LB-1998-958

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-12-22
Publisert:	LB-1998-00958
Stikkord:	Forsikringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 96-09251 A/80 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-00958 A/03.
Parter:	Ankende part: Mohammad Aebrahim (Prosessfullmektig: Advokat Benedict de Vibe). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Flavik)
Forfatter:	Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Sorenskriver Lars Mæhlumshagen
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1989) §8-1, Straffeloven (1902) §272, Tvistemålsloven (1915) §156, §172, §176, §180, Forsikringsavtaleloven (1930) §18

Saken gjelder krav i henhold til forsikringspolise etter innbruddstyveri i leilighet.

Mohammad Aebrahim bodde i 1995 og begynnelsen av 1996 i en leilighet i Haxthausensgt. 7 i Oslo. Han hadde tegnet hjemforsikring hos UNI Storebrand Skadeforsikring AS (nå Storebrand Skadeforsikring AS - heretter kalt Storebrand).

Aebrahim innhentet den 6. oktober 1995 takst på 15 tepper. De ble samlet taksert til kr 291700. Forsikringssummen for hjemforsikringen ble dagen etter - 7. oktober 1995 - forhøyet fra kr 100.000 til kr 500.000.

I tiden 12. - 14. januar 1996 ble det begått innbruddstyveri i leiligheten. Aebrahim meldte forholdet til politiet umiddelbart etter at han oppdaget det, og anmeldelsen ble registrert 16. januar 1996. Videre ga han melding om innbruddet pr. telefon til Storebrand 25. januar 1996.

Aebrahim sendte skriftlig skademelding til Storebrand 6. februar 1996. Her meldte han diverse løsøre- og innbogjenstander stjålet, deriblant 14 av de 15 takserte teppene til en oppgitt verdi av kr 274.700, som samsvarte med takseringen i oktober 1995. Videre inneholdt tapsoppgaven et Sony MHC901 stereoanlegg.

Aebrahim fremsatte krav om utbetaling under polisen i henhold til tapsoppgaven i skademeldingen. Storebrand erkjente ikke betalingsansvar. Selskapet anmeldte den 25. april 1996 Aebrahim til politiet for overtredelse av straffeloven §272 - forsikringsbedrageri.

Under behandlingen av forsikringssaken gjorde Storebrand overfor Aebrahim gjeldende at Aebrahim hadde gjort seg skyldig i svik i form av bevisst uriktige opplysninger ved å føre opp i skademeldingen gjenstander som ikke befant seg i leiligheten da innbruddet fant sted. Videre anførte selskapet at tapte gjenstander var erstattet tidligere.

Anmeldelsen til politiet ble henlagt 14. oktober 1996 idet intet straffbart forhold ble ansett bevist.

Ved stevning til Oslo byrett av 19. november 1996 reiste Aebrahim sak mot Storebrand og krevet utbetalt oppgjør etter forsikringspolisen. Oslo byrett avsa 24. oktober 1997 dom som etter rettelse i henhold til tvistemålsloven §156 den 17. november 1997 har slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring A/S frifinnes.

2. Mohammed Aebrahim plikter å betale i saksomkostninger til Storebrand Skadeforsikring A/S 61.500 - sekstientusenfemhundre - kroner med 12% rente fra 14 dager etter forkynnelse. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.

Aebrahim har i rett tid påanket byrettens dom. Storebrand har tatt til motmæle.

Den ankende part, Mohammad Aebrahim, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningspliktig overfor Mohammad Aebrahim i h.t. Hjemforsikring 1-4, polise nr. 3572891 i skadesak AZ 51542-BPI.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 24.10.97 stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett, med tillegg av 12-tolv- prosent rente fra 14fjorten- dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Når det gjelder saksforholdet, vises det til byrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 8. - 10. desember 1998. Aebrahim møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 10 vitner, hvorav tre var nye for lagmannsretten. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.

Den ankende part har gjort gjeldende i det vesentlige de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten fremhevet:

Aebrahims skadeoppgave er riktig, og Storebrand plikter å betale erstatning i henhold til forsikringsvilkårene.

Aebrahim hadde 15 persiske tepper av forskjellig type og størrelse i sin leilighet, og av disse ble 14 stjålet. Det femtende lå på gulvet i et rom som ble brukt som kontor, og hvor skrivebord og hyller sto på teppet, slik at det trolig har vært for vanskelig eller tungvint for tyvene å fjerne det. Teppenes verdi er angitt i henhold til en takst over gjenkjøpsverdier avgitt av teppeforhandler og takstmann Roy Engelstad jr.

