HR-1998-33-B - Rt-1998-639

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1998-04-22
Publisert:	HR-1998-00033-B - Rt-1998-639 (186-98)
Stikkord:	(Bastrup-dommen) Erstatningsrett. Erstatningsutmåling for tap av forsørger
Sammendrag:	Saken gjaldt erstatningsoppgjør for tap av forsørger i forbindelse med trafikkulykke.
Saksgang:	Oslo byrett 25.05.1994 - Borgarting lagmannsrett 24.06.1996 - Høyesterett HR-1998-00033B, nr 278/1996
Parter:	1. A 2. B v/setteverge C (advokat Morten Mørch jr - til prøve) mot Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Ole Andresen)
Forfatter:	Bruzelius, Aasland, Coward, Matningsdal, Smith
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-4, Tvistemålsloven (1915) §174, Bilansvarslova (1961) §4, §7, Forsinkelsesrenteloven (1976), Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §6-1, §6-2

Dommer Bruzelius: Saken gjelder erstatningsoppgjør for tap av forsørger, jf skadeserstatningsloven §3-4, i forbindelse med trafikkulykke.

D, født xx.xx.1962, omkom ved en trafikkulykke 18 mai 1991. Hun etterlot seg ektefellen, A, født xx.xx.1959, og fellesbarnet B, født xx.xx.1989. Familien bodde i en nybygd enebolig i Asker. Begge ektefeller var i arbeid. D arbeidet deltid da hun omkom. Hun ville senere ha gått tilbake til fulltidsstilling. Partene er enige om at hennes årsinntekt i 1998 fra den stilling hun hadde da hun omkom, ville ha vært 180 000 kroner.

A er ingeniør og ansatt i full stilling hos Glava AS i Oslo. Han hadde i 1991 en årslønn på 283 229 kroner pluss fri bil, mens den for 1997 er opplyst å ha vært 387 102 kroner, inkludert fri bil.

Begge ektefeller tok del i husarbeidet og omsorgen av B, men D utførte da ulykken inntraff en større andel av hus- og omsorgsarbeidet.

Da D omkom, hadde ektefellene en samlet gjeld på ca 1,3 millioner kroner. Gjelden var sammensatt av fire lån. Det største - på 900 000 kroner - var tatt opp i forbindelse med byggingen av boligen og løp frem til år 2020.

Det var tegnet tre dødsrisikoforsikringer på D i tillegg til en livsforsikring. Ulykken utløste utbetalinger på 100 000 kroner i reiseforsikring, 100 000 i førerulykkesforsikring, 161 182 i kollektiv dødsfallsrisikoforsikring samt 800 000 i livsforsikring, i alt 1 161 182 kroner. As arbeidsgiver hadde tegnet og dekket kostnadene ved to av ulykkesforsikringene, mens den tredje ulykkesforsikringen og livsforsikringen var tegnet og betalt av ektefellene A og D. - Omlag 850 000 kroner av de utbetalte forsikringsytelser ble benyttet til nedbetaling av lånene, mens det resterende beløp ble brukt til ferdigstillelse av boligen.

Bilen var trafikkforsikret i UNI Storebrand Skadeforsikring AS (nå Storebrand Skadeforsikring AS) som har erkjent ansvar for skaden. Partene er imidlertid ikke enige om enkelte prinsipper for utmålingen av forsørgertapserstatningen. Uenigheten gjelder: spørsmålet om avdrag på boliglån skal regnes som forsørgelse eller som sparing; spørsmål tilknyttet verdsettingen av avdødes arbeid i hjemmet ; hvor lenge ektefellen har krav på forsørgertapserstatning; betydningen av bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-4 annet ledd 1. punktum om etterlattes innrettelsesplikt; bruken av bestemmelsen om fradrag i skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd siste punktum jf §3-4 annet ledd siste punktum; samt spørsmålet om det skal regnes renter av lidt forsørgertap. Sistnevnte spørsmål er nytt for Høyesterett. De ankende parter har ikke reist prosessuelle innsigelser mot at dette nye spørsmål tas opp.

Oslo byrett avsa dom 25 mai 1994 med slik domsslutning:

"1. Uni Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å erstatte A kr 176472,- med tillegg av kr 6840,- og 12% p.a. i forsinkelsesrente av kr 47667,- fra 1.1.1994 til betaling skjer.

2. Uni Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å erstatte B kr 340944, - med tillegg av kr 13680,- og 12% p.a. i forsinkelsesrente av kr 95333, - fra 1.1.1994 til betaling skjer.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker."

Storebrand Skadeforsikring AS anket dommen, og A og B erklærte aksessorisk motanke. Borgarting lagmannsrett avsa 24 juni 1996 dom med slik domsslutning:

"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A 120.000 - etthundreogtyvetusen - kroner for tap av forsørger med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler til B 240.000 - tohundreogførtitusen - kroner for tap av forsørger med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A og B in solidum 15.000 - femtentusen - kroner til UNI Storebrand Skadeforsikring AS.

Saksomkostninger for øvrig tilkjennes ikke.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene.

