LB-1999-1801
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-17 |
| Publisert: | LB-1999-01801 |
| Stikkord: | Strafferett, Narkotika, Heroin |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-01530 M/06 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01801 M/02. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Lars Frønsdal) mot A (Forsvarer: Advokat Øystein Storrvik). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Mitsem. Lagdommer Erik Chr. Stoltz. Byrettsdommer Inge B. Tonholm. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §376a |
Tiltalte A er født *.*. 1973 og har adresse ..... 1, Radevormwold i Tyskland, f.t. i varetekt på Ullersmo landsfengsel. Han er kosovo-albaner med jugoslavisk statsborgerskap. A har arbeidet som kelner i Tyskland, der han har bodd siden 1991, han er ugift og uten forsørgelsesbyrde og uformuende. Han er ikke tidligere straffedømt i Norge, men er i Tyskland bøtelagt for trafikkovertredelser.
Oslo statsadvokatembeter satte 28. januar 1998 - etter riksadvokatens ordre - A under tiltale ved Oslo byrett for overtredelse av:
Straffeloven §162, tredje ledd, jf. første og femte ledd
for ulovlig å ha innført narkotika og overtredelsen gjelder et meget betydelig kvantum eller å ha medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Onsdag 17. september 1997 ombord på «M/S Stena Saga» med ankomst i Oslo havn ca kl. 1925 innførte han til Norge ca 2,9 kg. heroin. Narkotikaen var gjemt i en bil med kjennetegn ....
Oslo byrett avsa 23. oktober1998 dom med slik domsslutning:
1. A, født *.*. 1973, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd, jf første og femte ledd, til en straff av fengsel i 11 - elleve - år. Til fradrag i straffen går 402 - firehundreogto - dager for utholdt varetekt.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.
Selv om det ikke fremgår av domsslutningen, gjaldt domfellelsen 1. straffalternativ i §162 tredje ledd.
Domfelte anket i rett tid over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 11. november 1998 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo tinghus 3., 4. og 5. mai 1999. Lagretten ble stilt ett hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål og svarte ja på det første og nei på det siste.
Lagrettens kjennelse ble deretter satt til side av retten etter straffeprosessloven §376a. Denne beslutningen ble påkjært av A. Kjæremålet ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 9. juni 1999.
Ny ankeforhandling, i lagmannsretten som meddomsrett, ble holdt i Oslo tinghus 14. og 15. desember 1999. A møtte med sin forsvarer, advokat Øystein Storrvik, og avga forklaring. Han erkjente seg ikke skyldig. Det ble avhørt syv vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Påtalemyndigheten la ned slik påstand:
1. A, f. *.*. 1973, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd, 1. alternativ, jf. første ledd til fengsel i 10 - ti - år, I straffen fragår 821 - åttehundreogtjueen - dager for utholdt varetekt.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.
På tiltalte vegne la forsvareren ned frifinnelsespåstand.
Lagmannsretten bemerker:
Tiltalte A ankom til Oslo fra Fredrikshavn i Danmark onsdag 17. september 1997 med MS «Stena Saga». Han førte en tyskregistrert personbil som var leiet i Tyskland dagen før av B, også han opprinnelig fra Kosovo og bosatt nær Bonn i Tyskland.
A, som var alene i bilen, ble stoppet av tollvesenet for kontroll. Han fremviste et tysk pass tilhørende C, som etter det opplyste er Bs svoger og opprinnelig italiensk. Det førerkortet A benyttet tilhørte samme person.
Bilen ble undersøkt med narkotikahund. Det ble funnet et parti heroin gjemt i omtrent tre like store pakker, henholdsvis bak sideplatene på hver side i bagasjerommet og under baksetet. Partiet viste seg å veie 2.975,5 gram og å ha et innhold av heroinbase, en renhetsgrad, på ca 46-49 %. Pakkene er undersøkt med sikte på fingeravtrykk, men ingen avtrykk er sikret.
Det er således ingen tvil om at A har innført heroin til Norge. Det er heller ikke noen tvil om at det, på grunn av mengden av stoff og arten, dreide seg om et «meget betydelig kvantum», jf. straffeloven §162 tredje ledd.
Det omstridte spørsmålet i saken gjelder de subjektive straffbarhetsbetingelser - dvs. om A forsto hva han var med på, eller mer presist: om han har utvist forsett når det gjelder hele det objektive gjerningsinnholdet i §162 tredje ledd, jf. første ledd.
A har konsekvent nektet ethvert kjennskap til narkotikaen, men har avgitt forskjellige forklaringer når det gjelder hensikten med, og de nærmere omstendigheter rundt, turen til Norge.
