolv - % årlig rente fra forfall til betaling skjer.

3. Ekely borettslag tilkjennes saksomkostninger i hovedanken for lagmannsrett med 74 000 - fireogsyttitusen 00/100 - kroner, tillagt 12 - tolv - % årlig rente fra forfall til betaling skjer. I tillegg kommer en halvdel av utgiftene til fagkyndige meddommere i lagmannsretten.

4. Saksomkostninger i forbindelse med motanken tilkjennes ikke.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.