LB-1999-1153

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-05-11
Publisert:	LB-1999-01153
Stikkord:	Ærekrenkelse
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo namsrett nr. 99-130 D - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01153 K - Høyesterett Rt-1999-1762.
Parter:	De kjærende parter: nr 1: Trond Bergh, nr 2: Knut Einar Eriksen, nr 3: Cappelen Akademisk Forlag AS (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen). Kjæremotpart: Haakon Bingen (Prosessfullmektig: Advokat Morten Steenstrup).
Forfatter:	Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Eystein F Husebye. Lagdommer Wenche Skjæggestad
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §100, Straffeloven (1902) §246, §247, §253, Tvistemålsloven (1915) §180, EMK (1999), EMK (1999), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2

Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning.

I mai 1998 utkom bokverket «Den hemmelige krigen». Bokverket er en historisk undersøkelse av «norske overvåknings- og etterretningsmyndigheters samarbeid med blant annet politiske organisasjoner/miljøer i etterkrigstiden». Det var Justisdepartementet som tok initiativ til utgivelsen. I bind II på side 416 under kapiteloverskriften «Et høyt og ualminnelig spill» er Haakon Bingen omtalt slik:

«...I enkelte kretser i DNA ble Furubotns virksomhet sett som et ledd i et framstøt for å danne en slags folkefront på venstresiden i norsk politikk. Et trekk i den forbindelse var, het det i en analyse, at Furubotn ville forsøke å utvikle en ny kraftig venstreopposisjon innen Arbeiderpartiet. Han hadde derfor, het det videre, plassert noen av sine mest betrodde menn i partiet, som Ragnar Kalheim, Håkon Bingen og Ulf Knudsen. Han skulle også selv ha ønsket å gå inn i partiet. Haakon Lie skal ha stilt seg velvillig, men som for Arvid G. Hansen skal særlig Nordahl ha satt foten ned.»

Kilden til denne opplysningen skal ha vært et notat som Trond Bergh fikk av en person som ønsker å være anonym. Notatet er ikke signert.

Bingen fant fremstillingen i historieverket krenkende både for æresfølelsen og omdømmet. Den 29 juni 1998 kontaktet han Trond Bergh pr brev og gjorde oppmerksom på at opplysningene i boken ikke var korrekte, idet han aldri hadde møtt Furubotn. Han ba om en korrigering og beklagelse, og om at en rettelse ble klistret inn på side 416 i alle eksemplarene av bokverket. I et svarbrev datert 14 juli 1998 fra Trond Bergh og Knut Einar Eriksen ble det understreket at forfatterne ikke fant grunn til å tvile på at Bingen ikke kjente Peder Furubotn. Det ble gitt en forklaring på hvorfor hans navn var blitt assosiert med Furubotn. Det ble lovet at i neste opplag av bokverket skulle den nødvendige tilleggsopplysning inntas, samtidig som man skulle gi en mer presis kildehenvisning til det dokumentet som det ble referert fra. I et tilleggsforord i et nytt opplag ville forfatterne også gi en redegjørelse for hvordan deres kildereferater skulle forstås, og for de endringer som skulle foretas fra første opplag.

Etter dette skjedde det intet, og Bingen fant det nødvendig å kontakte advokat. Fra høsten 1998 og frem mot jul brevvekslet partene. Det kom imidlertid ikke igang reelle forhandlinger med sikte på å finne en utenrettslig løsning på saken. Ved prosesskrift av 19 januar begjærte advokat Steenstrup på vegne av Bingen midlertidig forføyning ved Oslo namsrett. Det ble nedlagt slik påstand:

1. Trond Bergh, Knut Einar Eriksen og Cappelen Akademisk Forlag AS pålegges å rette restopplaget og alle usolgte bind av «Den hemmelige krigen», bind 2, ved at følgende rettelser limes inn på innsiden av forsiden på omslaget:

«I bokverket Den hemmelige krigen, bind 2, under overskriften «Et høyt og ualminnelig spill» på side 416, heter det at «(Peder) Furubotn ville forsøke å utvikle en ny kraftig venstreopposisjon innen Arbeiderpartiet. I den sammenheng plasserte han noen av sine mest betrodde menn i partiet, som Ragnar Kalheim, Haakon Bingen og Ulf Knudsen.» Denne uttalelsen er feil. Haakon Bingen og Peder Furubotn var ikke bekjente.»

