LB-1999-1319

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-11-22
Publisert:	LB-1999-01319
Stikkord:	Skjevdeling
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr 98-1962 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01319 A/03.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Johs. Strenge Næss). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Hege Dimmen Lunder).
Forfatter:	Lagdommer Mary-Ann Hedlund. Kst lagdommer Berit Sollie. Sorenskriver Marit Nervik
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §59, §65, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §366, Avtaleloven (1918) §36, Barneloven (1981) §44a, §69

Saken gjelder tvist om skjevdelingskrav mv.

B og A, som hadde vært samboere fra slutten av 1970-tallet, inngikk ekteskap 28. januar 1983. Ektefellene ble separert ved Asker og Bærum herredsretts dom av 22. januar 1999. De har 3 barn sammen, C 16 år, D 14 år og E 11 år.

Ektefellene hadde formuefellesskap. A, som er utdannet tømrermester, har vært selvstendig næringsdrivende i en årrekke. B var hjemmearbeidende etter at eldste barnet, C, ble født og frem til samlivsbruddet i 1998. Hun er i dag ansatt som kundebehandler i - - -.

Partene anskaffet sin første felles bolig i 1980. Leiligheten ble finansiert med oppsparte midler fra B og et felles lån. Noen år senere, i 1984, kjøpte de et rekkehus i X. Dette ble finansiert med låneopptak og nettogevinst fra salget av leiligheten.

I 1991 flyttet familien til - - -svei 12 B i X. Denne eiendommen er As barndomshjem. Samtidig som eiendommen ble overtatt, ble huset bygget om til generasjonsbolig med en leilighet i underetasjen for As mor, som er enke.

Eiendommens omsetningsverdi var i mai 1990 taksert til kr 875.000. Den formelle overskjøtingen skjedde i juni 1992. I følge skjøtet har As mor, F, vederlagsfri borett på eiendommen i sin levetid. Kontantbeløpet på kr 326.000 ble finansiert dels ved arveforskudd til A og dels i form av pantesikret gjeld til hans to søsken med til sammen kr 234.000 fordelt på to pantobligasjoner hver pålydende kr 117.000. Salget av rekkehusleiligheten innbrakte ingen netto.

Etter samlivsbruddet flyttet A ut, og B og barna ble boende i den tidligere felles boligen. Etter at herredsretten avsa dom i saken, har B leid en leilighet av sin arbeidsgiver, hvor hun nå bor sammen med barna. A har flyttet tilbake til - - -s vei.

Partene ble i herredsretten enige om at skjæringstidspunktet for skifteoppgjøret skal være 15. august 1998. Av dommen fremgår det videre at partene var enige om at verdien av den tidligere felles bolig på skiftet skal settes til kr 2.275.000 før fradrag for F s livsvarige borett.

A anla søksmål ved stevning datert 10. september 1998. Asker og Bærum herredsrett avsa 22. januar 1999 dom med slik domsslutning:

1. A og B separeres.

2. A og B skal i fellesskap ha foreldreansvar for barna C, født *.*..83, D, født *.*..85 og E, født *.*..88.

3. B skal ha daglig omsorg for barna. A skal ha vanlig samværsrett med barna etter barneloven §44a, dog således at helgesamværet hver annen helg skal være fra fredag etter skoletid til mandag morgen og sommerferien skal være på 21 dager.

4. A betaler til B med virkning fra 01.02.99 fostringstilskudd med kr 1.070 pr måned for hver av barna.

5. Under skifte av felleseiet gis A rett til å overta - - -s vei 12 B, gnr. - - - bnr. - - - i X, eiendommen «Y», gnr. - - -, bnr. - - -i Nes kommune, med innbo og løsøre, motorsykkel, båt, bånnsag, støvavsug, høvel/avretter, slipemaskin, tilhenger og bil Mercedes 310 D, mens B gis rett til å overta bil VW Transporter.

A gis rett til å overta «Y», med innbo og løsøre, samt tilhengeren, uten at verdien av disse aktiva inngår i den del av partenes fellesbo som skal deles likt mellom dem.

