Rt-1967-1182

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-10-13
Publisert:	Rt-1967-1182
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 122/1967
Parter:	Moritz Malm (advokat Håkon Løchen - til prøve) mot 1. Vogt & Holst, 2. Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll (høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Bahr, Ryssdal, Gundersen, Stabel, Mindretall: Berger
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Foreldelsesloven (1896) §11, §19, Motorvognloven (1926) §11, §31

Dommer Bahr: Saken gjelder krav fra Moritz Malm, Torsnes, om erstatning for skade påført ham ved at han den 13. desember 1960 på moped kolliderte med tankbil B-8304, tilhørende firma Vogt & Holst, Moss, og kjørt av Johan Oskar Karlsen. Kollisjonen fant sted i et vegkryss i Borge. Erstatningskrav er rettet så vel mot Vogt & Holst - i henhold til den da gjeldende motorvognlov av 1926 §31 - som mot Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll, Oslo, som hadde stilt selvskyldnergaranti for bileierens ansvar etter den daværende bestemmelse i motorvognlovens §11. Erstatningskravet omfatter både personskade - tap av inntekt inntil nå og i fremtiden - og tingsskade. Det er på det rene at forsikringsselskapets eventuelle ansvar er begrenset til den stilte garanti, kr. 20.000,- for personskade og kr. 10.000,- for tingsskade. Selskapet betalte den 20. desember 1961 Malm a conto kr. 2.500,-.

Sarpsborg herredsrett - dommerfullmektigen - avsa den 16. mars 1966 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Firma Vogt & Holst, Moss, og Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll, Oslo, betaler innen 2 - to - uker til Moritz Malm, Torsnes, en for begge og begge for en, kr. 17.500,- - kronersyttentusenfemhundre 00/100 - med 5 % rente fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer.

2. Firma Vogt & Holst, Moss, betaler innen 2 - to - uker til Moritz Malm, Torsnes, kr. 58.500,- - kronerfemtiåttetusenfemhundre 00/100 - med 5 % rente fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer.

3. Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll, Oslo, betaler innen 2 - to - uker til Moritz Malm, Torsnes, kr. 893,33 - kroneråttehundreognittitre 33/100 - med 5 % rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Vogt & Holst og Eidsvoll påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 16. januar 1967 avsa dom med slik domsslutning:

Side:1183

«1. Firma Vogt & Holst frifinnes.

2. Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll betaler til Moritz Malm innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom kr. 11.726,66 - ellevetusensyvhundretyveseks 66/100 kroner - med 5 - fem - % rente fra 25/5 1965 til betaling skjer.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Herredsretten fant at føreren av tankbilen hadde gjort feil, men at også Malm ved uaktsomhet hadde medvirket til skaden, og at det måtte foretas skyldfordeling. Retten fant videre at kravet på erstatning for tingsskade var foreldet etter straffelovens ikrafttredelseslov §28, at Vogt & Holst derfor ikke kunne gjøres ansvarlig for denne skade, og at Eidsvoll bare kunne dømmes til å betale erstatning for tingsskade med det beløp som selskapet under hovedforhandlingen hadde erkjent seg villig til å betale, nemlig kr. 893,33 (2/3 av den samlede tingsskade, kr. 1.340,-). Når det gjaldt personskaden, fant herredsretten at erstatningskravet var foreldet for så vidt det omfattet tapt arbeidsfortjeneste i tidsrommet fra ulykkesdagen 13. desember 1960 fram til 25. mai 1962 (forliksklage i saken innkom til Borge forliksråd 25. mai 1965). Derimot antok herredsretten at foreldelse ikke var inntrådt når det gjaldt erstatning for inntektstap etter 25. mai 1962. Preskripsjonsfristen kunne nemlig etter herredsrettens oppfatning først ha begynt å løpe 18. september 1962. Ved utmålingen av erstatningen gikk retten ut fra at tapt arbeidsfortjeneste fra 25. mai 1962 til domsavsigelsen skjønnsmessig kunne settes til kr. 20.000,- og tap i fremtidig erverv til kr. 75.000,-, til sammen kr. 95.000,- hvorav Malm etter rettens syn på skyldspørsmålet måtte bære 1/5 eller kr. 19.000,-. Det reduserte erstatningsansvar kr. 76.000,- ble så fordelt mellom Eidsvoll og Vogt & Holst med henholdsvis kr. 17.500 (kr. 20.000,- v forskuddsbeløpet kr. 2.500,-) og kr. 58.500,-. I forhold til Vogt & Holst ble det således ikke gjort fradrag for de 2.500 kroner.

Lagmannsretten kom i foreldelsesspørsmålet til samme resultat som herredsretten hva tingsskaden angikk. For personskadens vedkommende fant lagmannsretten at foreldelse var inntrådt også når det gjaldt inntektstapet etter 25. mai 1962, og at Vogt & Holst derfor måtte frifinnes. Med hensyn til Eidsvoll la lagmannsretten til grunn at selskapet delvis hadde erkjent ansvar, og at forelddelsesfristen derved var blitt avbrutt. Lagmannsretten dømte derfor Eidsvoll til å betale Malm - foruten erstatning for tingsskade kr. 893,33 som etter herredsrettens dom - erstatning for personskade med det beløp selskapet hadde tilbudt, kr. 10.833,33 (2/3 av garantibeløpet kr. 20.000,- kr. 13.333,33, med fradrag av kr. 2.500,-). Lagmannsretten fant at det ikke var grunnlag for skyldfordeling.

Saksforholdet fremgår ellers av grunnene for herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Moritz Malm har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Malm hevder at lagmannsretten har avgjort foreldelsesspørsmålene i saken uriktig; ellers har han anført i det vesentlige det

Side:1184

samme som for de underordnede retter. Han har bevilling til fri sakførsel for Høyesterett og har også hatt det for herredsrett og lagmannsrett.

Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Mortiz Malm tilkjennes hos firma Vogt & Holst erstatning for personskade oppad begrenset til kr. 100.000, herav hos Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll og Vogt & Holst in solidum kr. 17.500, alt med 5 % renter fra 25. mai 1965 til betaling skjer.

2. Moritz Malm tilkjennes hos Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll erstatning for tingsskade med kr. 893,33 med 5 % renter fra 25. mai 1965 til betaling skjer.

3. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle retter hos ankemotpartene.»

Ankemotpartene, Vogt & Holst og Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll, har for Høyesterett gjort gjeldende i det vesentlige det samme som for lagmannsretten, likevel så at de ikke lenger gjør gjeldende at det skal foretas skyldfordeling. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes med unntagelse av omkostningsavgjørelsen.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for høyesterettssaken er det holdt bevisopptak ved Fredrikstad byrett den 12. juli 1967 med avhør av overlege, spesialist i nevrologi, Olav Haraldson som oppnevnt sakkyndig for Høyesterett. Det var under bevisopptaket enighet om at de skriftlige erklæringer Haraldson hadde avgitt om Malm 22. august 1961, 18. september 1962 og 1. mars 1963, skulle anses som hans skriftlige erklæring som sakkyndig. Av overlegens muntlige forklaring ved bevisopptaket skal jeg senere referere det som er av betydning for min begrunnelse.

Videre er det holdt bevisopptak ved Sarpsborg herredsrett den 15. august 1967, med avhør av den ankende part Moritz Malm. Også hans forklaring kommer jeg litt inn på senere.

Som nytt for Høyesterett er bl.a. fremlagt oppgave av 22. juni 1967 fra Aktieselskabet Hafslund, Smelteverket, over «Malms antagelige inntekt i årene 1961-1967», dvs. hva man antar han ville ha tjent om han hadde fortsatt å arbeide i selskapets tjeneste. Beløpene er: 1961 kr. 13.300,-, 1962 kr. 16.100,-, 1963 kr. 16,900,-, 1964 kr. 18.400,-, 1965 kr. 18.800,-, 1966 kr. 20.300,- og 1967 kr. 21.000,-.

Videre er fremlagt prosesskrift av 5. september 1967 fra den ankende parts prosessfullmektig med opplysninger fra Skjeberg og Borge trygdekasser over de ytelser Malm har mottatt i form av sykepenger og uføretrygd. Sykepenger er utbetalt slik:

Vanlige sykepenger Tilleggssykepenger

1960: kr. 317,- kr. 153,-

1961: » 7.524,- » 1.251,-

1962: » 7.650,- » 0,- kr. 15.491,- kr. 1.404,-

Side:1185

Uføretrygd er utbetalt slik:

Fra 1/12 1962 pr. år kr. 7.848,-

Fra 1/1 1964 pr. år kr. 8.280,-

+ hjelpestønad fra 1/10 1964

à kr. 60,- pr. mnd. » 180,-

Sum kr. 8.460,-

Fra 1/1 1965 pr. år kr. 8.700,-

+ hjelpestønad » 804,-

Sum kr. 9.504,-

Fra 1/1 1966 pr. år kr. 10.500,-

+ hjelpestønad » 864,-

Sum kr. 11.364,-

v for 1 barn fra 1/3 1966

à kr. 100,- pr. mnd. » 1.000,-

Sum kr. 10.364,-

Fra 1/1 1967 er de månedlige betalinger i uføretrygden kr. 1.127,-

Som allerede nevnt har ankemotpartene akkviescert ved lagmannsrettens avgjørelse med hensyn til spørsmålet om skyldfordeling. Når det gjelder tingsskaden, er partene enige om å godta lagmannsrettens resultat, at Eidsvoll skal betale kr. 893,33. Tvisten for Høyesterett gjelder således bare personskaden. For dens vedkommende foreligger saken i det vesentlige i samme skikkelse som for herredsretten og lagmannsretten.

Når det gjelder personskaden, forstår jeg det så at den ankende part for tiden før 25. mai 1962 heller ikke hos Eidsvoll krever erstatning utover det beløp på 2.500 kroner som han fikk utbetalt i desember 1961, jfr. post 1 i påstanden.

Løsningen av det foreldelsesspørsmål som nå foreligger til avgjørelse, vil bero på fra hvilket tidspunkt treårsfristen etter strl.ikrl. §28 må antas å ha begynt sitt løp. Her er jeg kommet til samme resultat som herredsretten. Jeg kan også i hovedtrekkene tiltre dens begrunnelse, men finner grunn til å gjøre noen tilleggsbemerkninger for å presisere mitt syn på spørsmålet.

I likhet med herredsretten bygger jeg på at fristen for foreldelse av kravet på erstatning for tap i fremtidig inntekt ikke løp allerede fra ulykkesdagen, men først fra det tidspunkt da Malm visste at han ville bli varig invalid, eller da han med rimelig aktsomhet ville ha fått slik kunnskap. Jfr. Holmboe: Foreldelse av fordringer (1946) 50, hans foredrag i Norsk Forsikringsjuridisk Forening 13. oktober 1961 om foreldelse av erstatnings- og forsikringskrav, trykt som foreningens publikasjon nr. 44, 12, og høyesterettsdom i Rt-1952-74 flg.

Jeg legger videre - som herredsretten - til grunn at det tidligste tidspunkt da Malm med utsikt til et positivt resultat kunne

Side:1186

reise sak om erstatning på grunn av varig invaliditet var 18. september 1962, da Haraldson avgav sin skriftlige erklæring nr. 2 - sitert i lagmannsrettens dom - med uttalelse bl.a. om at tilstanden hadde forverret seg, og at det i tillegg til den traumatiske hjernesvekkelse var «kommet en nevrosemekanisme i sving». Søksmålet er da reist i tide.

I anledning av ankemotpartens anførsler om foreldelsesspørsmålet tilføyer jeg:

Ved vurderingen av når preskripsjonsfristen begynte å løpe, finner jeg ikke å kunne legge noen vekt på Malms mislykte forsøk sommeren 1961 på å gjenoppta arbeidet ved Hafslund. Etter hans egen forklaring under bevisopptaket, som for så vidt ikke er bestridt av ankemotpartene, omfattet det arbeid han da ble satt til, bl.a. lasting av 75 kilos karbidtromler på lastebil med håndkraft. Han var imidlertid bare friskmeldt av overlege Haraldson for «lettere arbeid». Malm ble etter en uke sykmeldt av doktor Søetorp. Det er ikke anført av ankemotpartene - og heller ikke holdepunkter for - at Søetorp i den forbindelse gav noen uttalelse om invaliditet.