Videre ble det stjålet et stereoanlegg som Aebrahim hadde kjøpt i London under en ferietur kort tid i forveien.

Storebrands anførsler vedrørende en koffert og en saksofon bestrides.

Ankemotparten har gjort gjeldende i det vesentlige de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten fremhevet:

Storebrand aksepterer at det skjedde et innbrudd i Aebrahims leilighet i helgen 12. - 14. januar 1996 som ikke er fingert av Aebrahim, men bestrider at alt det som er oppgitt i skadeoppgaven, er stjålet. For lagmannsretten gjør Storebrand gjeldende at det ikke ble stjålet noen persiske tepper og heller ikke noe stereoanlegg av typen Sony MHC901 fra leiligheten. Det hevdes at det er usannsynlig at Aebrahim kunne ha så mye som 15 tepper i sin lille leilighet, og at det er usannsynlig at tyven eller tyvene kunne ha fraktet så mye ut av leiligheten uten å bli oppdaget. Videre hevdes det at Aebrahim ikke hadde noe nylig innkjøpt, nytt stereoanlegg i leiligheten.

Som grunnlag for at skadeoppgaven ikke var til å lite på, har Storebrand dessuten anført at en koffert som var tatt med i skadeoppgaven, var meldt bortkommet under en tidligere reise, og at det ikke var sannsynlig at Aebrahim hadde noen saksofon i leiligheten.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Forsikringsavtaleloven §8-1 (sikredes opplysningsplikt ved skadeoppgjør) annet ledd 1. punktum lyder slik:

Gir sikrede ved skadeoppgjøret bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger som sikrede vet eller må forstå kan føre til at sikrede får utbetalt en erstatning han eller hun ikke har krav på, mister sikrede ethvert erstatningskrav mot selskapet etter denne og andre forsikringsavtaler i anledning samme hendelse.

I forarbeidene heter det at beviskravet bør være høyt fordi reaksjonen mot svik er så alvorlig. Lagmannsretten viser til Ot.prp.nr.49 (1988-89) side 96 og til NOU 1987:24 side 177.

Såvidt lagmannsretten kan se, er beviskravet i forsikringsavtaleloven §8-1 ikke behandlet av Høyesterett, men i tilknytning til forsikringsavtaleloven av 1930 §18 - som gjaldt sikredes tap av erstatningskrav ved forsettlig fremkallelse av skadetilfellet - foreligger flere dommer angående sammenlignbare problemstillinger. Lagmannsretten viser til Rt-1995-1641, hvor det blant annet heter:

"Bevisbyrdereglene innebærer at det kreves en betydelig sannsynlighetsovervekt for at retten skal kunne legge til grunn alternativet forsettlig skadefremkallelse. Jeg viser til uttalelser i

Høyesteretts dommer i Rt-1985-211 på side 214 - "sterk" overvekt, Rt-1990-1082 på side 1086 - "klar" overvekt, og Rt-1987-657 på side 664 - "overhodet ikke noen annen rimelig forklaring"... ".

Lagmannsretten viser også til Rt-1989-689, der det blant annet heter at rimelig tvil om de faktiske forhold ikke bør gå ut over forsikringstakeren, og til Rt-1990-1082. Det er på det rene at spørsmålet om selskapets bevisbyrde er oppfylt, må avgjøres ut fra en helhetsvurdering av samtlige momenter i saken.

I saken her er det ikke bestridt fra Storebrands side at det ble begått et innbrudd i Aebrahims leilighet i weekenden 12. - 14. januar 1996, og selskapet gjør ikke gjeldende at innbruddet var fingert. Storebrands anførsel er at den tapsoppgaven Aebrahim har inngitt, inneholder flere gjenstander enn dem som i virkeligheten ble stjålet. For lagmannsretten er sakens omfang begrenset til at Storebrand bestrider at Aebrahim ble frastjålet 14 persiske tepper. Videre bestrider Storebrand at Aebrahim ble frastjålet et stereoanlegg innkjøpt i England kort før tyveriet. Til støtte for sitt syn har Storebrand anført at det er omstendigheter knyttet til en koffert og en saksofon, som også er oppgitt stjålet, som svekker Aebrahims troverdighet.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om Aebrahim uriktig har oppgitt å være blitt frastjålet 14 tepper.

Aebrahim kom til Norge fra Iran i 1988. Han har siden vært bosatt i Norge, og han er nå norsk statsborger.

