LB-1999-1676

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-06-05
Publisert:	LB-1999-01676
Stikkord:	Forsikringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 97-11033 A/44 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01676 A/02.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jo. Steinsvik). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Anne Stine Eger Mollestad).
Forfatter:	Lagdommer Sissel Rydman Langseth, formann. Lagdommer Anne Ellen Fossum. Byrettsdommer Birgit Jonsgaard Berg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Bilansvarslova (1961), Folketrygdloven (1997)

Saken gjelder tvist om graden av skadelidtes ervervsuførhet etter nakkeslengskade.

A, som er født *.*. 1951, ble 25. juni 1991 ca kl. 1800 som fører av en eldre Mercedes personbil i Molde sentrum utsatt for en påkjørsel av en Volvo personbil. Volvoen kjørte inn i Mercedesens venstre side bakfra med en hastighet som er anslått til noe over 50 km/t. As bil befant seg i en sving og hadde liten fart. Den ble ved sammenstøtet slengt til høyre og fremover i fartsretningen. Det er opplyst at Mercedesen ikke var kjørbar etter ulykken.

A brukte bilbelte, men hadde ikke nakkestøtte i bilen. Hun hadde ingen synlige skader. Hun oppsøkte samme kveld kirurgisk poliklinikk ved Fylkessjukehuset i Molde. Fra journalen gjengis:

.... Følte seg i fin form like etter ulykken. Utover kvelden følelse av dårligere kraft i begge overekstremiteter spes. venstre side. Palpasjonsøm langs cervicalcolumna, ingen utstrålende smerter og god og symmetrisk kraft i begge overextr.

Hun ble straks sendt til røntgenundersøkelse. I rekvisisjonen, som gjelder røntgen av cervicalcolumna og lumbalcolumna, er det opplyst at hun også har smerte i korsryggen.

Svaret fra røntgenavdelingen lyder slik:

Cervicalcolumna: lett osteochondrose C4/C5. Små uncovertebrale påleiringer i samme nivå. Ikke tegn til fracturer.

R: LETTE DEGENERATIVE FORANDRINGER I MIDTRE AVSNITT:

L.S.COLUMNA: Antydet høyrekonveks krumning. Liten degenerativ påleiring ved øvre fremre kant av virvelkorpus L5. Ikke tegn til fracturer.

I journalen fra poliklinikken er det registrert at røntgenundersøkelsen var negativ. A ble sykemeldt og utstyrt med myk halskrage. Den 28. juni 1991 oppsøkte hun poliklinikken igjen. Det fremgår av journalen at hun var bedre i venstre arm, men hadde fått sterkere nakkesmerter som strålte ut til skuldrene og nedover i høyre arm og hånd. Når hun snudde hodet, ble hun svimmel. I journalen er det ikke angitt noe tidspunkt for inntreden av denne forverringen, men A har senere forklart, bl.a. til nevrolog Nakken, som har avgitt spesialisterklæring om omfanget av de skader hun ble påført ved ulykken, at dette skjedde allerede om kvelden på ulykkesdagen, etter at hun kom hjem fra sykehuset. Til dr. Nakken har A også forklart at nakkesmertene strålte oppover til bakhodet.

Ved kontroller på sykehuset 24. juli og 7. august 1991 er det notert i journalen bl.a. at hun hadde nedsatt kraft i høyre over- og underekstremitet. Hun ble henvist til nevrologisk utredning, og ble 23. oktober 1991 undersøkt av overlege Midgard ved nevrologisk avdeling, Fylkessjukehuset i Molde. Av hans epikrise fremgår bl.a. at hun hadde vedvarende plager med styringssvikt og kraftsvikt i høyre overekstremitet, samt vedvarende nakkeplager og hodepine lokalisert til bakhodet. Overfor nevrologen har hun betonet dette som hovedplagen, og benektet at hun har syns- eller taleforstyrrelse, konsentrasjonsproblemer eller hukommelsesreduksjon. Nevrolog Midgard konkluderer ut fra hennes sykehistorie og kliniske funn med at hun har gjennomgått en mulig nakkedistorsjon med noe atypisk slengmekanisme. Han anbefaler fysioterapi i form av ispakning, treningsøvelser og instruksjon.

