LB-1999-1045
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-08 |
| Publisert: | LB-1999-01045 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-07836 A/11 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01045 A/03. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kaj R Bjørnstad). Motpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Mentz Grieg). |
| Forfatter: | Lagdommer Vincent Galtung, formann. Lagdommer Eystein F Husebye. Kst lagdommer Berit Sollie. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-12, Tvistemålsloven (1915) §482, EMK (1999), EMK (1999), Barneloven (1981) §30, §6-3 |
Saken gjelder prøving av vedtak om omsorgsovertakelse av ankende parts yngste sønn på ca 9 år.
Fylkesnemnda for sosiale saker Oslo og Akershus fattet den 27 august 1998 vedtak med denne slutning:
1. Oslo kommune, Grønland barneverntjeneste, overtar omsorgen for B, født xx.xx.90.
2. B plasseres i fosterhjem.
3. B plasseres i beredskapshjem inntil egnet fosterhjem er funnet.
4. A har rett til samvær med B hver 14. dag. Hvert annet samvær skal være i morens hjem fra lørdag morgen til søndag kveld, og hvert annet samvær skal være i fosterhjemmet.
5. C har rett til samvær med B en gang hver fjerde uke i fosterhjemmet.
A begjærte iverksettelse av vedtaket utsatt, men vedtaket ble iverksatt 15 september 1998, og B ble plassert i beredskapshjem i Oslo.
A tok ut stevning for Oslo byrett mot Oslo kommune den 11 september 1998, med påstand om at vedtaket fra Fylkesnemnda skulle oppheves. Kommunen tok til motmæle. Oslo byrett avsa dom i saken den 15 februar 1999 med denne domsslutning:
Oslo kommune frifinnes.
Om det nærmere saksforhold vises til byrettens dom og lagmannsrettens etterfølgende bemerkninger.
A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Oslo kommune har tatt til motmæle. Under ankeforberedelsen ble Thanh-Tam Ngo og psykolog Arne Bjerring-Hansen reoppnevnt som sakkyndige i saken. Begge har avgitt tilleggserklæring for lagmannsretten. Ankeforhandling i saken ble holdt i dagene 4-8 oktober 1999. Det ble avhørt 11 vitner, hvorav ett som sakkyndig vitne. Fire vitner var nye for lagmannsretten.
Ankende part - A - har i hovedsak anført:
Byrettens bevisvurdering er feilaktig og byretten har lagt gal lovforståelse til grunn for dommen. Byretten har lagt til grunn for små rettslige krav ved anvendelsen av barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a). Ved anvendelsen av bestemmelsen må det foreligge klare avvik fra det normale, og avviket må dessuten vurderes ut fra ankende parts kulturbakgrunn. Byretten har ikke i tilstrekkelig grad vurdert betydningen av denne bakgrunn.
Retten til å vokse opp i en familie er en menneskerett, jf EMK artikkel 8. Denne bestemmelsen er en del av norsk rett og må anses underforstått i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a). Ved å bruke ordene «alvorlige mangler» innebærer dette at situasjonen i hjemmet må være klart uholdbar, og at ikke ethvert avvik fra det vanlige berettiger omsorgsovertakelse, jf Knut Lindboe: Barnevernrett (3 utgave) side 87. Slik anført av Lindboe er det vanskelig å formulere generelle grenser for hvilke avvik som faller inn under lovens bestemmelse når det som her dreier seg om en innvandrer-familie som har en helt annen kulturell bakgrunn enn en vanlig norsk familie har.
Når en skal vurdere om det foreligger tilstrekkelig avvik fra forsvarlig omsorg, må en ta hensyn til mors situasjon. En kan ikke vektlegge slike mangler som mors problemer, på samme måte som en ikke skal legge vekt på dårlig økonomi i hjemmet. Det er naturlig at en innvandrerkvinne som den ankende part blir forbigått av sine barn når det gjelder sosial tilpasning i Norge. At den ankende part således ikke kan følge med i barnas utvikling skal ikke vektlegges. Selv om lagmannsretten skulle finne bevist at mor har slått B, og derved overtrådt barneloven §30, behøver ikke dette å bety at det er uforsvarlige forhold i hjemmet. Også i Norge var det tidligere akseptert at det ble brukt en viss fysisk avstraffelse i barneoppdragelsen.