Aebrahim har for lagmannsretten forklart at han i 1992 besøkte Iran og hadde med seg tibake til Norge tepper av forskjellig type og størrelse. Videre har medlemmer av hans familie ved forskjellige anledninger fra 1990 til 1995 brakt med seg tilsvarende tepper til ham fra Iran. Dette har dels vært forskudd på arv, og dels vært tepper kjøpt for salgssummen fra en leilighet Aebrahim har hatt i Teheran. Aebrahim gjorde for lagmannsretten detaljert rede for når og av hvem hvert enkelt teppe ble brakt til Norge. Hans forklaring stemte i hovedtrekkene overens med hva hans mor og hans bror har forklart som vitner i saken.

Etter bevisførselen er det ikke grunnlag for å betvile at det har vært mulig å ha med tepper i kofferter som reisebagasje ved flyreise fra Teheran til Norge. Lagmannsretten er forevist en forholdsvis stor tøykoffert beregnet på slik transport, som Aebrahims mor forklarte at hun har benyttet. Flere av de teppene saken gjelder, var silketepper som det ikke var vanskelig å brette sammen. En god del av de øvrige var av mindre format.

Etter opplysningene i saken driver Aebrahims far virksomhet i eiendomsutviklingsbransjen i Teheran og er økonomisk velstående etter iranske forhold. Han skal således ha gitt Aebrahim en leilighet, som Aebrahim imidlertid ikke ønsket å beholde etterat han hadde bosatt seg i Norge. Det ble videre opplyst at det er i overensstemmelse med skikk og bruk blant iranere, i hvert fall i de samfunnslag denne familien tilhører, å anbringe noe av sine formuesverdier i tepper og i gull. Det er også opplyst at Aebrahim eide flere leiligheter i Oslo delvis finansiert ved verdier overført fra faren.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger opplysninger i saken som skulle tilsi at Aebrahims far eller hans familie for øvrig skulle være ute av stand til å finansiere gaver til Aebrahim i form av tepper slik Aebrahim har forklart. Det er heller ikke grunn til å tvile på at Aebrahim, gjennom økonomisk støtte fra sin far, har vært i stand til selv å finansiere de teppekjøpene han selv har gjort eller har latt andre gjøre for seg i Iran. Det er fra Storebrands side ikke ført noe bevis som skulle kunne svekke Aebrahims og hans slektningers forklaringer på disse punktene.

Vitnet Kari Evenstad, hvis forklaring det ikke er noen grunn til å betvile, så under et besøk i Aebrahims leilighet allerede i januar eller februar 1995 at det var mange tepper der. Det er videre på det rene at det 6. oktober oktober 1995 befant seg 15 persiske tepper i Aebrahims leilighet. De ble denne dagen taksert av Roy Engelstad jr., som er en uavhengig teppeforhandler og takstmann. I takstdokumentet er samtlige tepper angitt med typebetegnelse, størrelse og anslått gjenkjøpsverdi. Aebrahim har forklart at taksten ble innhentet fordi han etter å ha mottatt den siste forsyning av tepper sommeren 1995 innså at hans innboforsikring var for lav. Han ønsket også en takst fordi han vurderte å selge noen av teppene. Han henvendte seg til Storebrand for å få forsikringssummen forhøyet, og fikk opplyst at han i den forbindelse måtte sørge for å få en uavhengig taksering av teppene. Etter takseringen forhøyet Aebrahim forsikringssummen for sitt innbo og løsøre fra kr 100.000 til kr 500000.

I helgen 6. og 7. januar 1996 avholdt eiendomsmeglerforetaket Vogt & Skjerdal AS visning i leiligheten i forbindelse med at Aebrahim planla å selge den. Det fremgikk av samstemmige vitneforklaringer at det under visningen i det minste var ett langt teppe (en løper) i gangen, ett på et rom som ble benyttet til kontor, ett i stuen og ett i soverommet. Dertil var det ett teppe som hang innrammet på veggen i stuen.

Forut for visningen var vitnet eiendomsmegler Beate Vogt på forhåndsbefaring. Hun la ikke merke til flere tepper enn dem som var på gulvene under visningen. Hun var usikker på hvor lenge før visningen hun var der. Etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at Storebrand ikke har sannsynliggjort at hun var der tidligere enn kort tid før Aebrahim reiste på sin ukestur til London fra 31. desember 1995 til 7. januar 1996.