A fikk behandling hos fysioterapeut, men ble dårligere av dette. I mars 1994 gjennomgikk hun computertomografi av hjernen, som viste normale forhold.

Etter en periode med attføringsstønad ble A i 1995 100 % uføretrygdet med virkning fra 1. juni 1992. Vedtaket om uføretrygd bygger bl.a. på en nevropsykologisk spesialisterklæring av 29. september 1994 fra psykolog Per H. Høgseth, som konkluderte med at det mest sannsynlig forelå posttraumatisk encephalopati som følge av ulykken. Han vurderte henne som 100 % ervervsufør. Ved de tester som psykolog Høgseth foretok som ledd i sin undersøkelse av A, fant han bl.a. at hun hadde ekstremt svak evne til innlæring og hukommelse samt nedsatte motoriske ferdigheter i høyre hånd og fot.

I januar 1995 ble A undersøkt ved Skademedisinsk Spesialistpraksis ved psykolog Leif Gunnar Bjerke, spesialist i nevropsykologi og arbeids- og organisasjonspsykologi, og lege Jan Erik Ødegård, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering. Psykolog Bjerke foretok nye nevropsykologiske prøver, som ga vesentlig bedre resultater enn de som fremkom hos psykolog Høgseth. Bjerke og Ødegård fastsatte As medisinske invaliditet for nakkeskaden til 10-12 %, mens nevropsykologiske symptomer og utfall ble vurdert til 5 % medisinsk mén. Bjerke og Ødegård fant at disse to invaliditetsgrader ikke burde legges sammen, idet hennes samlede plager ble oppfattet som forårsaket av nakkeskaden, ikke som to separate skader.

As skadebetingede ervervsmessige invaliditet ble satt til 25 %, mens yrkesmessig invaliditet ble vurdert til 100 %. Deler av Bjerke/Ødegårds erklæring er inntatt på side 7-8 i byrettens dom.

I tilleggsuttalelse av 30. november 1998 har Bjerke og Ødegård revurdert fastsettelsen av As medisinske invaliditet, som de setter til 15 %.

I forbindelse med forsikringsoppgjøret etter bilansvarsloven, hvor Gjensidige Skadeforsikring har utbetalt A til sammen 540.000 kroner i henhold til en utenrettslig avtale, ble det innhentet spesialisterklæring fra nevrolog Karl O. Nakken. I erklæring av 24. juni 1998 vurderte han den medisinske invaliditet til rundt 15 % og den ervervsmessige invaliditet til rundt 40-50 %. Også deler av dr. Nakkens erklæring er gjengitt i byrettens dom (side 6-7).

A arbeidet før ulykken i 60 % stilling som renholder ved AS Istad Kraft, og var omfattet av bedriftens personalforsikring i Storebrand Skadeforsikring AS (i det følgende også kalt Storebrand). I tillegg til erstatning ved yrkesskade dekker forsikringen i henhold til polisens punkt 3.5:

Annen sykdom enn yrkessykdom som rammer arbeidstaker i forsikringstiden og som medfører en varig ervervsuførhet og/eller medisinsk invaliditet på minst 50 %.

I punkt 4.4.6 heter det videre:

Ervervsuførhet som ikke skyldes yrkesskade/yrkessykdom.

Ved ervervsuførhet som ikke skyldes yrkesskade/yrkessykdom, ytes det erstatning for ervervsuførhet fra og med 50 %.

I polisens punkt 1.14 er inntatt følgende definisjon:

Med ervervsuførhet menes helt eller delvis varig tap av evnen til inntektsgivende arbeide.

A fremsatte krav om utbetaling i henhold til personalforsikringen, men Storebrand bestred at vilkårene for dette var oppfylt. A innga 15. desember 1997 stevning i saken til Oslo byrett, som 31. mars 1999 avsa dom med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger med 32.250,- - trettitotusentohundreogfemti - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Byretten bygget sitt resultat på at As ervervsuførhet var under 50 %, slik at vilkårene for utbetaling under personalforsikringen ikke var oppfylt.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

A har påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett.

Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo tinghus 3. og 4. mai 2000. A var til stede under forhandlingens første dag og avga forklaring. Storebrand var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt fire sakkyndige vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Ved fastsettelsen av As ervervsuførhet kan man ikke bare vektlegge medisinske faktorer. Også økonomiske forhold må trekkes inn, jf Rt-1993-1538 (Horseng) på side 1544. De vurderinger som er foretatt av Bjerke og Ødegård bærer preg av at man har sett bort fra at ervervsuførhet er et økonomisk begrep. I det praktiske liv er det ikke mulig for A å komme tilbake i inntektsgivende arbeid. Dette må vurderes ut fra forholdene på hennes hjemsted. En eventuell restarbeidsevne kan ikke nyttiggjøres i det praktiske arbeidsliv. Det vises til at trygdemyndighetene har ansett henne 100 % ervervsufør, til tross for at man var klar over at hennes plager ikke lot seg dokumentere ved objektive medisinske funn. Videre vises det til det sakkyndige vitne Sunniva Laakes uttalelse om vanskelighetene med å attføre pasienter med nakkeslengskader.

A er enig med Storebrand i at psykolog Høgseths konklusjon er feil når han kom til at hun er påført en hjerneskade. Resultatene av de tester han foretok, kan likevel ikke ignoreres. De dårlige prestasjonene kan heller ikke bortforklares med at hun gikk på medisin. Det gjør hun for øvrig fortsatt, og er helt avhengig av det.

I utgangspunktet er det skadelidte som har bevisbyrden for at ulykken har medført en ansvarsbetingende grad av ervervsuførhet. Denne bevisbyrde innebærer imidlertid bare at A må påvise at det er simpel sannsynlighetsovervekt for den nødvendige ervervsuførhet. Dersom dette krav er oppfylt, går bevisbyrden over på forsikringsselskapet, som må påvise andre sannsynlige årsaker til As skader. I dette tilfelle er ingen andre årsaker påvist, og iallfall ikke sannsynliggjort.

Skadelidtes bevisbyrde må for øvrig ikke gjøres så streng at det blir umulig å oppfylle den. Det vises til Rt-1980-1299 (på side 1305).

De vilkår for å konstatere nakkeslengskade som er oppstilt i nyere rettspraksis, er oppfylt. A var frisk før ulykken. Hun har vært sykemeldt kontinuerlig fra ulykkesdagen og plagene har hele tiden vært de samme. Behandling har vært forsøkt, men har ikke hjulpet. Det har ikke inntrådt noen bedring, tvert i mot er tilstanden muligens forverret i forhold til situasjonen ved byrettens behandling av saken. A har ikke fått noe tilbud om attføring, og ville heller ikke ha maktet å gjennomføre et attføringsopplegg.

Den nærmere erstatningsutmålingen følger av forsikringsvilkårenes punkt 4.4. A aksepterer at det etter punkt 4.4.3 b) skal foretas ett fradrag med 5 %, som etter den nevnte bestemmelse skal gjøres for hvert år skadelidte på oppgjørstidspunktet er over 46 år. Ytterligere aldersfradrag aksepteres imidlertid ikke, idet tidspunktet for stevningen må anses som oppgjørstidspunkt i denne forbindelse. En annen forståelse av bestemmelsen fører til at forsikringsselskapet tjener på å trenere saken.

Ved beregningen av påstandsbeløpet er det gjort fradrag for den erstatning for tap i fremtidig inntekt som A har mottatt fra Gjensidige Skadeforsikring under trafikkforsikringen. Videre er det medregnet en økning på 3 % i folketrygdens grunnbeløp i tiden før utbetaling skjer.

A har nedlagt slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler erstatning til A etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 784.226,- med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse.

2. Storebrand Skadeforsikring AS erstatter A saksomkostninger for byretten med tillegg av 6 % avsavnsrente fra 22. april 1999, samt saksomkostninger for lagmannsretten.

Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er riktig når den bygger på at As ervervsmessige uførhet er mindre enn 50 %. Det vises til at tre uavhengige sakkyndige har vurdert uførheten, og er kommet til uførhetsgrader lavere enn 50 %. Det sakkyndige vitnet Sunniva Laake har riktig nok vurdert uførhetsgraden til 100 %, men hun mangler spesialistutdannelse og har dessuten ikke undersøkt A, men bare bygget på opplysningene i sakens dokumenter. Det er uforenlig med veletablert medisinsk konsensus når vitnet bl.a. anbefaler kirurgisk behandling av pasienter med nakkeslengskade.