A og B v/setteverge C har påanket lagmannsrettens dom, og Storebrand Skadeforsikring AS har erklært selvstendig motanke. Anken og motanken gjelder begge prinsippene for erstatningsutmåling etter skadeserstatningsloven §3-4.

Partene er forut for prosedyren i Høyesterett blitt enige om enkelte spørsmål som tidligere har vært omtvistet. Dette gjelder - med unntak for spørsmål knyttet til renter og avdrag på lånene - inntekter og utgifter til bruk for beregningen av den del av forsørgertapet som skyldes bortfallet av Ds ervervsinntekter. Fremlagte alternative tapsberegninger er gjensidig akseptert av partene gitt de forutsetninger de bygger på. Videre er det enighet om at avdødes særforbruk av ektefellenes samlede disponible inntekt skal settes til 35 prosent frem til 2008 når B fyller 19 år, og deretter til 50 prosent. Likeledes er partene enige om at skatteulempen av en eventuell erstatning av den størrelse som de ankende parter har satt frem krav om, er 15 prosent. I beregningene er Ds særforbruk og mottatte trygdeytelser samt skatteendringer hensyntatt. Partene er videre enige om at det ikke skal beregnes erstatning for året 1991. For Bs del er det enighet om at forsørgertapet opphører i år 2008.

Saken står for øvrig i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser.

A og B v/setteverge C har i hovedsak anført:

Hovedprinsippet ved erstatning for tap av forsørger er full erstatning. D utførte - og ville ha fortsatt å utføre - arbeid i hjemmet som innebar forsørging av ektefelle og barn i tillegg til ervervsarbeid. Begge elementer må inngå i tapserstatningen, jf skadeserstatningsloven §3-4 annet ledd siste punktum sammenholdt med §3-1 annet ledd siste punktum. Tapsberegningen må bygge på en sammenligning av familiens situasjon med og uten ulykken. Til bruk for Høyesterett har disse parter lagt frem følgende oppstilling over den økonomiske situasjonen i 1998, henholdsvis uten (kolonne I og II) og med ulykken (kolonne III) hvor den nedbetaling av gjelden som har funnet sted ved hjelp av de nevnte forsikringsytelser ikke er hensyntatt og hvor verdien av arbeid i hjemmet er holdt utenfor:

"Utskrift : Påført inntektstap - Tap av forsørger

Avdøde Gjenlevende Gjenlevende Lønn/arbeidsinntekter 180 000 387 102 387 102Pensjoner 0 0 16 804Næringsinntekt 0 0 0SUM PERSONINNTEKT 180 000 387 102 403 906Renteinntekter 0 0 0Andre inntekter 0 12 358 12 358SUM INNTEKTER 180 000 399 460 416 264 Minste/oppgj.fradrag (20) 32 600 32 600 32 600Reiseutgifter (7 000) 8 500 8 900 8 900Fagf.kontingent (1 800) 0 0 0 Foreldrefradrag 13 592 0 13 592Gjeldsrente 0 78 873 78 873Særfradrag (17 640) 0 0 0Andre fradrag 0 0 3 700 SUM FRADRAG 47 692 113 373 130 665SUM ALMINNELIG INNTEKT 132 308 286 087 285 599Sum personinntekt 180 000 387 102 403 906Sum alminnelig inntekt 132 308 286 087 285 599Netto formue 0 0 0Aksjeutbytte 0 0 0Klassefradrag 25 000 25 000 50 000Inntektsskatt (komm/fylk) 30 044 73 080 65 940Inntektsskatt (aksjeutbytte) 0 0 0Toppskatt/Statsskatt 0 18 049 14 025Trygdeavgifter 14 040 30 194 30 698 Formueskatt 0 0 0Andre fradrag i skatt (AMS/BSU) 0 0 0 Forsørgerfradrag 910 910 1 820Sum skatter/avgifter 43 174 120 413 108 843Netto etter skatter/avgifter 136 826 279 047 307 421Reiseutgifter 8 500 8 900 8 900Kontingent 0 0 0Andre utgifter 0 0 0Div. skattefrie inntekter 0 0 20 016Div. skattefrie utgifter 0 91 600 91 600Sum netto disp. inntekt 128 326 178 547 226 937Faste kostnader 0 178 956 178 956Disponibel før særforbruk 128 326 -409 47 981Avdødes særforbruk 44 771 0 0Forsørgertap dette år35 165"

På grunnlag av denne oppstilling er for 1998 utregnet følgende om inntektssituasjonen før og etter skaden:

"Inntektssituasjonen før skaden

Nettoinntekt A kr178 547Nettoinntekt D kr 128 326Til sammen kr306 873Fradrag for faste kostnader kr - 178 956Til disposisjon for familien kr127 917- fradrag for Dsforbruk RS 35% kr - 44 771Rest til disposisjonfor A og B kr 83 146" "Inntektssituasjonen etter skadenNettoinntekt A kr226 937 Fradrag for faste kostnader kr - 178 956Rest til disposisjon forA og B kr 47 981- disponibelt uten skaden kr - 83 146= forsørgertap dette år kr - 35 165"