Hva dernest angår overlege Haraldsons erklæring av 22. august 1961 - sitert i lagmannsrettens dom - hevder ankemotpartene at denne erklæring inneholder uttalelser som var egnet til å gi Malm forståelsen av at han måtte regne med varig invaliditet. Jeg er ikke enig i det. Erklæringens siste avsnitt viser klart at overlegen holdt dette spørsmål åpent. Det heter her: «Jeg vil først om ca. 1/2 år kunne uttale meg om denne invaliditet må ansees å bli varig.» Under disse omstendigheter er det unødvendig for meg å gå inn på om det er riktig som ankeparten anfører, at han ikke har lest erklæringen, eller på spørsmålet om i hvilken utstrekning han ble orientert om innholdet av den under sin konferanse med advokat Wilberg i november 1961.

Ankemotpartene har videre anført, at Malm i hvert fall i februar 1962 kunne ha fått slik kunnskap som han trengte for å kunne anlegge sak, om han da hadde henvendt seg til overlege Haraldson, jfr. dennes anvisning i erklæringen av 22. august 1961. Heller ikke for så vidt kan jeg gi ankemotpartene medhold. Etter opplysningene i saken er det uklart om Malm overhodet fikk kjennskap til den anførte passus i erklæringen. Men selv om så måtte være tilfellet, kan det etter min mening ikke tillegges noen betydning for det spørsmål det her er tale om. Uttalelsen inneholdt ikke noe påbud om eller noen oppfordring til fremmøte. Og hvis Malm hadde møtt fram, anser jeg det lite sannsynlig at Haraldson på det tidspunkt ville ha sagt til Malm at han (Haraldson) anså Malm som varig invalid. Da Malm et halvt år senere innfant seg hos Haraldson og ble undersøkt av denne, gav overlegen i sin erklæring av 18. september 1962 ganske visst uttrykk for et mer pessimistisk syn på Malms helbredstilstand enn tidligere, men brukte fremdeles ikke betegnelsen varig invaliditet. Jeg nevner i denne forbindelse også at Haraldson under bevisopptaket til bruk for Høyesterett forklarte at han overfor Malm

Side:1187

hele tiden bevisst prøvde å redusere eller bagatellisere skaden, da han mente dette ville øke mulighetene for å få Malm til igjen å prøve seg i arbeidslivet.

Ankemotpartene har ytterligere påberopt advokat Wilbergs brev av 7. november 1961 til Eidsvoll, sitert i lagmannsrettens dom. Jeg kan ikke finne at dette brev har noen betydning for det foreliggende spørsmål. Så vidt jeg forstår, var brevet den første henvendelse fra advokaten til forsikringsselskapet etter at Malm hadde søkt ham i anledning av skaden. Advokaten la ved og viste til overlege Haraldsons erklæring av 22. august 1961. Jeg har allerede påpekt at denne erklæring ikke inneholdt noen uttalelse om varig invaliditet. Heller ikke det som ellers anføres i brevet, kan etter min mening oppfattes slik at Malm påberopte eller regnet med varig invaliditet. Når det i siste avsnitt i brevet sies at det i saken vil bli spørsmål om et forholdsvis høyt erstatningsbeløp som det ikke vil være mulig å fiksere før endelig erklæring fra lege kan foreligge - og det er dette ankemotpartene særlig har festet seg ved i brevet - må uttalelsen leses i sammenheng med det umiddelbart foregående avsnitt. Her gjøres det rede for Malms arbeidsudyktighet til de forskjellige tidspunkter i perioden inntil avsendelsen av brevet. Av dette måtte det fremgå at Malm allerede hadde lidt et betydelig inntektstap.

Jeg anser meg hermed ferdig med foreldelsesspørsmålet, og det gjenstår å drøfte spørsmålet om størrelsen av det erstatningsbeløp som blir å tilkjenne Malm for personskaden. Jeg nevner her først at begge prosessfullmektiger har gitt uttrykk for, at det er ønskelig - bl.a. på grunn av den lange tid som er gått siden ulykken - at Høyesterett selv fastsetter erstatningen og ikke for dette spørsmåls vedkommende hjemviser saken til lagmannsretten. Denne henstilling finner jeg bør tas til følge, idet Høyesterett etter min mening har tilstrekkelig materiale til å treffe avgjørelse også av dette tvistepunkt.

Som før nevnt er det bare Malms tap av inntekt i tiden fra 25. mai 1962 til avsigelsen av Høyesteretts dom og fremtidig inntektstap som her kommer i betraktning. Etter en skjønnsmessig vurdering er jeg blitt stående ved at det samlede tap i denne periode bør settes til kr. 60.000,-, heri innbefattet renter til avsigelsen av Høyesteretts dom.

Jeg har i denne forbindelse for det første tatt i betraktning de trygdeytelser Malm allerede har mottatt og det som det må påregnes han vil motta av slike ytelser i tiden fremover. Videre har jeg regnet med at det er noe usikkert om han i lengre tid ville ha kunnet beholde en så høy arbeidsinntekt som beregnet i oppgaven fra Hafslund, selv om han ikke hadde vært utsatt for skaden. Jeg har også lagt vekt på at han etter min mening må kunne bli i stand til å utføre arbeid, i hvert fall av lettere art, og derved skaffe seg en viss inntekt.

Slik ansvarsforholdet i saken stiller seg, blir Malm hos Vogt & Holst å tilkjenne hele det beløp som nå fastsettes i erstatning for personskade, kr. 60.000, og hos Eidsvoll som solidarskyldner

Side:1188

med Vogt & Holst kr. 17.500,- av beløpet. Dessuten må Eidsvoll betale ham kr. 893,33 for tingsskade.

Etter resultatet finner jeg at ankemotpartene bør erstatte det offentlige saksomkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Moritz Malm tilkjennes:

a) i erstatning for personskade hos firma Vogt & Holst 60.000 - seksti tusen - kroner og hos Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll in solidum med Vogt & Holst 17.500 - sytten tusen fem hundre - kroner, med 5 - fem - prosent årlig rente fra 13. oktober 1967 til betaling skjer,

b) i erstatning for tingsskade hos Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll 893,33 - åtte hundre og nittitre 33/100 - kroner, med 5 - fem - prosent årlig rente fra 25. mai 1965 til betaling skjer.

