Rt-1987-1318
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-11-06 |
| Publisert: | Rt-1987-1318 (366-87) |
| Stikkord: | Legemskrenkelse, Saksbehandling, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 128B/1987, snr 168/1987. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Kst statsadvokat Anne C Buer) mot A (Forsvarer: Advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Kst dommer Smith, Dolva, Bugge, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, Straffeprosessloven (1981) §122, §296, Straffeprosessloven (1887), §52, §53, §54, §62 |
Dommer Sinding-Larsen: Oslo byrett avsa den 31. august 1987 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1962, dømmes for overtredelse av straffeloven §228 første ledd, jfr. annet ledd, og straffeloven §228 første ledd, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager, hvorav 24 - tjuefire - dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 flg. Dommens utbetingede del utgjør 21 - tjueen - dager hvorfra går 9 - ni dager for utholdt varektsarrest ved soning."
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til byrettens dom.
Domfelte har påanket dommen. Anken gjelder både saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen.
Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen ikke kan føre frem, men at anken over straffutmålingen bør tas til følge.
Domfelte, som er vietnamesisk flyktning, kom til Norge i 1982. Hans samboer, som også er fra Vietnam, kom til Norge på samme tid. Domfelte har et barn med samboeren, som fra før har en datter som er født i 1975. Datteren bodde ikke sammen med sin mor da denne flyttet sammen med tiltalte ved årsskiftet 1985/86, men flyttet til moren og domfelte i juli 1986.
Domfelte irriterte seg over samboerens datter på flere måter. Han mente hun burde oppdras strengere enn hun var blitt. Han mente også hun skrev og snakket for dårlig vietnamesisk.
Domfellelsen gjelder legemsfornærmelser domfelte gjorde seg skyldig i overfor samboerens datter 10. og 11. september 1986. Ved den første anledning slo han henne i ansiktet med knyttet hånd og over rygg og sete med en flat bambusstokk. Ved legeundersøkelse ble det konstatert et ganske kraftig merke på høyre kinn, og på rygg og sete ble det funnet klare bloduttredelser, hvorav to hadde en lengde på bortimot 40 cm. Neste dag slo han henne på ny i ansiktet og sparket henne mot ansikt og hode. Det er ikke opplyst noe om at det forelå en konkret foranledning til domfeltes handlemåte ved de to anledninger, og jeg må forstå det slik at bakgrunnen i det vesentlige var den mer alminnelige irritasjon over det han anså som mangel på oppdragelse.
Anken over saksbehandlingen er begrunnet med at en forklaring som domfeltes samboer hadde avgitt overfor politiet, ble opplest under hovedforhandlingen da hun, under henvisning til straffeprosessloven §122, nektet å avgi forklaring der. Domfelte mener at når samboeren hadde lovlig adgang til å nekte å forklare seg i retten, måtte dette også ha den konsekvens at opplesning av en tidligere avgitt politiforklaring var utelukket.
Etter straffeprosessloven §296 annet ledd kan gjengivelse i rettsbok eller politirapport av hva et vitne tidligere har forklart, leses opp når vitnet nekter å forklare seg. Det er ikke uttrykkelig sagt at dette også kan gjelde når vitnet har en lovhjemlet rett til å nekte å avgi forklaring. Jeg antar imidlertid at spørsmålet må løses i samsvar med praksis etter den tilsvarende bestemmelse i straffeprosessloven av 1887, jf her Rt-1954-573 og 858, der det ble lagt til grunn at opplesning kunne skje når den tidligere forklaring var avgitt etter at vitnet uttrykkelig var gjort kjent med sin rett til å nekte å avgi forklaring. Det er på det rene at samboeren var gjort kjent med sin rett til å nekte å forklare seg før politiforklaringen ble avgitt.
Spørsmålet om domfelte kan sies å ha vært i unnskyldelig rettsvillfarelse, må vurderes med utgangspunkt i de handlinger domfellelsen gjelder. Selv om domfelte med sin fremmede kulturbakgrunn kan ha hatt dårlig kjennskap til og liten forståelse av norsk retts regler om forholdet mellom barn og deres foresatte, finner jeg at det ikke kan anses unnskyldelig om han har trodd seg berettiget til slike handlinger som han er dømt for. Det dreier seg om en helt uakseptabel handlemåte. Som påpekt av byretten hadde han dessuten bodd fire år i Norge og må ha gjort seg noen tanker om at rettstilstanden på dette område kunne være en annen i Norge enn i Vietnam. - Det foreligger for øvrig ikke nærmere opplysninger om rettstilstanden i Vietnam på dette område.
Ved straffutmålingen må det legges betydelig vekt på at det dreier seg om grove voldshandlinger mot en pike på 11 år som vanskelig kunne beskytte seg mot slike overgrep, særlig når de skjedde i hjemmet. Når handlingenes art tas i betraktning, finner jeg at domfeltes kulturbakgrunn og de avvikende normer som i tilfelle måtte følge av denne, ikke kan tillegges særlig vekt. Etter mitt syn kan det ikke være tvilsomt at det er på sin plass med en ubetinget fengselsstraff for slike handlinger. En deldom med ubetinget fengsel i 21 dager som byretten er kommet frem til, er i og for seg en rimelig reaksjon. Domfelte har imidlertid allerede sittet 9 dager i varetekt, og det vil derfor bare bli spørsmål om innsetting for soning av ytterligere 12 dager. Jeg er kommet til at skadevirkningene ved en slik gjeninnsettelse vil kunne bli større enn det som oppnås. Domfelte og samboeren bor fortsatt sammen, og fornærmede bor hos dem. Det vil kunne bety en ekstra påkjenning i familiesituasjonen om domfelte nå skal settes inn for soning. Og en klar markering av det alvorlige i saken har domfelte alt fått gjennom varetektsfengslingen. Det oppnås neppe særlig mer i så henseende om han soner ytterlige 12 dager. På denne bakgrunn er jeg under noen tvil kommet til at straffen bør gjøres betinget i sin helhet.
Jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom gjøres den endring at fullbyrdelsen av hele fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52 §53 og §54.
Riktig utskrift bekreftes: