LB-1999-1686

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-07-06
Publisert:	LB-1999-01686
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Drammen byrett Nr 97-00258 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01686 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Cecilie Nakstad). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Torbjørn Schade).
Forfatter:	Lagdommer Sissel Rydman Langseth, formann. Lagdommer Jørgen Brunsvig. Sorenskriver Anne Kristine Andreassen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §39, §47, Straffeloven (1902) §227, §390a, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §44a

Saken gjelder samværsrett etter barneloven.

A og B inngikk ekteskap 20. juli 1990. De har en datter, C, født *.*. 1991.

Samlivet mellom ektefellene ble brutt i 1993. Partene var ikke enige om spørsmålene om foreldreansvar og samværsrett. I sak anlagt av A ved stevning av 11. april 1994 til Drammen byrett ble det 15. juli 1994 avsagt dom med slik domsslutning:

1. B tilkjennes alene foreldreansvaret til partenes felles datter C, født *.*..1994.

2. B tilkjennes den daglige omsorgen for C.

3. A gis frem til 15.12.1994 samværsrett til C annenhver helg fra lørdag kl. 12.00 til søndag kl. 16.00. Samværet skjer i nærvær av og hos D eller slik at en annen person som partene blir enige om, er til stede under samværene hos far.

Fra 15.12.1994 etableres vanlig samværsrett, og slik at A får juleferie med C i 1994. Dersom han ønsker det, kan han ta med C til bopel i Sverige.

4. Saksomkostninger idømmes ikke.

Samtidig ble det avsagt kjennelse om at samværsretten fastsatt i domsslutningens punkt 3 første avsnitt skulle gjelde inntil dommen ble rettskraftig.

I overensstemmelse med domsslutningens punkt 3 annet avsnitt inngikk partene 28. desember 1994 avtale om samværsrett uten tilsyn for tiden frem til 9. oktober 1995. B reagerte imidlertid på forhold i tilknytning til As utøvelse av julesamværet med C, og fremla våren 1995 forslag til avtale om en noe redusert samværsrett for A, men fortsatt uten tilsyn. A var imidlertid ikke villig til å akseptere denne avtalen, fordi han mente at byrettsdommen og den tidligere inngåtte avtalen var bindende.

Ved stevning av 14. juni 1995 til Drammen byrett anla B sak mot A med krav om begrensning av samværsretten. Samtidig begjærte hun midlertidig avgjørelse i saken. Byretten avsa 28. juni 1995 (uten forutgående muntlig forhandling) kjennelse med slik slutning:

1. As rett til samvær med datteren C begrenses inntil den 15. oktober 1995 til:

a. en ukes sommerferiesamvær under overvær av en person som B godkjenner.

b. Annenhver helg fra lørdag kl. 1200 til søndag kl. 1600 under overvær av en person som B godkjenner.

2. Saksomkostningene avgjøres ved den dom eller kjennelse som avslutter saken.

Den midlertidige samværsordning ble senere ved kjennelse av 27. november 1995 forlenget inntil saken ble rettskraftig avgjort.

I hovedsaken ble det under hovedforhandlingen 24. april 1996 inngått rettsforlik med slik ordlyd:

1. Det er partenes felles siktemål at deres datter C f. *.*..91 skal ha vanlig samvær med sin far, men med de praktiske tillempninger som følger av at han bor i Sverige og arbeider uker i sammenheng utenfor Skandinavia.

2. For å nå dette mål skal det nåværende samvær under tilsyn løpe videre som en overgangsordning, på vilkår som tidligere, og til følgende tider:

Torsdag 2. mai 1996 kl. 1230 til søndag 5. mai kl. 1800.

Mandag 1. juli 1996 kl. 1230 til søndag 14. juli kl. 1800.

Fredag 23. august kl. 1230 til tirsdag 27. august kl. 1800.

Torsdag 12. september 1996 kl. 1230 til mandag 16. september kl. 1800.

C hentes hver gang i barnehagen og leveres hver gang hos E eller ved hennes forfall en annen avtalt person.

I tillegg til samvær skal far ha anledning til å ringe til C hjemme hos mor hver mandag kl. ca 1730. Samtalen skal vare høyst 15 minutter. Mor skal sørge for at C på denne tiden er i nærheten av telefonen og selv kan ta den.

Eventuelle tilsynssamvær etter 25.10.96, da A er tilbake fra utenlandsopphold, avgjøres av de sakkyndige, jf. pkt. 4.

3. A vil snarest mulig, og senenest innen 1 -en- måned fra i dag ha etablert et behandlingsopplegg hos en faglig kompetent psykiater/psykolog, med sikte på å dempe de spenninger som han føler overfor sin tidligere kone, og som partene er klar over at kan smitte over på C og skade hennes psykiske helse. A er kjent med at B på sin side allerede mottar en viss faglig hjelp.

Fagpersonen som A vil nytte, og omfanget av terapien, skal meddeles sakens sakkyndige, psykiater Pål Abrahamsen og psykiater Schack Lystrup. De kan gi korrektiver til valget og opplegget. Fagpersonen skal kjenne dette rettsforlik og ha fri tilgang til sakens dokumenter, særlig til de sakkyndige erklæringer som er avgitt i denne og forrige sak.

4. Senest innen 6 -seks- måneder fra i dag skal den fagperson A har benyttet, gi en rapport og anbefaling om videre samvær til de sakkyndige. De sakkyndige beslutter deretter i fellesskap om det skal gås over til fritt samvær, om det fortsatt skal være begrenset samvær under tilsyn, eller om samvær skal opphøre. De bestemmer herunder varigheten og hyppigheten av fortsatt samvær med eller uten tilsyn.

Blir de sakkyndige ikke enige, peker de i fellesskap ut en faglig oppmann, slik at det kan dannes et flertall for en løsning.

De sakkyndiges avgjørelse gjelder inntil partene blir enige om andre løsninger eller de sakkyndige treffer ny avgjørelse. En part som ikke er tilfreds med deres avgjørelse kan reise ny sak på barnelovens vanlige vilkår, men forplikter seg til å etterleve avgjørelsen inntil retten bestemmer annet.

5. Omkostningene med terapi som nevnt i pkt. 3 dekkes av A dersom finansiering ikke kan skje over offentlige ordninger i Norge eller Sverige. Omkostningene med de sakkyndiges framtidige arbeid dekkes av partene med en halvpart hver, i den utstrekning de ikke dekkes av det offentlige.

...

I henhold til rettsforlikets punkt 2 siste avsnitt fastsatte de rettsoppnevnte sakkyndige et samvær uten tilsyn i november 1996. B nektet å akseptere et slikt samvær, bl.a. med den begrunnelse at A ikke hadde oppfylt vilkåret i rettsforliket om å gå i terapi.

A innga deretter 7. februar 1997 begjæring til byretten om midlertidig avgjørelse om vanlig samværsrett. Han innga videre 24. februar 1997 stevning til byretten med krav om å overta foreldreansvaret alene og den daglige omsorgen for datteren, subsidiært vanlig samværsrett.

Drammen byrett avsa 9. juni 1997 kjennelse i saken med slik slutning:

A skal - inntil rettskraftig avgjørelse foreligger i sak nr. 258-97 A ved Drammen byrett - ha samværsrett under tilsyn med C, født *.*..91, etter følgende ordning:

a) Samværet skal finne sted annenhver helg fra fredag kl. 1300 til søndag kl. 1800, første gang 13.-15. juni 1997.

b) Som tilsynsperson skal fungere D eller F, og tilsynspersonen skal være tilstede hele tiden under samværene.

c) A er ansvarlig for at C blir hentet hos og brakt til E på tidspunktene nevnt i a).

Kjennelsen ble av A påkjært til Borgarting lagmannsrett, som ved kjennelse av 25. juli 1996 stadfestet den.