Byretten har lagt uriktig bevisbyrderegel til grunn ved å la sin tvil i saken slå ut i favør av fortsatt omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering. Det riktige er at dersom retten er i tvil om det foreliggende faktum oppfyller kravet til omsorgsovertakelse i henhold til barnevernloven, skal omsorgsovertakelse ikke finne sted. Beviskravet for omsorgsovertakelse er at det må være klart sannsynlig at det foreligger alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som B trenger for sin videre utvikling.
Det er vanskelig å bedømme ankende parts psykiske helbred og hennes følelsesregister. For det første har hun en helt annen kulturbakgrunn enn en norsk kvinne, og dessuten har hun levd et omskiftende liv som kanskje kan ha gitt henne skader. Også B kan ha hatt opplevelser som kan ha gitt ham skade. Det er imidlertid ikke gitt at alle barn skal ha en skadefri oppvekst, og selv om retten skulle finne bevist at B har fått ris og at han har måttet sitte i skammekroken, er det ikke dermed bevist at han har fått en skade. Ankende part har her handlet i samsvar med vietnamesisk tradisjon, noe B selv har vært klar over. Når det gjelder blåmerker på gutten har byretten uriktig lagt til grunn at disse skyldes slag fra mor. Byretten har her stillet for små krav til bevisstyrke. Det samme gjelder byrettens vurdering av mor som en person med ustabil personlighetsforstyrrelse. Sakkyndig vitne Grøvlis rapport bygger på kun ca fire timers observasjon av B, og hans vurdering av gutten er helt i strid med den vurdering som ble gjort av Bjerring-Hansen og skolen. Det må også anses bevist at det er en nær følelsesmessig tilknytning mellom ankende part og B. Videre må det tas hensyn til at B selv, som nå er ca 9 år, er svært moden for sin alder og at hans mening derfor må tillegges betydelig vekt.
Selv om lagmannsretten skulle komme til at vilkårene etter barnevernloven §4-12 første ledd bostav a) er oppfylt, må hensyntas at dette er en «kan-bestemmelse». Det anføres at det ikke er grunnlag for å treffe vedtak om omsorgsovertakelse fordi alle relevante hjelpetiltak ikke er utprøvet tilstrekkelig. Det beste tiltak for tiden vil være å la B flytte hjem til mor, og la mor og barn få fred en periode. Når det gjelder fosterhjemsplassering vet man lite om det påtenkte fosterhjem. Det må legges til grunn at ved overføring til et fosterhjem i Vestfold får B et brudd med sin skole hvor han trives, han får et brudd med sitt miljø hvor han trives og han får et brudd med mor, med hennes slekt og med sin egen kulturbakgrunn.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
Vedtak for fylkesnemnda for sosiale saker av 27. august 1998, i fylkesnemndas sak 98-00185 oppheves.
Ankemotparten - Oslo kommune - har i hovedsak anført:
Fylkesnemndas vedtak og byrettens dom er riktig. Forholdene i dag må medføre at byrettens dom stadfestes. Omsorgsovertakelsen er skjedd etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a), idet fylkesnemnda har funnet mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som trenges for B. Vedtaket kan også begrunnes i §4-12 første ledd bokstav c) fordi B er blitt utsatt for overgrep i hjemmet. Bestemmelsen må anses absorbert i punkt a, og påberopes ikke separat.
Barn har behov for stabil og god voksenkontakt hvilket ikke har vært tilfellet for B. For å anvende barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a) må situasjonen være forholdsvis klart uholdbar, jf Ot.prp.nr.44 (1991-1992) side 110. Det anføres at det foreligger en klart uholdbar situasjon i hjemmet. Det har vært anvendt tvang og vold som har skapt utrygghet og som nødvendiggjør at omsorgen overtas av barnevernet. Barneverntjenesten har vurdert andre hjelpetiltak, men har kommet til at disse ikke vil være tilstrekkelig, og at omsorgen må overtas.
