LB-1999-1012 - RG-2001-322
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-18 |
| Publisert: | LB-1999-01012 - RG-2001-322 (47-2001) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-2304 A/37 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01012 A/02 og LB-1999-01013 A/02. |
| Parter: | Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Svein Jøsang). Motpart: A (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Jon Tenden). |
| Forfatter: | Wilhelm Omsted, formann. Dag Stousland. Anne Ellen Fossum |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Skadeserstatningsloven (1969), Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder krav om erstatning for påførte og fremtidige utgifter ved personskade etter trafikkulykke.
A, født *.*.1932 er blitt 100% medisinsk og ervervsmessig ufør etter en trafikkulykke i Oslo 8. juni 1994. Omstendighetene rundt ulykken fremgår av byrettens dom.
A har fremmet krav om dekning av påførte og fremtidige utgifter mot bilens forsikringsselskap, Storebrand Skadeforsikring AS. Storebrand har erkjent ansvar. Partene er ikke blitt enige om erstatningsutmålingen vedrørende utgifter. A tok derfor ut stevning mot Storebrand 25. februar 1998. Oslo byrett avsa dom i saken 11. januar 1999 med slik domsslutning:
1. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A kr 1.971.830 - kroner enmillionnihundreogsyttientusenåttehundreogtretti - med tillegg av:
12 % rente p a av kr 192.471 - fra 25 mars 1997
12 % rente p a av kr 20.000 - fra 25 mars 1998
12 % rente p a av kr 100.000 - fra 1 mai 1998
2. Partene bærer sine egne omkostninger i saken.
Før byrettens dom hadde partene blitt enige om dekning av engangsutgifter i forbindelse med flytting med kr 192.471 og advokatutgifter for perioden før stevning ble tatt ut med kr 20.000.
Storebrand har anket Oslo byretts dom til Borgarting lagmannsrett. A har erklært selvstendig motanke. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo Tinghus i tidsrommet 6. - 8. juni 2000. Det ble avhørt fire vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Saksforholdet.
Før ulykken skjedde, var A uten helseplager og for øvrig i god form. Han arbeidet som redaktør i Aftenposten. Ved ulykken ble han påført store nakke- og hodeskader som førte til lammelser. Han ble også påført indre skader. A mistet førligheten totalt og er i dag fullstendig pleietrengende. Han sitter i rullestol, men kan gå noen skritt ved hjelp av støtte eller rullator. De fleste legemlige funksjoner er satt ut av spill og han trenger hjelp til alle formål. Han har også utviklet senskader i mageregionen og har i dag utlagt tarm og kateter. As lege opplyser at A er deprimert som følge av ulykken.
A kan til tross for skadene fremdeles skrive med noen fingre på en hånd og leverer artikler til Aftenposten. A er gift og har to voksne barn. Hans kone arbeider i full stilling.
På tidspunktet før ulykken bodde A i enebolig. Familien disponerte også en mindre leilighet nærmere Oslo sentrum som var tenkt som pensjonistbolig. Verken eneboligen eller leiligheten var egnet for handikappede og begge boliger er således solgt. For kjøpesummen kjøpte ekteparet den leiligheten de nå bor i. Familien har i en årrekke disponert et småbruk i Østfold gjennom en uformell leieavtale. Dette brukes som feriested.
Som følge av ulykken har A mottatt kr 784.000 etter en personalforsikring finansiert av arbeidsgiver Aftenposten. Forsikringen var tegnet i Storebrand. Det er uenighet mellom partene om dette forsikringsbeløpet er en ménerstatning. Ulykken utløste også to gjeldsforsikringer på hhv kr 615.390 og kr 611.991 som har gått til nedbetaling av gjeld.
Fra Storebrand har A mottatt kr 145.000 for lidt inntektstap, beregnet frem til 1. januar 1997. Det er utbetalt kr 305.000 for tap i fremtidig erverv beregnet fra samme dato. Storebrand og A har også kommet til enighet om en ménerstatning med kr 450.000. Ved utbetalingen av personalforsikringen fra Storebrand ble det først opplyst at utbetalingen av denne forsikringen kom i tillegg til ménerstatningen fra trafikkforsikringsselskapet. Ved brev av 2. juli 1996 henviste imidlertid Storebrand til vilkårene for personalforsikringen pkt. 6.1.6 og påberopte seg regress i forhold til trafikkforsikringsselskapet. I og med at det her dreide seg om samme forsikringsselskap ønsket Storebrand å foreta direkte motregning i ménerstatningen. A protesterte og viste til den opprinnelige henvendelse av 23. september 1994. Ved brev av 8. august 1996 revurderte Storebrand sitt standpunkt på grunn av ordlyden i det første brevet, og partene ble deretter enige om utbetaling av en ménerstatning på kr 450.000.
I forbindelse med forhandlingene vedrørende ménerstatning og erstatning for tapt inntekt ble det 4. august 1997 sendt brev fra adv. Jøsang på vegne av Storebrand med bl.a slik ordlyd:
Etter en samlet vurdering der en rekke skjønnsmessige forhold er tatt i betraktning, finner jeg det rimelig å anbefale forsikringsselskapet en erstatning for påført og fremtidig inntektstap på kr 400.000,- og at dette da anses oppgjort ved de uavregnede a konto utbetalinger som har funnet sted på samme beløp. - Forutsetningen er at det ikke dukker opp vesentlige endringer i de opplysninger som er gitt om trygde- og pensjonsforhold, og at betydningen av de tidligere foretatte forsikringsutbetalinger (gjeldsforsikring mv) ikke knyttes opp mot spesielle erstatningsposter. På denne måten kan vi begrense antallet mulige senere tvistepunkter.
Partene er uenige om tolkningen av dette brevet og i hvilken grad det er tatt hensyn til forsikringsutbetalingene ved fastsettelsen av ménerstatning og erstatning for inntektstap.
A har videre mottatt kr 150.000 i oppreisning fra sjåføren av bilen som forårsaket trafikkulykken.
For øvrig mottar A 100% uførepensjon. Han får grunn- og hjelpestønad, og partene er enige om at grunn- og hjelpestønad skal komme i fradrag ved fastsettelse av erstatning for økte utgifter.
Den ankende part har i det vesentligste anført det samme som for byretten.