Utgiftene til renter og avdrag ville i mange år ha belastet familiebudsjettet sterkt. Ved beregningen av forsørgertapet må utgifter til avdrag på lån til boligen godtas som fast årlig utgift og ikke betraktes som sparing. Dette standpunkt har støtte i teorien. Aksepteres ikke slike avdrag som en fast årlig utgift, vil retten til erstatning ha liten betydning for etterlatte med store boliglån og de vil ikke kunne opprettholde sine tilvante levekår. At A har benyttet forsikringsytelsene til å nedbetale gjelden bør ikke hensyntas i denne forbindelse. Forsikringsytelsene bør eventuelt hensyntas til slutt etter bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 2. punktum jf §3-4 annet ledd siste punktum. Uttalelser i lovforarbeidene tilsier imidlertid at livsforsikringen - som utgjør 800 000 kroner av de mottatte ytelser - ikke bør gå til fradrag i erstatningen. Heller ikke de andre utbetalingene bør medføre fradrag. Dersom Høyesterett likevel mener det bør foretas et fradrag, er 250 000 kroner - som ble benyttet av lagmannsretten og byretten - et akseptabelt beløp.

For As vedkommende bør retten til erstatning gjelde for hele hans antatte gjenværende levetid. Frem til år 2020 - da siste avdrag skulle ha vært betalt - kreves erstatning begrunnet med bortfallet av Ds ervervsinntekt, og for resten av hans antatte levetid kreves erstatning for bortfallet av verdien for ham av hustruens arbeid i hjemmet

Verdien av Ds arbeid i hjemmet, herunder hennes omsorg for barn og ektefelle, må fastsettes etter skjønn. Som grunnlag for skjønnet kan det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås tidsnyttingsundersøkelse. Til bruk for ankesaken har de ankende parter innhentet en uttalelse fra Statistisk sentralbyrå v/førstekonsulent Ragni Hege Kitterød. På grunnlag av innhentet materiale kreves erstatning for 1,8 timer pr dag for årene 1992-1995, da B fylte 6 år, deretter for 1,4 timer pr dag til og med det året han fyller 12, og for 0,9 timer pr dag til 2008. Forsørgelsen av A deretter er satt til 0,5 timer pr dag frem til år 2034 som tilsvarer hans statistiske levetid. Erstatning pr time foreslås satt til 100 kroner. I årene 1993 til 1996 arbeidet A deltid. Hans mindreinntekt i dette tidsrom - 50 000 kroner pr år - er hensyntatt i den delen av tapsberegningen som gjelder bortfallet av Ds ervervsinntekt.

Innføringen av en lovhjemlet ordning i yrkesskadeforsikringsloven 16 juni 1989 nr 65 med standardiserte erstatninger for blant annet forsørgertap, bør tas i betraktning, da denne loven er av nyere dato enn skadeserstatningsloven. Lovgiver har neppe ment at de to regelsettene skal føre til store ulikheter i utbetalt erstatning for den skadelidte.

Innrettelsesplikten etter skadeserstatningsloven §3-4 annet ledd 1. til å benytte forsikringsytelser mottatt i anledning dødsfallet til å redusere den økonomiske belastningen dødsfallet medfører for de forsørgede.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale A erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 1155000.-. I tillegg kommer 12% rente p.a. av beløpet fra 26.03.1998 til betaling skjer.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale B erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 575000.-. I tillegg kommer 12% rente p.a. av beløpet fra 26.03.1998 til betaling skjer.

3. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale As og Bs saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Storebrand Skadeforsikring AS har i hovedsak anført:

Storebrand har erkjent ansvar for skaden, jf bilansvarsloven §4, og gjør ikke gjeldende at det foreligger medvirkningsansvar etter lovens §7. Årsakssammenhengen er likeledes ubestridt. Storebrand er imidlertid uenig i flere av de prinsipper som ligger til grunn for de ankende parters beregning av forsørgertapet. Storebrand har erklært motanke fordi det av lagmannsretten fastsatte erstatningsbeløp er for høyt.

Erstatning etter skadeserstatningsloven §3-4 skal sikre at den/de forsørgede kan opprettholde sine tilvante levekår. Det er dette tapet, og ikke det økonomiske tap på grunn av dødsfallet, som skal erstattes. Etter lovens §3-4 annet ledd skal ved utmålingen ikke bare hensyntas forsørgelsens omfang, men også "den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging". Erstatning for forsørgertap avviker her fra erstatning for skade på person etter §3-1 hvoretter det konkrete økonomiske tap skal dekkes. Forsørgertapserstatning bygger på skjønn i større grad enn erstatning for skade på person.

Ved vurderingen av tapets størrelse må den forsørgedes faktiske økonomiske situasjon etter dødsfallet tas i betraktning, og det må skjønnsmessig fastsettes en erstatning ut fra dette. Forsikringsytelsene har ført til at A og B i dag er vesentlig bedre økonomisk stillet enn de ville ha vært dersom D fremdeles levde. Prinsipalt mener Storebrand at innrettelseskravet i §3-4 annet ledd 1. punktum fører til at disse ytelser bør benyttes til nedbetaling av gjeld. Dette betyr bortfall av det årlige økonomiske tapet for de forsørgede. Subsidiært gjør Storebrand gjeldende at det følger av innrettelsesbestemmelsen at den årlige avkastningen av forsikringsytelsene bør benyttes til å bedre selvforsørgelsesevnen. Kapitalverdien av ytelsene bør i tilfelle vurderes til slutt etter §3-1 tredje ledd siste punktum.