Hovedsaken trakk ut, idet hovedforhandlingen måtte utsettes to ganger. B innga 2. januar 1998 begjæring om ny midlertidig avgjørelse med påstand om at A ikke har rett til samvær frem til saken er endelig avgjort. I prosesskrift av 29. januar 1998 frafalt A kravet om foreldreansvar og daglig omsorg, og krevde vanlig samværsrett med datteren.

Drammen byrett avsa 23. februar 1998 kjennelse i saken med slik slutning:

1. Inntil rettskraftig avgjørelse foreligger i saken, skal A ikke ha samvær med C, født *.*..91.

2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til dom faller i saken.

I hovedsaken avsa byretten 18. desember 1998 dom med slik domsslutning:

1. A har ikke rett til samvær med sin datter C, f. *.*..91.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kroner 72.080,- - syttitotusenogåtti - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

3. A dømmes til å betale saksomkostninger til B med kroner 24.327,- - tjuefiretusentrehundreogtjuesju - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dommer og kjennelser samt av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

A har i rett tid påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Drammen tinghus 7. og 8. juli 2001. A møtte og forklarte seg. B var representert ved sin prosessfullmektig, og avga ikke partsforklaring, heller ikke pr. telefon. Det ble avhørt to vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Samvær med barn kan bare nektes hvis samvær vil være skadelig for barnet. I denne saken har den oppnevnte sakkyndige og byretten lagt mer vekt på hensynet til barnets mor enn på hensynet til barnet. Det er ikke lagt vekt på at B har sabotert bindende samværsordninger og på andre måter lagt hindringer i veien for at datteren skal ha kontakt med sin far. B har ikke møtt motforestillinger når hun har satt seg ut over rettsavgjørelser, rettsforlik og råd fra sakkyndige.

Det foreligger ingen dokumentasjon for at A har snakket nedsettende om B i Cs nærvær. At han tidligere har snakket stygt om sin første ektefelle i nærvær av barna fra første ekteskap, er en annen sak. De anmeldelser og postkort med infamerende innhold som A har sendt om B og andre, har ikke gått til C. De ble for øvrig sendt først etter at A ble nektet samvær med C.

Det fremgår av de sakkyndiges erklæringer at heller ikke B er helt fri for å snakke negativt om A i Cs nærvær. Hun har dessuten anvendt samværsretten som pressmiddel i skifteoppgjøret mellom de tidligere ektefellene.

B har ikke overholdt rettsforliket. Det har derimot A. Rettsforliket krever bare at han skal søke hjelp hos en psykiater eller psykolog. Dette har han gjort.

Bs nektelse av å oppfylle rettsforliket førte til at begge de sakkyndige trakk seg. I den nye saken som ble anlagt, fikk hun likevel medhold i begjæringen om midlertidig avgjørelse uten noen kritiske bemerkninger til hennes opptreden.

Deretter valgte byretten å oppnevne en ny sakkyndig, som har gått lenger i å nekte samvær enn byrettens mandat og Bs holdning ga grunnlag for. Den sakkyndiges skriftlige rapport lider av flere svakheter. Bl. a. er det ikke tatt hensyn til at da psykolog Berg overvar et samvær hjemme hos A, hadde ikke A sett datteren på ca et halvt år, noe som skaper en spesiell situasjon som samværet nødvendigvis blir preget av.

Det er også påfallende at Berg er så bekymret for skadevirkninger på C av konflikten mellom foreldrene, all den stund hun nesten ikke hadde hatt samvær med sin far da Berg observerte henne. Mens samværet var langt hyppigere, ble hun vurdert av psykiater Pål Abrahamsen, som ikke fant slike problemer.

A forstår at bortføringsepisoden i 1999 har vært vanskelig for B. Samværet mellom ham og C kan imidlertid legges opp slik at B ikke behøver å ha kontakt med ham.