Hovedinnvendingen mot kravet er at det er alt for høyt i forhold til det nivå og de prinsipper Høyesterett har utviklet gjennom de siste års dommer i erstatningssaker. Disse retningslinjene vil domstolen være bundet av. Det dreier seg i realiteten om et rettspolitisk spørsmål om hvorledes fellesskapets midler skal forvaltes fordi bilansvarsforsikringen er tvungen for alle. I utgangspunktet forutsettes det offentlige å dekke de utgifter som er nødvendige av medisinske og helsemessige årsaker. De grunnleggende helsemessige behov forutsettes således dekket av det offentlige. Det er imidlertid etter rettspraksis grunnlag for å tilkjenne erstatning utover dette for utgifter som har påløpt for at skadelidte skal nyte godt av større uavhengighet, selvstendighet og få større trivsel i hverdagen. Denne type utgifter er imidlertid bare gjenstand for erstatning i den utstrekning de anses rimelige og nødvendige. Det må også trekkes en grense mot utgifter som skal kompenseres av ménerstatningen.
Kriteriene rimelige og nødvendige gjør at det ikke er nødvendig for lagmannsretten å vurdere det fremsatte erstatningskravet krone for krone. Retten må foreta et skjønn hvor utgiftenes karakter, As situasjon og behov og ikke minst utgiftenes størrelse er vesentlige elementer. Når det gjelder de konkrete erstatningsposter som er fremmet, har Storebrand ikke konkret tatt stilling til disse, den ankende part nøyer seg med å se på disse kravene i relasjon til den foreliggende rettspraksis. Kravet ligger etter Storebrands mening alt for høyt i forhold til det Høyesterett har ansett for å være rimelig og nødvendig.
A er tildelt 45 timer med personlig assistent pr. uke av Oslo kommune. Timeantallet har vært oppe i 50 timer uten at kommunen har belastet A for det overskytende. De beløp A betaler sine personlige assistenter i tillegg kan ikke være gjenstand for erstatning. Det antall timer A får tildelt av kommunen må forutsettes å være tilstrekkelig i forhold til hans behov. Oslo byrett har tatt feil når erstatningen under dette punkt er begrunnet i As behov for å bo hjemme. Når A benytter assistentene i et større antall timer enn det han får av kommunen, har dette sammenheng med at disse er nødvendige for at A skal kunne arbeide. Det vises her til utlysningsteksten vedrørende assistentstillingene hvor dette fremgår direkte. Så lenge A har fått full erstatning for tapt fremtidig erverv og lidt inntektstap, kan han ikke få dekket utgiftene til personlig assistent for å kunne arbeide i tillegg. Uansett gjelder det en grense oppad i forhold til hva som er rimelig og nødvendig hensett til at skadelidte ikke har krav på å få bo hjemme uavhengig av kostnadene, jf. Skoland-dommen, Rt-1993-1547. A har i realiteten etablert en institusjon hjemme.
Storebrand er enig i at A har krav på en viss kompensasjon for utgifter til assistanse, herunder hustruens bidrag i helger og på kveldstid. Ved fastsettelsen av erstatningen må det imidlertid også tas hensyn til at de ikke har søkt om omsorgslønn for henne. Det skal tas hensyn til at dette burde vært gjort. Denne posten kan da ikke veltes over på forsikringsselskapet.
Når det gjelder utgifter til rekreasjonsopphold, tidligere på Lanzarote og nå Cato-senteret, må retten legge til grunn at disse oppholdene ikke fører til noen varig bedring for A. Utgiftene står således ikke i forhold til den helsemessige gevinsten A får. Når Storebrand har dekket opphold på Cato-senteret for ham tidligere, er det fordi selskapet disponerer plasser der og således kan gi et slikt tilbud. Det vises her til Rott-dommen, jf Rt-1999-1967 hvor utgiftene til privatbehandling i utlandet ikke ble dekket under henvisning til at oppholdene kun ga kortvarig bedring og oppmuntring. Utgiftene ble ikke ansett for å stå i forhold til det fru Rott oppnådde. Denne type trening gis også ved offentlige godkjente behandlingsinstitusjoner, og A har således ikke krav på å få benytte et privat tilbud.
Også utgifter til bolig og vedlikehold av fritidseiendom er beregnet alt for høyt. Storebrand er enig i at A tilkjennes et visst beløp, dette er imidlertid langt lavere enn kravet. Utgifter til vedlikehold på fritidseiendom kan ikke kreves dekket. Det vises her til at A hadde nådd en alder da det uansett ville påregnes at han måtte overlate mer til den yngre generasjon eller håndverkere. Skadelidte har plikt til å innrette seg etter skaden og begrense kostnadene. Disse utgiftene skal kompenseres av ménerstatningen. For øvrig er utgiftene heller ikke dokumentert.
Det er poster i den fremlagte oppstillingen over lidt tap som ikke er dokumentert. Når det gjelder kravet om kr 18.000 i betalte egenandeler som ble fremsatt for lagmannsretten, vil ankende part anføre at disse skulle blitt dekket av trygdekontoret. Når trygdekontoret ikke har dekket disse er det opplyst at det er fordi dr. Groth sendte dem for sent til trygdekontoret. Kravet er således foreldet i forhold til trygdekontoret, og risikoen for dette kan ikke veltes over på forsikringsselskapet.
Samlet vil Storebrand anføre at det er et meget stort sprik mellom As krav og nivået for erstatning for denne type utgifter slik det er fastlagt av Høyesterett. As krav står overhodet ikke i forhold til det Stokstad, jf Rt-1996-958, ble tilkjent til tross for at hjelpebehovet hos de skadelidte til en viss grad kan sammenlignes. Dertil kommer at Stokstad også var et ungt menneske slik at erstatningen skulle dekke mange år. Erstatningen må således ned på et helt annet nivå. Den ankende part legger til grunn at As utgifter naturlig nok var høyere de første årene etter ulykken og vil fortsatt være på samme nivå noen år fremover, men at behovet deretter vil bli mindre på grunn av As alder. Den ankende part tar utgangspunkt i en årlig erstatning de første årene på kr 100.000 totalt som reduseres til kr 50.000 etter noen år. Det regnes således med en gjennomsnittlig erstatning på kr 75.000. Kapitalisert med rente på 5 % over 12 år utgjør erstatning for fremtidige utgifter kr 720.000, avrundet. I tillegg kommer skatteulempe. Det er grunnlag for å fravike den generelle standard på 20 - 25 % når man som i denne saken har med en eldre mann å gjøre. I dette tilfelle utgjør skatteulempen maksimalt 15 %.
I tråd med synspunktene om at utgiftene for de første årene er høyere, har Storebrand beregnet erstatningen for påførte utgifter fra tidspunktet for ulykken og frem til i dag til kr 100.000 pr. år, kr 600.000 samlet.
Fra den samlede erstatningen skal det gjøres fradrag for utbetalte forsikringer. Det er i denne saken utbetalt forsikringsbeløp med over 2 millioner kroner. Byretten har tatt feil når den har kommet frem til at Storebrand på avtalemessig grunnlag har bundet seg til å ikke gjøre fradrag. Storebrand tok uttrykkelig forbehold om at fradrag kunne gjøres i brev av 4. august 1997. Det er ikke riktig at det allerede er tatt hensyn til forsikringsutbetalingene ved fastsettelsen av ménerstatning eller tap i fremtidig erverv. For øvrig følger av rettspraksis at fradrag kan gjøres i alle typer erstatning og er således ikke begrenset til erstatningsbeløp som skal dekke tap av samme karakter.