2. Vogt & Holst og Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll in solidum betaler til det offentlige ved Justisdepartementet i erstatning for saksomkostninger ved herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett 9.000 - ni tusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen og Stabel: Likeså.

Dommer Berger: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og mener som den at foreldelsesfristen var utløpt da saken ble reist.

Jeg legger særlig vekt på at spørsmålet om hvorvidt den ankende parts invaliditet ville bli varig er reist av dr. Haraldson i hans erklæring av 22. august 1961, men da ikke besvart. Denne erklæring brakte den ankende part 1. november 1961 til den advokat som han hadde henvendt seg til i anledning av saken. Advokaten skrev så til motpart nr. 2, forsikringsselskapet, med anmodning om et forskudd på erstatning, og dette ledet til at den ankende part i desember 1961 fikk utbetalt et beløp a conto. Stillingen var da den at det var klart at den ankende part ville kreve sitt tap erstattet, at han hadde gått uten arbeid et års tid, at han fremdeles var sykmeldt og at det stadig påløp tap, og at spørsmålet om varig invaliditet ville bli klarlagt om kortere tid. Jeg mener da at den ankende part hadde all oppfordring til å gå til sak. Når han ikke har gjort det innen 3 år, er kravet foreldet.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Knut Steenberg):

Ved kollisjon mellom moped B-44060, tilhørende saksøkeren Moritz Malm og tankbil B-8304, tilhørende saksøkte nr. 2 firma Vogt & Holst, Moss den 13. desember 1960, kom saksøkeren til skade. - - -

Side:1189

Retten skal bemerke:

Grunnlaget for saksøkerens skadeserstatningskrav mot saksøkte nr. 1. er regelen om bilansvaret i mvgnl. §31, mens erstatningskravet mot saksøkte nr. 2 grunner seg på bestemmelsene i motorvognloven av 20. februar 1926 §11. Det er på det rene at saksøkte nr. 2's ansvar er begrenset til den stilte garanti, kr. 20.000,- for personskade og kr. 10.000,- for tingsskaden. Da skaden inntraffødt xx.xx.1960 bemerkes det at saken behandles etter de nå opphevede bestemmelser i motorvognlovens §11 og kap. VII.

Retten behandler først spørsmålet om erstatningskravet etter ikrl. §28 må ansees helt eller delvis foreldet. Det er bestemmelsens 3-årsfrist som blir å legge til grunn i nærværende sak.

Forliksklage i saken ble uttatt 24. mai 1965 og kom inn til Borge forliksråd 25. mai 1965. Retten finner det mest hensiktsmessig å dele kravet inn i tap lidt før 25. mai 1962 og tap eventuelt lidt etter dette tidspunkt.

For tap eventuelt lidt etter 25. mai 1962 vil foreldelse følgelig ikke være inntrådt etter ikrl. §28.

Etter ikrl. §28 er utgangspunktet for foreldelsesfristen den dag da saksøkeren «blev vidende om skaden og om den for samme ansvarlige». Når det gjelder den tingsskade saksøkeren har lidt, skaden på hans moped, hans klær m.v. synes det for retten utvilsomt at han allerede ved ulykken i desember 1960 var klar over denne skade og at skadens omfang på det daværende tidspunkt med letthet lot seg fastslå. Erstatningskravet for tingsskaden må derfor etter rettens mening være foreldet etter strfl. ikrl. §28.

Det samme gjelder etter rettens mening saksøkerens tapte arbeidsfortjeneste i tidsrommet fra ulykkesdagen frem til 25. mai 1962. Saksøkeren var på dette tidspunkt klar over den skade som inntil da hadde påført ham inntektstap og han var også klar over omfanget av dette inntektstap.

Når det gjelder inntektstap lidt etter 25. mai 1962, og tap i fremtidig erhverv må retten vurdere om det i dette tilfelle dreier seg om en skade som har vært under utvikling eller om det ved ulykken eller kort etter lot seg gjøre å konstatere at skaden ville medføre en varig invaliditet. Utgangspunktet for foreldelsesfristen må etter rettens mening være det tidspunkt da saksøkeren måtte regne med at skaden ut fra et nogenlunde normalt og påregnelig begivenhetsforløp sikkert eller overveiende sannsynlig ville medføre varig invaliditet. Retten viser i denne forbindelse til en høyesterettsdom inntatt i Rt-1952-74 og til C. Stub Holmboe: «Foreldelse av fordringer» utg. 1946 51.

Om saksøkeren på dette tidspunkt ennå ikke var klar over hvilken grad invaliditeten ville få må imidlertid være uten betydning for foreldelsesspørsmålet.

Avgjørelsen av når det kritiske tidspunkt inntraff er et bevisvurderingsspørsmål hvorunder retten må ta utgangspunkt i de legeerklæringer som foreligger i saken og som med partenes samtykke er fremlagt og opplest i retten.

Av den første legeerklæring avgitt 22/8 1961 av dr. Olav Haraldson ved Betesda sykehus, Fredrikstad fremgår det at legen i tidsrommet

Side:1190

9/5 1961 (høyst sannsynlig fra 13/12 1960) til 3/7 1961 har ansett saksøkeren 100 % invalid. Fra 3/7-22/8 1961 har legen ansett ham 50 % invalid. Fra 22/8-61 vil legen rent skjønnsmessig anslå invaliditeten til 25-30 %. Saksøkeren ble friskmeldt av dr. Haraldson og startet i arbeid igjen 3/7-61, men ble medio juli s.å. igjen sykemeldt av dr. Søetorp. I konklusjonen uttaler dr. Haraldson at han først om ca. et halvt år vil kunne uttale seg om invaliditeten må ansees å bli varig.

Etter rettens menig fremgår det av den første legeerklæringen at dr. Haraldson på det daværende tidspunkt ikke kunne si noe om saksøkerens invaliditet ville bli av varig karakter. Usikkerheten gjelder etter rettens mening ikke bare graden av eventuell varig invaliditet men selve spørsmålet om invaliditeten uansett grad overhodet ville bli av varig karakter. Av legeerklæringen av 22/8 1961 fremgår det at saksøkeren i tiden fra ulykken 13/12 1960 inntil 22/8 1961 til tross for en del plager som etter erklæringens ordlyd muligens ville bli av (varig) karakter, allikevel har vært i stadig bedring og at legen på dette tidspunkt må ha regnet med fortsatt bedring som en mulighet.