Avdødes sparing er ikke en del av forsørgelsen. Selv om avdrag på boliglån er en form for sparing, er Storebrand likevel enig i at slike avdrag skal hensyntas ved fastsettelsen av forsørgertapets størrelse, dog ikke som fast årlig utgift. Midler til avdrag på boliglån må hensyntas i forbindelse med fastsettelsen av avdødes bidrag til felleshusholdningen etter fradrag av særforbruk.

Det må oppstilles et innrettelseskrav til de forsørgede på grunn av bortfallet av Ds arbeid i hjemmet. Ved utmålingen må det vektlegges hvor stor del av avdødes arbeid i hjemmet som ville ha kommet de to andre til gode. Det er bare den delen av innsatsen som ville ha vært en nettooverføring som skal erstattes. I utgangspunktet må ektefeller anses likestilt. Statistisk sentralbyrås tidsnyttingsundersøkelse bygger på et meget spinkelt statistisk materiale. Dette element av forsørgertapet må derfor fastsettes ved skjønn og kan ikke baseres på matematiske modeller.

Skadeserstatningsloven §3-4 skiller ikke mellom påført tap og fremtidig tap. Dette tilsier at det ikke bør betales renter av den del av tapserstatningen som gjelder lidt tap. Støtte for en slik fremgangsmåte has i Rt-1969-1308.

Forsørgertap bør ikke ytes utover år 2008 for A.

Skatteulempen ved en erstatning i den størrelse de ankende parter har nedlagt påstand om, er 15 prosent, men ved en erstatning på det nivå Storebrand anser riktig, vil skatteulempen være ubetydelig.

Storebrand har nedlagt slik påstand:

"1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A og B utmålt etter rettens skjønn.

2. Partene betaler egne saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Mitt syn på saken:

Erstatningsrettslig utgangspunkt

Erstatning etter skadeserstatningsloven §3-4 tilkommer den som helt eller delvis var forsørget av avdøde. Den forsørgede har krav på erstatning av sitt fulle forsørgertap slik at vedkommende kan opprettholde sin tilvante levestandard så langt denne er resultatet av avdødes forsørging, se Rt-1950-573. Det er det individuelle forsørgertap som skal erstattes etter skadeserstatningsloven §3-4. Forsørgertapserstatning etter yrkesskadeforsikringsloven bygger på en standardisert modell, se forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring, fastsatt ved Kronprinsreg. resolusjon 21 desember 1990, §6-1 og §6-2. Denne ulikheten i tilnærmingsmåte kan medføre både høyere og lavere erstatning etter skadeserstatningsloven enn etter yrkesskadeforsikringsloven modell. Sistnevnte ordning fremmer raskere erstatningsoppgjør. Det oppstår dermed sjelden morarenteansvar av betydning. Fastsettelsen av erstatningen etter skadeserstatningsloven §3-4 er skjønnspreget og vil som regel ta lengre tid. Det medfører at erstatningsberegningen her må hensynta renter av lidt tap.

Skadeserstatningsloven §3-4 inneholder i annet ledd nærmere bestemmelser om erstatningsfastsettelsen og angir at det skal tas hensyn til forsørgelsens omfang og den etterlattes mulighet for selv å bidra til sin forsørgelse (første punktum). Videre skal det fastsettes særskilt erstatning for hver etterlatt (annet punktum). I tredje punktum er enkelte bestemmelser i §3-1 gitt anvendelse, dels annet ledd siste punktum om at verdien av arbeid i hjemmet skal likestilles med arbeidsinntekt og dels tredje ledd om fradrag i erstatningen for forskjellige typer ytelser.

Avdrag på lån

Partene er enige om at renter på lån skal behandles som fast utgift, når man - som partene i vår sak - bygger på en matematisk modell for å beregne det gjennomsnittlige årstapet som bortfallet av avdødes bidrag til de etterlattes økonomiske stilling innebærer. Gitt partenes utgangspunkt er jeg enig i dette.

De ankende parter har krevet at også avdrag på boliglån må betraktes som en fast årlig utgift. Ankemotparten har gjort gjeldende at avdrag på boliglån skal hensyntas i tapserstatningen, men ikke slik at avdraget sees som en fast årlig utgift. Avdrag på lån er sparing og fører til kapitaloppbygging.

Det rettslige utgangspunkt for forsørgertapserstatning er at den forsørgede skal kunne opprettholde sine tilvante levekår. Dette må blant annet innebære at tapet av forsørgeren normalt ikke skal tvinge den etterlatte til å senke sin boligstandard. Utgifter til renter og avdrag på boliglån legger i mange familier beslag på en stor andel av disponibel inntekt. Blir avdrag på lån ikke akseptert som en fast årlig utgift ved beregningen av forsørgertapet, vil de etterlatte i mange tilfeller måtte flytte. Utgifter til leie av bolig blir betraktet som fast utgift. Det er derfor naturlig i utgangspunktet å likestille utgifter til renter og avdrag på boliglån med utgifter til husleie. Jeg finner ikke - i denne sammenheng - å kunne vektlegge at avdragsbetalingen medfører en formuesoppbygging på den etterlattes hånd. Uten erstatning for denne delen av forsørgertapet, ville den etterlatte i mange tilfeller ikke kunne opprettholde sin levestandard.