Etter det nivå som følger av praksis, skal fradraget i denne saken være inntil kr 400.000. I denne sammenheng skal også nevnes at A har oppebåret inntekt med inntil kr 80.000 - 100.000 pr. år til tross for at han har fått dekket sitt inntektstap fullt ut uten at det er tatt hensyn til i erstatningsoppgjøret. Subsidiært anføres at i den grad det er gjort fradrag i inntektstapet, dreier det seg kun om kr 66.000 og det bør således gjøres ytterligere fradrag. Atter subsidiært anføres at fradrag uansett må finne sted dersom A får dekket sine utgifter til helsereiser.
Når det gjelder renter skal det ikke beregnes renter av erstatningsbeløp i tiden før dom faller da Storebrand har utbetalt et a konto beløp på kr 200.000 15. oktober 1997 og kr 300.000 22. desember 1997. Beløpene er således utbetalt til dels før utgiftene har påløpt. Når det gjelder fremtidige utgifter er det ikke korrekt å regne renter i det hele tatt i henhold til rettspraksis.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes mot å betale erstatning til A etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 1.040.000,-.
Til fradrag går a konto utbetaling kr 500.000,-.
2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten har også i det alt vesentlige anført det samme som for byretten.
Ankemotparten har fremlagt et erstatningskrav i henhold til følgende:
Krav vedrørende årlige pådratte utgifter.
1995
Krav i henhold til brev av 13.03.1995 104.299,-
Krav i henhold til brev av 06.12.1996 385.000,-
489.299,-
Fradrag grunn- og hjelpestønad 23.800,-
Netto tap 1995 465.499,-
1996
Krav i henhold til brev av 06.12.1996 385.600,-
Fradrag grunn- og hjelpestønad 24.684,-
Netto tap 1996 360.916,-
1997
Krav i henhold til stevningen side 8 352.600,-
Fradrag grunn- og hjelpestønad 27.300,-
Netto tap 1997 325.300,-
1998
Krav netto etter fradrag grunn- og hjelpestønad 350.000,-
1999
Krav netto etter fradrag grunn- og hjelpestønad 392.000,-
2000
01.01 - 01.07. 200.000,-
Det er også fremlagt en oversikt over engangsutgifter:
Påløpte engangsutgifter
Direkte utgifter 1995 104.299,-
Engangsutgift annonsering pers.assistent 1995 10.500,-
Egenandel ULOba pers.assistenter 1995 31.856,-
Human partners 1997 - ekstern bistand 37.280,-
Human partners 1999 - ekstern bistand 16.450,-
SUM 200.385,-
Krav vedrørende fremtidige utgifter.
Ekstern bistand 82.600,-
Intern bistand 100.000,-
Vedlikehold bolig, feriested, etc. 100.000,-
Rekreasjon opphold Cato-senteret, inkl. pers.ass.
7 ganger i året 100.000,-
Andre tjenester 50.000,-
SUM 432.600,-
Fradrag grunn-/hjelpestønad 28.600,-
404.000,-
Avrundet 400.000,-
Fremtidige utgifter kapitalisert 3.849.079,-
20% skatteulempe 769.815,-
Sum, avrundet 4.620.000,-
Utgangspunktet er full erstatning for påførte og fremtidige utgifter. Det er den enkelte skadelidtes behov som er avgjørende og tapet skal fastsettes individuelt. Høyesterett har gitt uttrykk for at begrepet nødvendige og rimelige utgifter ikke er noe unntak fra den grunnleggende forutsetning om at skadelidte har krav på full erstatning. Retten må således vurdere de konkrete erstatningspostene i forhold til kriteriene nødvendig og rimelig.
I motsetning til de saker som Høyesterett har hatt oppe til behandling hvor det var et betydelig element av skjønn fordi skadelidte var såpass ung, dreier det seg her om en eldre mann hvor tapet for en stor grad er på det rene. Det dreier seg om utgifter A blir påført som ikke dekkes av det offentlige tilbud og som han i henhold til de foreliggende høyesterettsdommer har krav på å få dekket som et supplement til de offentlige ytelser.
Til de enkelte krav har ankemotparten følgende anførsler:
Ekstern bistand.
Oslo byrett har ikke tilkjent erstatning til dekning av As merutgifter til personlig assistent. Dette er ankemotparten uenig i. Utgiftene til ekstern bistand dreier seg om utgifter til personlig assistent utover det Oslo kommune dekker. Vel er det slik at den enkelte kommune har plikt til å ha tilbud om personlige assistenter, den enkelte bruker har imidlertid ikke krav på slik støtte og det er uklart om A får beholde samme antall timer fremover. Uansett har A hatt behov for flere timer daglig enn det han får dekket av kommunen. Disse ekstra timene er nødvendige for at A skal kunne fungere hjemme og er å anse som et supplement til det offentlige tilbud. Utgiftsposten omfatter også de beløp A har betalt assistentene i tillegg til den lønn de får av kommunen. Det dreier seg også om utgifter til kjøregodtgjørelse og mat til assistentene. Disse utgiftene har vært helt nødvendige for å sikre stabil arbeidskraft og for å unngå at han stadig må forholde seg til nye assistenter.
Intern bistand.
Denne posten er kompensasjon for den betydelige innsats As hustru yter gjennom hele året. Det dreier seg om over 100 timer pr. uke. Beløpet ble satt til kr 100.000 av byretten og aksepteres av ankemotparten til tross for at de reelle kostnadene ved leid hjelp ville vært langt høyere. I dette kravet ligger også betydelige utgifter til innleid assistanse når hustruen er forhindret på grunn av reise eller andre gjøremål. Utgiftene bygger på at A er avhengig av døgnkontinuerlig tilsyn og er følgelig helt nødvendige.
Vedlikehold bolig og fritidseiendom.
Byretten satte erstatning for utgifter til vedlikehold av bolig og fritidseiendom til kr 25.000. Denne type erstatning skal kompensere for bortfall av evnen til egeninnsats og et beløp på kr 25.000 kompenserer på langt nær de reelle utgifter ved å kjøpe tjenester for å få utført det arbeid A selv tidligere utførte. Også her gjelder at retten skal foreta en individuell vurdering vurdert etter hvilke utgifter den enkelte skadelidte har hatt. A flyttet til leilighet i 1996, før det påløp imidlertid utgifter til vedlikehold av villaeiendommen. Det påløper også betydelige kostnader forbundet med vedlikehold av feriestedet. Denne type utgifter ligger utenfor det ménerstatningen er ment å dekke.