Retten er ikke bundet av trygdemyndighetenes invaliditetsfastsettelse. Vi vet heller ikke om trygdemyndighetene fastholder sin vurdering, som bygger på psykolog Høgseths erklæring. Trygdedokumentene tyder for øvrig på sammenblanding av begrepene yrkesmessig og ervervsmessig uførhet, slik at det ikke er sikkert at trygden har vurdert As ervervsevne. Det vises også til Rt-1999-1473 på side 1480.

Det må legges til grunn at A ved ulykken fikk en begrenset medisinsk skade. Hun har heller ikke psykiske problemer som følge av ulykken. Derimot har hun uttalte subjektive symptomer. Hennes egen opplevelse av tilstanden er tillagt vekt av de sakkyndige, men det kan ikke uten videre være avgjørende for sakens utfall at As subjektive versjon tilsier at hun gis full erstatning. Det er bare de sakkyndige som kan vurdere hennes helsemessige situasjon. Langt på vei er ervervsmessig uførhet et medisinsk begrep.

A har etter ulykken forholdt seg helt passiv. Hun har ikke søkt noen stilling og har ikke tatt skritt til attføringstiltak. Det ville føre til uholdbare tilstander dersom man på et så løst grunnlag kunne oppnå erstatning.

As passive holdning har medvirket til at hun er blitt stadig mer uegnet for arbeidslivet. Den manglende bedring kan være utslag av den såkalte negative forventningsteori.

Subsidiært - dersom retten kommer til at ervervsuførheten er 50 % eller mer - anføres at skadeutviklingen har vært upåregnelig, særlig den forverring som angivelig har skjedd den senere tid.

De kognitive problemer som A nå hevder å ha, var ikke til stede opprinnelig. De er kommet til lenge etter ulykken, og er en for fjern og upåregnelig følge til å føre til ansvar for forsikringsselskapet.

Storebrand aksepterer påslaget i erstatningsberegningen med 3 % forventet økning av folketrygdens grunnbeløp.

Derimot aksepterer ikke selskapet at aldersfradraget etter polisens punkt 4.4.3 b) begrenses i strid med polisens ordlyd. Det er kontraktsfestet at oppgjørstidspunktet er avgjørende for denne del av beregningen. A har ikke anført at forsikringsavtalen er ugyldig på dette punkt.

Storebrand har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 31.03.99 pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at saken i det vesentlige står i samme stilling som for byretten. A har i mellomtiden gjennomgått en magnetisk resonanstomografiundersøkelse (MR) ved Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal. Røntgensvaret har forut for ankeforhandlingen vært forelagt de sakkyndige vitnene Ødegård og Nakken. De har begge uttalt at de nye opplysningene ikke endrer deres tidligere vurderinger og konklusjoner.

Lagmannsretten legger til grunn at A ved sammenstøtet ikke fikk noe slag mot hodet av betydning, og at hun ikke hadde bevissthets- eller hukommelsestap. Det er dermed ikke grunnlag for å anta at hun kan ha fått hjernerystelse eller annen hjerneskade som kan forklare hennes senere symptomer.

Derimot må A, som brukte bilbelte, men ikke hadde nakkestøtte i bilen, ha fått en nakkesleng. De nevrologiske undersøkelsene har imidlertid vist beskjedne utslag i form av noe nedsatt bevegelighet i nakken og en viss svikt i reflekser, kraftprestasjon og tempo i høyre sides ekstremiteter, uten at dette kan knyttes til dermatomer eller perifere nerver.

A forklarte under ankeforhandlingen at hun har smerter hver dag, og at de blir verre ved belastninger. Hvis hun utfører tyngre husarbeid som vinduspussing eller lignende, får hun konstante smerter i 4-5 dager etterpå. Hun må ofte stå opp om natten pga smerteplagene. Før smertene kommer, er hun svimmel. Høyrebenet svikter, slik at hun ikke lenger kan gå turer i fjellet eller gå på ski. Plagene i høyre arm og hånd hemmer henne i husarbeidet ved at hun f.eks. ikke kan røre i en gryte med høyrehånden. Hun er i stand til å utføre lettere husarbeid som litt støvsuging, enkel matlaging og ilegging av tøy i vaskemaskinen, men hun greier ikke å ta det våte tøyet ut igjen og henge det opp. Hun har hatt betalt hjelp til tyngre husarbeid (dels av sin mor, dels av en datter) mesteparten av tiden etter ulykken, men retten forstår det slik at det tyngre husarbeidet nå i det vesentlige utføres av andre medlemmer av husstanden.