Retten kan under disse omstendigheter ikke legge avgjørende vekt på at saksøkeren allerede kort etter å være friskmeldt igjen ble sykmeldt i sitt arbeide og siden medio juli 1961 frem til dagen for legeerklæringens utstedelse, 22/8 1961, ikke var i arbeide.

Etter en totalvurdering av legeerklæringen av 22/8 1961 finner retten skjønt under tvil at varig invaliditet med derav følgende tap i fremtidig erhverv på det daværende tidspunkt ikke kunne fremstille seg for saksøkeren som en så nærliggende og påregnelig følge av ulykken at han dengang hadde oppfordring til å gå til søksmål for å få sitt krav fastslått. Etter dette finner retten at skaden den 22/8 1961 var en skade under utvikling og at det på det daværende tidspunkt ennå ikke var klarlagt hvilken vei utviklingen ville ta. Foreldelsesfristen må altså begynne sitt løp på et senere tidspunkt.

Den neste legeerklæring er utstedt 18/9 1962 av dr. Olav Haraldson. Ifølge denne erklæringen synes saksøkerens tilstand å ha forverret seg. Dette gjelder både hans traumatiske hjernesvekkelse og det faktum at det i tillegg til denne hjernesvekkelse «er kommet en nevrosemekanisme i sving, og den er i sannsynlig relasjon til ulykken og håp om stor erstatning». Dr. Haraldson uttaler i sin konklusjon at han vil anta at saksøkeren siden forrige undersøkelse måtte ha kunnet utføre noe lettere arbeide og vil anta at invaliditeten p.g.a. ulykken rent skjønnsmessig har vært og er 40, maksimum 50 %.

Etter rettens mening er det på dette tidspunkt, altså 18/9 1962 mulig med større sikkerhet å si noe om hvilken utvikling skaden ville få.

Neste legeerklæring er utstedt av dr. Haraldson 1/3 1963 i forbindelse med søknad om uførhetstrygd til Rikstrygdeverket. Undersøkelsen fant sted 22/1 1963. I spørreskjemaets punkt 6 a svarer dr. Haraldson på spørsmålet: «Er tilstanden nå forbigående, varig, eller pregradierende?» at tilstanden sannsynligvis er varig. Av den neste legeerklæring som er utstedt 3/10 1963 av dr. John Otto Haug ved Sentralsykehuset i Østfold fremgår det imidlertid ikke noe om invaliditetens varighet idet dr. Haug finner tilfellet komplisert og anbefaler innleggelse i Rikshospitalets nevrologiske avdeling slik at man kan få en totalvurdering av de nevrologiske og

Side:1191

psykiatriske aspekter. Dr. Haug sier intet om hvorvidt invaliditeten blir av varig karakter. Han uttaler imidlertid i spørreskjemaets punkt 7 a, at de symptomer saksøkeren frembyr rammer hans arbeidsevne generelt og ikke spesielt er til hinder for en bestemt slags virksomhet, slik at man neppe tror at omskolering etc. har interesse.

I den sakkyndiges erklæring fra Rikshospitalets nevrologiske avdeling av 19/2 1964 uttales det så at det for saksøkerens vedkommende foreligger en sikker encephalopathi og at denne diagnose til dels bygger på anamnes med opplysning om fractura cranii hos en ca. 50 år gammel mann dels på de luftencephalografiske funn. Pasientens opplysninger om subjektive plager er i overensstemmelse med erfaringer fra andre pasienter med traumatisk encephalopathi.

Av de uttalelser som her er referert fra de tre siste legeerklæringer, legeerklæringen av 1/3 1963 fra dr. Haraldson, av 3/10 1963 fra dr. Haug og av 19/2 1964 fra Rikshospitalets nevrologiske avdeling finner retten at varig invaliditet med derav følgende tap i fremtidig erhverv måtte fremstille seg som en såvidt nærliggende og påregnelig følge av den skadevoldende begivenhet at saksøkeren måtte ha rimelig grunn til å gå til søksmål for sitt erstatningskrav. Man kan muligens endog si at fristen må løpe fra 18/9 1962 da det ved legeerklæring fra dr. Haraldson dengang ble konstatert at tilstanden hadde forverret seg og at det i tillegg til den traumatiske hjernesvekkelse var kommet en nevrosemekanisme i sving. Retten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på utgangspunktet for foreldelsesfristen idet den etter det som er utviklet ovenfor har funnet at fristen ikke under noen omstendighet kan begynne sitt løp før 18/9 1962.

Det er fra de saksøktes side innvendt at saksøkeren var sen med å komme seg avgårde til legen og peker på at dr. Haraldson i sin erklæring av 22/8 1961 har uttalt at han ca. et halvt år senere, altså i februar/mars 1962 ville kunnet ha uttalt seg om invaliditeten ville bli varig. Tilstanden ville kunne altså ha latt seg fastslå på et tidligere tidspunkt dersom saksøkeren hadde vært mer samarbeidsvillig. Retten finner spørsmålet om hvorvidt saksøkeren burde ha oppsøkt dr. Haraldson på et tidligere tidspunkt enn i september 1962 og grunnen til hvorfor saksøkeren ikke gjorde dette så vage og lite opplyste at den ved avgjørelsen av foreldelsesspørsmålet kun finner å burde holde seg til de foreliggende legeerklæringer, og iflg. disse kunne altså fristen tidligst starte sitt løp den 18/9 1962. Etter dette finner retten at saksøkerens krav på tap i fremtidig erhverv ikke kan ansees foreldet etter ikrl. §28, da søksmål er reist innen 3-årsfristens utløp.

Retten går så over til å behandle spørsmålet om saksøkte nr. 2 har erkjent erstatningskravet på en slik måte at en ny foreldelsesfrist har begynt å løpe, jfr. foreldelseslovens §11. Dette spørsmål har bare relevans for den del av skadeserstatningskravet som retten har ansett foreldet, nemlig tap lidt fra 25/5 1962 bl.a. tingsskaden.

Saksøkeren hevder at saksøkte nr. 2 har erkjent å skylde penger til saksøkeren på en slik måte at foreldelsens løp må ansees brutt. Han viser her til uttalelser i saksøkte nr. 2's brev til ham av 24/11 1962, dok. nr. 16, og brev til Skjeberg trygdekasse av 17. desember 1964, dok. nr. 22.