Etter As mening bør det nå - etter en overgangsperiode med samvær under tilsyn - etableres ordinært samvær. Siden A er arbeidsledig, setter ikke lenger hans arbeid begrensninger for samværsordningen. Det tilsyn som skal utøves i overgangsperioden - eventuelt over en lengre tid enn de tre måneder man har forutsatt tidligere - bør utføres av en helt nøytral person, f.eks. en ansatt i barnevernet.

A har nedlagt slik påstand:

1. A tilkjennes samvær med datteren C f. *.*..91 etter rettens skjønn.

2. A og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er korrekt med hensyn til saksbehandling, rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Det er grunn til å legge betydelig vekt på den sakkyndiges erklæring. Det var for øvrig As daværende prosessfullmektig som foreslo psykolog Berg som sakkyndig.

Etter byrettens dom er samvær blitt helt umulig som følge av bortføringsepisoden i november 1999.

Ut fra de betraktninger psykolog Berg har gitt uttrykk for, og som i dag gjør seg langt sterkere gjeldende, vil det være best for C om hun ikke har samvær med sin far. Hovedtemaet da saken var oppe i byretten, var Cs behov for å komme ut av konfliktsonen mellom foreldrene. Dette behovet er enda større i dag. Også aldersutviklingen gjør C mer sårbar i dag enn i 1998.

Det er riktig at det ikke finnes dokumentasjon for at Haakon Ødegård har baktalt B i datterens påhør. Men Cs opplevelse av farens mishandling av moren har samme virkning på C. A har ikke forstått alvoret ved de skader han har påført B og indirekte også C. Den rettspraksis den ankende part har vist til, er ikke relevant for den foreliggende saken. Når Høyesterett i Rt-1989-148 uttaler at nektelse av samvær på grunn av farens personlige egenskaper må forutsette «negative egenskaper utover normal variasjonsbredde», kan ikke dommen anføres i As favør, idet man her nettopp er langt utenfor normal variasjonsbredde.

Det bestrides at A har oppfylt rettsforliket av 24. april 1996. Når B motsatte seg samvær uten tilsyn i henhold til de sakkyndiges beslutning, var det bl.a. fordi A ved to anledninger da han skulle ha samvær under tilsyn, gjennomførte samværene uten tilsyn. Dette innebar et markant brudd på rettsforliket.

Det må skje en bedring i forholdet mellom partene dersom en samværsordning skal kunne tenkes i dette tilfelle. A må dempe sine negative følelser for B. I dag er samarbeid om en samværsordning en umulighet. Det er imidlertid notert at han under ankeforhandlingen har gitt uttrykk for at han kan tenke seg å be B om unnskyldning.

Bs omsorgsevne er skjør. Hvis hun påføres ytterligere belastninger, kan det bli nødvendig å overlate omsorgen for C til barnevernet.

B har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. A betaler sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er enig med byretten i at vilkårene etter barneloven §47 tredje ledd, jf §39 annet ledd annet punktum for å få en ny avgjørelse av spørsmålet om samværsretten, må anses oppfylt i dette tilfelle.

Avgjørelsen skal «først og fremst rette seg etter det som er best for barnet», jf barneloven §44a tredje ledd tredje punktum. Som utgangspunkt anser man det best for barnet å ha kontakt med begge foreldre. Det fremgår av Høyesteretts praksis at det skal ganske tungtveiende grunner til for å nekte samvær mellom far og datter. Det vises til Rt-1996-888 med henvisninger.

Byretten bygget sin avgjørelse på vurderinger foretatt av den rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Bjørn Berg, og la i sin dom avgjørende vekt på de skadelige virkninger for C av eksponeringen for foreldrenes konflikt. A uteble fra hovedforhandlingen i byretten, slik at retten ikke hørte hans forklaring. Han var heller ikke representert ved prosessfullmektig under hovedforhandlingen. Lagmannsretten har ingen bemerkninger til at byretten i denne situasjonen valgte å avgjøre saken, men antar at dommen kan ha blitt noe påvirket av at ingen var til stede for å vareta As interesser. Etter lagmannsrettens mening må saken, vurdert ut fra situasjonen i 1998, ha fremstått som mer tvilsom enn byrettens dom gir uttrykk for. Lagmannsretten kommer tilbake til dette i forbindelse med saksomkostningsspørsmålet.