Hun har også problemer med å lese.

A forklarer videre at hun ikke lenger tåler å være i båt eller andre transportmidler. Hun kan gå over korte distanser, men nevner at bevegelsene og bæringen av bagasje i forbindelse med reisen til ankeforhandlingen har ført til smerter i hånd og ben.

De fleste som utsettes for nakkeslengskader blir helt restituert i løpet av noen måneder. En liten prosent av de skadelidte får imidlertid kroniske skader, som ikke alltid lar seg påvise ved en nevrologisk undersøkelse. I rettspraksis er det oppstilt visse kriterier som må være oppfylt for at man skal kunne anse en sykdomstilstand som forårsaket av en nakkeslengmekanisme. Det vises særlig til Rt-1998-1565. As tilfelle oppfyller vilkårene for så vidt gjelder ulykkens skadeevne, akuttsymptomer innen kort tid og brosymptomer fra akuttfasen til en kronisk senfase.

Kravet om at sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng, er noe mer problematisk. De hode- og nakkesmerter som A hele tiden har hatt, synes å være typiske for nakkeslengpasienter. Hennes nedsatte konsentrasjonsevne og utholdenhet, søvnproblemer og personlighetsforandringer i form av irritabilitet og nervøsitet må etter lagmannsrettens vurdering anses som påregnelige følger av smertene, og dermed av bilulykken. Også hukommelsessvikt kan være en følge av nakkeslengskade, men lagmannsretten finner det ikke tilstrekkelig bevist at A har noen egentlig hukommelsessvikt som skyldes ulykken. I så fall burde den ha vist seg kort tid etter ulykken. A har riktignok i ettertid hevdet at hun hele tiden har hatt redusert hukommelse, og har fortalt om en enkeltepisode da hun glemte en beskjed hun hadde fått. Dette er etter rettens vurdering noe som hender enhver og ikke kan tillegges avgjørende vekt. Lagmannsretten må gå ut fra at As opplysning til nevrolog Midgard i oktober 1991 om at hun ikke hadde konsentrasjons- eller hukommelsesreduksjon, var dekkende for hennes daværende tilstand. Den hukommelsessvikt som hun senere har opplevd, ser lagmannsretten som utslag av den nedsatte konsentrasjon og oppmerksomhet som senere kan ha oppstått som følge av smertepåvirkning. Hukommelsessvikten kan også delvis forklares med påvirkning av smertestillende medikamenter. Det nevnes i den forbindelse at A i lang tid - også da hun ble testet av psykolog Høgseth - brukte Pinex forte, som har en sløvende virkning i tillegg til den smertestillende. Pinex forte virker også avhengighetsskapende, og hennes lege har derfor sluttet å gi henne resepter på preparatet, slik at hun nå bare bruker Ibux. Av nevrolog Nakkens spesialisterklæring fremgår det at hun på tiden for hans undersøkelse brukte 3-4 Ibux daglig, mens hun under ankeforhandlingen opplyste at hun nå bruker minst 10-12 tabletter pr. dag.

De symptomer som er vanskeligst å forklare som forårsaket av bilulykken, er smertene og kraftnedsettelsen i høyre arm og ben. Det er mulig at plagene i benet skyldes at A ved ulykken fikk et prolaps i ryggen, jf opplysningen i røntgenrekvisisjonen om smerte i korsryggen. En slik skade kan være vanskelig å påvise ved en vanlig røntgenundersøkelse. CT- eller MR-undersøkelse av As rygg er ikke foretatt, til tross for at dette er angitt som ønskelig i Bjerke/Ødegårds spesialisterklæring.