Rekreasjon - opphold Cato-senteret inkl. personlig assistent.
Byretten har heller ikke tilkjent kompensasjon for de betydelige utgiftene A har hatt ved tidligere opphold på Casas Heddy på Lanzarote og nå Cato-senteret. A er helt avhengig av å ha regelmessig opphold ved dette treningssenteret for å kunne opprettholde sitt nåværende funksjonsnivå og utgiftene er således medisinsk begrunnet. Det finnes ikke tilsvarende offentlig tilbud som A kan benytte. Opphold på for eksempel Beitostølen er av lengre varighet og er ment å være et engangstilbud. Uten disse oppholdene ville A vært langt dårligere og mer pleietrengende med de kostnadene det ville medført. Kravet er nøkternt og dekker bare en del av de reelle utgiftene som påløper ved disse oppholdene. Det dreier seg således om en tjeneste som det offentlige ikke kan tilby og som A er helt avhengig av for å kunne fungere på samme nivå som i dag.
Andre utgifter.
Byretten har kompensert denne posten med kr 50.000 pr. år, og ankemotparten aksepterer det beløpet. Det dreier seg her om diverse utgiftsposter som utgifter til større bil som har vært en nødvendig følge av skaden, ekstra utgifter til taxi, trening, ekstra slitasje av klær m.m.
Lidt tap.
Når det gjelder de utgifter som er påløpt, skal disse erstattes krone for krone. Det foreligger dokumentasjon for samtlige utgifter. Når det gjelder kr 18.000 som refererer seg til egenandeler for sykebesøk fra dr. Christian Groth, er dette et krav A har fått fra Groth. Selv om det ikke utelukkes at Groth har forsømt seg og at dette egentlig skulle vært dekket av folketrygden, er det en reell utgift for A og regningen er sendt til ham.
Andre forsikringsytelser.
Etter ankemotpartens oppfatning er det korrekt at de utbetalte forsikringsbeløp ikke skal komme i fradrag slik byretten har gjort. Prinsipalt anføres at det ikke er adgang til å ta hensyn til disse forsikringene i erstatning for fremtidige utgifter. Det vises her til Skoland-dommen hvor det fremgår at slikt fradrag skal gjøres i tap av fremtidig inntekt. Subsidiært anføres at selskapet allerede har tatt hensyn til disse forsikringene ved oppgjør av ménerstatning og fremtidig og lidt inntektstap. Av korrespondansen fremgår at forsikringsselskapet nettopp viste til utbetalingen av andre forsikringsytelser som begrunnelse for at selskapet ikke ville akseptere et høyere beløp for inntektstap og ménerstatning. I hvertfall må dette gjelde personalforsikringen som eksplisitt ble påberopt av selskapet i den forbindelse. Skadelidte hadde ingen foranledning til å oppfatte selskapets brev av 4. august 1997 på den måte som selskapet nå hevder. Det vises til byrettens begrunnelse vedrørende forståelsen av dette brevet. Dersom lagmannsretten ikke finner at utgiftene til opphold på Cato-senteret og merutgifter til personlig assistenter skal dekkes, kan forsikringsytelsene ikke komme til fradrag i den resterende utgiftserstatning.
Skatteulempe.
Skatteulempen settes til 20 % i tråd med rettspraksis. Det er ingen spesielle forhold i denne saken som skulle tilsi at det gjøres unntak fra den standard som nå er satt i rettspraksis.
Renter.
For alle krav kreves renter fra 1 måned etter at kravet ble fremsatt jf utgangspunktet i morarenteloven.
Saksomkostninger.
I forhold til saksomkostningene vil ankemotparten bemerke at han var villig til å forlike saken på samme resultat som i byretten og har rettet flere henvendelser til forsikringsselskapet om det. Når selskapet ikke har vært villig til å gå inn på en slik løsning må det få betydning for omkostningsspørsmålet.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A en erstatning oppad begrenset til kr 6.265.584,- og med fradrag av a conto betaling kr 500.000,- men med tillegg av
12 % rente p.a. av kr 104.299,- fra 13.4.1995 til betaling skjer,
12 % rente p.a. av kr 361.200,- fra 6.1.1997 til betaling skjer,
12 % rente p.a. av kr 360.919,- fra 6.1.1997 til betaling skjer,
12 % rente p.a. av kr 325.300,- fra 24.3.1997 til betaling skjer,
12 % rente p.a. av kr 350.000,- fra 25.3.1998 til betaling skjer,
12 % rente p.a. av kr 392.000 fra 25.3.1998 til betaling skjer,
12 % rente p.a. av kr 200.000 fra 25.3.1998 til betaling skjer,
12 % rente p.a. av kr 4.620.000,- fra 25.3.1998 til betaling skjer,
12 % rente p.a. av kr 96.086,- fra 1.1.1997 til betaling skjer.
2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Lagmannsretten bemerker:
I henhold til skadeserstatningsloven §3-1 første ledd, har A krav på å få dekket de utgifter han får som følge av ulykken. Høyesterett har behandlet dette spørsmålet i flere dommer de siste år og tatt stilling til hvilke prinsipper en slik erstatning skal utmåles etter. Fordi denne saken har en viss prinsipiell side, går lagmannsretten først igjennom det rettslige grunnlag for dommen.
Retten tar utgangspunkt i Skoland-dommen, Rt-1993-1547, hvor forholdet til ytelser som dekkes av det offentlige behandles. Her fremgår det at krav på erstatning for utgifter skal være begrenset til det som anses nødvendig og rimelig. Hvilke utgifter som vil være nødvendige og rimelige må vurderes i forhold til prinsippet om at erstatning bare skal være et supplement til det offentliges ytelser. Det offentlige tilbud skal i prinsippet være utgangspunktet for hva som ansees for å være et rimelig og nødvendige tilbud.
I dommen har Høyesterett tolket utgangspunktet dit hen at når Skoland hadde fått et tilfredsstillende tilbud på institusjon utfra helse- og sosiallovgivningen var det ikke grunnlag for å tilkjenne ham erstatning som gjorde ham i stand til å bo utenfor sykehjemmet. Det ble uttalt at hvis prinsippet om at erstatning skal være et supplement til de offentliges ytelser skal fravikes må det foreligge særegne omstendigheter, og ikke minst må utgiftene stå i et rimelig forhold til det som kan oppnås gjennom en annen ordning enn det offentlige tilbud.
Videre heter det på s. 1559:
«Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at en løsning av erstatningsspørsmålet etter disse linjer er i strid med prinsippet om full erstatning. Det gir egentlig liten veiledning for avgjørelsen av et slikt krav som vi her står ovenfor. Skal man gå inn på en ordning med utgiftsdekning fra forsikringen for slike livsvarige, døgnkontinuerlige omsorgsutgifter, forutsetter dette etter min mening en nærmere vurdering i lovsammenheng av de mange spørsmål dette reiser.»