Ved en omsorgsovertakelse skal det tas hensyn til hva barnet selv mener, jf barnevernloven §6-3. B har gitt uttrykk for forskjellige oppfatninger her, og det må antas at han er i en lojalitetskonflikt i forholdet mellom beredskapshjemmet og mor.
Det må legges til grunn at den ankende part har slått B, og derved overtrådt barneloven §30. Fysisk avstraffelse av barn skal vurderes etter norsk rett, jf Rt-1987-1318. Saken gjaldt en straffesak men den har en rekkevidde utover det rent strafferettslige.
Det anføres at de to sakkyndige har foretatt en mangelfull analyse av B og ankende part. Spesielt psykolog Bjerring-Hansen har nedtonet ankende parts manglende evne til samspill med gutten. Det må i stedet legges til grunn at hun har utøvet en helt uakseptabel fysisk grensesetting overfor gutten, både i X og i Oslo. Det må videre anses bevist at de blåmerker som er påvist skyldes hennes avstraffelse.
Fylkesnemndas og byrettens bevisvurdering er bekreftet ved forhandlingene i lagmannsretten. Selv om ankende parts intensjon er god, er hennes adferd uforutsigbar. Hennes egne interesser kommer til fortrengsel for barnas behov. Hun viser liten eller ingen forståelse for de problemer som ligger til grunn i familien. Når B nå er inne i en utvikling med stigende grad av utagering der han har fått lov til å si sin egen mening og vise følelser, vil han bli et mer krevende barn for sine omsorgspersoner. Det må legges til grunn at nye konflikter vil oppstå i hjemmet dersom han tilbakeføres til mor. Det er et helt uakseptabelt press på B dersom han tilbakeføres til mor med trussel om ny omsorgsovertakelse hvis han oppfører seg dårlig.
Det må legges til grunn at vilkårene etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a) er oppfylt. De påviste mangler kan ikke avhjelpes ved hjelpetiltak, og ankende part er ikke motivert for hjelp. Det forhold at ankende part har fått en kjæreste medfører ingen endring i vurderingen.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
Oslo byretts dom stadfestes.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig eller hensiktsmessig å foreta en egen gjennomgang av sakens bakgrunn under saksfremstillingen foran. Sakens bakgrunn, og barneverntjenestens forskjellige hjelpetiltak og vedtak opp gjennom årene i forhold til den ankende part, fremgår av Fylkesnemndas vedtak av 27 august 1998 og av byrettens saksfremstilling. Basert på sakens dokumenter og bevisføringen under ankeforhandlingen legger lagmannsretten til grunn at saken her vedrører en vietnamesisk innvandrerfamilie som etablerte seg i X, etter at ankende parts ektefelle, C, hadde kommet til Norge som flyktning sommeren 1987. Ved gjenforeningen i Norge i 1989 hadde ektefellene en sønn, D født i 1986. Sønnen B ble født xx.xx.1990 i X. Ca to måneder senere ble ektefellene separert, og de ble senere skilt. I forbindelse med separasjonen fikk ankende part den daglige omsorgen for barna. Hun bodde sammen med barna i X frem til 1996, da hun flyttet til Oslo hvor hun har bodd siden. Etter til dels betydelige konflikter mellom den eldste sønnen D og mor samtykket mor i at barneverntjenesten i mars 1997 plasserte D på - - - Akutt- og utredningsinstitusjon. Det har senere skjedd en formell omsorgsovertakelse, og også denne fant sted med mors samtykke. D er i 1999 flyttet til - - - Ungdomshjem ved Y der han bor nå. D har nå jevnlig samvær med mor og B, etter at slikt samvær hadde stoppet opp en tid etter at gutten ble flyttet hjemmefra.
