LB-1999-1619
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-01 |
| Publisert: | LB-1999-01619 |
| Stikkord: | Sedelighetslovbrudd |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett 98-07473 M/51 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01619 M/01 og LB-1999-03049 M/01. Anket til Høyesterett; HR-2000-00118-s 2 (se også HR-2000-00118)s . |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Reidar Bruusgaard) mot A (Forsvarer: Advokat Herman Hoff) og B (Forsvarer: Advokat Leidulv Digernes). |
| Forfatter: | Lagdommer Ola Dahl, formann. Lagdommer Steingrim Bull. Mindretall: Lagdommer Hans Kristian Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §193, §52, Straffeprosessloven (1981) §436, §442 |
Oslo byrett avsa dom 25 mars 1999 med slik domsslutning:
1. A, f. *.*..70, dømmes for forbrytelse mot strl §193 første ledd 1. straffalternativ til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder. Ved soningen fragår 2 - to - dager i utholdt varetekt.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.
3. B, f. *.*..71, dømmes for forbrytelse mot strl §193 første ledd 1. straffalternativ til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder. Ved soningen fragår 2 - to - dager i utholdt varetekt.
4. I saksomkostninger til det offentlige betaler B innen 2 - to - uker en sum stor kr 3.000,- - kronertretusen 0/100.
5. A og B tilpliktes in solidum og innen 2 - to - uker å betale erstatning til C med kr 31.490,- - kronertrettientusenfirehundreognitti 0/100, tillagt 12 - tolv - prosent rente fra forfall til betaling skjer.
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
De tiltalte har erklært anke over skyldspørsmålet og straffutmålingen.
Ved lagmannsrettens beslutning av 28 mai 1999 ble anken fra A henvist til ankeforhandling med hensyn til straffutmålingen. Ved lagmannsrettens beslutning av 19 oktober 1999 ble anken fra B henvist til ankeforhandling med hensyn til straffutmålingen. Ankesakene er senere forenet til felles behandling.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo Tinghus onsdag 1 desember 1999. De tiltalte møtte med sine forsvarere og avga forklaring. Det ble avhørt 2 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Under ankeforhandlingen nedla forsvareren for A slik påstand:
A behandles på mildeste måte.
Forsvareren for B nedla slik påstand:
B behandles på mildeste måte.
Aktor nedla slik påstand:
1. Anken fra A forkastes.
2. A tilpliktes å betale det offentlig sakens omkostninger med 5.000 - femtusen - kroner.
3. Anken fra B forkastes.
4. B tilpliktes å betale det offentlige sakens omkostninger med 5.000 - femtusen - kroner.
Lagmannsretten bemerker:
De tiltalte er dømt for overtredelse av straffeloven §193 første ledd for å ha hatt hvert sitt samleie med en kvinne som var 20 år gammel og som var bevisstløs eller var i en tilstand hvor hun ikke hadde psykisk evne til å motsette seg samleiene. Ved forgåelsene benyttet de tiltalte kondom. Det er lagt til grunn at de tiltalte ikke benyttet noen tvang eller lurte fornærmede til å innta berusende eller bedøvende midler i den hensikt å skaffe seg seksuell omgang. Etter det opplyste foreligger det ikke noen spesielt skjerpende omstendigheter knyttet til selve gjennomføringen av de respektive forbrytelsene.
Ved den konkrete straffutmålingen blir et sentralt moment de skadevirkninger av psykisk art som fornærmede kan bli påført ved slike overtredelser. Det er en betydelig integritetskrenkelse fornærmede ble utsatt for ved anledningen, selv om hun antageligvis ikke var seg bevisst det som skjedde, men først senere er blitt fortalt om overgrepene. Det legges til grunn at fornærmede har plager i form av angst og vedvarende depressiv sinnsstemning som delvis er en følge av overgrepene. Selv om slike følger av forbrytelse mot straffeloven §193 første ledd må antas som ganske vanlige, må de ved den konkrete vurderingen tillegges noe vekt i skjerpende retning. Ut over dette vites intet spesielt å anføre i skjerpende retning for noen av de tiltalte, men det kan reises spørsmål om en tiltalt som foretar et seksuelt overgrep umiddelbart etter at han vet at fornærmede har vært gjenstand for et tilsvarende overgrep bør behandles noe strengere strafferettslig enn første gjerningsmann.