Disse synspunkter ble videreført i Stokstad-dommen, jf. Rt-1996-958, hvor det heter på s. 966:
«Når det gjelder behandlings- og pleieytelser med et rent helsemessig siktemål, finner jeg det vanskelig å ta noe annet utgangspunkt enn at de offentlige ytelsene representerer det nødvendige og rimelige nivå også erstatningsmessig. Kommer man over til ytelser med sikte på å gi mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen, mener jeg at det lettere kan bli tale om en noe høyere standard i erstatningsretten, altså slik at man dekker ytelser utover det som går innunder offentlige hjelpe- og stønadsordninger. Men fortsatt gjelder begrensningen til nødvendige og rimelige utgifter, og det må trekkes en grense mot det som omfattes av ménerstatningen.»
Det vises for så vidt også til NOU 1994:20 s. 43 hvor det fremgår at den enkelte utgift må realisere det tiltenkte formål. Det heter:
«Dette moment har særlig vekt hvor f.eks. skadelidte krever erstatning for utgifter til behandling, hva enten dette dreier seg om mer bagatellmessige beløp til medisiner eller behandling hos fysioterapeut til omfangsrike behandlingsopphold. Kan det sannsynliggjøres at behandlingen har en varig positiv medisinsk effekt på skadelidte, vil utgiftene til den kunne kreves erstattet. Hvis behandlingen ikke virker eller kun virker lindrende i et begrenset tidsrom, er det tvilsomt hvor langt erstatningsplikten rekker; her må det i alle tilfelle foretas en konkret vurdering.»
Lagmannsretten legger til grunn at begrensningen til utgifter som er rimelige og nødvendige henger sammen med, og er en konsekvens av skadelidtes plikt til å innrette seg slik at tapet begrenses. Det vises her til NOU 1994:20 s. 43, første spalte.
Den senere Rott-dommen, Rt-1999-1967, bygger også på disse retningslinjene. I denne saken vurderte Høyesterett behovet for omsorg og personlig assistanse samlet, uavhengig av om dette ble utført av leid hjelp eller av familien.
Lagmannsretten anser etter dette at utgifter til pleie og behandling av rent helsemessige årsaker forutsettes dekket av det offentlige og at det tilbud som gis fra det offentlige representerer det nødvendige og rimelige nivå også etter skadeserstatningsloven. I den grad det dreier seg om utgifter som er påført for å gi økt trivsel og selvstendighet er det rom for å dekke ytelser utover det det offentlige kan tilby. Det er ikke tale om noen beløpsmessig begrensning, utgiftene skal imidlertid ligge innenfor et nøkternt nivå og således anses for å være rimelige og nødvendige.
Denne type utgifter har også en side til ménerstatningen, jf. Stokstad-dommen sitert over og spørsmålet er i hvilken grad utgifter som også kompenserer for manglende livsutfoldelse skal anses for å være dekket av ménerstatningen. Om dette heter det i NOU 1994:20 s. 44:
«Høyesterett uttalte at avgrensningen mellom utgifter og ménerstatning i noe grad må bli skjønnsmessig, men at hovedsynspunktet må være at de utgifter som ikke bare skyldes at skadelidtes muligheter for livsutfoldelse er blitt begrenset, men som medisinsk sett er en nødvendig følge av de skader vedkommende er påført, bør erstattes som utgift i den utstrekning de finnes rimelige og nødvendige. Høyesterett fant at det var aktuelt å erstatte utgifter til hjelpere, mens merutgifter ved reise og opphold utenfor institusjon for skadelidte selv måtte anses dekket gjennom ménerstatningen. Utgiftene ved besøk utenfor institusjon har dels som formål personlig utfoldelse og opprettholdelse av kontakter, dels har besøkene sosialmedisinsk siktemål; kontakt med andre har betydning for skadelidtes muligheter for å opprettholde sitt funksjonsnivå.»
Lagmannsretten legger til grunn at det her vil dreie seg om en utpreget skjønnsmessig vurdering, en rekke utgifter vil ha både en sosial og medisinsk begrunnelse. Den øvre ramme vil uansett være det som anses for å være rimelig og nødvendig.
Når det gjelder de enkelte erstatningskrav må retten først ta stilling til i hvilken grad utgiftene i det hele tatt er gjenstand for erstatning. Dernest må retten vurdere hvorvidt dette er ytelser som har rent helsemessig siktemål slik at det offentliges tilbud antas å dekke det som er rimelig og nødvendig. Forutsatt at det er ytelser som også har et bredere siktemål enn det rent medisinske, må det vurderes i hvilken grad de er rimelige og nødvendige. Retten må i den vurderingen også se på grensesnittet mot ménerstatningen og vurdere i hvilken grad ytelsene kompenserer for tapt livsutfoldelse som skal være kompensert ved ménerstatningen.
Med dette utgangspunkt er det mest hensiktsmessig å vurdere hver utgiftspost isolert uten hensyn til om det dreier seg om allerede påløpte eller fremtidige utgifter da vurderingen her vil bli den samme. Lagmannsretten tar derfor for seg de enkelte utgiftskategorier som er krevet og tar stilling til disse. Når det gjelder det lidte tapet vil det deretter bli fastsatt isolert. For fremtidstapet skal den årlige sum kapitaliseres. I tillegg til erstatning for fremtidige utgifter vil det bli tale om skatteulempe, dette kommer retten tilbake til under den konkrete beregningen. Fordi kriteriet er det som regnes som rimelig og nødvendig blir det av mindre betydning å vurdere erstatningskravet krone for krone. For lagmannsretten er det noe uklart om enkelte av de poster som er ført opp under engangsutgifter, også er medtatt i det totale krav som er regnet ut pr. år. Med den beregningsmetode lagmannsretten benytter, vil imidlertid dette spørsmål ikke få betydning.
Den konkrete erstatningsutmåling.
A har inndelt sitt krav i fem poster etter hva slags utgifter det dreier seg om og lagmannsretten følger denne inndelingen til en viss grad.
Utgifter til assistanse.
I likhet med byretten behandler lagmannsretten krav knyttet til ekstern assistanse og pårørendes innsats samlet.