2. Beriktigelsen under pkt 1 ovenfor skal også sendes til offentlige institusjoner, herunder biblioteker og Justisdepartementet spesielt, med henstilling om ålegge beriktigelsen inn i «Den hemmelige krigen», bind 2.

3. Haakon Bingen tilkjennes sakens omkostninger.

Etter at det var avholdt muntlige forhandlinger, avsa Oslo namsrett 18 mars 1999 kjennelse med slik slutning:

1. Cappelen Akademisk Forlag AS, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen forbys å selge eller på annen måte levere ut fra lager bind II av «Den hemmelige krigen» inntil det i dette bindet tas inn ved innleggelse på s. 416 eller klistres inn på innsiden av omslag eller først i bindet en rettelse som går ut på under henvisning til s. 416, nest siste avsnitt at Haakon Bingen aldri kjente Peder Furubotn og derfor ikke var en av hans betrodde menn.

2. Trond Bergh, Knut Einar Eriksen og Cappelen Akademisk Forlag AS pålegges å sende slik melding om rettelse som omtalt under pkt. 1 til biblioteker og andre offentlige institusjoner som de vet har ervervet bokverket på faglig grunnlag samt Justisdepartementet spesielt, med henstilling om å legge beriktigelsen inn i «Den hemmelige krigen», bind II.

3. Denne forføyning gjelder ikke utover 1. juni 1999 dersom Haakon Bingen ikke har anlagt sak om mortifikasjon og eventuelt inndragning for de ordinære domstoler eller partene ikke har inngått forlik innen denne dag.

4. Cappelen Akademisk Forlag AS, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen som solidarisk ansvarlige betaler saksomkostninger til Haakon Bingen med kr 56.130,kronerfemtisekstusenetthundreogtretti- innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.

Trond Bergh, Knut Einar Eriksen og Cappelen Akademisk Forlag AS har i rett tid påkjært kjennelsen til lagmannsretten. Haakon Bingen har tatt til motmæle.

De kjærende parter, Trond Bergh, Knut Einar Eriksen og Cappelen Akademisk Forlag AS, har i hovedsak anført:

Haakon Bingen var en meget aktiv politiker i begynnelsen av 1960-årene. Han var leder for Sosialistisk Forum, en organisasjon for intellektuelle med sterk tilknytning til og innflytelse i Arbeiderpartiet. Han var videre leder av Sosialistiske Økonomers forening. Han var aktiv delegat på flere av Arbeiderpartiets landsmøter på denne tiden. Han var også sentral i «Aksjon mot Fellesmarkedet - DE 143», som var en av forløperne til Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet, stiftet i 1970. Der var han med i interimstyret. I tillegg har han vært mangeårig sekretær for Stortingets finanskomité. Boken retter søkelyset mot Bingens virksomhet den gang.

Furubotn ble ekskludert fra NKP i 1949. Han var derfor partiløs på det tidspunkt det påklagede utsagn retter søkelyset mot. Furubotn var uten noen maktposisjon i NKP. I den grad Bingen i det påklagede utsagn er knyttet til Furubotns virksomhet, gjelder tilknytningen i tilfelle til en person som ikke er medlem av NKP, og som heller ikke er like Sovjet-orientert som tidligere. Det fremgår av det påklagede sitat at det til og med var på tale å la ham få medlemskap i DNA.

Nyanseringen av faktum viser at det ikke kan oppleves som spesielt belastende å bli knyttet til Furubotn, slik han var og ble oppfattet på den tiden.