Før visningen - og lagmannsretten legger etter det opplyste til grunn at det også var før Vogts forhåndsbefaring - sørget Aebrahim med hjelp fra sin bror for å få lagt de 10 teppene som ikke lå fremme under visningen, inn under dobbeltsengen på soveværelset. Dette skjedde med tanke på at teppene ikke skulle bli skadet av tråkk under visningen og med tanke på at de mindre teppene ikke skulle bli stjålet ved samme anledning. Byretten fant det ikke troverdig at det skulle være mulig å plassere 10 tepper under denne sengen. Før hovedforhandlingen for lagmannsretten har partene i fellesskap gjort en prøve på dette i Aebrahims nåværende leilighet. Et tilsvarende antall tepper av omtrent samme størrelse og kvalitet var skaffet til veie. Forsøket viste - i henhold til vitneforklaringer og fremlagt fotodokumentasjon - at det var fullt mulig å plassere 10 tepper under sengen og skjule disse med et stort sengeteppe lagt over dobbeltsengen. Ingen av dem som deltok på visningen, hadde sett under sengen. Aebrahim har forklart at sengen var den samme som den som sto på soverommet under visningen i 1996. Under forsøket fremkom det ikke fra Storebrands side noen anførsel om at det ikke var samme seng. Under hovedforhandlingen ble det likevel nevnt som en mulighet at dette ikke var samme seng av vitnet Engelstad, som deltok ved prøven. Han sa han hadde nevnt dette for Storebrands prosessfullmektig under forsøket, men fått forståelsen av at dette eventuelt ville bli tatt opp i en annen sammenheng. Anførselen burde vært satt fram overfor motparten da forsøket ble gjort. Forholdet er etter lagmannsrettens syn imidlertid uten betydning. Det er for det første få holdepunkter i saken for at dette ikke var samme seng. Den sengen som ble benyttet under forsøket, var dessuten så pass lav og smal at det må legges til grunn at en slik plassering av tepper som Aebrahim har forklart seg om, fullt ut var mulig. Storebrands anførsel om at det ikke var mulig å plassere teppene slik som forklart, må anses som ufundert.

Storebrands anførsel om at de teppene som ble taksert i oktober 1995, ikke tilhørte Aebrahim, støttes ikke av det som foreligger av bevis i saken. En dag i uken 8. - 11. januar 1996, altså etter visningen, var vitnet Sussan Saboni innom leiligheten for å se på et skrivebord Aebrahim hadde til salgs. Hun er selv fra Iran og vant til tepper, og hun sa i sin vitneforklaring at hun syntes det var svært mange tepper i stuen, flere enn hun ville ha hatt hjemme hos seg selv. Vitnet studerer sammen med Aebrahims bror på tannlegehøyskolen, men har ikke truffet Aebrahim andre ganger enn dette. Det er ingen grunn til å tvile på hennes forklaring.

Lagmannsretten kan ikke se at det er noe grunnlag for Storebrands anførsel om at det er usannsynlig at Aebrahim kunne ha så mange tepper i en "liten" leilighet. Det bemerkes at leiligheten hadde et areal på noe over 100 m2 og at det - som nevnt - ikke er uvanlig for iranere å ha mange tepper. Storebrand har ikke sannsynliggjort at de teppene som ble taksert i leiligheten i oktober 1995, ikke tilhørte Aebrahim. Det kan ikke ses å kunne tillegges betydning at ett av teppene ifølge takstmann Engelstad hadde merker som kunne tyde på at det nylig hadde vært brettet sammen.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Aebrahim eide de 15 teppene som er angitt i takstdokumentet og de 14 teppene som er oppgitt i skademeldingen.

Det er uklart om Storebrand, for det tilfellet at det legges til grunn at Aebrahim eide 15 tepper som han hadde i leiligheten, subsidiært anfører at teppene likevel ikke er stjålet. Som nevnt bestrider ikke selskapet at det ble begått et reelt innbrudd i leiligheten, og det kan derfor ikke hevdes at teppene ble fjernet fra leiligheten med tanke på innbruddet. Lagmannsretten kan ikke se at det er noen holdepunkter i saken for at teppene ikke ble stjålet under innbruddet. At ett teppe ikke ble stjålet, må antas å ha sammenheng med at dette teppet lå under to tunge skrivebord og noen tunge bokhyller, og dermed vanskeligere kunne fjernes. Hvis teppene skulle være fjernet fra leiligheten før eller etter innbruddet, ville det vært naturlig for Aebrahim også å ta dette teppet med i tapsoppgaven. Det var taksert til kr 17000.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det fra Storebrands side ikke er ført noe bevis for at Aebrahim uriktig har oppført de 14 teppene som stjålet i skademeldingen.