I det vesentlige basert på hva D fortalte barneverntjenesten etter omsorgsovertakelsen om forholdene i hjemmet, blant annet opplysninger om at ankende part hadde slått barna under oppveksten, og at hun fortsatt slo den yngste sønnen B, fattet barneverntjenesten vedtak i april 1998 om akutt plassering i beredskapshjem for B. Han ble da overført til et beredskapshjem i Oslo. Barneverntjenestens akuttvedtak ble etter klage fra mor opphevet ved Fylkesnemndas vedtak i juni 1998. B ble da tilbakeført til mor, men han ble på nytt overført til samme beredskapshjem hvor han tidligere hadde vært, i september 1998. Fylkesnemnda hadde da ved sitt vedtak av 27 august 1998 (se foran) vedtatt å overta omsorgen for gutten. B har bodd i dette beredskapshjemmet siden, og helt frem til 30 september 1999. Han ble da flyttet til - - - barnevernsenter. Flyttingen skyldes omstendigheter som ikke vedrører denne saken.
Barneverntjenesten har i påvente av en endelig rettsavgjørelse i saken vurdert flere alternative fosterhjem. Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at det mest aktuelle alternativ er at B vil bli plassert i et fosterhjem i Vestfold, dersom omsorgsovertakelsen stadfestes.
Fylkesnemnda fant at vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a) var oppfylt. Nemnda fant det bevist at B hadde vært utsatt for fysisk avstraffelse i hjemmet i et omfang som hadde skapt frykt hos gutten og hadde skadet hans emosjonelle utvikling. Nemnda fant at det var alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som gutten trengte etter sin alder og utvikling, og nemnda fant at hjelpetiltak ikke i tilstrekkelig grad ville avhjelpe manglene. Nemnda fant at omsorgsovertakelse var til guttens beste selv om overtakelsen kunne medføre at han mistet kontakt med sin vietnamesiske kultur. Fylkesnemnda la betydelig vekt på rapport fra psykolog Morten Grøvli som er tilsatt ved - - - barnevernsenter. Grøvli konkluderte med at omsorgsovertakelse var nødvendig. Han ble for øvrig ført som sakkyndig vitne både for byretten og lagmannsretten.
Byretten oppnevnte to sakkyndige, psykolog Arne Bjerring-Hansen og Thanh-Tam Ngo. Sistnevnte har spesiell kompetanse på vietnamesisk kultur og har kunnskap om adekvat barneoppdragelse og akseptert morsrolle i Vietnam. Begge sakkyndige anbefalte at B ble tilbakeført til mor. Byretten la likevel større vekt på psykolog Morten Grøvlis rapport og vitneprov i retten.
I sin bevisvurdering fant byretten det godtgjort at mor hadde gått til fysisk avstraffelse av B på en måte som gikk utover hva som også etter vietnamesisk kultur måtte anses akseptabelt. Retten fant det godtgjort at de blåmerker på gutten som var blitt observert av støttekontakten skyldtes mors fysiske avstraffelse. Byretten la videre til grunn at mor ikke ville mestre B dersom han ble tilbakeført til henne, og la her stor vekt på psykolog Grøvlis vurderinger. Retten fant at de rettsoppnevnte sakkyndige hadde undervurdert problemene i hjemmet.
Lagmannsretten er ved sin behandling av saken ikke bundet av partenes anførsler og de tidligere avgjørelser i saken, og skal innenfor rammen av saken prøve alle sider av denne, jf tvistemålsloven §482. Vilkårene for omsorgsovertakelse skal vurderes ut fra situasjonen slik den er i dag, både når det gjelder forholdene i hjemmet og når det gjelder Bs egen utvikling.
Psykolog Arne Bjerring-Hansen og Thanh-Tam Ngo har som angitt foran vært oppnevnt som sakkyndige også for lagmannsretten. De har begge fastholdt sine vurderinger og konklusjoner, og anbefaler at B tilbakeføres til mor.
I vurderingen av om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a), har retten delt seg i et flertall bestående av dommerne Galtung, Husebye, Sollie + 2 meddommere og et mindretall bestående av 20 meddommere.
Flertallet finner at grunnvilkåret for omsorgsovertakelse i bestemmelsens første ledd bokstav a) ikke er oppfylt.