Namsrettens tolkning av det påklagede utsagn er uriktig. Retten har lagt til grunn at det dreier seg om en beskyldning om femtekolonne-virksomhet. Dette må være feilaktig. I det påklagede utsagn står det objektivt å lese at Haakon Bingen var en «betrodd» mann i forhold til Peder Furubotn, en mann som Furubotn hadde plassert (i DNA). Leses hele avsnittet i sammenheng, må det konstateres at søkelyset rettes mot fremstøtene for å danne «en slags folkefront på venstresiden i norsk politikk». Søkelyset rettes mot den politiske virksomhet Furubotn og Haakon Bingen drev. Det er ikke grunnlag for å innfortolke den belastende karakteristikk namsretten legger til grunn

Etter rettspraksis skal det av hensyn til ytringsfriheten utøves varsomhet med å innfortolke og/eller bokstavfortolke utsagn som ikke helt lett lar seg definere. Det vises til Rt-1992-625 og til Rt-1990-257. Namretten har ikke forholdt seg korrekt til Høyesteretts retningslinjer, men har gått motsatt vei og innfortolket langt mer enn det gjeldende rett gir anvisning på. Femtekolonne-virksomhet er langt mer belastende enn det utsagn som er påklaget. Uttrykket «plassert» peker mer naturlig i retning av opplysning om en type politisk påvirkningsarbeide som enkelte vil mene er kritikkverdig, men som likevel regnes som politisk fullt ut legitimt.

Utsagnet retter seg videre mot Haakon Bingens virksomhet som politiker, ikke som privatperson. Det foreligger dermed ikke noe anslag mot Bingens hederlighet, lovlydighet eller personlige vandel. Som kjent er det her grensen etter gjeldende rett går. Det vises til Rt-1990-257.

Utsagnet skal videre fortolkes og vurderes etter «den alminnelige oppfatning i samfunnet». Vi har da å gjøre med en relativ vurdering som kan endre seg over tid. Det vil åpenbart være forskjell på graden av belastning hvis Bingen hadde blitt kalt en betrodd mann i den perioden Furubotn var aktiv i NKP, i forhold til senere, da Furubotn var akseptabel for enkelte i DNA.

I tillegg fremsettes beskyldingen i et bokverk som er utgitt i våre dager. En slik beskyldning er i våre dager ikke like alvorlig som den ville ha vært for flere tiår tilbake. Det vises til rettskraftig dom avsagt av Gulating lagmannsrett 23 januar 1998.

Fire retningslinjer må legges til grunn ved vurderingen av utsagnet: Fortolkning skal skje innskrenkende, ikke utfyllende. Utsagnet må fortolkes i sin rette kontekst, vurdert i forhold til de øvrige ledsagende omstendigheter. For politikere må det sondres mellom kritikk av den politiske virksomhet og kritikk av virksomheten som privatperson. Tolkningen skal skje i forhold til dagens alminnelige oppfatning i samfunnet. Riktig fortolket dreier det seg da ikke om et utilbørlig anslag mot Bingens personlige hederlighet.

Når det gjelder rettsstridsvurderingen, er namsrettens lovanvendelse feilaktig og vurderingen mangelfull.

Det påklagede utsagn har ikke et helt presist meningsinnhold. Det er vanskelig å si hva som objektivt sett skal forstås med «betrodd» og «plassert». Vurdert i sammenheng med resten av avsnittet, kommer det klart frem at søkelyset rettes mot en politisk virksomhet av påvirkningsmessig karakter. Etter rettspraksis skal det på det politiske område svært meget til for å få konstatert som ærekrenkende et utsagn som ikke kan gjøres til gjenstand for sannhetsbevis, jfr Rt-1990-257 og Den Europeiske Menneskerettighetskommisjons avgjørelse i saken Lingens mot Østerrike.