Det er videre mulig at plagene i armen skyldes et prolaps i nakken. I røntgensvaret på den MR-undersøkelse av cervicalcolumna som ble foretatt i februar 2000, konkluderes det med at A muligens har et «midtstillet prolaps C IV/V, konfr. ovenfor.» Av den forutgående beskrivelsen fremgår bl.a. følgende:

Det er holdningsendring med lett kyfosering i midtre cervicalcolumna. Intervertebralskiven C IV/C V er høyderedusert og med redusert signalintensitet på T2-bilder. Det er redusert sagittal diameter av spinalkanalen i dette nivået. Og dette oppfattes å være pga. holdningsendringen sammen med påleiringene på virvelcorpora baktil inn mot skiven C IV/C V. Det er ikke sikre innsnevringer av intervertebrale foramina. Normale signalforhold fra medulla spinalis og fra virvelcorpora.

Hensett til at røntgenundersøkelsen umiddelbart etter ulykken viste «lette degenerative forandringer» i samme nivå i cervicalcolumna, kan ikke MR-undersøkelsen i seg selv anses som bevis for at arm- og håndproblemene skyldes et prolaps påført ved bilulykken. Bjerke/Ødegård har i sin spesialisterklæring antydet at det kan dreie seg om såkalt «referert smerte». En mulig forklaring kan også være at plagene i høyre sides ekstremiteter helt eller delvis er av psykosomatisk art, selv om det ikke er konkrete holdepunkter for dette. Dersom utfallene anses som psykosomatisk betinget, medfører ikke dette uten videre at de faller utenfor forsikringsdekningen, men det må vurderes særlig nøye om denne form for skade er en adekvat følge av ulykken. Dette spørsmål kommer lagmannsretten tilbake til.

Lagmannsretten må etter bevisførselen under ankeforhandlingen uansett legge til grunn at de nevnte smerter og sensibilitetsutfall i høyre side ikke er simulert. Som påpekt av overlege Nakken i hans skriftlige erklæring, er As enkeltsymptomer hver for seg uspesifikke, men hennes totale symptomkonstellasjon er vel forenlig med det man av og til ser som ménplager etter nakkeslengskader. Selv om hennes subjektive symptomer bare i liten grad er objektivt registrerbare, finner lagmannsretten - med den reservasjon som ovenfor er nevnt for hukommelsesreduksjonen - at de i utgangspunktet er reelle og kan føres tilbake til ulykken i juni 1991. Det må legges til grunn at A forut for ulykken var frisk.

A forklarte under ankeforhandlingen at hun er blitt dårligere i tiden etter hovedforhandlingen i byretten. Dette er vanskelig å forene med generelle erfaringer om langtidsutviklingen av nakkeslengskader, som vanligvis ikke forverres så lang tid etter ulykken som det her er tale om. Det er nærliggende å tenke seg at senere inntrådte aldersbetingede forandringer har forverret tilstanden. I relasjon til den skadebetingede ervervsuførhetsgrad må det i utgangspunktet ses bort fra slike faktorer. Det samme gjelder den begrensning i yrkesvalg som følger av As begrensede utdannelse og ensidige yrkeserfaring.

Lagmannsretten er ikke bundet av trygdemyndighetenes uførhetsfastsettelse, som innebærer at A er innvilget uføretrygd etter en invaliditetsgrad på 100 %. Men retten antar at de prinsipper som generelt legges til grunn for ervervsuførhetsvurderingen etter folketrygdloven, kan tjene som veiledning ved den invaliditetsfastsettelse som retten skal foreta. Det vises særlig til Kjønstad (red.): Folketrygdloven med kommentarer (1998), kapittel 12, Kjønstad: Folketrygdens uførepensjon (1992) og Nygaard/Holgersen: Trygderett (1994).

Trygdemyndighetenes invaliditetsfastsettelse bygget bl.a. på psykolog Høgseths undersøkelse som ga et resultat «på grensen til alvorlig nevropsykologisk reduksjon». Lagmannsretten antar at de enkelte testresultater er korrekte, men må legge til grunn at A ved testingen var sløvet av Pinex forte. Dette synes langt på vei å kunne forklare diskrepansen mellom Høgseths resultater og den undersøkelse som senere ble foretatt av psykolog Bjerke. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at As «dagsform» svinger atskillig, og at hun på «dårlige» dager ikke er i stand til å oppnå så gode testresultater som Bjerkes undersøkelse viser.