Jeg finner likevel å måtte ta forbehold for de tilfeller hvor gjeldsbelastningen til boliglån er særdeles stor. Selv om det samlete lånebeløpet i vår sak er høyt - gitt partenes inntektsforhold - mener jeg likevel at beløpet ligger innenfor det som må aksepteres.

Min konklusjon på dette punkt er således at avdragene i vår sak i sin helhet tas med ved fastsettelsen av det gjennomsnittlige årstapet. Jeg kommer tilbake til spørsmålet om de forsikringsytelser de etterlatte i vår sak har mottatt - og avkastningen herav - skal hensyntas i tapsberegningene.

Forholdet til forsikringsytelsene

Storebrand har prinsipalt hevdet at innrettelsesplikten i §3-4 annet ledd 1. punktum medfører at de mottatte forsikringsytelser må benyttes til nedbetaling av gjelden. Dette vil i vår sak medføre at erstatningskravet langt på vei faller bort. Subsidiært har Storebrand gjort gjeldende at en rimelig del av avkastningen av ytelsene skal tas med i beregningen av det årlige forsørgertapet. Storebrand har pekt på at en ikke ubetydelig del av forsikringsytelsene er brukt til å nedbetale gjeld, slik at den økonomiske situasjon i dag er vesentlig bedre enn den ellers ville ha vært.

Storebrands prinsipale syn vil i realiteten føre til at det finner sted et kroneforkrone fradrag for de forsikringsytelser de ankende parter har mottatt, og at forsikringsytelsene nærmest blir likestilt med trygdeytelser. Jeg mener dette vil være i strid både med loven og lovgivers intensjoner. Som nevnt finnes det særskilte bestemmelser i lovens §3-1 tredje ledd om hvordan blant annet forsikringsytelser skal hensyntas. Denne bestemmelse gjelder tilsvarende ved forsørgertapserstatning, se §3-4 annet ledd 3. punktum. Regelen i §3-1 tredje ledd 2. punktum som får anvendelse på forsikringsytelsene i vår sak, er en skjønnsbestemmelse - "kan tas hensyn til". Den legislative begrunnelse for regelen er at skadevolder ikke uten videre skal nyte godt av forsikringer som skadelidte måtte ha tegnet.

Det spørsmål som oppstår blir så om forsikringsytelser, i den utstrekning det tas hensyn til dem, skal trekkes inn ved selve beregningen av forsørgertapet etter §3-4 annet ledd 1. punktum, eller om det først etter at forsørgertapet er beregnet, skal foretas en skjønnsmessig avkortning i erstatningen. Den førstnevnte fremgangsmåten innebærer i realiteten at forsikringsytelsen anses som ledd i de etterlattes selvforsørging eller innrettelsesplikt. Spørsmålet er aktuelt både for selve forsikringsytelsen og for avkastningen av denne.

Lovforarbeider og rettsteori gir ingen klar veiledning om hvilken metode som bør velges.

Ytelsene i vår sak har et slikt omfang at de - hensiktsmessig plassert - vil gi de etterlatte en ikke ubetydelig årlig inntekt. Det må anses som en naturlig plassering av i alle fall en del av ytelsene å nedbetale gjelden slik at de årlige avdrags- og renteforpliktelser ble redusert. Dette ble også gjort. På denne bakgrunn kunne det synes naturlig å trekke den del av forsikringsytelsene som hensyntas inn allerede ved beregningen av forsørgertapet.

Jeg er likevel kommet til at denne fremgangsmåten ikke bør benyttes. Oppbyggingen av §3-4 annet ledd indikerer at lovgiveren har forutsatt at forsørgertapet skal beregnes uavhengig av mottatte forsikringsytelser. I tillegg kan behandlingen av forsikringsytelsene bli relativt komplisert dersom de blir trukket inn ved selve beregningen av forsørgertapet. De etterlattes gjeldssituasjon og størrelsen av mulige forsikringsytelser vil variere fra sak til sak. Dersom forsikringsytelser trekkes inn i tapsberegningen når de etterlatte har gjeld, må samme prinsipp følges når gjeldsforpliktelser ikke foreligger. Beregningene må da bygge på at den delen av selvforsørgelsen som relaterer seg til forsikringsytelsen dels vil komme fra hovedstolen, og dels fra avkastningen. Hovedstolen vil imidlertid etter hvert kunne reduseres, og det kan bli nødvendig å anslå hvor stor del av forsikringsutbetalingen som skal inngå i tapsberegningen.

Retten må i alle tilfelle skjønnsmessig bedømme hvor stor del av forsikringsytelsen som skal hensyntas. Etter min vurdering oppnår man imidlertid størst enkelhet og sikkerhet for likebehandling om forsørgertapet beregnes uavhengig av forsikringsytelsene, og at det først deretter eventuelt gjøres et skjønnsmessig fradrag. I dette skjønn vil det være aktuelt å ta hensyn til at forsikringsytelsen gir avkastning.