Flertallet legger til grunn at det har skjedd fysisk avstraffelse i hjemmet, og at begge guttene har blitt slått med spisepinner eller lignende av den ankende part. Hun har erkjent dette, men ikke at slik avstraffelse har skjedd etter at familien flyttet til Oslo i 1996. Flertallet legger til grunn at slik avstraffelse også forekom i den første tiden i Oslo da eldste sønn fortsatt bodde i familien, men at det i hovedsak opphørte da han flyttet ut våren 1997. Det er flertallets oppfatning at B fikk bedre forhold i hjemmet etter at broren flyttet ut. Forholdet mellom denne og ankende part hadde vært konfliktfylt. Bakgrunnen for denne konflikten er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på, men flertallet ser ikke bort fra at et underliggende forhold kan ha vært at både mor og eldste sønn tok på seg en lederrolle i hjemmet.
Når det gjelder den fysiske avstraffelsen som har skjedd i hjemmet, og som flertallet finner bevist, kan denne ha vært en overtredelse av barneloven §30 tredje ledd som setter forbud mot fysisk avstraffelse av barn. Dette er imidlertid ikke avgjørende i forhold til barnevernloven. Flertallet finner det ikke nødvendig å ta stilling til i hvilken grad de blåmerker som støttekontakt E fant på Bs lår og rygg høsten 1997 og vinteren 1998, skyldtes slag fra mor. Både mor og B benekter for øvrig at blåmerkene skyldtes slag fra henne. Flertallet er enig med sakkyndig Bjerring-Hansen at det uansett ikke kan konstateres at B har fått skade av mors fysiske avstraffelse av ham. Flertallet legger vekt på at B ikke har vist angst for sin mor, og finner godtgjort at det har vært, og fortsatt er, et kjærlig og nært forhold mellom mor og sønn.
Når det for øvrig gjelder mors omsorgsevne er flertallet av den oppfatning at hun etter norske forhold vanskelig kan beskrives som en ideell omsorgsperson. Det legges til grunn at hun kan være hissig og labil, og at hun ikke har vært flink til å sørge for at barna ble stimulert til egenaktiviteter. På den annen side legger flertallet vesentlig vekt på mors ansvarsfølelse når det gjelder barnas skolegang, og for at forholdene i hjemmet skulle være ryddige og ordentlige. Hun anses som en viljesterk kvinne som legger særlig vekt på at barna har god oppførsel i hjemmet. Denne egenskap, og hennes vietnamesiske kulturbakgrunn, forklarer etter flertallets mening langt på vei konfliktsituasjonene i hjemmet, og hennes manglende vilje til å underlegge seg hjelpetiltak fra barneverntjenesten. Det er flertallets oppfatning at psykolog Grøvli og barneverntjenesten ikke har tatt nok hensyn til kulturforskjeller mellom Vietnam og Norge ved vurderingen av den ankende part. Flertallet legger betydelig vekt på denne bakgrunn, men finner det samtidig godtgjort at ankende part har hatt en positiv utvikling med hensyn til å forstå norsk kultur og rammene for barneoppdragelse i Norge bedre.
Utslagsgivende for flertallets vurdering av mors omsorgsevne, og for vurderingen av om det har foreligget mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som B trenger i hjemmet, er den positive beskrivelse begge de sakkyndige har gitt av ham. Denne beskrivelse understøttes sterkt av Bs nåværende og tidligere lærere ved - - - skole, og av sosiallæreren der. Etter ankeforhandlingen er det flertallets oppfatning at ankende parts sønner begge er modne og voksne for sin alder, at de begge har sterk vilje og at de begge er mer enn vanlig intelligente barn. Når det spesielt gjelder B, legger flertallet til grunn at han har et roligere gemytt enn sin bror og at han er snill og kjærlig mot sin mor. Hans nåværende lærer på skolen beskriver ham som en blid, hyggelig og smilende elev. Hun beskriver ham som veldig grei og voksen for alderen og at han har høy sosial intelligens, i tillegg til gode formelle skoleevner. Sosiallæreren på skolen beskriver ham også som en snill og god gutt som er lærevillig og vitebegjærlig. Etter hennes oppfatning trenger han ingen hjelp, men ro og orden i klassen. Etter hennes mening har B ikke store emosjonelle vansker, og PP-tjenesten som ble trukket inn etter uro i klassen høsten 1998, kom til samme konklusjon. Sosiallærer beskriver B som en aktiv og energisk gutt som gjerne vil ordne opp for andre.