Etter at byrettens dom forelå, har det skjedd dramatiske endringer i forholdet mellom partene, som også C er trukket inn i. Saken står dermed i en annen stilling for lagmannsretten enn for byretten. Som følge av den senere utvikling kan det ikke ses å ha vært behov for oppnevnelse av sakkyndig for lagmannsretten.

Da byrettens dom ble avsagt, var A domfelt ved Drammen byretts dom av 11. mai 1998 for overtredelser av straffeloven §227 første ledd og §390a, begått overfor B i 1992-93 og 1995-97. Han ble dømt til betinget fengsel i 90 dager og pålagt å betale 30.000 kroner i oppreisning til B.

Under ankeforhandlingen forklarte A at det svartnet for ham da han leste i byrettens dom i den foreliggende sak (under gjengivelsen av Bs anførsler) at C ikke lenger ønsket samvær med ham. Han forklarte at han aldri fikk fred for dette, og at han følte at han måtte treffe C og spørre om det virkelig var slik at hun ikke ville se ham. Lagmannsretten forstår det slik at dette var bakgrunnen for hans handlinger 22. november 1999, som senere er beskrevet slik i Drammen byretts straffedom av 27. desember 2000:

Samme formiddag hadde fornærmede, B sendt datteren C på skolen kl. 08 30. Da det ringte på døren ca kl. 11 00, regnet hun med at det var en service-agent for en støvsuger, som hun hadde avtalt skulle komme. I stedet var det tiltalte, iført dameparykk og kåpe, som trengte seg inn. Han uttalte noe slikt som at «Nå skal du få det ...» Han forsøkte å trekke henne med seg inn på badet, men fornærmede skrittet i mot. Tiltalte brøt henne ned på gulvet og festet armene hennes på ryggen ved bruk av kraftige «strips» han hadde med seg. Også bena ble bundet på samme måten. Hun ble kneblet ved at hun fikk puttet en plastpose inneholdende noen bomullsdotter inn i munnen og holdt på plass av en damestrømpe. Også dette var noe tiltalte hadde med seg.

Fornærmede var for øvrig nesten helt uten stemme på grunn av en infeksjon. Deretter trakk tiltalte henne inn på badet, dro ned bukse og truse og begynte å slå henne på baken med en tynn kvist han hadde med seg.

Både tiltalte og fornærmede har forklart at det var sju slag. I følge tiltalte var dette symbolsk ved at det tilsvarte antall år hun hadde ødelagt av Cs barndom ved å frarøve henne samvær med ham som barnets far. I følge tiltalte erkjente fornærmede der og da sin skyld for dette. Slagene resulterte i relativt kraftige røde striper, men ikke i åpne sår, slik det fremgår av fremlagt fotomappe.

Deretter dro han henne ut fra badet og hentet ute i bilen blant annet en sovepose, en presenning og to liggeunderlag. Sistnevnte ble plassert inne i soveposen. Fornærmede ble så lagt inn i posen og hadde nå også fått bundet knærne sammen med et tilsvarende kraftig strips. Buksen var blitt trukket på plass igjen. På et tidspunkt fikk fornærmede ene armen helt eller delvis løs. Tiltalte bandt armene sammen på nytt, antagelig med en pakkereim han også hadde med seg. Presenningen ble rullet utenpå soveposen og en plastpose plassert over hodet på fornærmede. I følge tiltalte var hensikten at det ikke skulle være synlig at det befant seg et menneske innenfor innpakningen, men at det f eks skulle se ut som en tepperull eller lignende.

Mens disse tingene pågikk spurte tiltalte når C var ferdig på skolen. Fornærmede oppgav at dette var kl. 12 15.