Jeg er således kommet til at verken forsikringsytelsen eller avkastningen bør trekkes inn ved beregningen av forsørgertapet, men at de bør hensyntas når tapet er beregnet.

Avdødes arbeid i hjemmet

Det er enighet om at erstatningen også skal omfatte verdien for de etterlatte av avdødes arbeid i hjemmet, herunder hennes omsorg. Det er også enighet om at omfanget av denne forsørgelsen vil minke etter hvert som B blir eldre. De ankende parter har anført at det foreligger et erstatningsmessig tap for A for resten av hans levetid. Det er fremlagt beregninger for å søke å kvantifisere verdien av dette arbeid.

Det som skal erstattes i vår sak, er ikke verdien av D s arbeid i hjemmet, men den delen av hennes arbeid i hjemmet som er å anse som en forsørgelse av familiemedlemmene. Jeg finner det vanskelig å beregne dette tapet etter noen matematisk modell. Ved fastsettelsen av tapet må hensyntas de etterlattes mulighet til omstilling og til selv å sørge for et passende underhold, jf §3-4 annet ledd 1. punktum. Det er enighet mellom partene om at forsørgelsen av B opphører i 2008 når han er 19 år. Det legger jeg til grunn. For ektefellen står kravet til omstilling og evnen til selvforsørgelse sentralt. I Rt-1976-1302 la Høyesterett vekt på at gjenlevende ektefelle etter hvert måtte basere seg på i det alt vesentlige å klare seg selv. A ble alene med et barn på ett og ett halvt år. Det er ikke tvilsomt at Ds død har ført til forsørgertap også for A. Hans evne til selvforsørgelse må anses redusert frem til gutten er 19 år i 2008.

A har tatt et totalansvar for gutten. Dette førte til at han arbeidet deltid i årene 1992-96. Dette er hensyntatt i inntektstapsberegningene. De ankende parter har anført at det erstatningsmessige tap bør fastsettes med forskjellige beløp alt etter Bs alder. Dette syn bygger på en fortolking av innrettelsesplikten i §3-4 annet ledd 1. punktum. Jeg er enig i at bestemmelsen fører til at det bør settes et lavere beløp fra det tidspunkt det er grunn til å forvente at B selv kan bidra. Det dreier seg her imidlertid om utpreget skjønnsmessige vurderinger. Jeg har funnet at mye taler for at det fastsettes ett tapsbeløp for årene frem til 1999, når B fyller 10 år, og et lavere for årene deretter. Når forsørgelsen av B opphører i 2008, må A kunne sørge for seg selv.

Ved fastsettelsen av det årlige erstatningsbeløp mener jeg det er naturlig å vektlegge behovene i vår sak for å kunne betale for bistand til tilsyn med B, for å kunne kjøpe nødvendig arbeid i hjemmet, og for å kompensere at husholdningen ofte blir dyrere for de etterlatte enn hva den ellers ville ha vært. Jeg setter på dette grunnlag det årlige erstatningsbeløp til 50 000 kroner pr år frem til 1999, og til 25 000 kroner for årene deretter frem til 2008.

Kapitaliseringsperioden

De ankende parter har krevd erstatning for A også etter 2008. Som det fremgår av det jeg har uttalt foran, mener jeg at det ikke er grunnlag for å tilstå forsørgertapserstatning utover 2008. Dette gjelder ikke bare den delen av erstatningen som skriver seg fra bortfallet av hustruens arbeid i hjemmet, men også den delen som skriver seg fra bortfallet av hennes ervervsinntekt. Selv om boliglånet løper fram til 2020, mener jeg rimelig fortolking av innrettelsesplikten etter §3-4 medfører at A fra 2009 selv må dekke disse utgiftene. Forsørgelse av sønnen må også antas å ha opphørt på dette tidspunkt, og jeg legger til grunn at A da ikke vil ha problemer med å dekke disse utgiftene.

Renter av lidt tap

Storebrand har, under henvisning til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1969-1308 anført at det ikke skal regnes renter av lidt tap. Storebrand har også pekt på at det i skadeserstatningsloven §3-4 ikke skilles mellom lidt tap og fremtidig tap på samme måte som i lovens §3-1.

Jeg er ikke enig med Storebrand på dette punkt. I den utstrekning det dreier seg om lidt tap, mener jeg skadelidte må kompenseres for at erstatningen blir utbetalt på et senere tidspunkt enn da den forfalt. I Rt-1969-1308 - som Storebrand viser til - ble tapsberegningene basert på dagens pengeverdi. I dette lå det en kompensasjon for avsavnet.

Etter min mening følger det av morarenteloven at det i utgangspunktet er en renteplikt for den delen av erstatningen som gjelder tiden før oppgjørstidspunktet, og i de erstatnings beløp jeg er kommet til, er det tatt med renter herfor. Spørsmålet om skadelidtes krav på renter i tillegg til erstatningsbeløpet er nærmere drøftet i NOU 1994:20, Personskadeserstatning side 168, se særlig side 169. Renteplikten forutsetter påkrav. I vår sak - hvor det er enighet om at det først skal betales erstatning fra 1992 - er dette lagt til grunn for renteberegningen.