I kravet av 24/11 1962 skriver saksøkte nr. 2 bl.a.: «Det beste for

Side:1192

Deres klient vil sikkert være at man blir enig om en engangs utbetaling. I den forbindelse henviser vi til vårt brev av 14. desember f.å. til Dem.» Retten konsentrerer seg i det følgende om brevet av 24/11 1962 idet det andre brev som er påberopt ikke er rettet til fordringshaveren og således ikke etter foreldelseslovens §11, kan avbryte foreldelsesfristen.

Saksøkte nr. 2 har under hovedforhandlingen innrømmet at selskapet ved brevet av 24/11 1962 mente å erkjenne en del av ansvaret i henhold til garantierklæringen. Under muntlige forhandlinger i februar 1965 tilbød saksøkte nr. 2 å dekke 75 % av sitt ansvar etter garantipolisen under forutsetning av minnelig ordning. Da minnelig ordning ikke kom i stand har selskapet ansett seg ubundet av dette tilbud og har under hovedforhandlingen i stedet sagt seg villig til å dekke 2/3 av ansvaret. Den øvrige tredjedel av ansvaret er etter selskapets mening foreldet. Saksøkeren på sin side gjør gjeldende at erkjennelsen avbryter foreldelsesfristen for kravet i sin helhet.

Retten finner at selskapets erkjennelse av delvis ansvar ikke fyller kravet til en erkjennelse i foreldelseslovens §11's forstand. Selskapet har riktignok erkjent å skylde penger til saksøkeren, men da kravets omfang i høy grad var omtvistet og selskapet ikke har erkjent å skylde et bestemt beløp kan erkjennelsen etter rettens mening ikke avbryte preskribsjonsfristen. Retten viser i denne henseende til en høyesterettsdom inntatt i Rt-1918-305 og til Stub Holmboe: «Foreldelse av fordringer» 143-144. Retten er derfor enig med saksøkte nr. 2 i at erstatningskravet for tingsskaden også for denne saksøktes vedkommende er foreldet og at det derfor for tingsskadens vedkommende bare kan bli tale om utbetaling av det beløp selskapet under hovedforhandlingen har sagt seg villig til å betale. - - -

Retten behandler til slutt spørsmålet om erstatningens størrelse. Når det gjelder allerede tapt arbeidsfortjeneste fra 25/5 1962 til dommens avsigelse finner retten at dette skjønnsmessig kan fastsettes til kr. 20.000,-. Retten har da tatt hensyn til at saksøkeren har fått utbetalt sykepenger av Skjeberg trygdekasse med i alt kr. 16.895,- og at han med virkning fra 1/12 1962 ble innrømmet uføretrygd med kr. 7.848,- pr. år, fra 1/1 1964 kr. 8.280,- pr. år.

Når det gjelder tap i fremtidig erhverv skal dette ifølge strfl. ikrl. §19 bli å fastsette skjønnsmessig. Ved skjønnet må det tas hensyn til en rekke kriterier av utpreget skjønnsmessig karaktert basert på særdeles usikre momenter. Retten tar utgangspunkt i at saksøkeren idag er en mann på 55 år som etter alminnelig beregning ville ha hatt 13-15 år igjen i sitt arbeide før oppnådd pensjonsalder. Retten legger til grunn at saksøkeren ville ha hatt en inntekt på ca. kr. 18.000,-, sannsynligvis stigende til kr. 20.000,- i årene som kommer. Da saksøkeren er en mann i relativt fremskreden alder, kan man imidlertid etter rettens mening heller ikke se helt bort fra muligheten forat han p.g.a. sykdom eller død ikke ville kunne ha stått i arbeid helt frem til pensjonsalderen. Ved erstatningsutmålingen legger retten til grunn at saksøkerens invaliditetsprosent er meget høy, og at han i allefall praktisk sett er udyktig til fast, inntektsbringende arbeid. Retten anser det etter de foreliggende legeerklæringer overveiende sannsynlig at denne invaliditet vil bli varig,

Side:1193

men anser det ikke utelukket at saksøkeren vil kunne skaffe seg en beskjeden biinntekt ved kortvarig leilighetsarbeid m.v.

Ved erstatningsutmålingen er det også tatt hensyn til at saksøkeren årlig får utbetalt kr. 8.280,- i uføretrygd. På den annen side har retten også hatt for øye den synkende pengeverdi og de stadig stigende priser.

Etter en vurdering av de ovennevnte momenter har retten kommet til at tapet i fremtidig erhverv skjønnsmessig må bli å fastsette til kr. 75.000,-. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otter Boberg og Erling Rikheim og sorenskriver Egil Lund):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Hva angår kravet mot den ankende part nr. 1, firma Vogt & Holst, finner lagmannsretten at dette er foreldet. Det er på det rene - og partene er enige om - at den foreldelsesfrist som her må legges til grunn er 3 år i henhold til straffelovens ikrafttredelseslov §28. Utgangspunktet for fristen er den dag den skadelidende er blitt vitende om skaden og om den for skaden ansvarlige. Hva den ansvarlige angår fremgår det av politirapporten av 30/3 1961 at bilens eier var firma Vogt & Holst og at garanti var stillet av Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll. I brev til Fredrikstad Politikammer av 17/4 1961 ba høyesterettsadvokat Wilberg - på vegne av skadelidte Moritz Malm - etterforskningsdokumentene utlånt, og disse ble sendt Wilberg 22/6 1961.

Hva tingskaden angår, skaden på moped, jakke og sykkelvesker, tilsammen kr. 1.340,- var denne på det rene straks etter kollisjonen, og dette krav er under enhver omstendighet foreldet, idet forliksklagen kom inn til forliksrådet 25/5 1965.

Hva personskaden angår fremgår det av overlege Haraldsons erklæring av 22/8 1961 at Malm den 5/5 1961 av overlege Schie ble henvist til overlege Haraldson med følgende opplysninger:

«13.12.60. innbragt etter kollisjon med bil (moped) i sjokk med fractura cranii og fractur av costa III - V - VI - VII sin. Han har allehånde sensasjoner i hodet og armer og kan ikke arbeide, sier han.

Rtg. v. skulder: negativt funn.