Fra Oslo kommune mottar A tilbud om 45 timer pr. uke til brukerstyrt personlig assistanse. Etter det som kom frem under bevisførselen, har A benyttet et større antall timer hittil uten at han har blitt krevet for det overskytende av kommunen. Tjenesten blir imidlertid nå administrert av det private firmaet ULOba, og lagmannsretten legger til grunn at A heretter får regning for timer utover 45 timer. Fra kommunen ble det opplyst at det var satt av inntil 26 timer pr. uke for hjemmesykepleier til A. Retten fikk imidlertid det inntrykk at A i praksis ikke fikk mer 12-16 timer pr. uke. Fordi A er avhengig av døgnkontinuerlig pleie, faller det en stor del på As hustru som yter den nødvendige pleie utover dette i weekender etc. A har også hatt behov for betalte assistenter fra et privat firma som har bistått i fru As fravær, og disse postene er også medtatt i As krav.
Når det gjelder utgifter til personlige assistenter, er det i As krav både medtatt utgifter til et økt antall timer utover det som dekkes av kommunen og utgifter til ekstra lønn pr. time til assistentene. A har betalt assistentene et tillegg i timelønnen og også dekket utgifter til kost og bilgodtgjørelse for disse i noen grad. Dette er fra As side begrunnet i behovet for å få stabil arbeidskraft i noe som ellers er et yrke med høy grad av gjennomtrekk. Fra forsikringsselskapets side er det anført at det økte antall timer er begrunnet i A ønske om å arbeide og vist til annonseteksten for personlige assistenter hvor behovet for arbeid er fremhevet. Lagmannsretten er ikke enig i forsikringsselskapets innvendinger på dette grunnlag. Retten legger til grunn at A er avhengig av tilsyn hele døgnet og ikke kan være alene mer enn en time av gangen fordi viktige kroppsfunksjoner er satt ut av spill. Etter rettens oppfatning er det sentrale spørsmål heller om As reelle behov er så stort at hans situasjon kan sammenlignes med situasjonen i Skoland-saken. Etter rettspraksis er det på det rene at skadelidte ikke uten videre har krav på å få dekket utgifter til døgnkontinuerlig omsorg utenfor institusjon uten hensyn til kostnadene. Det må således legges til grunn at skadelidte ikke har krav på å bo hjemme for en hver pris og at utgiftene må vurderes i lys av dette utgangspunkt. Utgiftene til personlig assistent og pleie er åpenbart medisinsk begrunnet. Ordning med assistent gir imidlertid også A muligheter til livsutfoldelse han ellers ikke ville fått og har således mer enn ett siktepunkt.
Når det gjelder As ekstrautgifter til høyere timelønn samt kost og bilgodtgjørelse til assistentene reiser dette etter lagmannsrettens syn andre prinsipielle spørsmål om tilleggsbetaling for offentlige tjenester som lagmannsretten ikke går inn på her. Retten nøyer seg med å konstatere at kommunens tilbud må anses for å være tilstrekkelig når det gjelder lønn og godtgjørelse til assistentene, og A kan ikke tilkjennes erstatning for disse utgiftene.
Det er åpenbart for retten at A har behov for assistanse utover 45 timer pr. uke. I hvilken grad disse utgiftene skal dekkes, blir et spørsmål om hva som anses for å være rimelig og nødvendig, jf. det som er nevnt over vedrørende rettstilstanden etter Skoland-saken. Det er på det rene at det utføres betydelig arbeid av As hustru. Retten legger ikke vekt på at det ikke har vært søkt om omsorgslønn for henne da retten antar at det neppe ville blitt innvilget fordi fru A har full stilling utenfor hjemmet. Erstatningen bør etter lagmannsrettens oppfatning omfatte en viss kompensasjon til utgifter til personlig assistent utover det antall timer som dekkes av Oslo kommune samt kompensasjon for det arbeid som utføres av As hustru eller andre hjelpere i hennes fravær. Avgjørelsen vil bli sterkt skjønnsmessig og hensett til det erstatningsnivå Høyesterett har ansett for å være rimelig, settes erstatningen samlet under denne posten til kr 100.000 pr. år.
Utgifter til vedlikehold av bolig og feriested.
Innledningsvis fastslås at dette dreier seg om utgifter av mer indirekte karakter som i mindre grad er gjenstand for erstatning enn de direkte utgifter forbundet med behandling etter skaden. Vurdering og fastsettelse av kravet reiser to problemstillinger. For det første gjør utgiftenes karakter og størrelse det nødvendig å vurdere dem i forhold til skadelidtes plikt til å innrette seg etter skaden. Dernest er det et spørsmål i hvilken grad erstatning for denne type utgifter kompenserer for skadelidtes livsutfoldelse, med andre ord utgifter som ménerstatningen er ment å dekke.
Når det gjelder den konkrete utmålingen refererer største delen av de utgifter som her er påberopt seg til fritidseiendommen og ikke til leiligheten hvor vedlikeholdsutgiftene naturlig nok er av mer beskjeden karakter. Lagmannsretten legger til grunn at utgifter til håndverkere som uansett ville blitt engasjert, ikke er erstatningsberettigede. Fordi A er gift og eier eller disponerer eiendommene sammen med sin kone, er det kun den delen av vedlikehold som naturlig ville falle på ham som er gjenstand for erstatning.
Når det gjelder den første problemstillingen nevnt over antar lagmannsretten at A uansett ikke ville brukt så store beløp som her er krevet til vedlikehold av fritidseiendommen. Det vises til at det ikke foreligger dokumentasjon for utgifter i denne størrelsesorden hva angår fritidseiendommen. Retten legger også til grunn at dersom A skulle få tilkjent et slikt beløp, ville det neppe blitt anvendt eller investert på en slik måte på fritidseiendommen. Retten mener at spørsmålet blir hvor langt skadelidtes tilpasningsplikt går i dette konkrete tilfelle. Det pekes på utgiftenes størrelse i denne saken og at det her dreier seg om arbeider som kan utføres av ufaglært arbeidskraft som familie eller andre.
I forhold til grensesnittet mot ménerstatningen skal bemerkes at økte utgifter til fritidseiendommen nettopp synes å være utgifter som ménerstatningen skal kompensere. Ménerstatningen gjør A i stand til å opprettholde sine fritidssysler selv om omkostningene etter ulykken blir større. På denne bakgrunn tilkjennes ikke erstatning for vedlikeholdskostnader på fritidseiendommen.
Lagmannsretten mener at det vil påløpe utgifter til vedlikehold av leiligheten i byen som ellers ikke ville påløpt . Også for denne type vedlikehold må det legges til grunn at A uansett ville måtte bruke håndverkere i større grad etter hvert som han blir eldre. Etter en skjønnsmessig vurdering settes de erstatningsmessige utgiftene under denne posten til et gjennomsnitt på kr 10.000 pr. år.
Utgifter til rekreasjonsopphold.
