LB-1998-625
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-04-16 |
| Publisert: | LB-1998-00625 |
| Stikkord: | Saksomkostningsavgjørelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr. 97-02427 D - Borgarting lagmannsrett LB-1998-00625 K/04 - Kjæremål til Høyesterett forkastet; HR-1998-00516K . |
| Parter: | Kjærende part: 1. Uniteam AS 2. Uniteam International AS (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Gunnar Grette, Oslo). Kjæremotpart: 1. Shelter Container Systems AS 2. Svein Rene (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Stake-Larsen, Oslo) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Egil F. Jensen, formann 2. Lagdommer Vibecke Groth 3. Lagdommer Erik Chr Stoltz |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §181, §180, Patentloven (1967) §57, §60, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-8 |
Saken gjelder kjæremål over en saksomkostningsavgjørelse. I en sak om midlertidig forføyning avsa Oslo namsrett 16 januar 1998 kjennelse hvor begjæring om midlertidig forføyning fremsatt av Shelter Container Systems AS og Svein Rene mot Uniteam AS, Uniteam International AS og Harald Engh ikke ble tatt til følge. Saksomkostninger ble likevel ikke tilkjent. Det er omkostningsavgjørelsen som er gjenstand for kjæremålet.
Uenigheten mellom partene dreier seg om hvem som skal ha rett til utvikling, markedsføring og salg av anordning for gasstett sammenføyning av containere (GSSP-system). Sentralt i tvisten står spørsmålet om hvem som er oppfinner av GSSP-konseptet, som er patentsøkt av Shelter Container Systems AS, hvor Svein Rene er oppgitt som oppfinner, men som Uniteamselskapene ved frakjennelsessøksmål anlagt for Oslo byrett den 8 desember 1997 har fremsatt påstand om å få overført til seg.
Fra namsrettens kjennelse hitsettes:
Når det så gjelder saksomkostningsspørsmålet, er hovedregelen at den tapende part skal erstatte den vinnende parts nødvendige kostnader, jf tvistemålsloven §172 første ledd. I prinsippet har Shelter tapt saken fullstendig i forhold til sin begjæring om midlertidig forføyning mot Uniteam, likesom
Uniteam har tapt sin anlagte begjæring mot Shelter.
Retten har imidlertid kommet til at det må gjøres unntak fra hovedregelen i §172 første ledd i sak 97-2427 D. Bestemmelsens annet ledd finnes anvendelig i relasjon til begjæringen fremsatt av Shelter idet forføyningskravet her er funnet godtgjort, i motsetning til sikringsgrunnlaget sammenholdt med nødvendigheten av forføyning. Samlet sett har dette saksforholdet innbudd til så vidt stor tvil, jf de rettslige drøftelser over, at Shelter må anses for å ha hatt fyldestgjørende grunn til å bringe forholdet inn for namsretten. Retten har etter en helhetsvurdering kommet til at hver part må bære egne omkostninger i denne saken.
Oslo namsretts kjennelse av 16 januar 1998 har slik slutning:
I sak 97-2427 D:
1. Begjæring om midlertidig forføyning fremsatt av Shelter Container Systems AS og Svein Rene mot Uniteam AS, Uniteam International AS og Harald Engh tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Uniteam AS v/styrets formann og Uniteam International AS v/styrets formann har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse, punkt 2 til Borgarting lagmannsrett og i hovedsak anført:
Den begrunnelse som er gitt for namsrettens avgjørelse er faktisk og rettslig uholdbar. Omkostningsavgjørelsen er feil i forhold til kjennelsens uttalte premisser og den er feil fordi premissene også må korrigeres. Begrunnelsen, slik den er formulert, er ikke holdbar. Avgjørelsen er også feil når man tar i betraktning de grunnlag som namsretten har unnlatt å avgjøre.
Basert på namsrettens avgjørelse, må det legges til grunn at Shelter har tapt saken fullstendig, slik at kriteriet i §172 er oppfylt. Det er uriktig at Shelters forføyningskrav er sannsynliggjort slik namsretten hevder. Dette følger også av rettens egne premisser.