Skal på rtg. cervicalcolumna.»

Det fremgår videre av erklæringen at Malm var til undersøkelse hos dr. Haraldson 9/5, 9/6 og 22/8 1961. Fra erklæringen av 22/8-61 hitsettes:

«Vurdering: Moritz Malm pådro seg ved ulykken 13.12.60 en rekke kirurgiske skader (ribbensbrudd-kraniebrudd, sannsynlig hjernerystelse) og senere i tilslutning til ulykken irritative fenomener i armene og en ve.sidig skulderlidelse. Disse armskuldersymptomer synes det meg rimelig å se i en viss relasjon til den påviste cervicallidelse som må ha bestått før ulykken, men ved denne er blitt værre og har gitt manifeste symptomer. Skulderarmsmertene er under den instituerte behandling svunnet. Det som fortsatt har plaget ham siden 3.7.61 er bl.a. hodepine, svimmelhet, balansesvikt og svekket hukommelse og opphevet luktesans, samt en viss nedsatt kapasitet på det psykiske plan. Disse forannevnte

Side:1194

symptomer vil jeg se som uttrykk for en traumatisk hjernesvekkelse (en meningoencephalopathia traumatica).

Man får et visst inntrykk av aggravatoriske momenter og renteinteressemotiv spiller med i hans traumatiske hjernesyndrom.

Konklusjon: Jeg har ansett Moritz Malm 100 % invalid fra 9.5.61. (han har sannsynlig vært det siden 13.12.60) til 3.7.61.

Fra 3.7.-22.8.61. har jeg ansett ham 50 % invalid. (Kapabel til lettere arbeide.)

Fra 22.8.61. vil jeg rent skjønnsmessig anslå hans invaliditet til 25-30 %.

Jeg vil først om ca. 1/2 år kunne uttale meg om denne invaliditet må ansees å bli varig.»

Etter 3/7 1961, da Malm var blitt friskmeldt til lettere arbeid, gjenopptok han arbeidet på Hafslund Karbidfabrikk, men klarte det ikke og sluttet etter noen få dager. Da overlege Haraldson på det tidspunkt ikke var å treffe, henvendte Malm seg til dr. Søetorp som sykmeldte ham. Etter den tid har Malm overhodet ikke vært i arbeide.

Erklæringen av 22/8 1961 ble liggende hos overlege Haraldson til 1/11 1961 da den ble hentet av Malm og betalt med kr. 150,-. Den var i lukket konvolutt som straks ble brakt advokat Wilberg, som Malm - ifølge Wilbergs uttalelse - hadde henvendt seg til 13/4 1961 i anledning erstatningsspørsmålet. Wilberg har bekreftet at han mottok legeerklæringen, men at han ikke fant det riktig å referere denne for Malm.

I brev av 7/11 1961 til Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll anfører advokat Wilberg:

«Herr Moritz Malm, f. 29/9.1911, Nesholmen, Torsnes, har henvendt seg til meg i anledning av at han den 13/12 f.å. ble påkjørt og skadet av tankvogn B-8304, eier Vogt & Holst, Sundseidet 1, Moss, forsikret hos Dem.

Jeg vedlegger til gjennomsyn og retur hit etterforskningsdokumentene i saken. Såvidt jeg kan se er ansvarsforholdet helt klart i Deres forsikringstagers disfavør.

Malm har gått sykmeldt hele tiden siden ulykken.

- - -

Ved ulykken fikk Malm totalskadd sin moped av merke Puch, kjøpt ny den 20. mars 1958 for kr. 1.840,-. Jeg går ut fra at De har fått nærmere opplysninger om mopeden av Deres takstmann. - Malm fikk videre ødelagt en jakke til en verdi av ca. kr. 80,-, samt to sykkelvesker for tilsammen kr. 60,-. Til medisiner m.v. har han anslagsvis brukt kr. 100,-.

Nervespesialisten dr. Olav Haraldson har hatt Malm til behandling. Hans erklæring, datert 22. august d.å. vedlegges. Malm har først fått erklæringen den 1. ds., og har herfor betalt kr. 150,- jfr. kvittering i original som er vedheftet erklæringen. Jeg tør be om å få legeerklæringen i retur, da jeg ikke har gjenpart.

Ifølge dr. Haraldson har Malm vært 100 % invalid fra 13/12 f.å. til 3/7 d.å., deretter til 22/8. 50 %, og senere skjønnsmessig 25/30 %. Han har imidlertid ikke kunnet få noe arbeide som han har kunnet klare.

Det vil i denne sak bli spørsmål om et forholdsvis høyt erstatningskrav som det ikke vil være mulig å fiksere før endelig erklæring fra

Side:1195

lege kan foreligge. Jeg tillater meg imidlertid å forespørre om De vil utbetale min klient et beløp a konto på f. eks. kr. 5.000,-,idet han har måttet sette seg i gjeld på grunn av sine sviktende inntekter, og har vanskelig for å greie seg på det beløp han får av Trygdekassen.»

Malm henvendte seg ikke til overlege Haraldson igjen før 18/9 1962. Fra Haraldsons erklæring av denne dato hitsettes:

«Skade de opplyser idag: Han har ikke arbeidet siden medio juli 61. Han var først sykmeldt av dr. Søetorp. De siste 2 mndr. har han vært sykmeldt av dr. Thorvaldsen. Han er ikke undersøkt noe nærmere av noen av disse legene. «Jeg sier som jeg har det, jeg». Han har vært hos kontroll-legen dr. Borgen, men kan ikke angi når, utover at det var «i vinter». «Det fikk gå som det kunne, jeg kan ikke friskmelde Dem heller».

Han har nå 8 barn. Yngste barnet er 1 år gammelt. Tilstanden er uforandret siden forr. u.s. 22.8.61. Av dr. Søetorp ble rekvirert traksjoner av cervicalcolumna (han hadde tidl. hatt 10). Etter traksjon nr. 2 i den nye serie, besvimte han og sluttet med traksjon av cervicalcolumna.

Ingen ytterligere terapeutiske forsøk er foretatt på 1 helt år.

- - -

Bedømmelse og konklusjon: Tilstanden siden 22.8.61 synes å være blitt værre ved at der til hans traumatiske hjernesvekkelse er kommet en nevrosemekanisme i sving, og den er i sannsynlig relasjon til ulykken og håp om stor erstatning.