Tiltalte hadde plassert bilen direkte utenfor inngangsdøren med bagasjeluken åpen. Han bar henne ut og la henne i bilen. Derfra kjørte han til et grustak i nærheten der han visste om at det var en arbeidsbrakke hvor han kunne legge henne. Imidlertid var det folk på stedet og han måtte kjøre et kort stykke videre til et sted hvor Lierelva går rett langs vegen. Her stoppet han og delvis bar, delvis dro og delvis lot fornærmede skli på presenningen, ned mot elva. Her plasserte han henne innimellom noen kasserte hvitevarer og inntil en trestubbe. Åstedet og omgivelsene er illustrert av fremlagt fotomappe og er ikke direkte synlig fra vegen.

Før de dro fra leiligheten hadde tiltalte uttalt at han skulle ha henne med til et rettsmøte vedrørende samværssaken som var til behandling i lagmannsretten i Oslo. Dette var noe han hadde ordnet. Etter å ha plassert fornærmede nede ved elva opplyste tiltalte at han nå skulle hente fornærmedes mor og hennes søster, som også skulle bli med til rettsmøte i Oslo. Retten forstår det slik at tiltalte tidligere hadde anmeldt disse for falsk forklaring i forbindelse med de tidligere rettssaker.

Som nevnt ovenfor ble leiebilen tilbakelevert kl. 12.29 i Drammensveien 200. Tiltalte må derfor senest ha dratt fra stedet hvor han hadde lagt fornærmede kl. 1200. Deretter returnerte han i egen bil, en Audi quatro av noe eldre modell. Da han kom til - - skole hvor C fortsatt oppholdt seg sammen med en venninne på skolefritidsordning, må klokken ha nærmet seg ett. Han fikk dem med seg etter å ha sagt seg villig til å kjøre dem hjem til venninnen, dit det var meningen de skulle gå etter skoleslutt.

I mellomtiden hadde imidlertid fornærmede kommet seg løs og ut av soveposen og løpt sokkelesten over pløyde jorder og over en bekk til et hus der det var et eldre ektepar. Derfra hadde hun fått varslet søsteren og lensmannskontoret med beskjed om at tiltalte antagelig ville forsøke å få fatt i datteren. Da tiltalte parkerte utenfor venninnens bopel ble han samtidig observert av en lensmannsbetjent i en møtende bil. Pågripelse ble foretatt kl 13 05. Det bemerkes at idet lensmannsbetjenten åpnet bildøren og rev ut tenningsnøkkelen på bilen, sa C til ham noe slikt som at han måtte være snill mot pappaen hennes.

A ble funnet skyldig i samtlige forhold i tiltalebeslutningen og dømt til fengsel i ett år og ni måneder som fellesstraff med den tidligere betingede dom. En vesentlig del av straffen ble sonet i varetektsfengsel.

I forbindelse med straffesaken ble det foretatt judisiell observasjon av A. Konklusjonen var at han ikke var sinnssyk, bevisstløs eller hadde forbigående sterkt nedsatt bevissthet på gjerningstidspunktet. Forutsatt at han ble funnet skyldig i hovedtrekkene i tiltalen, anså de rettspsykiatrisk sakkyndige ham som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, men ikke med varig svekkede sjelsevner.

Lagmannsretten har fått inntrykk av at A har gjennomgått en viss modningsprosess under soningen, selv om han fortsatt gir uttrykk for negative følelser i forhold til B.