Fordelingen av erstatningen

Jeg finner det mest hensiktsmessig å beregne et samlet forsørgertap som deretter fordeles mellom de etterlatte, jf §3-4 annet ledd 2. punktum. De ankende parter har nedlagt påstand om fordeling med 2/3 til A og 1/3 til B. Storebrand har ikke hatt noe å bemerke til dette, og jeg finner etter omstendighetene å ville ta dette til følge.

Skatteulempe

Det er enighet mellom partene om at det skal ytes en kompensasjon for fremtidig skatteansvar. Størrelsen på dette tillegget vil avhenge av den utmålte erstatningens størrelse og de etterlattes økonomiske situasjon ellers. Erstatning for tap av forsørger fastsettes som en samlet erstatning som omfatter så vel historisk som fremtidig tap. Tillegget for skatteulempe bør beregnes av hele det erstatningsbeløp som fastsettes.

Erstatningsberegningen

Som nevnt foran legger jeg til grunn at avdrag på boliglån må hensyntas som fast årlig utgift. Likeledes har jeg satt verdien av Ds arbeid i hjemmet for de etterlatte til 50 000 kroner for årene 1992-1999 og 25 000 kroner for årene 2000-2008. Jeg har lagt til grunn at det ytes en morarentegodtgjørelse på tapet frem til 1998, mens tapet for de senere år neddiskonteres til 1998-verdi etter fem prosent i samsvar med det partene er enige om.

I erstatningen for inntektstapet er for årene 1993-1996 gitt kompensasjon for at A i disse årene hadde en lavere inntekt på grunn av deltidsstilling. Den kompenserte mindreinntekten for hvert av disse årene er satt til 50 000 kroner. Beløpet tilsvarer tapet av verdien av arbeidet i hjemmet i de samme årene, slik at det ikke er gitt noen kompensasjon for disse år av dette tapet. Dette gir en samlet erstatning for bortfallet av verdien av Ds ervervsinntekt på omlag 700 000 kroner og for verdien av hennes arbeid i hjemmet for A og B på omlag 400 000 kroner. Jeg understreker at erstatningen for arbeid i hjemmet ville ha vært mer enn 200 000 kroner høyere så fremt dette beløpet ikke var tatt med i det beregnede tap av ervervsinntekt. Det samlede forsørgertap utgjør 1 100 000 kroner. Beløpet inkluderer morarente på den delen av erstatningen som gjelder tiden frem til 26 mars 1998.

Etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd siste punktum kan det foretas fradrag i erstatningen for mottatte ytelser. Både byretten og lagmannsretten har foretatt et fradrag med 250 000 kroner. Dødsfallet i vår sak medførte utbetalinger av forsikringsytelser med til sammen 1 161 182 kroner. Det må forutsettes at ytelser av denne størrelsen plasseres slik at den gir de etterlatte en god avkastning. I det konkrete tilfelle er ytelsene benyttet til å nedbetale lån. Det har ført til store årlige besparelser for de etterlatte slik at de har en vesentlig bedre økonomisk situasjon enn den som ligger til grunn for beregningene av forsørgertapet ovenfor. Det må videre forutsettes at de erstatninger som nå fastsettes, plasseres slik at de forsørgedes økonomiske situasjon trygges ytterligere. Selv om forarbeidene til skadeserstatningsloven gir anvisning på varsomhet i bruken av fradragsadgangen etter §3-1 tredje ledd siste punktum, særlig for livsforsikringsbeløp, mener jeg likevel at det i saken her vil være riktig å foreta et fradrag. De samlete ytelser er høye, og det må tas hensyn til at utmålingen av erstatningen i denne sak inkluderer avdragsbetaling som medfører en vesentlig formuesoppbygging. Som nevnt må også avkastningen av forsikringsytelsene tas med i vurderingen. Samlet finner det sted en så betydelig overkompensasjon, at det er naturlig å redusere den noe. Jeg kan slutte meg til den fastsettelse av fradraget til 250 000 kroner som både byretten og lagmannsretten har foretatt.

Den samlete erstatning blir etter dette 850 000 kroner som med tillegg av kompensasjon for skatteulempen settes til 930 000. Beløpet fordeles i samsvar med de ankende parters påstand med 620 000 kroner til A og 310 000 kroner til B.

I samsvar med de ankende parters påstand er erstatning beregnet pr 26 mars 1998 da saken ble tatt opp til doms, med tillegg av renter frem til betaling. Ankemotparten hadde ikke innsigelser til en slik fremgangsmåte.Saksomkostninger

De ankende parter har i det alt vesentlige vunnet frem. Ankemotparten har fått medhold på punkter av mindre betydning. Jeg mener derfor at Storebrand bør forpliktes til å erstatte de ankende parters saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett, jf tvistemålsloven §174 annet ledd. De ankende parter har krevet omkostninger for Høyesterett med 172 000 kroner, hvorav utgifter til utdrag mv 7 000 kroner og til uttalelse fra Statistisk sentralbyrå 15 000 kroner. Kravet tas til følge.