Det påklagede utsagn har mer karakter av meningsytring enn beskyldning om konkret, ærekrenkende forhold. Det faller i kategorien «verdidommer», et ikke klart nok faktapreget utsagn til at det kan gjøres til gjenstand for sannhetsbevis. Det kan riktignok oppfattes som delvis uriktig og noe belastende, men etter gjeldende rett må både fornærmende og uriktige opplysninger tåles.

Søkelyset er rettet mot Furubotns og Bingens virksomhet på begynnelsen av 60-tallet. Vi befinner oss på det politiske område, og søkelyset må derfor tillates å være både nærgående og sterkt. Dessuten tilsier hensynet til den kritiske forskning at de ledende synspunkter som rådet i viktige. miljøer på den tiden kommer frem, uavhengig av om observasjonene er helt korrekte eller ikke. Som påpekt i Rt-1994-506, er det en glidende overgang mellom rettsstridsvurderingen og vurderingen av hvorvidt det foreligger objektiv overtredelse av strprl §247.

Etter en interesseavveining synes det klart at hensynet til ytringsfriheten, den frie forskning, adgangen til å referere historiske kilder mm, må veie tyngre enn hensynet til Bingens ønske om at det ikke skal kunne rettes et kritisk søkelys mot hans politiske virksomhet.

Subsidiært anføres det at forføyningen i alle fall er uforholdsmessig. Salget av bøker etter nyttår har ligget mellom 15 - 20 bokverk.

Dersom forføyningen opprettholdes, kreves sikkerhetsstillelse på grunn av det tap som forlaget nå påføres fordi boken ikke kan omsettes. Det antas at Bingen ikke vil vinne frem ved de ordinære domstoler. Sikkerhetsstillelsesbeløpet kan passende settes til kr 200.000.

Slutningens punkt 2 inneholder pålegg som synes å gå langt utenfor de rammer forføyningsinstituttet skal operere innenfor, idet det reelt sett er et fullbyrdelsespålegg. Det bør iallefall være tilstrekkelig med et midlertidig distribusjonsforbud.

I tillegg er det påfallende at de kjærende parter er pålagt å distribuere en rettelse som åpenbart ikke kan karakteriseres som ærekrenkende etter sin ordlyd. Det vises til pålegget om å distribuere opplysning om at Haakon Bingen «aldri kjente Peder Furubotn og derfor ikke var en av hans betrodde menn». Namsrettens slutning er i seg selv egnet til å illustrere hvor problematisk det er å få innfortolket en injurie i selve ordlyden.

Kjæremålet begjæres gitt oppsettende virkning.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Oslo Namsretts kjennelse datert 18 mars 1999 i sak nr. 99-130 D, oppheves.

2. Haakon Bingen tilpliktes å betale de kjærende parters saksomkostninger for Oslo Namsrett og for Borgarting Lagmannsrett.

Kjæremotparten, Haakon Bingen, har i et vesentlige anført:

Haakon Bingen er utdannet økonom. Han var med i motstandskampen under krigen. Etter krigen, i 1948, meldte han seg inn i Sosialistiske Økonomers forening. Medlemskap der ga automatisk medlemskap i DNA. Bingen arbeidet som sekretær for Stortingets finanskomité fra 1950 til 1988. Han har i de seneste 10 - 15 år ikke hatt noen kontakt med partiet, og har ikke betalt kontingent. Han er imidlertid fremdeles formelt medlem.

I historieverket «Den hemmelige krigen», bind II blir han fremstilt på en måte som han finner krenkende både for sin æresfølelse og for sitt omdømme. Fremstillingen er i strid med straffeloven §246 og §247. På side 416 heter det:

«(Det het i en analyse) at (Peder) Furubotn ville forsøke å utvikle en ny kraftig venstreopposisjon innen Arbeiderpartiet. Han hadde derfor, het det videre, plassert noen av sine mest betrodde menn i partiet, som Ragnar Kalheim, Haakon Bingen og Ulf Knudsen».

Det siterte er usant, i og med at Haakon Bingen og Peder Furubotn ikke var bekjente, og langt mindre «betrodde» partikamerater.