Flertallet finner at vitneutsagnene fra - - - skole og erklæringene fra de to rettsoppnevnte sakkyndige ikke understøtter psykolog Grøvlis vurdering av B som en person med «pleasing» adferd som undertrykker egne behov og følelser i en slik grad at det skader ham selv. Det forhold at han ikke viser følelsesmessige reaksjoner ved de omplasseringer han har vært utsatt for, tilskriver flertallet Bs kulturelle bakgrunn og en bevisst valgt overlevelsesstrategi. Flertallet finner en slik overlevelsesstrategi forklarlig, og at den ikke er tegn på en skade hos gutten. Verken vurdert isolert eller i sammenheng med de øvrige opplysninger i saken, finner flertallet at Bs adferd gir støtte for en omsorgsovertakelse.
Flertallet finner det godtgjort at B selv har gitt klart uttrykk for at han ønsker å flytte hjem til mor. Når en tar i betraktning at han er en gutt på snart 10 år, som dessuten er moden for sin alder, finner flertallet at hans ønske må tillegges en viss vekt.
Flertallet legger til grunn at B har vært inne i en positiv utvikling siden han ble overført til beredskapshjem. Flertallet legger også til grunn at ankende part selv er inne i en positiv utvikling i retning av bedre forståelse av den norske kultur og væremåte. Hun synes også i noe større grad å mestre sin livssituasjon. Flertallet legger vekt på at hun nå har en kjæreste, og at forholdet kan gå i retning av et ekteskap. Dette anses ikke som et minus, tvert i mot, i vurderingen av om B skal tilbakeføres til mor. Flertallet finner ikke at det er grunn til frykt for at tidligere konfliktsituasjoner i hjemmet skal oppstå på nytt dersom B tilbakeføres. Det har skjedd en utvikling i positiv retning som referert, og eldste bror D er ikke til stede i hjemmet som en mulig konfliktskapende person.
Alternativet til en tilbakeføring til mor er at B plasseres i fosterhjem, antagelig i Vestfold. Uten å ta direkte stilling til denne plassering, finner flertallet det klart uheldig om B nå skal tas ut av - - - skole hvor han trives og inn i et miljø hvor han mister kontakt med sin vietnamesiske kultur. Flertallet legger vekt på at ankende part og hennes vietnamesiske storfamilie i Oslo, sammen med det kulturelle mangfold som er på - - - skole, er en god oppvekstbakgrunn for B. Tapet av denne bakgrunn vil etter flertallets mening kunne påføre ham skade på kort og lengre sikt.
Flertallet finner etter dette at vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a) ikke er oppfylt. Det blir etter dette ikke aktuelt å vurdere virkningen av eventuelle hjelpetiltak etter bestemmelsens annet ledd. Flertallet bemerker dog at det vil være tilrådelig at barneverntjenesten holder kontakt med familien med sikte på tilbud om fremtidig støttekontakt eller lignende for B, basert på frivillighet.
Mindretallet finner det godt dokumentert at mor er glad i guttene sine og at hun i hjemmesituasjonen på det praktiske plan klarer å ivareta barnas behov. Det synes også som hun i noen grad har vært i stand til å akseptere hjelpetiltak rettet direkte i forhold til hennes gutter.