Til forsettsspørsmålet bemerker lagmannsretten innledningsvis at det har vært en del bevisførsel om As reaksjon på at det ble funnet et større narkotikaparti i bilen. Han skal ikke ha virket overrasket over dette, noe som er søkt utlagt som et tegn på at han kjente til partiet.
Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette kan tillegges synderlig vekt ved avgjørelsen av skyldspørsmålet; mangelen på sinnsbevegelser i denne situasjonen kan også ha vært et utslag av personlighetstrekk ved A.
Overfor de to tollinspektørene som A først kom i kontakt med i Norge, opplyste han at han skulle besøke venner. Vennene ble navngitt og forbindelsen nærmere beskrevet. Hans forklaring ble imidlertid på en rekke punkter oppfattet som lite troverdig, og man fattet mistanke om at noe var galt fatt.
Etter at narkotikaen var funnet i bilen, ble politiet koblet inn, og A ble fortalt om funnet. Etter at man også hadde påpekt for ham at passet ikke kunne være hans, særlig fordi høydeangivelsen ikke stemte, oppga han sin rette identitet og nasjonalitet; tidligere hadde han presentert seg som tysk statsborger av italiensk herkomst. Om formålet med turen sa han nå at han var kommet til Norge for å søke politisk asyl, idet han var utvist fra Tyskland og hadde oppholdt seg ulovlig der i den senere tid. Vedrørende bilen fortalte han dels at han hadde stjålet den, dels at han hadde lånt eller tyvlånt den av B. Cs pass og førerkort hadde han angivelig funnet i bilen. I fengslingsmøtet i Oslo forhørsrett 18. september 1997 fastholdt han at formålet med turen til Norge var å søke asyl og opprettholdt forklaringen om at bilen var lånt og at passet og førerkortet var funnet i bilen.
B ble avhørt av tysk politi 24. september 1997. Han forklarte at han hadde leid bilen til As bruk, fordi A hadde et håndvåpen som han skulle smugle til Danmark og selge der.
Etter at A ble kjent med hva B hadde forklart, endret han sin egen forklaring dithen at formålet med hans reise gjennom Danmark til Norge var våpensmugling. Han omtalte herunder, med temmelig stor detaljrikdom, kontakten med en person benevnt «D», som A skulle levere et våpen til i Fredrikshavn. Det ble til at D disponerte bilen alene en kort tid i Fredrikshavn, for å gjemme tre våpen i den for innsmugling til Norge. De var sammen under fergeturen, men avtalte å forlate fergen hver for seg. A ga også en endret forklaring om forholdet til B, idet han nå fortalte at B hadde skaffet til veie passet og førerkortet. De hadde sammen dratt til bilutleiefirmaet, der B leide bilen i eget navn for at A kunne bruke den til Danmarks-turen.
Denne forklaringen opprettholdt han under den videre etterforskning av saken og frem til og under behandlingen i byretten i oktober 1998. Under etterforskningen forsøkte politiet å finne D, basert på de opplysningene A kunne gi og i samarbeide med ham. Etterforskningen ledet politiet til å mene at D ikke eksisterte, noe byretten sa seg enig i.
I lagmannsretten (både ved første og nå under annen gangs behandling) har A imidlertid forklart at historien med D og om våpensmuglingen var oppspinn, og vendt tilbake til forklaringen om at hensikten med turen til Norge var å søke asyl. Han har videre forklart at han kontaktet B mandag 15. september 1997 og at han ba om praktisk bistand i forbindelse med at han ville reise til Norge for å søke asyl. B skaffet da til veie passet og førerkortet til svogeren C. De reiste sammen til bilutleiefirmaet tirsdag 16. september, der bilen ble leid av B og i hans navn. B skulle få refundert sine utgifter gjennom et lønnskrav som A hadde mot en tidligere arbeidsgiver. Deretter disponerte B bilen alene en halv times tid. A må forstås slik at han mener B gjemte narkotikaen i bilen i denne halvtimen. Etter det A nå forklarer, er dette også den eneste forklaringen på hvordan narkotikaen havnet i bilen - likesom det, etter den tidligere forklaringen om våpensmugling, måtte ha skjedd mens «D» disponerte bilen alene i Fredrikshavn.
A har videre forklart at B ga ham en skisse med en reiserute til Norge via Sverige, og at de hadde avtalt at A skulle ta telefonisk kontakt underveis, blant annet for å avtale hvordan han skulle forholde seg med leiebilen etter at han var kommet frem og hvordan den skulle bringes tilbake til Tyskland. Om det siste spørsmålet hadde B sagt at A ikke skulle bekymre seg, og A tenkte seg at den kanskje skulle hentes av B selv eller av hans kone. A fylte bensin kort etter å ha passert grensen mellom Tyskland og Danmark. På bensinstasjonen kjøpte han et Telekort og et kart over Danmark, og han ble samtidig anbefalt å ta fergen fra Fredrikshavn til Oslo, noe han bestemte seg for å gjøre. Deretter ringte han til B, men det ble ikke noe snakk overhodet om reiseruten. Han har videre forklart at han ringte til B et par-tre ganger til underveis gjennom Danmark og på fergen, men B var ikke å treffe noen av disse gangene.