Det er kvalifisert uriktig når retten hevder at partene ikke i særlig grad prosederte over spørsmålet om Uniteam vil vinne frem med sitt frakjennelsessøksmål anlagt ved Oslo byrett. Uniteams frakjennelsesgrunnlag ble for namsretten bredt prosedert. Namsretten har ikke drøftet dette sentrale spørsmålet på tross av den brede prosedyre på dette punkt.
Namsretten har anvendt patentloven §60 som grunnlag for at en patentsøknad kan være et forføyningsgrunnlag. Dette er i strid med bestemmelsens ordlyd.
Lagmannsretten kan selv fastslå at namsretten helt mangler dekning i sin begrunnelse for ordene "... idet forføyningskravet her er funnet godtgjort." Dette viser kjennelsens egne innbyrdes motstridende premisser, og det er ikke grunnlag for noen tvil i denne forbindelse.
I gjennomgåelsen av sikringsgrunnlaget har retten kommet til at ingen av de fire kriterier er oppfylt fra Shelters side. Uniteam frifinnes altså på fire grunnlag og ikke for noen av dem er det uttalt tvil fra namsrettens side.
Den kjærende part bestrider at det har vært fyldestgjørende grunn til å bringe forholdet inn for namsretten. De grunnleggende tvistepunkter om patentsøknadens innhold og retten til søknaden hører hjemme for Oslo byrett som førsteinstans.
I tillegg til den manglende sannsynliggjøring av forføyningskravet har Shelter ikke fått medhold på noe punkt når det gjelder sikringsgrunnlaget. Det er ikke av namsretten uttalt noen tvil i denne forbindelse. Enn mindre er det tvil knyttet til alle de frifinnelsesgrunner som namsretten har fastslått.
Shelter har tapt saken fullstendig. Saken er tapt på en rekke grunnlag. Tapet gjelder begge grunnlag, manglende sannsynliggjøring av forføyningskrav og sikringsgrunner. Innenfor hvert hovedgrunnlag er det tap også på flere grunnlag. Samtlige grunnlag fører til at Uniteams påstand om frifinnelse må tas til følge. Grunnlagene for frifinnelse baserer seg på realiteter, ikke prosessualia.
Det foreligger ikke tvil, under ingen omstendighet kvalifisert tvil, og enda mindre noen tvil som vil gi fyldestgjørende eller rimelig grunn til å reise sak. Saken var ikke tvilsom da den ble reist av Shelter. Den muntlige behandling har presisert sakens innhold slik den var ved saksanlegget.
Namsretten har foretatt en samlet vurdering hvor den uttaler at den etter en helhetsvurdering har kommet til sin løsning. Dette er ikke holdbart. Tvilsspørsmålet må knyttes til det enkelte punkt.
I tillegg til ovennevnte anførsler har de kjærende parter detaljert gått inn på faktum og korrigert og presisert de anførsler kjæremotpartene fremsatte under forhandlingene for namsretten. Videre har de kjærende parter knyttet anmerkninger til Uniteams forføyningsbegjæring idet det hevdes at namsrettens avgjørelse er uriktig. Kjennelsen er imidlertid ikke påkjært.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
Sak 97-2427 D:
Uniteam AS og Uniteam International AS tilkjennes saksomkostninger, med 12% rente fra forfall til betaling skjer, for Oslo namsrett og Borgarting lagmannsrett.
Kjæremotpartene, Shelter Container Systems AS v/styrets formann og Svein Rene, har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens kompetanse er begrenset til å prøve om namsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven og om den angitte bevistvil i namsrettens kjennelse, ut fra det saksforhold som er beskrevet, fremtrer som vilkårlig.
Kjæremålet er utelukkende, eller for det alt vesentlige, knyttet til Oslo namsretts bevisbedømmelse i tilknytning til det omtvistede krav. De kjærende parter forsøker således å oppnå en overprøving av Oslo namsretts bevisvurdering, hvilket det ikke er anledning til.