Denne nevrosetilstand synes i noen grad ved legers hjelp å ha satt ham på «bakbeina» og gjort ham uvillig til lettere arbeide. - Skadede har fått rå seg selv formeget i sin primitive tilstand.

Jeg vil anta at det ikke har vært til nytte for skadede. Jeg er også i tvil om han virkelig er interessert i supplerende undersøkelser og terapeutiske forsøk etter konfirmasjonen 2.12.62., men tiden vil vise det.

Selv om jeg under tvil godtar hans nevrosefenomener som traumatisk betingede, vil jeg anta at han siden forr. u.s. måtte ha kunnet utføre noe lettere arbeide, og jeg vil anta at hans invaliditet p.g.a. ulykken rent skjønnsmessig har vært og er 40 - max. 50 % siden 22.8.61 og fremdeles er det, etter det nå foreliggende. Og så får vi se om han melder seg etter konfirmasjonen til sykehusinnleggelse.»

Hva det senere forløp angår nevnes at overlege Haraldson ga uttalelse 1/3 1963 i anledning søknad om uføretrygd. Han uttaler her på spørsmål om tilstanden nå er forbigående, varig eller progredierende: «Sandsynligvis varig». Etter at saken var forelagt fylkeslegen ble invaliditeten satt til 662/3 % og på grunnlag herav fikk Malm uføretrygd med virkning fra 1/12 1962.

Malm ble senere henvist til psykiatrisk undersøkelse ved Sentralsykehuset for Østfold, Psyk. avd. Overlege John Otto Haug ga erklæring av 3/10 1963 hvori han uttaler at Malm på basis av de subjektive symptomer må praktisk sett vurderes som helt arbeidsufør. Han anbefaler at Malm innlegges på Rikshospitalets nevrologiske avdeling «der man kan få en totalvurdering av de nevrologiske og psykiatriske aspekter». Etter et opphold på denne avdeling fra 25/1 til 10/2 1964 er det gitt uttalelse av 19/2 1964 undertegnet av dr. Nina Frøholm hvori det til slutt heter:

Side:1196

«Avdelingen mener at det i dette tilfellet foreligger en sikker encephalopathi. Denne diagnosen bygger til dels på anamnese med opplysning om fractura cranii hos en ca. 50 år gml. mann. Dels bygger diagnosen på de luftencephalografiske funn. Pasientens opplysninger om subjektive plager er i overensstemmelse med erfaringer fra andre pasienter med traumatisk encephalopathi.»

Overlege Haugs og dr. Frøholms erklæringer ble under ankeforhandlingen forelagt overlege Haraldson som på grunnlag av disse uttalelser og sine egne undersøkelser anslo Malms varige invaliditet til mellom 60 og 70 %. Videre uttalte overlege Haraldson at han for sitt vedkommende hele tiden hadde regnet med at den skade som var påført Malm 13/12 1960 ville medføre en større eller mindre varig invaliditet.

Lagmannsretten finner etter dette at det her ikke dreier seg om en skade under utvikling, men at den var til stede fra kollisjonen av den 13/12 1960. Foreldelsesfristen må da bli å regne fra denne dag og utløp 13/12 1963. Under enhver omstendighet måtte det i god tid før 13/12 1963 - på grunnlag av tilstanden og de legeerklæringer som da forelå - være klart for Malm at skaden ville medføre varig invaliditet. Han måtte i hvert fall kunne regne med det som overveiende sannsynlig. Om han var i tvil kunne han ved henvendelse til overlege Haraldson fått beskjed om det senest ca. 22/2 1962, jfr. Haraldsons erklæring av 22/8 1961.

Etter det opplyste foretok ikke høyesterettsadvokat Wilberg noen henvendelse til bilens eier Vogt & Holst før ved brev av 10/2 1965. Ved brev av 24/2 s.å. svarer firmaet at et mulig krav overfor dette i sin helhet må ansees foreldet, idet det er over 4 år siden skaden inntraff og langt over 3 år siden det var på det rene at Malms invaliditet ville bli varig. Da forliksklage, som foran nevnt, først ble uttatt 24/5 og innkom til forliksrådet 25/5 1965, må ethvert krav overfor Vogt & Holst ansees foreldet og firmaet bli å frifinne.

Som det fremgår av det foran anførte, har den ankende part nr. 2, Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll, på grunnlag av den foreliggende korrespondanse delvis erkjent ansvar og at dette avbryter foreldelsesfristen. I brev til advokat Wilberg av 14/12 1961 anfører selskapet:

«Etter gjennomgåelse av saken og besiktigelse av kollisjonsstedet må vi meddele at vi ikke kan dele Deres syn på ansvarsforholdet. Da det imidlertid er mulig at endel av ansvaret vil bli pålagt føreren av B-8304, skal vi under de foreliggende omstendigheter være villige til å imøtekomme ønsket om en a kontobetaling. Etter de utbetalinger som er foretatt av trygdekassen finner vi dog det foreslåtte beløp for høyt, men skal for å stille oss imøtekommende utbetale et beløp på kr. 2.500,- såsnart vi igjen har hørt fra Dem.

Vårt selskap har ved denne utbetaling ikke tatt noe standpunkt til ansvarsforholdet og forbeholder oss senere å kunne avvise ethvert ansvar.»

Lagmannsretten forstår det anførte i brev av 14/12 1961 derhen at selskapet tar forbehold med hensyn til skyldfordelingen, og under ankeforhandlingen er gjort gjeldende at 50 % av skylden for kollisjonen må pålegges Malm. Selskapet har ikke direkte anket over herredsrettens avgjørelse av skyldspørsmålet, som gikk ut på at Malm ble tillagt 20 % av skylden, men har i ankeerklæringen anført: «Avgjørelsen av

Side:1197

skyldspørsmålet påankes ikke, under forbehold av at motparten godkjenner denne.»

Lagmannsretten finner ikke grunn til å komme nærmere inn på dette da retten finner at tankbilens sjåfør har hele skylden for kollisjonen. - -

Etter dette blir forsikringsselskapet å anse ansvarlig for de tilbudte beløp kr. 10.833,33 + kr. 893,33, tils. kr. 11.726,66. Ansvaret utover dette ansees foreldet. - - -