I dette spørsmålet har retten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, lagdommerne Stousland og Fossum, bemerker:
A har hatt flere opphold på Lanzarote og de siste årene på Cato-senteret i Vestby. Etter bevisførselen legger flertallet til grunn at oppholdene er begrunnet i flere forhold. Den treningen A får på Cato-senteret er etter hans leges oppfatning nødvendig for at A skal kunne opprettholde sitt funksjonsnivå og ikke stivne ytterligere til. Tilbudet på Cato-senteret har også et element av rekreasjon for A og er også nødvendig avlastning for As nærmeste. Når det gjelder det offentlige tilbud er det på det rene at det i dag ikke finnes tilsvarende tilbud i offentlig regi. Beitostølen som det er mest nærliggende å sammenligne med, tilbyr i utgangspunktet bare engangsopphold av lengre varighet.
Fra Oslo kommune ble det opplyst at det arbeides med å skaffe et dagtilbud i Oslo-området som skal kunne tilby denne type trening. Etter bevisførselen for øvrig legger flertallet til grunn at det er uklart i dag om Cato-senteret vil få offentlig godkjennelse slik at pasientene får sine utgifter dekket over folketrygden. Dette er imidlertid usikkerhetsfaktorer som skadelidte ikke skal ha risikoen for.
Det dreier seg således om en type behandling som ikke tilbys av det offentlige helsevesen i den form som er nødvendig for A. Utgiftene her har visse likhetspunkter med rekreasjonsopphold i utlandet som det i rettspraksis er ydet erstatning for i en viss grad. Slik flertallet tolker rettspraksis er det gitt erstatning for denne type opphold der oppholdet har ført til markert bedring selv om det senere er blitt tilbakefall, jf. RG-1995-1222. Det er imidlertid ikke gitt erstatning der skadelidte midlertidig har følt seg bedre ved hjemkomst, men hvor dette har vært temporært, jf. Rott-dommen, Rt-1999-1967. Flertallet legger til grunn at oppholdene er med på å bidra til at As funksjonsnivå opprettholdes og finner det rimelig at A mottar et visst beløp årlig til helsereiser.
Flertallet viser til at erstatningen skal være et supplement til det offentlige tilbud som i utgangspunktet er ansett som tilstrekkelig. Det kan da kun tilkjennes et beskjedent beløp under denne posten, og erstatningen settes etter dette til kr 10.000 pr. år.
Mindretallet, rettens formann, kan i det vesentlige slutte seg til flertallets bemerkninger, men finner å burde fremheve at den behandling som gis ved Cato-senteret etter sin art ikke er vesentlig forskjellig fra den som gis ved f.eks. Beitostølen og som det ytes offentlig støtte til. Den behandling A får ved Cato-senteret kan således ikke sies å representere noe annet og mer enn den som gis ved institusjoner som omfattes av det offentlige helsetilbud. Det dreier seg følgelig mer om en behandling som det er knapphet på enn om tjenester som faller utenfor det som ytes av det offentlige. Det er utvilsomt at A vil ha betydelig helsemessig utbytte av en slik behandling, og på den bakgrunn finner mindretallet at erstatningene for utgifter til denne bør settes vesentlig høyere enn det som flertallet er kommet til. De årlige utgifter til slik behandling bør etter mindretallets oppfatning erstattes med kr 50.000 pr. år, og mindretallet finner at dette beløpet bør legges til grunn så vel for de år som hittil er gått som for fremtidige år, ved den endelige utregning av erstatningsbeløpet.
Andre utgifter.
I byretten ble det tilkjent kr 50.000 pr. år for uspesifiserte utgifter av forskjellig karakter som økt slitasje på klær, taxiregninger, egenandeler, trening m.m. A har for lagmannsretten akseptert dette beløpet. Forsikringsselskapet har ikke sett isolert på de enkelte beløp, men sett på den samlede erstatningssum og har således ikke hatt bemerkninger til dette beløp isolert sett. Etter lagmannsrettens oppfatning er det åpenbart at det vil påløpe ekstra utgifter til transport for en rullestolbruker. Retten legger også til grunn at A er avhengig av daglig trening for å kunne fungere og at det sannsynligvis også påløper transportutgifter og andre utgifter direkte foranlediget av hans situasjon. Uten å spesifisere disse utgiftene ytterligere kommer retten til at disse utgiftene settes til kr 50.000 pr. år.
Sammenfatning fremtidige utgifter.
Etter ovenstående utgjør erstatning for fremtidige utgifter kr 170.000 pr. år etter flertallets syn. Det er grunn til å anta at utgiftene gradvis synker i fremtiden på grunn av As alder. Behov for aktiviteter og livsførsel forøvrig vil endre karakter etter hvert som A blir eldre. Lagmannsretten legger således til grunn at om utgiftene er kr 170.000 i dag vil de i løpet av kapitaliseringsperioden synke gradvis. Mot slutten av perioden vil årlige utgifter neppe etter lagmannsrettens oppfatning overstige kr 130.000. I det praktiske regnestykket har således retten regnet med gjennomsnittlige fremtidige utgifter for hele kapitaliseringsperioden med kr 150.000. Fra dette beløp skal trekkes grunn- og hjelpestønad som utgjør ca kr 29.000 i dag. Etter fradrag utgjør den årlige erstatningen kr 121.000 pr. år, kapitalisert med 5% rente utgjør beløpet avrundet kr 1.200 000.
I tillegg kommer erstatning for skatteulempe og denne settes til kr 200.000 hensett til det standard nivå som følger av rettspraksis og det forhold at kapitaliseringsperioden er relativt kort i forhold til de saker som har vært oppe for høyesterett.
Lidt tap.
Det er fremlagt dokumentasjon for betydelige beløp under denne posten. Utgiftene refererer seg til samme type utgifter som er gjennomgått over.
Også erstatning for påførte utgifter må vurderes i lys av hva som er rimelig og nødvendig, og disse kriteriene vil danne grensen for hva som kan tilkjennes uavhengig av om større utgifter faktisk er påført og kan dokumenteres. Det vises for så vidt til drøftelsen for den enkelte post over som også har relevans i forhold til de enkelte erstatningsposter her. På denne bakgrunn vil lagmannsretten også for de årene som er gått, legge et skjønnsmessig beløp til grunn. Det vil derfor ikke bli nødvendig for retten å ta stilling til de enkelte krav som er omstridt, for eksempel krav om refusjon for egenandeler etter sykebesøk av dr. Groth på kr 18.000 som partene har gjort til gjenstand for en del prosedyre.
Også her fastsetter lagmannsretten erstatningen regnet som et gjennomsnitt hvor disse faktorer er hensyntatt. Som nevnt tidligere er retten av den oppfatningen at utgiftene stadig vil synke. Etter rettens oppfatning er det årlige beløp som er fastsatt så vidt romslig at det også tar høyde for engangsutgifter som vedrører tilpasning til den nye situasjonen som ikke dekkes av trygden. Etter en total vurdering hvor de momenter som er drøftet under erstatning for fremtidige utgifter er sentrale, settes den årlige erstatningen til kr 140.000 fra og med 1995 til 1.7.2000. Lidt tap pr. i dag beløper seg således til kr 770.000. Fra dette beløp trekkes kr 500.000 som er utbetalt fra Storebrand i forskudd.