Peder Furubotn var en kontroversiell person i norsk politikk. I historieverket blir han og hans «betrodde menn» nærmest tillagt å ha som motiv en kommunistisk infiltrasjon av Arbeiderpartiet. Det er således egnet til å skade Haakon Bingens omdømme å bli identifisert med ham.

Når det gjelder norske myndigheters vurdering av NKP og Furubotn, er det klart at de ble vurdert som en trussel i en lengre periode etter krigen. Det fremgår av Lund-rapporten kapittel 7.

Forfatterne har langt på vei innrømmet i sin korrespondanse med Bingen at det er egnet til å skade hans omdømme å bli assosiert med Furubotn. Det siteres:

«Vi finner ingen grunn til å tvile på at du selv ikke kjente Furubotn. Vi tviler selvsagt heller ikke på din opplysning om at du aldri har vært medlem av NKP....

.......

Nå er det ikke vår oppfatning at det å bli assosiert med Furubotn i seg selv er å bli hengt ut eller å bli fremstilt i et dårlig lys, slik du skriver. Vi respekterer likevel at du opplever det som krenkende å bli omtalt på en måte som du selv vet er ukorrekt og som du ser på som negativ eller belastende. Vi vil derfor (å) ta inn den nødvendige tilleggsopplysning i neste opplag av bokverket og samtidig gi en mer presis kildehenvisning til det dokumentet som refereres.»

Når Haakon Bingen har bedt om at utsagnet rettes opp, er årsaken til det at han føler seg krenket. Saken dreier seg ikke om et angrep på ytringsfriheten, men om å rette opp en krenkende, faktisk feil. De kjærende parter ønsker å heve dette opp på det prinsipielle plan, og formulerer en rett til å kunne gjengi og å referere kilder, uten at det skal bli ansett som medvirkning til spredning av ærekrenkelser.

Kilden er i dette tilfelle et notat forfattet av en ukjent person som Trond Bergh har fått av en kilde som ønsker å være anonym. Det som forsvares er da en forfatters rett til ukritisk å kunne benytte seg av og å kunne gjengi anonyme kilder som igjen benytter anonyme og ukjente kilder. Med ukritisk menes bruk som er i strid med såvel forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, jus og humanoria og Vær varsom-plakaten. I Ottar Dahls bok «Grunntrekk i historieforskningens metodelære», sondres det mellom kilder som benyttes som «levninger» og kilder som benyttes som «beretninger». Når en kilde benyttes som «beretning», tilsier god historisk metode at man også vurderer kildens sannhetsinnhold.

Det må bemerkes at forlaget og forfatterne har sagt seg villige til å endre neste opplag/utgave av verket. Saken her dreier seg om endring i de ca 1000 eksemplarene som fortsatt ligger på lager. Et løfte om å rette neste utgave er lite verd. Det selges nå så få eksemplarer av verket at det er høyst usikkert om det vil bli trykket noe nytt opplag.

Forfatterne har selv erkjent å ha brukt kilden på feil måte, som «beretning» og ikke som «levning», jf deres brev til Bingen datert 14 juli 1998:

«Der kunne selvsagt ha vært av interesse å gå nærmere inn på hvorfor f.eks nettopp ditt navn ble trukket frem, evt også hvorfor det feilaktig ble nevnt...»

De kjærende parter forsøker å fremstille Haakon Bingen som en aktiv, kjent politiker. Det var han ikke. I Peter Thomassens artikkel inntatt i Haakon Bingens festskrift som ble utgitt i forbindelse med at han gikk av som finanskomiteens sekretær het det:

«Haakon Bingen har i alle år holdt seg unna offentlighetens lys. Han har helt konsekvent nektet å la seg intervjue av massemedia om aktuelle spørsmål.

.......