6. B gis bruksrett til - - -s vei 12 B frem til 01.07.01. Inntil skiftet er gjennomført betaler B husleie til A med kr 5.000 pr. måned, første gang 01.02.99, og deretter med kr 10.000 pr. måned.

7. B betaler til A innen 2 - to - uker husleie med kr 12.500 - tolvtusenfemhundrekroner - med 12% årlig rente fra forfall til betaling skjer.

8. A betaler til B innen 2 - to - uker fostringstilskudd med kr 18.000 - attentusenkroner - med 12% årlig rente fra forfall til betaling skjer.

A anket herredsrettens dom vedrørende skjevdelingsspørsmålet, jf domsslutningen punkt 5 annet avsnitt. Skjevdelingskravet i anken er begrenset til kr 417.000, som refererer til arveforskudd med kr 117.000 og gaver fra G med til sammen kr 300.000. B har tatt til motmæle. I anketilsvaret er det fremmet et nytt krav om at B skal ha rett til å ta del i verdiøkningen på boligen fra herredsrettens dom og til utlodningen.

Ankeforhandling ble avholdt 2. og 3. november 1999. Partene møtte og ga forklaring. I tillegg mottok retten forklaring fra to vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A, nedla slik påstand:

Anken:

1. A tilkjennes et beløp fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 417.000 som holdes utenfor det fellesboet som skal deles likt mellom han og B. For øvrig stadfestes herredsrettens dom.

2. A og eventuelt det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i anledning anken.

Nytt krav for lagmannsretten:

3. Prinsipalt: Kravet fra B om rett til å ta del i verdiøkningen på boligen fra herredsrettens dom og til oppgjør skjer, avvises.

Subsidiært: A frifinnes for kravet fra B om rett til å ta del i verdiøkningen på boligen fra herredsrettens dom og til oppgjør skjer.

4. A og eventuelt det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i anledning kravet fra B nevnt under punkt 3.

Ankemotparten, B, har nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom av 22. januar 1999 stadfestes.

2. Prinsipalt: B gis rett til å ta del i verdiøkningen på boligen fra herredsrettens dom og til oppgjør skjer.

Subsidiært: B tilkjennes et beløp bestemt etter rettens skjønn.

3. B og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av den til hver tid gjeldende rente.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsretten har uriktig lagt til grunn at hans rett til skjevdeling er begrenset til hytteeiendommen Y og tilhengeren som han har fått i gave av G. Dommen er basert på feil bevisbedømmelse og uriktig rettsanvendelse.

Da han overtok sitt barndomshjem i - - -svei 12 B, mottok han et arveforskudd som nøkternt kan fastsettes til kr 117.000. Grunnlaget for beregningen av arveforskuddet er en takst fra mai 1990, hvor eiendommens omsetningsverdi er angitt til kr 875.000. Den reelle omsetningsverdien var sannsynligvis høyere. Det er under enhver omstendighet ingen holdepunkter for påstanden om at eiendommen var mindre verdt ved overtakelsen i 1991.

Størrelsen på arveforskuddet er matematisk beregnet til kr 108.666. Dette beløp er lagt til grunn ved beregningen av arveavgift. Fordi han fikk overta eiendommen til en gunstig pris, ble han enig med sine søsken om at verdien av arveforskuddene skulle settes til kr 117.000. Hans to søsken krevde ikke utløsning. Begge aksepterte å få en pantobligasjon i eiendommen pålydende kr 117.000.

Det må legges til grunn at arveforskuddet han mottok var minst kr 117.000 og at verdien er i behold. Beløpet kreves holdt utenfor delingen i medhold av ekteskapsloven §59 første ledd.

I tillegg til arveforskuddet kreves også pengegavene fra G - til sammen kr 300.000 - holdt utenfor delingen. Det vesentlige av disse pengegavene ble investert i huset, med unntak for en motorsykkel, en eldre snekke og noe verktøy, med en samlet verdi på anslagsvis kr 60.000. Verdien av midlene er i behold.