Psykolog Bjerke, som er spesialist i bl.a. arbeidspsykologi og har erfaring fra arbeid ved Statens Attføringsinstitutt og i arbeidsmarkedsetaten, fastholdt under ankeforhandlingen at A har en ikke ubetydelig restarbeidsevne. Han nevnte 5-6 timer pr. dag med butikk- eller industriarbeid, eventuelt arkiv- eller lett kontorarbeid som realistiske sysselsettingsalternativer. Det fremgikk av så vel hans som dr. Ødegårds forklaringer at de ved uførhetsvurderingen har tatt hensyn til As subjektive smertesymptomer. Bjerke uttalte imidlertid i denne forbindelse at man ikke uten videre kan legge As opplysninger til grunn uten å se hen til objektive funn. Lagmannsretten er enig i at skadelidtes egen forklaring ikke alltid kan legges til grunn, men bemerker at dette må være gjenstand for en konkret bevisvurdering i den enkelte sak. De kriterier for å godta en nakkeslengskade som er oppstilt på grunnlag av Quebec Task Force-rapportene gjelder også når symptomene ikke lar seg påvise ved objektive funn. Når først kriteriene er til stede, må det som hovedregel bero på en vanlig troverdighetsvurdering om man skal feste lit til skadelidtes egen symptombeskrivelse. I A s tilfelle er det ikke noe grunnlag for å sette hennes egen forklaring til side, men retten må ta hensyn til at smerteplagene kan tenkes å bli opplevd som uforholdsmessig store når man - som A - i stor utstrekning går uvirksom og dermed har anledning til å «kjenne etter».

Hverken Bjerke/Ødegård eller Nakken har uttalt seg om de konkrete sysselsettingsmuligheter på As hjemsted, Molde, og har neppe heller faglige forutsetninger for å ta stilling til dette. Lagmannsretten må imidlertid også trekke inn slike faktorer ved fastsettelsen av uførhetsgraden, idet det må legges til grunn at As livssituasjon er slik at hun vanskelig kan pålegges å flytte for å komme tilbake i arbeid. Det vises til at hun er etablert i hjembyen med familie og egen bolig, hvor den yngste sønnen på 14 år fortsatt må påregnes å bo i noen år fremover.

Det har ikke vært noen bevisførsel om sysselsettingsmulighetene i Molde og omegn, og det er på det rene at A ikke har gjort forsøk på å komme i arbeid, verken ved å søke ledige stillinger eller ved å kreve attføringstiltak igangsatt. Retten er dermed henvist til å bygge på alminnelig kjennskap til arbeidsmarkedet på Nord-Vestlandet. Så vidt retten kjenner til, er det der stor søkning til stillinger for ufaglærte, ikke minst til deltidsstillinger som egner seg for kvinner. Det virker derfor lite realistisk at en arbeidsgiver skulle velge slik ustabil arbeidskraft som A fremstår som, særlig på grunn av smerteplagene. Det er heller ikke realistisk at A skal makte å gjennomføre en utdannelse som kan bedre hennes muligheter på arbeidsmarkedet.

Lagmannsretten anser det på dette grunnlag lite tenkelig at A kommer tilbake i lønnet arbeid. Det nevnes i denne forbindelse at lagmannsretten ikke kan se at A selv kan bebreides for at hun har forholdt seg passiv, hverken i forhold til sysselsetting eller behandling. Det hadde vært ønskelig at attføring var blitt forsøkt før A ble uføretrygdet, men dette ble ansett nytteløst på bakgrunn av de testresultater som den gang forelå, og som muligens kan ha bidratt til å frata A alt initiativ. For så vidt gjelder behandling av plagene, peker lagmannsretten på at det ikke er foreslått noen gjennomførbar form for behandling som det er grunn til å tro ville hjelpe A. Det er også høyst usikkert om noen slik behandling eksisterer.

Selv om A ikke kommer tilbake i inntektsgivende arbeid, er hun ikke dermed automatisk 100 % skadebetinget ervervsmessig ufør. Det er ovenfor nevnt at forverring som følge av påregnelige aldersforandringer og liten valgmulighet som følge av dårlig utdannelse kan gi grunnlag for fradrag. Lagmannsretten finner heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å sette til side de sakkyndige vitner Bjerke/Ødegård og Nakkens vurdering når de er enige om at A har en restervervsevne, selv om lagmannsretten vektlegger faktorene noe annerledes. Det vises særlig til Ødegårds uttalelse under ankeforhandlingen om at det er vanskelig å komme fra at A har en restervervsevne når hun har en så god nakke- og ryggfunksjon som hun hadde ved hans undersøkelse. Videre må det tas i betraktning at A fortsatt har en viss restarbeidsevne i relasjon til arbeid i hjemmet.