Lagmannsretten skal ikke overprøve namsrettens vurdering av om det foreligger bevistvil ved vurderingen av om saksomkostingsspørsmålet er avgjort i strid med tvistemålsloven §172 annet ledd.
Namsretten har gitt en tilstrekkelig god begrunnelse for anvendelsen av tvistemålsloven §172 annet ledd til at lovanvendelsen kan prøves.
I kjæremålet fremsettes en rekke påstander og anførsler under forehavende av at dette er sentrale faktiske forhold som lagmannsretten kan legge til grunn i saken. Dette bestrides, noe som også gjelder de kjærende parters øvrige forsøk på å korrigere det faktum som namsretten har lagt til grunn, men som ikke overensstemmer med de kjærende parters oppfatning.
At kjæremotpartene hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme opp for retten understøttes blant annet av følgende sitat fra namsrettens kjennelse:
Retten er tilbøyelig til å være enig med Shelter i at den løpende patentprosess som sådann - uten tilkjennegivelse av rettslige hindre mot det omsøkte tiltak - danner en viss presumsjon for at patent vil bli oppnådd........... I mangel av motsatte holdepunkter finner retten etter bevisvurderingen da å måtte legge til grunn at patent høyst trolig vil bli meddelt.
Et forsettlig patentinngrep etter §57 (som da kommer til anvendelse) representerer rettskrenkelse av patentsøkerens midlertidige rettighet, og vil kunne danne grunnlag for tvangsmessige forholdsregler etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-8 annet ledd. Så langt må det antas at Shelter har sannsynliggjort å ha et forføyningskrav med støtte i patentloven §60.
Det fremgår av namsrettens kjennelse at det er foretatt en helhetsvurdering hvor hensynet til forholdsmessighet har stått sentralt, og at dette er bakgrunnen for at begjæringen om midlertidig forføyning i sak nr 97-2427 D ikke ble tatt til følge. Namsretten har grunnlag i premissene for sin konklusjon om at tvistemålsloven §172 annet ledd kommer til anvendelse i herværende sak.
Det er ikke anført uttrykkelig at namsrettens bevistvil skulle være vilkårlig. Det er kjæremotpartenes klare oppfatning at namsretten, til tross for at kjæremotpartene er uenig i resultatet i hovedspørsmålet, har foretatt en samvittighetsfull vurdering av sakens bevisligheter. Den bevistvil namsretten har funnet å foreligge er ikke vilkårlig, men forstandig. Det vises til at forhandlingene varte i fire dager utover ettermiddag og kveld. Det ble foretatt en omfattende bevisføring, hvor det ble avhørt en rekke vitner, herunder et sakkyndig vitne, og det ble fremvist modeller, tegninger og en sammenkoblingsenhet.
Kjæremotpartene har nedlagt slik påstand:
1. Sak nr. 97-2427 D punkt 2 for Oslo namsrett stadfestes.
2. Uniteam AS og Uniteam International AS tilpliktes å betale Shelter Container Systems AS og Svein Rene sakens omkostninger med 12% rente fra forfall og frem til betaling skjer.
Lagmannsretten skal innledningsvis bemerke at den etter tvistemålsloven §181 annet ledd har begrenset kompetanse. Det er også på det rene at kjæremålsretten eventuelt ikke har adgang til å treffe ny omkostningsavgjørelse for namsretten, jf Schei: Tvistemålsloven med kommentar, bind I, side 390. Dersom lagmannsretten mener at namsretten har anvendt loven uriktig, må således namsrettens kjennelse for så vidt oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling i namsretten.
Ved kjæremål over saksomkostningsavgjørelser kan kjæremål bare erklæres på det grunnlag at omkostningsavgjørelsen er "i strid med loven" jf §181. Det er videre slått fast at dersom saken er avgjort ved dom, er kjæremålsretten bundet av den underordnede retts bevisbedømmelse. Denne begrensningen gjelder også på realitetskjennelser, herunder kjennelser under en sak om midlertidig forføyning. §181 annet ledd annet punktum må imidlertid forstås slik at dette bare gjelder bevisbedømmelsen i tilknytning til avgjørelsen av det omtvistede krav. Bevisbedømmelse som ikke står i sammenheng med dette, og som utelukkende har betydning for omkostningsavgjørelsen, kan derimot prøves, jf Rt-1995-1391.