Bare en gang har Bingen trådt ut på den politiske arenaen. Han var overbevist EF-motstander og leverte størsteparten av den mer saklige argumentasjonen mot norsk EF-medlemskap gjennom sine utredninger og skriverier over et bredt spekter.»

Det krenkende utsagn - som er referert ovenfor - er plassert under kapiteloverskriften «Et høyt og ualminnelig spill». Det som beskrives er da noe helt utenom det alminnelige politiske spill. Dette er verken en vurdering av Haakon Bingen som person eller politiker, men en faktisk beskyldning om at han lar seg plassere for å utføre et fordekt mandat for et annet politisk parti.

I Lund-rapporten side 95 heter det:

«Femtekolonnistutvalget hadde som nevnt ovenfor utvidet begrepet femtekolonne til også å omfatte infiltrasjon og propaganda....

Infiltrasjon ble også brukt i en videre betydning når kommunistene gikk inn i fagbevegelsen og andre interesseorganisasjoner....

Som infiltrasjon ble det også sett når kommunistene gikk inn i andre interesseorganisasjoner, herunder ideelle organisasjoner.....»

Det spillet som Bingen skulle ha vært en del av, er klart beskrevet i teksten. Det vil utvetydig virke negativt på de fleste som leser det, særlig ettersom det ikke er klart tilkjennegitt at det her er tale om en enkelt uverifisert kilde, som kan ha mange motiver for å spre den type usannheter. Det er på denne bakgrunn at professor Trond Nordby ga kildebruken strykkarakter.

De usanne beskyldningene falt ikke under en offentlig debatt med høy temperatur, slik tilfellet var i Rt-1990-257, Rt-1992-625 og Lingens mot Østerrike, men fremkommer i et autorisert historieverk. Da vil leserne anta at forfatterne har lagt sin prestisje som historikere i å søke og å referere sannheten.

Namsretten har foretatt en rettsstridsvurdering på side 11 i kjennelsen. Interessene knyttet til utgivelsen av boken tas opp, men blir ikke funnet tungtveiende nok, ettersom utsagnet et ukorrekt, samtidig som det ikke er foretatt en enkel undersøkelse av eksisterende kilder. En unnlatelse av å kontrollere kildene er i strid både med historisk metodelære, forskningsetiske retningslinjer og Vær varsom-plakaten, jf også Rt-1994-506. I den saken arbeidet pressen under et sterkt tidspress. Dette element er ikke til stede i vår sak.

Det er krevet at kjæremotparten stiller sikkerhet med kr 200.000. Med 15 - 20 solgte bokverk fra nyttår og frem til midten av mars, kan det legges til grunn at månedlige omsetningstall er ca fem bokverk. Prisen pr bind skal visstnok være ca kr 350. Legges det 100% avanse til grunn for 10 bøker, bør det ikke stilles sikkerhet med et høyere beløp enn kr 3.500.

Det sentrale i saken er å hindre fortsatt spredning av det ærekrenkende utsagn. Spredning skjer ved salg og ved utlån fra biblioteker m v. Den eneste måte å dempe den ærekrenkende virkning på, er å sende ut en rettelse, med anmodning om at rettelsen legges inn i det aktuelle bind. Dette er et enkelt tiltak, og det er mindre inngripende enn å nedlegge forbud mot salg.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Oslo namsretts slutning opprettholdes, dog slik at fristen i slutningen pkt 3 forlenges med én måned.

2. Håkon Bingen tilkjennes omkostninger for Borgarting Lagmannsrett med kr 8.000.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som namsretten, og skal bemerke:

Haakon Bingen har anført at de kjærende parter har overtrådt straffeloven §246 og §247. Han føler seg ærekrenket over utsagnet, i tillegg til at omdømmet har lidt skade. Han har derfor krevet at utsagnet beriktiges ved at det legges inn rettelser i de usolgte eksemplarer av bokverket, og ved at det sendes rettelser til landets biblioteker med forespørsel om å legge rettelsene inn i utlånseksemplarene.