Når det gjelder den psykologiske omsorgsevnen som danner basis for ivaretagelse av kontakt og trygghet for barn, ble det presentert et mønster i mors væremåte og reaksjoner der hun fremstår som en person med relativt liten evne til å se, beskrive og forholde seg aktivt til barnas psykologiske og personlige behov. Hennes manglende evne til å verbalisere, redegjøre for situasjoner og nyansere synes slik å være mer omfattende enn et kulturelt betinget språkproblem. Spesielt kommer disse begrensningene i mors fungering til syne når det handler om grensesetting, struktur i hjemmet og tilrettelegging av barnas mestring av forholdene utenfor hjemmet. Fra guttene var svært små, og når guttene har vist uønsket atferd eller markert egenvilje og opposisjon, framstår mor med en hjelpeløshet og en håndtering av egen frustrasjon som synes ha gitt seg utslag i manglende kontroll og fysisk avstraffelse ut over det som kan tilskrives den mer ritualiserte og kulturelt betingede vietnamesiske oppdragerpraksis. Mor fremstår slik med begrensede forutsetninger for å sette seg inn i barnas situasjon og ivareta omsorgspersonens ulike oppgaver. Dette kommer spesielt tydelig til syne gjenom at hun tillegger den eldste gutten ansvaret for mye av hjemmesituasjonen også på en slik måte at hun har avvist hans behov for forutsigbar kontakt med familien etter omsorgsplassering.
Når det gjelder B, fremkommer at han er en ressurssterk gutt som har inntatt en noe annen rolle i hjemmet enn storebroren og vist større evne og vilje til tilpasning. Samtidig beskrives en gutt med en krevende atferd både i beredskapshjemmet og i skolen, og som tidvis utfordrer autoritetene begge steder. Det framføres at det har skjedd en betydelig bedring spesielt på skolen i løpet av de siste månedene. Psykolog Grøvlis utredning synes noe mangelfull i forhold til informasjon for å danne et helhetlig bilde av gutten. Det synes likevel nødvendig å tillegge hans utredning vekt med hensyn til det bilde som tegnes av en gutt med stor indre utrygghet og som preges av ideer om katastrofe, sinne, sorg og savn som synes å reflektere hans erfaringer fra tidlige relasjoner i familien. Dette gir han en væremåte med veksling mellom tilpasning til personer og ytre omgivelser og utfordring og mer utagerende atferd som tester ut relasjoner og posisjoner.
På bakgrunn av dette oppfattes det slik at sakkyndig Bjerring-Hansen bagatelliserer sentrale trekk i mors fungering og reaksjonsmønster gjennom å legge vekt på det kulturrelative i forståelsen av fenomenene, uten at han i stor nok grad vurderer de psykologiske konsekvensene av mors væremåte for gutten og for hennes håndtering av ham. Også i sin tilleggsrapport synes Bjerring-Hansen å legge mindre vekt på den psykologiske relasjonen mellom mor og barn og heller å forklare hendelsene på et ytre relativiserende plan. Som i byretten må kvaliteten i mor-barn relasjonen og mors evne til å skape gode betingelser for trygghet og personlig kontakt tillegges avgjørende vekt. Mindretallet finner at det ikke er fremkommet opplysninger og vurderinger fra de sakkyndige i lagmannsretten som i tilstrekkelig grad gir grunnlag for prediksjonene om at B vil være den snille gutten som mor kan klare å ivareta. Mindretallet finner det heller ikke dokumentert at det har skjedd en endring i mors grunnleggende forutsetninger for og evne til å opprettholde nødvendig autoritet gjennom struktur og grensesetting, og slik ivareta omsorgs-og oppdragelsesoppgavene.
Mindretallet finner det også bekymringsfullt av mor etter 10 år i Norge fortsatt ikke har lært seg norsk og bare i i begrenset grad behersker samfunnet utenfor, noe som synes å gå inn i mønsteret av hennes hjelpeløshet i forhold til å forstå og forholde seg til guttens reelle situasjon og behov.
Mindretallet finner at en overføring til fosterhjem vil kunne svekke kontakten mellom B og hans vietnamesiske familie og kultur, men finner likevel at en slik plassering er nødvendig for at B skal vokse opp med den personlige kontakt og trygghet som er nødvendig for hans alder.
Flertallets syn blir etter voteringen å legge til grunn for avgjørelsen, og Fylkesnemndas vedtak blir etter dette å oppheve.
Dommen er avsagt under dissens.
Domsslutning:
Vedtaket i Fylkesnemnda for sosiale saker Oslo og Akershus av 27 august 1998 oppheves.