Aebrahim har videre forklart at han kjøpte et stereoanlegg av type Sony MHC901 i forretningen Foto-Video, 15-17 Edgware Road, London, lørdag den 6. eller søndag den 7. januar 1996. Storebrand reiste opprinnelig tvil om Aebrahim overhodet hadde oppholdt seg i London slik han hadde opplyst, men det er under saken brakt på det rene at Aebrahim bodde på The Royal Sussex Hotel, 78/80 Sussex Gardens, London, sammen med sin bror fra 31. desember 1995 til 7. januar 1996. Det fremgår av rapport fra Storebrands privatetterforsker i England at på den angjeldende tid av året holdt butikken åpent 7 dager i uken fra kl. 9 om morgenen til kl. 20 om kvelden. Det er etter lagmannsrettens syn ikke noe påfallende ved Aebrahims forklaring om at han pakket anlegget ut av originalemballasjen på sitt hotellrom og la det i en koffert sammen med klær, og at han i den forbindelse glemte å ta med seg bruksanvisningen og kvitteringen for kjøpet til Norge. Aebrahims eldste bror var med på turen. Han studerer i USA og har ikke vært ført som vitne. At Aebrahim hadde med seg et stereoanlegg fra London, er imidlertid bekreftet av Aebrahims yngste bror Said.

Eiendomsmegler Vogt opplyste i sin vitneforklaring at hun hadde sett et stereoanlegg i leiligheten da hun var på forhåndsbefaring, men hun hadde ikke merket seg noe med hensyn til merke, størrelse, alder eller andre kjennetegn. Hun forklarte at hun ikke har greie på stereoanlegg. Lagmannsretten legger til grunn at dette var et anlegg av dårligere kvalitet, som Aebrahim har forklart tihørte hans tidligere kone.

Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å tvile på at stereoanlegget ble kjøpt i den forretningen Aebrahim har oppgitt. Det er sannsynliggjort at forretningen førte det angjeldende merke på den tid han kjøpte det, selv om firmaets hovedproduktlinjer skriver seg fra andre leverandører. Det er ikke påfallende at Sony's importselskap i England ikke har solgt noe tilsvarende merke til forretningen i det aktuelle tidsrom, idet det er opplyst at forhandlerne handlet seg i mellom slikt utstyr. Det må også kunne antas at det finner sted ikke ubetydelig parallellimport til England av slikt utstyr.

I forbindelse med Storebrands politianmeldelse av Aebrahim for forsikringsbedrageri reiste Aebrahim til London påny i september 1996 og oppsøkte Foto Video i Edgware Road. Der fikk han kontakt med en av innehaverne, Sabry Darwish, som han opplyser var den som solgte ham stereoanlegget i januar 1996. Han ba Darwish om en skriftlig bekreftelse for at han hadde kjøpt et stereoanlegg av den type som var oppgitt i skadeoppgaven, den 6. eller 7. januar 1996. Aebrahim har forklart at Darwish kjente ham igjen, og at Darwish skrev ut en butikkvittering datert 7. januar 1996 med spesifikasjon av stereoanleggets typebetegnelse og pris.

Storebrand har anført at det er påfallende at Darwish, da han noe senere i 1996 ble oppsøkt av Storebrands etterforsker i London med kopi av kvitteringen, ikke kunne huske tilfellet. Til dette bemerker lagmannsretten for det første at etterforskeren ikke var kjent med at Aebrahim hadde oppsøkt Darwish personlig, og derfor trolig har bedt Darwish om eventuelt å bekrefte en skriftlig henvendelse om ny kvittering. For det andre må det anses for å være større sannsynlighet for at en forhandler kjenner igjen et ansikt enn at han er i stand til å huske omstendighetene rundt en kvittering som forevises ham.

Det er under enhver omstendighet ikke grunnlag for Storebrands anførsel om at forholdene rundt den nye kvitteringen er mistenkelige. Etterat Aebrahim kom tilbake til Norge, opplyste han den 2. oktober 1996 i politiavhør i forbindelse med Storebrands anmeldelse for forsikringsbedrageri at han hadde mistet den opprinnelige kvitteringen, men at han hadde innhentet en bekreftelse fra forretningen på kjøpet. Kopi ble vedlagt avhørsrapporten. Kopi av avhørsrapporten ble sendt til Storebrand ved advokat de Vibes brev av 24. oktober 1996. Storebrand ble således kjent med at det var en innhentet bekreftelse i form av en nyskrevet kvittering for kjøpet som Aebrahim hadde skaffet tilveie. Det er ingen holdepunkter i saken for at Aebrahim på noe tidspunkt skal ha foregitt at det var den originale kvittering han var i besittelse av.