Oslo byrett har i kjennelse av 21 juni 1994 skjønnsmessig fastsatt saksøkers saksomkostninger for byretten til 68 450 kroner. Storebrand har - etter det som er opplyst - tidligere betalt 50 000 kroner av dette beløpet slik at 18 450 kroner gjenstår. Det er bare restbeløpet som er inkludert i domsslutningen. For lagmannsretten nedla A og B påstand om saksomkostninger med 85 000 kroner. Saksomkostninger ble ikke tilkjent for byretten.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A 620 000 - sekshundreogtjuetusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 26 mars 1998 til betaling skjer.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til betale til B v/sette verge C 310 000 - trehundreogtitusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 26 mars 1998 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A og B v/setteverge C i fellesskafødt xx.xx.450 - tohundreogsyttifemtusenfirehundreogfemti - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Aasland: Jeg er kommet til et noe lavere erstatningsbeløp enn førstvoterende. Dette henger sammen med at jeg har et annet syn på hvordan det skal tas hensyn til forsikringsutbetalingene, både når det gjelder fremgangsmåten og omfanget.

Jeg er enig med førstvoterende i at forsikringsutbetalingene på ca kr 1 160 000 er av en slik størrelse at det må tas hensyn til dem etter regelen i skadeserstatningsloven §3-4 annet ledd siste punktum jf §3-1 tredje ledd siste punktum ved fastsettelsen av erstatningen. Men i motsetning til førstvoterende mener jeg at dette må skje ved at det legges til grunn at en nærmere bestemt del av utbetalingene anvendes til nedbetaling av gjelden, og dermed reduserer årlige renter og avdrag. For det første har jeg vanskelig for å se bort fra at slik nedbetaling er det klart mest realistiske alternativ for anvendelsen av midlene, noe som for øvrig bekreftes av den måten de faktisk er anvendt på. For det annet følger det av §3-4 annet ledd at det skal legges vekt på de etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging. Selv om denne bestemmelsen ikke kan føre så langt at hele eller størstedelen av forsikringsutbetalingene skal forutsettes brukt til nedbetaling av gjeld ved erstatningsberegningen - her er jeg enig med førstvoterende - kan jeg ikke se annet enn at den del av utbetalingene som det skal tas hensyn til, må forutsettes anvendt på en måte som reduserer de faste utgifter til renter og avdrag. Jeg tilføyer i denne forbindelse at utgifter til renter og avdrag gjør et betydelig utslag i retning av høyere erstatning etter den beregningsmodell som legges til grunn. I vår sak står man overfor etter omstendighetene høye beløp til renter og avdrag, samtidig som det er tale om etter forholdene høye forsikringsutbetalinger. Det synes da etter min mening lite naturlig at rentene og avdragene skal tas i betraktning med sitt fulle beløp når forsikringsutbetalingene - som det skal tas hensyn til - har gjort det mulig å redusere dem i vesentlig grad.

Også etter min mening bør størstedelen av forsikringsutbetalingene settes ut av betraktning ved tapsberegningen. Jeg finner imidlertid at det passende kan tas hensyn til utbetalingene ved at de forutsettes å redusere gjelden med en fjerdedel. I den erstatningsberegning for 1998 som førstvoterende har gjengitt, utgjør faste utgifter kr 178 956, og av dette er renter og avdrag opplyst å utgjøre kr 143 956. Hvis dette beløp reduseres med en fjerdedel, betyr det at avdrag og renter blir redusert med ca 36 000 kroner, og det får som konsekvens at tapet av hustruens ervervsinntekt er utlignet. Jeg legger til grunn - ut fra en meget grov gjennomsnittsbetraktning som jeg her er henvist til - at utslaget blir tilnærmet det samme for de øvrige år når de ses under ett.

Jeg innser at det knytter seg problemer og usikkerhet til den fremgangsmåte jeg anser som den rette, jf de innvendinger førstvoterende har gjort gjeldende. Men jeg kan ikke se at man mer enn tilsynelatende kan rydde disse innvendinger av veien ved at det i stedet gjøres et skjønnsmessig fradrag for forsikringsytelsene i det endelige erstatningsbeløp.

Slik jeg ser det, blir det altså bare grunnlag for å tilkjenne erstatning for avdødes arbeid i hjemmet. Jeg er enig i førstvoterendes utmåling, men må for min del gjøre tillegg for årene 1993-96, som førstvoterende har regnet inn i erstatningen for ervervsinntekt. Når jeg tar med rente av lidt tap, kommer jeg til et avrundet erstatningsbeløp innbefattet skatteulempe på kr 750 000, og slik at A vil få kr 500 000 og B kr 250 000.

Når det gjelder saksomkostningene, er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Aasland.

Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bruzelius.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A 620 000 - sekshundreogtjuetusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 26 mars 1998 til betaling skjer.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til betale til B v/sette verge C 310 000 - trehundreogtitusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 26 mars 1998 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A og B v/setteverge C i fellesskafødt xx.xx.450 - tohundreogsyttifemtusenfirehundreogfemti - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.