Pengegavene ble gitt til han. De var ikke fellesgaver til han og B. I følge sikker rettsoppfatning skal givers hensikt tillegges avgjørende vekt når det er spørsmål om hvem som skal anses som mottaker av en gave. G er en eldre dame som bor i X. Han ble kjent med henne i forbindelse med et ordinært oppdrag. Etter hvert fikk de et nært og fortrolig forhold. G ga selv uttrykk for at hun ønsket å tilgodese han med pengegavene. I en slik situasjon spiller det ingen rolle hva B eventuelt måtte ha trodd. Det har for øvrig aldri vært noe fortrolig forhold mellom B og G.

Ved vurderingen av hvem som må anses som mottaker av pengegavene, må ordinære beviskrav legges til grunn. Gavene ble gitt uten nærmere formaliteter, men det er ingen formkrav til gaver som ikke har særeieklausul. Hensett til det fortrolige forholdet de etter hvert fikk, er det intet påfallende ved at gavene ble gitt uten tanke på formaliteter. Pengene ble dels gitt i form av bankremisser på hans navn og dels satt inn på en egen konto som G opprettet i hans navn. Han hadde full disposisjonsrett over pengegavene, som også er ført opp i hans selvangivelse. Det hendte at G også ga gaver til B, for eksempel til jul. G er en raus person og ga ved en anledning også et beløp til dem begge til et ferieopphold. Det er imidlertid intet i situasjonen som tilsier at G skulle ha ønsket å tilgodese B med de pengegavene det her er tale om, til sammen kr 300.000. At B for så vidt har nydt godt av gavene ved at pengene ble brukt til investeringer i huset, kan ikke være avgjørende ved vurderingen av hvem som må anses som mottaker.

Det må legges til grunn at G ønsket å gi pengegavene til han og at han alene er å anse som mottaker. Verdien er i behold. Subsidiært gjøres det gjeldende at dette i alle fall er tilfelle for verdier for til sammen kr 60.000, som ble brukt til kjøp av verktøy, motorsykkel og en eldre snekke.

Vilkårene for å holde verdien av arveforskuddet og pengegavene fra G utenfor delingen er til stede, jf ekteskapsloven §59 første ledd. Kravet må da tas til følge. Det er ikke grunnlag for å anvende regelen i ekteskapsloven §59 annet ledd, som er en snever unntaksregel, jf Rt-1999-177. Skjevdeling av disse midlene innebærer at han får en noe større netto enn B, men det leder ikke til noe åpenbart urimelig resultat, som er lovens kriterium for helt eller delvis bortfall av retten til skjevdeling.

Det skal ved denne vurderingen legges særlig vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien. Ekteskapet mellom partene varte i ca 16 år, som ikke kan sies å være spesielt langvarig. Ekteskapets varighet trekker følgelig ikke i noen bestemt retning. Det gjør heller ikke ektefellenes innsats for familien.

Etter praksis skal også partenes økonomiske stilling etter skifteoppgjøret tillegges vekt. Begge partene har en vanskelig økonomisk situasjon. Han har etter samlivsbruddet kjøpt en eiendom av G, men den har slike klausuler at den ikke gir noe overskudd så lenge hun lever. Når begge partenes økonomiske stilling er vanskelig, kan dette element tillegges mindre vekt, selv om B vil få mindre ved en begrenset skjevdeling enn ved full likedeling. I den samlede vurdering må det også tillegges vekt at pengegavene fra G ble gitt kort tid før samlivsbruddet.

Kravet om rett til å ta del i verdistigningen på eiendommen i - - - s vei er et nytt krav. Partene har inngått en bindende avtale om at verdien av den tidligere felles bolig på skiftet skal settes til kr 2.275.000 før fradrag av boretten til F. Avtalen er referert i herredsrettens dom. Anken gjelder krav om skjevdeling av arveforskudd og gavene fra G. Kravet om at verdiøkningen på boligen skal deles, ble fremsatt som et nytt krav i anketilsvaret. Det er ingen sammenheng mellom dette kravet og det krav som allerede er innbrakt, jf tvistemålsloven §366 annet ledd nr 2. Kravet må derfor avvises.