I nærværende sak betyr dette at lagmannsretten ikke kan overprøve bevisbedømmelsen i tilknytning til den midlertidige forføyning. Dette har som konsekvens at når saksomkostninger på grunn av bevistvil som her ikke tilkjennes selv om en part må anses å ha vunnet fullstendig, kan vurderingen av om det foreligger bevistvil ikke overprøves. Unntak fra dette kan bare gjøres hvor den angitte bevistvil, ut fra det saksforholdet som er beskrevet, fremtrer som vilkårlig. Omkostningsavgjørelsen kan derimot underkjennes hvis resultatet, tross bevistvilen, rettslig ikke er tvilsomt. Det kan imidlertid være slik sammenheng mellom rettslige og faktiske momenter i vurderingen at det ikke blir mulig ved overprøving å skille mellom disse. Da vil overprøving av vurderingen være avskåret, jf Rt-1981-688.
I foreliggende sak la namsretten, ved vurderingen av om det skulle gjøres unntak etter tvistemålsloven §172 annet ledd, avgjørende vekt på at saksforholdet samlet sett hadde innbudt til så stor tvil at kjæremotparten måtte anses for å ha hatt fyldestgjørende grunn til å bringe forholdet inn for namsretten. Namsretten ga videre uttrykk for at avgjørelsen var et resultat av en helhetsvurdering. Lagmannsretten finner at det kan synes noe uklart, på bakgrunn av begrunnelsen for saksomkostningsavgjørelsen, om tvilen har knyttet seg til bevisene eller om namsretten har ansett den som rettslig tvilsom. Lagmannsretten har, ved å gjennomgå namsrettens premisser, kommet til at tvilen har vært av både faktisk og rettslig art, og at det er en slik sammenheng mellom disse momenter ved vurderingen at det ikke blir mulig ved overprøvingen å skille mellom disse. Det vises til at det i kjæremålet bl a er anført at namsretten har lagt til grunn feil faktum, noe som bestrides av kjæremotpartene. Det er også anført at det foreligger flere grunnlag namsretten som har unnlatt å ta stilling til, noe som også bestrides av kjæremotpartene. I denne sammenheng vises til at forhandlingene for namsretten foregikk i fire lange dager med avhør av en rekke vitner. Lagmannsretten finner at det ikke er mulig å prøve de rettslige tvilsspørsmål uten å gi seg inn på en nærmere vurdering av bevisene.
Når det gjelder namsrettens omkostningsavgjørelse, blir det avgjørende om et av de tre nærmere angitte unntak fra hovedregelen foreligger, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. I så fall kan domstolen la være å ilegge den tapende part saksomkostninger. Om adgangen skal benyttes, beror på et skjønn og konkret rimelighet blir et viktig element.
Lagmannsretten kan ikke se at det er grunn til å anta at saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Det fremgår av namsrettens premisser at den har vært i tvil og at denne tvilen er mer enn en uspesifisert tvil. Videre fremgår det at namsretten mente det var fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la saken komme for retten. Den angitte bevistvil fremtrer ikke som vilkårlig og lagmannsretten finner ikke at namsrettens avgjørelse er vilkårlig eller klart urimelig. Namsretten har grunnlag i premissene for å anvende §172 annet ledd.
Kjæremålet har vært forgjeves, og den kjærende part pålegges å erstatte kjæremotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten, jf hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Erstatningen settes i samsvar med kjæremotpartenes krav til kr 12 500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Uniteam AS og Uniteam International AS en for alle og alle for en til Shelter Container Systems AS og Svein Rene i fellesskafødt xx.xx.00 - tolvtusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra denne kjennelsens forkynnelse.