Det er ikke uttatt stevning i saken, men på bakgrunn av opplysningene i begjæringen om midlertidig forføyning, legges det til grunn at det vil bli nedlagt påstand om mortifikasjon av den beskyldning Bingen anser for å krenke æren og omdømmet. Et grunnvilkår for å kunne kreve et utsagn mortifisert, er at det er fremsatt en ytring som går inn under beskrivelsen i §247.

Beskyldningen mot Bingen gikk ut på at han skulle ha latt seg plassere i Arbeiderpartiet for å drive påvirkningsarbeid innenfra, i den hensikt å utvikle en ny, kraftig venstreopposisjon. Årsaken til at han ble valgt til dette sammen med Kalheim og Knudsen, skulle være at han var en av Peder Furubotns betrodde menn.

Lagmannsretten tolker det objektive meningsinnhold i dette utsagnet slik: Haakon Bingen lot seg bruke som en infiltratør for å fremme interessene til venstrekreftene i norsk politikk. En beskyldning om infiltratørvirksomhet innebærer samtidig en beskyldning om uærlighet i forhold til omgivelsene. Man søker posisjoner for å fremme andre krefters interesser. I politikkens verden må en slik adferd karakteriseres som meget kritikkverdig, samtidig som det karakteriserer den som lar seg bruke i et slikt ærend. Lagmannsretten legger til grunn at en beskyldning om slik virksomhet vil kunne være helt ødeleggende i dagens politiske klima, og at slik adferd ville ha blitt sett på med enda større alvor på den tiden boken omtaler, da det gikk et meget skarpt skille mellom venstresiden i norsk politikk, og Arbeiderpartiet. Redselen for et kommunistisk styresett satt i mange i flere tiår etter krigen.

Lagmannsretten finner etter dette at de kjærende parter har opptrådt slik ved å publisere beskyldningen, at det er egnet til å skade Haakon Bingens gode navn og rykte. Beskyldningen anses som et angrep på Bingens hederlighet, vandel og moral.

Den fremsatte beskyldning finnes videre å være utilbørlig. Hensynet til Bingens personvern må veie tyngre enn hensynet til ytringsfriheten, jf Grunnloven §100 og EMK artikkel 10. Etter at Bingen tok kontakt med forfatterne om saken, og opplyste at han aldri hadde kjent Furubotn, fant forfatterne ikke grunn til å tvile på at hans opplysninger var korrekte. I dette ligger det implisitt en erkjennelse fra forfatternes side om at den fremsatte beskyldning er uriktig. En usann beskyldning kan ikke ha krav på vern etter reglene om ytringsfrihet. Lagmannsretten må videre legge til grunn at forfatterne har foretatt svært mangelfulle undersøkelser, bl.a. har de ikke foretatt kildeundersøkelser slik man burde kunne forvente når det dreier seg om opplysninger i et historisk bokverk. Beskyldningene fremkommer i et anonymt notat som er overlevert dem av en kilde som også ønsker å være anonym. Dette burde tilsi at man kryssjekket opplysningene i notatet. I følge professor Trond Nordby har forfatterne ikke fulgt de forskningsetiske retningslinjer som skal iakttas.

Lagmannsretten finner videre at Bingen har krav på å bli vernet mot slik omtale på lik linje med enhver annen person. Det kan ikke sees at han har søkt offentlighetens lys på en slik måte at hans personvern må vike for almenhetens interesser i fri meningsutveksling og trykkefrihet. Fra 1950 til 1988 innehadde han en partipolitisk nøytral stilling som sekretær for Stortingets finanskomité. Han engasjerte seg meget aktivt i forbindelse med fellesmarkedssaken, og var samfunnsengasjert ut over gjennomsnittet, men hadde han fremstått offentlig med sterke politiske synspunkter til fordel for ett enkelt parti, ville han ikke kunnet inneha stillingen som sekretær for finanskomiteen. Dette bekreftes i Jostein Nyhamars bok Arbeiderbevegelsens historie i Norge, Nye utfordringer (1965 - 1970): «Det var Haakon Bingen, sekretær i Stortingets finanskomité, som hadde formulert det forslaget (Thorbjørn) Berntsen fremmet.»