Dersom kravet realitetsbehandles, må A frifinnes. Han skal overta eiendommen og partene har inngått en bindende avtale om hvilken verdi den skal tillegges ved skifteoppgjøret. Det er ikke grunnlag for å sette avtalen til side i medhold av ekteskapsloven §65. Avtalen er for øvrig i samsvar med hovedregelen i ekteskapsloven §69 annet ledd, annet punktum, hvor det heter at det ved privat skifte er verdien da det ble bestemt hvem som skal overta eiendommen som legges til grunn. Den avtalen som er inngått skal gjelde på skiftet. På avtaletidspunktet var det klart for begge parter at det gjensto mange uløste spørsmål vedrørende skifteoppgjøret. Det var åpenbart at det ville ta tid før skifteoppgjøret kunne avsluttes. Det bestrides for så vidt ikke at det har vært en alminnelig prisstigning på eiendommer i distriktet siden avtalen ble inngått, men det kan ikke begrunne tilsidesettelse av avtalen i medhold av ekteskapsloven §65. En utvikling i eiendomsmarkedet var klart påregnelig og kan ikke anses som noen bristende forutsetning.

B har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er ikke rettslig grunnlag for skjevdeling ut over det herredsretten har lagt til grunn for så vidt gjelder hytteeiendommen Y med innbo og løsøre og tilhengeren, jf domsslutningen punkt 5.

Det bestrides ikke at A mottok et arveforskudd i forbindelse med overtakelsen av eiendommen i - - -s vei, men skjevdelingskravets størrelse bestrides. Taksten som ligger til grunn for beregningen av arveforskuddet er fra 1990. Eiendomsmarkedet var da fallende. Det er overveiende sannsynlig at eiendommens verdi var langt lavere både da familien faktisk flyttet inn i 1991 og ved den formelle overskjøtingen i 1992. Bevisbyrden for kravets størrelse påhviler den som fremmer et skjevdelingskrav. Det er ikke godtgjort at verdier over kr 20.000 kan tilbakeføres til arveforskudd.

Vilkårene for skjevdeling er ikke oppfylt for pengegavene fra G. I den utstrekning verdiene er i behold, går de inn i delingsgrunnlaget. Det er ikke bevist med tilstrekkelig klarhet at pengegavene ble gitt utelukkende til A. Tvert imot er det overveiende sannsynlig at G ga pengene til ektefellene i fellesskap.

Påstanden om at A skulle være enemottaker av pengegavene, ble først fremsatt etter samlivsbruddet. Det foreligger ikke noe skriftlig som støtter hans påstand. Det forhold at bankremissene var utstedt til han og at det ble opprettet en konto i hans navn, kan ikke tillegges noen selvstendig betydning i denne sammenheng. Betydningen av den personlige relasjon må heller ikke overdrives. Selv om det var A som hadde mest kontakt, hadde B også jevnlig kontakt med G. Det var full åpenhet om pengegavene, og G ga aldri uttrykk for at gavene ikke var ment til dem begge. I den situasjon som forelå er det mest sannsynlig at hun ønsket å tilgodese begge ektefellene og familien totalt sett.

Ved overtakelsen og innflyttingen av eiendommen i - - -s vei, ble leiligheten til svigermoren prioritert. Da den var ferdig, hadde de ikke råd til å pusse opp resten av huset. G var kjent med at det var familiens trange økonomi som var årsak til at huset ikke var ferdig ombygd og restaurert. Hun ville hjelpe til slik at de kunne fullføre oppussingen, inklusive de tunge økonomiske løftene med modernisering av kjøkken og bad. Når pengene med givers viten ble brukt på denne måten og inkorporert i ektefellenes felles bolig, er det ikke grunnlag for å hevde at G bare ønsket å tilgodese A.

Det er ikke bevist at pengegavene på til sammen kr 300.000 var forbeholdt A. Da kan verdien av gavene heller ikke kreves holdt utenfor delingen idet lovens vilkår for skjevdeling ikke er oppfylt, jf ekteskapsloven §59 første ledd.