Etter en totalvurdering finner lagmannsretten at As skadebetingede ervervsuførhetsgrad kan settes til 50 %.

Selv om det nærmere årsaksforhold er usikkert for så vidt gjelder utfallene i høyre sides ekstremiteter, finner lagmannsretten at også denne del av skaden må anses påregnelig i dette tilfellet. Det vises til at det her dreier seg om et relativt alvorlig biluhell, slik at skadeevnen er en helt annen enn i de saker hvor Høyesterett har nektet erstatning på grunn av manglende påregnelighet, jf Høyesteretts dom av 17. mars 2000 (Thelle) og Rt-1997-1 (Rossnes). Resultatet på dette punkt må bli det samme selv om denne del av skaden anses psykisk betinget.

Lagmannsretten finner heller ikke at den del av skadeutviklingen for øvrig som er hensyntatt ved uførhetsvurderingen kan anses upåregnelig, idet det som nevnt er sett bort fra den forverring som skal ha inntrådt i den senere tid. Det fremgår også av det ovenstående at lagmannsretten anser de symptomer som kan oppfattes som kognitive problemer, som sekundærfølger av det smertesyndrom som må anses som As hovedlidelse. Det er etter dette heller ikke grunnlag for å anse hennes konsentrasjons- og hukommelsesproblemer som upåregnelige følger av ulykken.

Vilkårene for forsikringsutbetaling i henhold til personalforsikringen er dermed oppfylt. Utmålingen er regulert i forsikringspolisens punkt 4.4. Partene er enige om beregningen, med unntak av spørsmålet om aldersfradrag.

I polisens punkt 4.4.3 siste ledd fastslås det at beregningen skjer i henhold til skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet. Lagmannsretten finner det klart at oppgjørstidspunktet er tidspunktet for utbetaling, ikke tidspunktet for stevningen, og at en tolkning av forsikringsavtalen ikke kan gi grunnlag for å sette dette punkt i avtalen til side. Ugyldighet er heller ikke anført.

Etter polisens punkt 4.4.3 første ledd b) skal det gjøres et fradrag på 5 % av grunnerstatningen for hvert år skadelidte er over 46 år. Det skal således foretas to fradrag à 5 %.

As prosessfullmektig har beregnet erstatningen ved 50 % uførhet til 506.613 kroner. Dette beløpet inkluderer 3 % tillegg for forventet økning i folketrygdens grunnbeløp, mens det er gjort ett aldersfradrag à 5 %. Det må således gjøres ytterligere ett fradrag i grunnbeløpet, slik at erstatningsbeløpet blir 479.949 kroner. Fra dette beløpet skal det gjøres fradrag med 229.000 kroner som tidligere er utbetalt av Gjensidige til dekning av tap i fremtidig erverv. Det beløp Storebrand Skadeforsikring AS etter dette skal betale A, blir 250.949 kroner.

Anken har ført frem. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten skal dermed avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd. Lagmannsretten behøver ikke å ta stilling til om det er tvistemålsloven §172 eller §174 som videre skal anvendes, idet retten finner at det også etter §174 annet ledd er grunnlag for å tilkjenne A fulle saksomkostninger. Dette omfatter også saksomkostninger for byretten, idet dette omkostningsspørsmålet skal avgjøres ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til.

Advokat Steinsvik har inngitt omkostningsoppgaver som for byretten lyder på 52.605 kroner, hvorav 33.000 kroner er salær, og for lagmannsretten 76.575 kroner, hvorav 47.000 kroner er salær. Oppgavene legges til grunn.

A har påstått seg tilkjent 6 % avsavnsrente som tillegg til omkostningsbeløpet for byretten. Denne del av påstanden tas til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler erstatning til A med 250.949 - tohundreogfemtitusennihundreogførtini - kroner med tillegg av 12 - tolv - % rente p. a. fra forfall til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for byretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A 52.605 - femtitotusensekshundreogfem - kroner med tillegg av 6 - seks - % rente fra 22. april 1999 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A 76.575 - syttisekstusenfemhundreogsyttifem - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.