Begge de tiltalte har hver for seg anført formildende omstendigheter knyttet til deres bakgrunn fra X og de overgrep som de selv og deres familier har vært utsatt for fra myndighetene der. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå i detaljer knyttet til det de tiltalte har fortalt om fengslingsopphold, tortur m.v., og bemerker at det har vært relativt beskjeden bevisføring omkring temaene. Imidlertid går tiltalte B til behandling hos psykolog for sine psykiske problemer som følge av overgrep mot ham selv og hans familie, og hans situasjon for tiden er det nærmere redegjort for under ankeforhandlingen fra psykolog Sandstrøm. Også tiltalte A har gjennom vitneførsel nærmere belyst sin nåværende psykiske situasjon. Lagmannsretten finner at i en sak som den foreliggende blir det uansett liten plass for å vektlegge sosiale og personlige problemer av den art de tiltalte har fremhevet i saken, jf også uttalelser i Rt-1994-1552.
Det foreligger begrenset rettspraksis fra Høyesterett knyttet til anvendelse av straffeloven §193 første ledd i saker som er sammenlignbare med den foreliggende. Det kan særlig vises til avgjørelsen inntatt i Rt-1993-963. Det foreligger også noe rettspraksis fra lagmannsretter. Praksis så langt synes i det vesentlige å innebære en straffutmåling som er mildere enn den som er foretatt av byretten i den foreliggende sak. På den annen side mener lagmannsretten å kunne konstatere at det i senere tid har skjedd en skjerpelse i synet på sedelighetslovbrudd, jf Rt-1994-1552 og særlig Rt-1999-363. Lagmannsretten mener således å kunne konstatere at det straffenivå som hittil har vært lagt til grunn for overtredelse av strl §193 første ledd, bør skjerpes i forhold til det nivået som synes å ha vært lagt fra midten av 90-tallet.
Byretten fant ikke forskjell av betydning ved grovheten av de respektive tiltaltes handlinger. Lagmannsretten er enig i dette og finner at den straff som skal fastsettes for hver av de tiltalte, under hensyntagen til den enkeltes adferd og forholdene for øvrig bør settes likt.
Ved den konkrete straffutmålingen har retten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, lagdommerne Dahl og Bull, finner at straffen for den enkelte bør settes til 75 dager fengsel hvorav fullbyrdelsen av 45 dager utstår med vanlig prøvetid. Ved fastsettelsen av en deldom har flertallet særlig lagt vekt på tidsforløpet siden den straffbare handlingen ble begått. Det er gått så lenge som 2 år siden handlingen ble begått uten at dette kan bebreides de tiltalte. Det tilføyes at individualpreventive hensyn ikke tilsier en ubetinget reaksjon.
Mindretallet, lagdommer Bjerke, finner at hver av de tiltalte bør ilegges 75 dagers ubetinget fengsel, særlig ut fra allmenpreventive hensyn. Mindretallet mener at et tidsforløp på 2 år ikke har slik tyngde at det i denne sak bør medføre at noe av fengselsstraffen gjøres betinget.
De tiltalte blir etter dette idømt straff som fastsatt av flertallet, og i den ubetingede del av straffen fragår 2 dager for utholdt frihetsberøvelse for hver av dem i anledning saken.
Da de domfeltes anke ikke har gått dem imot, blir saksomkostninger for lagmannsretten ikke å idømme, jf strpl §436, jf også §442.
Dommen er avsagt med den dissens som fremgår av det ovenstående.
Domsslutning:
I byrettens dom, domsslutningens pkt. 1 og 3, gjøres følgende endringer:
Straffen fastsettes til fengsel i 75 - syttifem - dager hvorav fullbyrdelsen av 45 - førtifem - dager utstår i medhold av straffeloven §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år.
I den ubetingede del av straffen fragår 2 - to - dager for utholdt frihetsberøvelse.