Subsidiært gjøres det gjeldende at skjevdeling av så vel arveforskudd som pengegavene fra G, vil føre til et åpenbart urimelig resultat. Retten til skjevdeling må da falle bort helt eller delvis, jf ekteskapsloven §59 annet ledd. Denne bestemmelsen gir anvisning på en samlet vurdering der det særlig skal legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien. Partene var gift i 16 år og hadde dessuten vært samboere noen år før de inngikk ekteskap. Det er ingen tvil om at dette må anses som et langvarig ekteskap i lovens forstand. Etter at eldste barnet ble født var B i hovedsak hjemmearbeidende frem til samlivsbruddet. Hun har vært ryggraden i familien i forhold til barna og har prioritert familiens interesser fremfor sine egne. Disse forhold taler med styrke for at skjevdeling vil være åpenbart urimelig.

Den åpenbart urimelige følgen av en skjevdeling underbygges ytterligere av partenes økonomisk stilling etter at skifteoppgjøret er gjennomført. Dette er også et forhold som må tillegges vekt i den samlede vurdering. Hun vil komme i en meget vanskelig økonomisk situasjon dersom arveforskuddet og pengegavene fra G holdes utenfor delingen. Det vil bli bort i mot umulig for henne å etablere seg med egen bolig uten nevneverdig egenkapital. At hun har vært så heldig å komme raskt i lønnet arbeid, endrer ikke dette forhold. Retten til skjevdeling må i den situasjon som foreligger settes til side, helt eller delvis.

Kravet om deling av verdistigningen på den tidligere felles bolig, ble fremsatt i anketilsvaret. Et slikt krav kan fremmes i medhold av tvistemålsloven §366 annet ledd nr 2. Kravet gjelder deling av verdier i fellesboet og har derved sammenheng med innbrakte krav, jf Rt-1990-466. Det skal foretas en totalvurdering med hensyn til om den nødvendige sammenheng mellom kravene foreligger, og det må da legges vekt på prosessøkonomiske hensyn. Verdistigningen er stor og er først blitt kjent etter at herredsretten avsa dom i saken.

Avtalen om at verdien av den tidligere felles bolig skulle settes til kr 2.275.000 før fradrag for verdien av svigermorens borett, virker urimelig og må settes til side i medhold av ekteskapsloven §65.

Forutsetningen for avtalen som ble inngått i januar, var at hun skulle løses ut umiddelbart. Det er ikke skjedd. Hun har ikke engang fått et deloppgjør. I mellomtiden har eiendomsprisene steget betydelig. Det er ingen grunn til å anta at boligen i - - -s vei har hatt mindre verdistigning enn markedet for øvrig. Dette innebærer en klar ubalanse i forholdet mellom partene. Mens A har overtatt en eiendom som stiger i verdi, har hennes muligheter på boligmarkedet blitt ytterligere forringet som følge av at oppgjører trekket ut. Denne urimelige ubalansen mellom partene, vil også slå negativt ut for barnas bo-kvalitet.

En etterfølgende utvikling av den karakter det her er tale om, må anses som en relevant omstendighet ved rimelighetsvurderingen etter ekteskapsloven §65 på samme måte som etterfølgende omstendigheter er relevante i forhold til avtaleloven §36. Det vises til Rt-1982-906.

Avtalen om at den tidligere felles bolig skal inngå i delingsgrunnlaget med en bruttoverdi på kr 2.275.000 må settes til side, helt eller delvis, på grunn av bristende forutsetninger. Dersom avtalen ikke settes ut av kraft, gjøres det subsidiært gjeldende at hun vil bli urimelig dårlig stilt og at hun derfor bør tilkjennes et beløp fra sin fraseparerte ektefelle, jf ekteskapsloven §65 annet ledd annet punktum.