Fradrag for forsikringsytelser.
Partene er uenige om hvorvidt det skal gjøres fradrag for de forsikringsytelser A har mottatt og som utgjør i overkant av kr 2.000.000. A har med henvisning til Skoland-dommen anført at slikt fradrag kun kan gjøres i erstatning for fremtidig erverv og at det således ikke er adgang til å gjøre fradrag i erstatning for fremtidig utgifter. Lagmannsretten er ikke enig i en slik vurdering. I Skoland-dommen sies at det der var mer naturlig å gjøre fradrag i erstatning for fremtidig erverv. Denne uttalelsen kan etter rettens mening ikke strekkes så langt at det ikke er adgang til å gjøre fradrag i andre deler av erstatningen der det faller naturlig. Etter Bastrup-dommen, Rt-1998-639 legger retten til grunn at arten av forsikringene har mindre betydning, det er størrelsen av de utbetalte beløp som er avgjørende for om fradrag skal finne sted og med hvilket beløp. Storebrand har anført at selskapet uansett tok uttrykkelig forbehold i brev av 4. august 1997 hvor det ble pekt på at det er en forutsetning for tilbudet om ménerstatning og inntektstap at betydningen av tidligere foretatte forsikringsutbetalinger ikke skulle knyttes opp mot bestemte erstatningsposter. Forbeholdet kunne for så vidt kommet klarere til uttrykk. Brevet kan ikke imidlertid på noen måte forstås som en erklæring om at selskapet fraskriver seg sin rett til å gjøre et fradrag det ellers etter loven var berettiget til.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det kan gjøres fradrag i erstatningen for fremtidige utgifter. Det vises også her til erstatningens størrelse.
Erstatningen er brukt til delvis å nedbetale gjeld og har således ført til en bedre økonomisk situasjon for A med for øvrig samme inntektsgrunnlag. Etter rettens oppfatning synes det å være tatt et visst hensyn til erstatningsutbetalingene fra selskapets side da partene inngikk avtale om fremtidig inntektstap. I den forbindelse vil retten også peke på at A ikke fikk redusert sin ménerstatning på grunn av personalforsikringen, noe det var adgang til etter vilkårene for denne.
Den delen av erstatningen som ikke er benyttet til gjeldsnedbetalingen er et beløp på ca kr.700.000 i henhold til den forsikringen som er dekket av As arbeidsgiver Aftenposten. Når forsikringen på denne måten er dekket av arbeidsgiver, tilsier det en viss forsiktighet med å gjøre fradrag.
Retten legger en viss vekt på at A nærmest ved en feil fra selskapet fikk utbetalt personalforsikringen uten fradrag for ménerstatning samt at det dreier seg om svært betydelige beløp. Selskapet har anført at det skal gjøres fradrag med inntil kr 400.000. Hensett til at det allerede synes å være tatt et visst hensyn til forsikringsutbetalingene samt at A har pådratt seg store utgifter til helsereiser i utlandet samt på
Cato-senteret, settes fradraget til kr 100.000.
Rente.
Skadelidte har krevet rente fra en måned etter at de enkelte krav ble fremsatt. Forsikringsselskapet har bestridt at det skal betales renter overhodet, fordi det er foretatt a konto utbetalinger på tidspunkt til dels før utgifter er påløpt og at det uansett ikke kan beregnes renter av fremtidige utgifter.
Etter Stokstad-dommen legger retten til grunn at renter skal beregnes fra domstidspunktet når det gjelder erstatning for fremtidige utgifter. Når det gjelder erstatningen for lidt inntektstap vises det til at denne for en stor del er kompensert ved de utbetalinger som er foretatt av selskapet. A er imidlertid tilkjent kr 170.000 mer enn det som allerede er utbetalt og rente for dette beløp fastsettes skjønnsmessig til kr 10.000 da det dreier seg om utgifter som har påløpt fortløpende over en kortere periode.
Sammenfatning
I samsvar med flertallets syn tilkjennes A kr 1.300.000 i erstatning for fremtidig tap, skatteulempe og andre forsikringsytelser hensyntatt. Beløpet er avrundet oppad. For lidt tap tilkjennes kr 270.000 da Storebrand allerede har utbetalt kr 500.000. I tillegg tilkjennes rente av lidt tap med kr 10.000. Den totale erstatningssum utgjør således kr 1.580.000,-
Det beløp som mindretallet vil legge til grunn som erstatningsmessige utgifter til rekreasjonsopphold (jf foran side 17) vil innebære en økning av det samlede erstatningsbeløpet på avrundet kr 650.000 som også inkluderer rentetapet for den del av dette beløpet som utgjør erstatningen for lidt tap. Mindretallet stemmer på denne bakgrunn for at det samlede erstatningsbeløp som Storebrand skal utbetale etter fradrag for det som allerede er utbetalt á conto, settes til kr 2.230.000.
Lagmannsretten avsier felles domsslutning for hovedanke og motanke.
Saksomkostninger
Saksomkostningsspørsmålet skal vurderes særskilt i forhold til hovedanke og motanke. Advokat Jøsang har i sin omkostningsoppgave opplyst at arbeidet med motanken ikke har ført til særlige omkostninger for hans del. Advokat Tenden har opplyst at kr 33.250,- referer seg til motanken.
Når det gjelder hovedanken har denne ikke vært forgjeves og saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten blir således å avgjøre i forhold til tvistemålsloven §180 annet ledd. Ingen av partene har fått fullt ut medhold i sin påstand og omkostningsspørsmålet blir derfor å avgjøre etter tvistemålsloven §174 første ledd. Omkostningene for byretten fastsettes også i henhold til §174 første ledd. Hver av partene skal således bære egne omkostninger for begge instanser.
For motankens del har denne heller ikke vært forgjeves da A har nådd frem hva angår krav om dekning av utgifter til opphold ved Catosenteret som han ikke ble tilkjent av byretten. Saksomkostningsspørsmålet blir derfor å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd. Selv om han vant frem på et enkelt punkt har han ikke fått fullt ut medhold og omkostningsspørsmålet blir også her å avgjøre etter tvistemålsloven §174 første ledd.
Bortsett fra den dissens som fremgår foran vedrørende utgifter til rekreasjonsopphold, er dommen enstemmig.
Domsslutning:
1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale A 1.580.000 - enmillionfirehundreogåttitusen - kroner i erstatning for påførte og fremtidige utgifter innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Dommen rettet 2. oktober 2000 jf. tvml. §156.