Selv om enhver rimelig tvil kommer A til gode, finner lagmannsretten at hans forklaring er så utroverdig på de punktene som har avgjørende betydning for saken at retten kan se helt bort fra at den kan være riktig.
Riktignok synes det å være på det rene at han ikke lovlig kunne oppholde seg i Tyskland lenger. Det ville imidlertid være noe påfallende om man, med sikte på å skulle søke asyl i Norge, leier en bil i Tyskland. Og selv om han ikke behøvde å reise «hals over hode», hadde han heller ikke med seg synderlige personlige effekter og eiendeler. Hvis A også hadde fortalt B om at han ville reise til Norge for å søke asyl, er det for øvrig også noe vanskelig å forstå hvorfor B skulle gi en uriktig forklaring om våpensmugling da han ble avhørt av tysk politi 24. september 1997, fremfor simpelthen å forklare at han bisto en asylsøker med å komme seg til Norge.
Som begrunnelse for at han i en periode forklarte seg overensstemmende med Bs historie om våpensmugling, har A vist til at han var redd for B. Etter at han fikk vite at B var varetektsfengslet i Tyskland, siktet for meget alvorlige narkotikalovbrudd, kunne han imidlertid lettere fortelle sannheten.
Til dette bemerkes at A har understreket at han, før pågripelsen i Norge, aldri hadde hatt mistanke om at B var involvert i narkotikalovbrudd. Det er da vanskelig å forstå at den omstendighet at B skal ha vist seg å stå bak flere grove narkotikaforbrytelser - av forsvareren karakterisert som en av de største sakene i Tyskland noensinne - skulle dempe eller fjerne frykten for represalier fra B eller hans miljø.
I tillegg er også den forklaringen A har gitt i lagmannsretten i seg selv utroverdig.
Ifølge denne forklaringen skal B ha plasert ca 2,9 kg. heroin i leiebilen, med en risiko utover den sedvanlige for at stoffet ikke ville bli tatt hånd om av et mottagerapparat i Norge. A har således forklart at B var klar over at han skulle søke asyl i Norge. A hadde tenkt å gjøre dette ved å oppsøke et politikammer ganske snart etter ankomsten til Norge, noe B også må ha innsett muligheten av. Det sier seg selv at det måtte ha fortonet seg som dristig å la et betydelig narkotikaparti frakte til Norge av en intetanende kurer med planer om å søke asyl. Allikevel var det ikke truffet avtaler som, så vidt mulig, kunne sikre at bilen kom i de rette hender før dette skjedde. Selv om B hadde anbefalt en reiserute til Norge, følte A seg også fri til å treffe andre valg, etter en tilfeldig anbefaling fra en medarbeider på en bensinstasjon i Danmark. Riktignok hadde de avtalt at A skulle ringe underveis, noe A også har forklart at han gjorde flere ganger, men bortsett fra første gang uten å komme i kontakt med B. Ved den telefonsamtalen de da hadde, var det heller ikke noe spørsmål om den videre reiseruten til Norge. Lagmannsretten finner i det hele å kunne se bort fra muligheten av at B ville ha opptrådt så nonchalant og dermed risikert at narkotikapartiet gikk tapt og at han selv kom i politiets søkelys.
Lagmannsretten vil også peke på at A var i besittelse av et veikart over Norge, der det var tegnet inn reiseruter blant annet til Fagernes og forskjellige steder på Vestlandet. Han har tidligere forklart at det var «D» som tegnet inn disse rutene. I lagmannsretten har han sagt at han selv gjorde det, som et tidsfordriv under den kjedelige fergeoverfarten. Heller ikke denne delen av forklaringen virker troverdig, og også dette taler imot at han hadde planer om å søke asyl ved eller snart etter ankomsten til Norge.
Forsvareren har fremhevet at As utseende avviker fra Cs, og at han av den grunn løp en risiko for å bli stoppet ved passkontroller. Det er anført at dette taler imot at A var klar over at han hadde narkotika med seg i bilen.