Lagmannsretten bemerker:

Verdien av formue som klart kan tilbakeføres til midler som etter ekteskapsinngåelsen er ervervet ved arv eller gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen av ektefellenes samlede formuer, jf ekteskapsloven §59 første ledd. Loven gir grunnlag for delvis skjevdeling. Det er derfor naturlig å vurdere de to krav som ligger til grunn for den ankende parts påstand om skjevdeling av et beløp på inntil kr 417.000, separat.

Eiendommen - - -s vei 12 B, ble overtatt sommeren 1991. Salget av den tidligere felles bolig hadde ikke innbrakt noen nettogevinst. Eiendommen er As barndomshjem. I forbindelse med overtakelsen skulle eiendommen bygges om til generasjonsbolig med en leilighet for As mor, som var enke. Hun skulle ha vederlagsfri borett på eiendommen for sin levetid.

Kontantdelen av overtakelselsesprisen ble finansiert ved arveforskudd til A og rentefrie lån fra hans to søsken. Kontantbeløpet i skjøtet, kr 326.000, er lagt til grunn av avgiftsmyndigheten ved beregningen av arveavgiften. A har utstedt pantobligasjoner til sine to søsken. Hver pantobligasjon er pålydende kr 117.000. Dette dreier seg i realiteten om arveforskudd tilsvarende det A mottok. Hans to søsken krevde ikke kontant utløsning, men aksepterte en pantobligasjon. Beløpet er noe høyere enn det som følger av en ren tredeling av kontantbeløpet i skjøtet. Lagmannsretten legger til grunn at differansen skyldes at A og hans søsken ble enige om at den verdsettelsen av eiendommen som lå til grunn for beregningen av arveavgiften, var satt noe lavt.

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at A i forbindelse med overtakelsen av eiendommen i - - -s vei mottok arveforskudd med en verdi på minst kr 117.000. Det er heller ingen tvil om at verdien er i behold, idet eiendommen har steget betydelig i verdi etter overtakelsen. Selv med Fs livsvarige borett, fremstår det som overveiende sannsynlig at den verdi som ble lagt til grunn ved overtakelsen var nøktern. Det er ikke sannsynliggjort at eiendommen ved overtakelsen i juli 1991 var mindre verdt enn summen av boretten og arveforskuddene til hvert av barna med kr 117.000, selv om eiendomsmarkedet den gang var synkende.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A kan kreve verdien av arveforskuddet med kr 117.000 holdt utenfor delingen av ektefellenes samlede formue i medhold ekteskapsloven §59 første ledd.

Når det gjelder pengegavene fra G - til sammen kr 300.000 fordelt på to gaver med kr 50.000 og to gaver med kr 100.000 - er lagmannsretten kommet til den motsatte konklusjon.

G, som etter det opplyste er en eldre dame på ca 80 år, er bosatt i X. G og A ble kjent med hverandre i forbindelse med at han ble engasjert til å utføre snekkerarbeid hos henne. G hadde en kombinert bolig- og forretningseiendom, og A ble etter hvert engasjert til å utføre mange oppdrag for henne. Det utviklet seg også et personlig forhold mellom dem som ga seg uttrykk på forskjellige måter, blant annet ved at ektefellene A ble invitert i selskaper hos G. Det ble også installert en trygghetsalarm med forbindelse til familien As bolig i - - -s vei.

Den første pengegaven på kr 50.000 ble gitt i oktober 1994. De øvrige pengegavene ble gitt med kr 100.000 i januar 1995, kr 100.000 i januar 1996 og kr 50.000 i mars 1997.

I løpet av denne perioden ble det utført en omfattende oppussing av boligen til familien A. Ombyggingen av huset med en ny leilighet for As mor, ble finanisert med et lån på ca kr 500.000. Planene om ytterligere oppussing av huset ble stilt i bero på grunn av begrensede økonomiske midler. De utbedringsarbeidene som krevde større investeringer - særlig modernisering av kjøkken og bad ble muliggjort ved pengegavene fra G. Lagmannsretten legger til grunn at G var innforstått med at pengegavene i hovedsak ble brukt til påkostninger på boligen. Det fremstår som overveiende sannsynlig at investeringene i boligen også var i samsvar med Gs motiv for å gi disse rause gavene.