Det legges etter dette til grunn at ytringsfrihetens grenser er overskredet. Beskyldningen er rettstridig og utilbørlig og anses som en straffbar ærekrenkelse.

Hovedkravet er sannsynliggjort, og det kan sikres ved midlertidig forføyning, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b. Den ulempe de kjærende parter blir påført står ikke i åpenbart misforhold til den interesse Bingen har i at forføyningen blir besluttet. Lagmannsretten slutter seg til namsrettens begrunnelse på dette punkt, og viser til den som dekkende for lagmannsrettens syn.

Som namsretten, finner lagmannsretten at Haakon Bingen kan få dom for det krav som midlertidig er begjært sikret, jf straffeloven §247, jf §253 nr l. Det er ikke noe vilkår i tvangsfullbyrdelsesloven om at det skal fremgå av begjæringen om midlertidig forføyning haa påstanden i saken skal gå ut på. Om det vil bli begjært dom for mortifikasjon, inndragning, eller et forbud mot at skriftet publiseres, er derfor et åpent spørsmål på det nåværende tidspunkt.

De kjærende parter har anført at namsretten i slutningens punkt 2 går langt utenfor de rammer forføyningsinstituttet skal operere innenfor, idet det reelt sett gis et fullbyrdelsespålegg. Lagmannsretten bemerker at forføyningens midlertidighet ikke setter noen grenser for hva den kan gå ut på, jf Rt-1994-291 hvor det konstateres at forføyningen innebar en faktisk fullbyrdelse av hovedkravet. Dette var ikke til hinder for en slik forføyning, under forutsetning av at de øvrige krav var oppfylt.

På grunn av det tap de kjærende parter lider ved at bokverket ikke kan omsettes, er det begjært at det stilles sikkerhet med kr 200.000 dersom forføyningen opprettholdes. Motparten hevder at sikkerhetsstillelse er unødvendig, og at kravet uansett er for høyt, hensett til de lave salgstall forlaget selv har oppgitt. Salget utgjør ca 5 verk pr måned.

Lagmannsretten har foretatt et skjønn over hvor stort erstatningskravet vil kunne bli. Det tas utgangspunkt i månedlig salg. Hvis stevning innsendes de ordinære domstoler innen 1. juni d å, vil saken, med den saksbehandlingstid man opererer med i Oslo byrett, kunne komme opp før årsskiftet. Anslått salg frem til 1. januar 2000, basert på et salg av fem bokverk pr måned, er 45 bokverk. Prisen er oppgitt til kr 350 pr verk, hvilket gir et mulig erstatningskrav på kr 15.750. Dette beløp er såvidt beskjedent at lagmannsretten ikke finner det nødvendig å pålegge Bingen å stille sikkerhet. Et eventuelt tap innebærer ingen tung økonomisk belastning for et større forlag. Utsikten til at tap skal oppstå, er dessuten etter rettens vurdering relativt beskjeden. Kravet om sikkerhetsstillelse tas derfor ikke til følge.

De kjærende parter har begjært at kjæremålet gis oppsettende virkning. Denne begjæringen er ikke behandlet, i og med at kjæremålet ble behandlet så raskt.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å forlenge den frist for å reise søksmål som er satt i slutningens punkt 3.

Kjæremålet har etter dette ikke ført frem. I overenstestemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør de kjærende parter erstatte Haakon Bingens saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke kan sees å foreligge særlige omstendigheter som bør føre til fritagelse for erstatningsplikten. Saksomkostninger er krevet med kr 8.000. Lagmannsretten tar kravet til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Cappelen Akademisk Forlag AS, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen betaler - en for alle og alle for en - saksomkostninger for lagmannsretten til Haakon Bingen med kr 8.000 - kroneråttetusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.