Til dette vil lagmannsretten bemerke at ifølge As forklaring må under enhver omstendighet B ha funnet at dette var en akseptabel risiko. Dertil kommer at høydeforskjellen var det som i første omgang vekket mistanken om at passet ikke var As. Ved en normal grensepassering i bil, er en slik høydeforskjell ikke så liketil å avsløre. Lagmannsretten vil for ordens skyld legge til at det etter den nordiske passkontrolloverenskomsten kun skal skje stikkprøvekontroller ved grensen mellom nordiske stater. Risikoen for å bli oppdaget var derfor antagelig størst ved den tysk-danske grense, som etter det opplyste ble passert i mørke og uten problemer, men hvorvidt A eller B var klar over passfriheten innen Norden er høyst usikkert.
Lagmannsretten konstaterer etter dette at det er to alternativer for hvordan narkotikaen har kommet i bilen: Den er enten plasert der av B eller av A selv.
Også etter det første alternativet finner retten det klart at A visste at han fraktet med seg narkotika, og det må legges til grunn som utvilsomt at han hadde en avtale med B om hvordan stoffet skulle håndteres i Norge. Det er heller ikke noen grunn til å tro at han ikke var godt orientert om arten og mengden. I det minste er det ingen tvil om at han under turen gjennom Tyskland og Danmark, som også inkluderte en overnatting, har innsett og tenkt over muligheten av at det dreide seg om et slikt parti, og at han bestemte seg for at han under enhver omstendighet, og selv om det forholdt seg slik, ville ta chansen og gjennomføre turen.
A blir etter dette å dømme for en forsettlig forbrytelse mot straffeloven §162 tredje ledd, jf. første ledd.
Lagmannsretten legger til at den etter bevisførselen må betrakte A ikke som en «hovedmann», men som en ren kurer.
§162 tredje ledd har to straffalternativer. Det er første alternativ, med en strafferamme opp til 15 år, som får anvendelse i dette tilfellet, og noe annet er heller ikke hevdet.
Til straffutmålingen bemerkes at også den transportoppgaven som A har stått for er et avgjørende ledd i omsetningen av narkotika. Det dreide seg i dette tilfellet om et stort kvantum heroin, og spredningsfaren og skadevirkningene ved et slikt parti er innlysende. Lagmannsretten legger til at det innførte partiet hadde en ganske vanlig styrkegrad, men dog noe over gjennomsnittet.
Lagmannsretten legger til grunn at innførselen skjedde i en vanskelig periode for A. Han var utvist fra Tyskland, der han hadde bodd i en årrekke, og han hadde mistet sitt faste arbeide ved en restaurant i Radevormwold, der han også var kommet i et nært forhold til eierfamilien.
De almenpreventive hensyn veier imidlertid tyngst ved straffutmålingen for narkotikaforbrytelser som dette, og straffen må utvilsomt bli en ubetinget fengselsstraff av en meget betydelig lengde.
Lagmannsretten tar imidlertid hensyn til at A har vært undergitt varetekt i en svært lang periode; etter byrettens dom ble han for øvrig flyttet til Ullersmo landsfengsel. Situasjonen i Kosovo har vært, og er fortsatt, en ekstrabelastning for ham, særlig fordi han etter det opplyste ikke har klarhet med hensyn til situasjonen for nær familie der. Lagmannsretten har også forstått at hans psykiske tilstand er bekymringsfull.
Av tidligere, relevant rettspraksis viser lagmannsretten særlig til dom i Rt-1995-1893, der en kurer ble idømt 10 års fengsel for innførsel av ca 1,7 kg. heroin, samt Rt-1998-604, som gjaldt medvirkning til innførsel av ca 3 kg. heroin, og der tiltalte (i motsetning til A en «hovedmann») ble idømt 14 års fengsel. Videre vises til Rt-1995-238, der blant andre to kurerer ble idømt 11 års fengsel for innførsel av ca 5 kg. heroin, og til Rt-1998-2001, der straffen for innførsel av ca 15 kg. ble fastsatt til 12 års fengsel. I begge de to sistnevnte avgjørelsene forelå det imidlertid et visst samarbeide mellom de tiltalte og politiet.
Lagmannsretten er etter dette - og i overensstemmelse med påtalemyndighetens straffepåstand for lagmannsretten - kommet til at straffen for A bør fastsettes til fengsel i 10 år. A tilkommer et varetektsfradag som på domsavsigelsestidspunktet er opplyst å utgjøre 823 dager; forsvareren har ikke hatt innvendinger mot beregningen.
Det er ikke nedlagt noen omkostningspåstand. As økonomiske situasjon antas heller ikke å være slik at han bør pålegges et slikt ansvar.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
A, født xx.xx.1973, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162 tredje ledd 1. straffalternativ, jf. første ledd til en straff av fengsel i 10 - ti - år.
I straffen fragår 823 - åttehundreogtreogtyve -dager for utholdt varetektsarrest.