Kravet om skjevdeling av disse midlene, forutsetter at gavene ble gitt til A som enemottaker. Bevisføringsplikten for at lovens vilkår for skjevdeling foreligger, påhviler den som fremsetter kravet. Det sentrale spørsmål i denne sammenheng, er hvem G ønsket å tilgodese. G har ikke vært ført som vitne i ankeinstansen, og lagmannsretten har således ikke hørt hennes forklaring. Det er ikke opplyst at G skulle være indisponert fra å gi forklaring. Ved vurderingen av hennes giverhensikt, må retten derfor foreta en samlet vurdering av det øvrige bevismateriale og bemerker at herredsrettens gjengivelse av hennes forklaring er meget snau. Det foreligger ikke noe gavebrev eller annet skriftlig materiale som gir klar veiledning. Pengegavene er gitt dels i form av bankremisser, dels ved at penger er blitt satt inn på en bankkonto. As navn er brukt både på remissene og bankkontoen. Når situasjonen var slik at det var overveiende sannsynlig at pengene ville bli brukt til oppussing av familiens felles bolig, gir betalingsmåten etter lagmannsrettens syn isolert sett begrenset veiledning for spørsmålet om hvem giver har villet tilgodese.

Pengegavene er ført opp i As selvangivelse, også i år da ektefellene så vidt skjønnes innga hver sin selvangivelse. Dette gir en viss indikasjon men heller ikke mer for at gavene bare var ment gitt til A. Det er imidlertid opplyst at B i all hovedsak var hjemmearbeidende under ekteskapet. Lagmannsretten antar på den bakgrunn at hun har hatt mer sporadiske inntekter å oppgi. Etter det lagmannsretten forstår, er gjelden på huset ført opp i As selvangivelse med fullt beløp, uavhengig av om ektefellen innga egen selvangivelse. Det samme synes å være tilfellet for verdien av den felles bolig. Dette tyder på at det ikke kan trekkes entydige slutninger fra selvangivelsen om eierforhold mv.

Lagmannsretten legger til grunn at A hadde et mer fortrolig forhold til G enn ektefellen. Det er imidlertid vanskelig å trekke slutninger om giverhensikt på dette grunnlag, når formålet med gavene langt på vei synes å ha vært å bidra økonomisk til oppussing av familiens felles bolig. Noen av pengene ble brukt blant annet til kjøp av en motorsykkel. Bevismaterialet gir imidlertid ikke holdepunkter for å anta at noen av pengegavene ble gitt til investeringsformål som først og fremst tilgodeså A.

Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at G utelukkende ønsket å tilgodese A med pengegavene på til sammen kr 300.000. Da er vilkårene for å skjevdele disse midlene ikke til stede og det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til om verdiene fullt ut er i behold.

Spørsmålet etter dette blir om skjevdeling av kr 117.000 vil lede til et åpenbart urimelig resultat, som kan gi grunnlag for helt eller delvis bortfall av retten til å holde beløpet utenfor delingen, jf ekteskapsloven §59 annet ledd. Dette er en snever unntaksregel, jf Rt-1999-177. Hensett til at det dreier seg om et relativt beskjedent beløp og at det er tale om arv, kan lagmannsretten ikke se at skjevdeling av dette beløpet vil lede til et åpenbart urimelig resultat for B.

B har i anketilsvaret fremmet krav om at den verdistigning eiendommen i - - -s vei har hatt siden herredsretten avsa dom i saken, skal inngå i delingsgrunnlaget på skiftet mellom ektefellene. Dette dreier seg om et krav som ikke er pådømt av herredsretten. Tvistemålsloven §366 annet ledd regulerer adgangen til å fremme et slikt krav. I denne saken er den aktuelle hjemmelsbestemmelse §366 annet ledd nr 2. Vilkåret for at et nytt krav skal kunne inndras etter denne bestemmelsen er at det står i sammenheng med et allerede innbrakt krav. Realiteten i det nye kravet gjelder tidspunktet for verdsettelsen av ektefellenes tidligere felles bolig og spørsmål om den avtalen som er inngått om dette skal kunne settes til side. Lagmannsretten har vanskelig for å se at dette krav står i sammenheng med det krav som allerede er innbrakt og som gjelder spørsmålet om likedeling eller skjevdeling av nærmere angitte verdier. Lagmannsretten er i tvil om kravet bør avvises eller realitetsbehandles. For lagmannsretten fremstår det som klart at det nye kravet ikke kan føre frem. På den bakgrunn har retten kommet til at det vil være mest hensiktsmessig å realitetsbehandle kravet.