Etter en samlet vurdering av de opplysninger som foreligger om stereoanlegget, kan ikke lagmannsretten se at Storebrand har sannsynliggjort at Aebrahim har gitt gale opplysninger om stereoanlegg i skadeoppgaven.

Lagmannsretten har foretatt en helhetsvurdering av alt som er opplyst i saken, herunder de momenter Storebrand har anført vedrørende gjenstander som selskapet nå ikke hevder er uriktig oppført i skadeoppgaven. Dette gjelder anførsler om at den oppgitte kofferten skulle være erstattet under en reiseforsikring tidligere, og at det ikke var stjålet noen saksofon fra leiligheten. Lagmannsretten kan ikke se at noe av det som er anført, kan tjene som noe bevis for at Aebrahim har gitt Storebrand uriktige eller ufullstendige opplysninger ved skadeoppgjøret. Aebrahim har forklart at kofferten ble gjenglemt på Fornebu i 1994, og først meldt savnet dagen etter, på grunn av en misforståelse mellom ham og hans daværende kone. Siden byrettens behandling er det brakt på det rene at reiseforsikringen ikke dekket forholdet fordi tapet ikke var meldt ved ankomst, og fordi kofferten uaktsomt var etterlatt på rullebåndet på flyplassen. Det foreligger en bekreftelse fra Air France på at det ikke ble utbetalt noe direkte fra flyselskapet i forbindelse med tapet, noe som indikerer at koffertten senere kom til rette, slik Aebrahim har forklart. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er noe grunnlag for selskapets anførsel om at det er usannsynlig at Aebrahim eide en saksofon som han hadde fått av sin eldste bror, en fødselsdagsgave som er bekreftet både av Aebrahims mor og hans yngste bror. Lagmannsretten tilføyer at Storebrand opprinnelig anførte svik ved at Aebrahim hadde oppgitt tre antikke figurer på skademeldingen, mens en kvittering anga at dette skulle være ringer. Selskapet har senere erkjent at dette bygget på en uriktig oversettelse av kvitteringens tekst.

Aebrahim gis etter dette medhold i sin påstand om at Storebrand er erstatningsansvarlig i henhold til forsikringsavtalen.

Anken har ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd bør Storebrand betale Aebrahims saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Aebrahims prosessfullmektig har levert omkostningsoppgaver for begge retter. For byretten utgjorde omkostningene kr 73.530, hvorav kr 70.000 var salær. I tillegg kreves partens egne utgifter dekket med kr 11. 323. Beløpet utgjør reise, opphold og utgifter i forbindelse med Aebrahims tur til London med kr 5.242 og eget arbeid med saken i Norge og i London, 30 timer kr 200. Det er adgang til å erstatte en parts egne utgifter i saken, jf forutsetningsvis tvistemålsloven §176 annet ledd, men dette kan bare skje i særlige tilfeller. Etter lagmannsrettens syn bør en part være berettiget til å kreve dekket egne utgifter som har vært nødvendige for å etablere et forsvar mot en påstand om forsikringssvik. Aebrahims utgifter i forbindelse med Londonturen, som lagmannsretten anser nødvendig og berettiget slik situasjonen var, erstattes med kr 5242. Lagmannsretten legger til grunn at ettersom Aebrahim er uførepensjonert, har han ikke tapt noen arbeidsfortjeneste på grunn av sitt arbeide med saken. Godtgjørelse for eget arbeide med saken finnes passende å kunne tilkjennes med kr 50 pr. time, til sammen kr 1500. Samlede tilkjente omkostninger for byretten blir etter dette kr 80.353. For lagmannsretten er kravet kr 76.617. Av dette er kr 60.000 salær og resten ankegebyr og utgifter. Oppgaven godkjennes. Omkostninger tilkjennes samlet med kr 156.970.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningspliktig overfor Mohammad Aebrahim i henhold til Hjemforsikring 1-4, polise nr. 3572891 i skadesak AZ 51542-BPI.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom 156.970 -etthundreogfemtisekstusennihundreogsytti- kroner til Mohammad Aebrahim.