B har av psykolog Margrete Nysterud ved Psykiatrisk poliklinikk, Buskerud sentralsykehus fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse ((ICD-10: F43.1), og det må legges til grunn at hun fortsatt har betydelige problemer som følge av overgrepet i november 1999. Hun har således ikke vært i stand til å møte under ankeforhandlingen. Påkjenningene ved overgrepet i november 1999 kommer i tillegg til reaksjonene på de forhold A tidligere er domfelt for, samt hans trakasserier i form av bl.a. sjikanøse postkort til og grunnløse politianmeldelser mot B og medlemmer av hennes familie. Lagmannsretten finner det klart at det i dag ikke vil være til Cs beste å pålegge hennes mor den ytterligere belastning det vil være å måtte medvirke til at A igjen har samvær med C. Her er det tale om langt mer alvorlige problemer partene imellom enn det som vanligvis omtales som samarbeidsproblemer, som i utgangspunktet ikke skal føre til nektelse av samværsrett. Lagmannsretten antar at utøvelse av samværsrett i den nåværende situasjon kan føre til at B ikke lenger blir i stand til å gi datteren nødvendig omsorg. Også den omstendighet at A involverte C i frihetsberøvelsesepisoden ser lagmannsretten svært alvorlig på.

I tillegg til risikoen for at omsorgen for C kan bli dårligere, innebærer en rett til samvær for A også en betydelig risiko for at C igjen blir trukket sterkere inn i konflikten mellom foreldrene ved at A ikke makter å skjerme henne for de negative følelser han fortsatt har i forhold til hennes mor. C kan på denne måten igjen komme i en lojalitetskonflikt som kan skade hennes følelsesmessige utvikling.

Lagmannsretten finner likevel grunn til å presisere at retten ikke tar stilling til hvilket resultat man ville ha kommet til dersom frihetsberøvelsesepisoden i november 1999 ikke hadde skjedd. Lagmannsretten legger nemlig til grunn at samværet med faren, som foregikk med ujevne mellomrom inntil desember 1997, også har gitt C positive opplevelser, og at deler av den kritikk som A har fått av den sakkyndige for byretten beror på misforståelser og/eller feilslutninger. Videre legger lagmannsretten til grunn at også B har del i ansvaret for at saken har tilspisset seg. Selv om retten har forståelse for at hun ikke har maktet å bite i seg As urimelige angrep, ville konfliktnivået formodentlig ha vært lavere hvis hun hadde praktisert samværsordningene mindre rigorøst. Lagmannsretten er også i tvil om nødvendigheten av å nekte C å motta post og gaver fra faren, all den stund hun har vært i en slik alder da samværene med ham fant sted at hun har kjent sin far og har minner om ham.

Anken har vært forgjeves. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør A erstatte B og det offentlige saksomkostningene for lagmannsretten. Advokat Schade har inngitt arbeidsoppgave pålydende 34.300 kroner, som i sin helhet er salær. Av dette beløp skal B betale 300 kroner i egenandel, mens det øvrige dekkes som fri rettshjelp, slik at 34.000 kroner av omkostningsbeløpet tilfaller det offentlige. Lagmannsretten er i tvil om riktigheten av den nevnte egenandelsberegning, som fremgår av lagmannsrettens beslutning av 23. juni 1999 om å innvilge B fri rettshjelp, men antar at staten er bundet av den foretatte beregning.

Også spørsmålet om saksomkostninger for byretten skal i utgangspunktet avgjøres ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til. Imidlertid er lagmannsretten, som tidligere nevnt, i tvil om hvilket utfall saken ville ha fått hvis saksforholdet hadde vært det samme som forelå da byretten avsa dom i 1998. Etter lagmannsrettens vurdering må samværsspørsmålet den gang ha vært så tvilsomt at A hadde fyllestgjørende grunn til å bringe samværsspørsmålet inn for retten. Dette gir grunnlag for å frita A for ansvaret for saksomkostningene for byretten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. Lagmannsretten er oppmerksom på at saksomkostningsspørsmålet skal vurderes med utgangspunkt i stevningen, hvor A prinsipalt krevet foreldreansvaret og den daglige omsorgen for C. Denne prinsipale påstanden ble imidlertid frafalt så snart det viste seg at den ikke kunne føre frem, nemlig da den sakkyndiges skriftlige erklæring forelå. I denne situasjonen kan ikke lagmannsretten se at den opprinnelige påstanden er til hinder for å frita for omkostningsansvaret for byretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom 34.000 - trettifiretusen - kroner til det offentlige og 300 - trehundre - kroner til B.