Det fremgår av dommen at partene, da saken ble behandlet i herredsretten, var enige om at verdien av den tidligere felles bolig på skiftet skulle settes til kr 2.275.000 før fradrag for boretten til F. På dette tidspunkt var verdien av fru Fs borett ikke avklart. Det gjensto også uløste spørsmål vedrørende skiftet mellom partene, i tillegg til den verserende tvisten om skjevdeling. B har anført at det var en forutsetning for denne avtalen at hun skulle bli utløst umiddelbart. Når en slik forutsetning ikke er kommet til uttrykk og den heller ikke underbygges av statusen i skifteoppgjøret for øvrig, kan avtalen etter lagmannsrettens syn ikke settes til side på grunn av bristende forutsetninger. Ytterligere bemerkes at tidsaspektet i seg selv heller ikke fremstår som noen bristende forutsetning, sakens kompleksitet og tvistepunktenes omfang tatt i betraktning.

B har anført at det er åpenbart urimelig at verdistigningen på eiendommen utelukkende skal tilfalle A . Avtalen synes imidlertid å være i tråd med det som fremstår som lovens hovedregel, jf ekteskapsloven §69 annet ledd som bestemmer at verdsettelsen ved offentlig skifte knyttes til verdien på utlodningstidspunktet og ved privat skifte til verdien da det ble bestemt hvem som skal overta eiendommen. Ved herredsrettens dom ble bestemt at A skal ha rett til å overta eiendommen, og partene var under hovedforhandlingen enige om verdsettelsen, slik den er referert i dommen. Det fremstår for øvrig ikke som upåregnlig at eiendomsprisene endrer seg. I dette tilfellet har eiendomsprisene steget, men erfaringene har vist at utviklingen raskt kan endre seg.

Det avsies etter dette frifinnende dom for kravet om deling av den verdistigning eiendommen har hatt siden herredsretten avsa dom i saken.

Anken fra A har delvis ført frem. Denne delen av saken anses som dels vunnet, dels tapt og hver av partene må bære sine egne omkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, jf §180 annet ledd, idet det ikke foreligger omstendigheter som tilsier at unntaksreglene i §174 annet ledd kommer til anvendelse.

B har ikke fått medhold i det nye kravet hun fremmet for lagmannsretten. Saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres særskilt for krav som fremmes etter tvistemålsloven §366, jf Rt-1999-388. Denne delen av saken anses tapt og B pålegges i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd å dekke motpartens omkostninger. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger forhold som gir grunnlag for fritak for erstatningsplikten etter §172 annet ledd. Advokat Strenge Næss har fremlagt omkostningsoppgave med et samlet krav på kr 56.049. Av dette utgjør salær kr 50.895 resten kr 5.154 utgifter. Det er oppgitt at om lag en fjerdedel av kravet gjelder det krav som ble fremsatt i anketilsvaret. Saksomkostningene fastsettes på denne bakgrunn skjønnsmessig til kr 14.000. A er innvilget fri sakførsel med en egenandel på 25 %. Saksomkostningene skal da betales dels til det offentlige med kr 10.500 og dels til A med kr 3.500.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. A gis rett til å holde et beløp stort 117.000 etthundreogsyttentusen- kroner utenfor delingen.

2. A frifinnes for kravet om at avtalen om verdsettelse av den tidligere felles bolig settes til side.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til det offentlige 10.500 - titusenfemhundre - kroner og til A 3.500 - tretusenfemhundre - kroner med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.