LB-1999-1870
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-19 |
| Publisert: | LB-1999-01870 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett: Nr 99-01833 A/73 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01870 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: ROOM Oslo AS (Prosessfullmektig: Advokat Einar Heiberg). Kjæremotpart: Cassina S.p.A. (Prosessfullmektig: Advokat Torvald Capjon Løchen). |
| Forfatter: | Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Ola Dahl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §174, §180, §388, §403, Åndsverkloven (1961) |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av søksmål pga manglende rettslig interesse.
Cassina S.p.A (Cassina) har gått til søksmål mot ROOM Oslo AS (ROOM). I stevningen 17 februar 1999 er det nedlagt slik påstand:
1. ROOM Oslo AS forbys å markedsføre og/eller omsette møbler tilsvarende Le Corbusiers LC2 og LC3 (kalt Kuben av ROOM Oslo AS) eller medvirke til dette.
2. ROOM Oslo AS dømmes til å betale Cassina S.p.A. erstatning for ulovlig omsetning, etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 15.000,-.
3. ROOM Oslo AS dømmes til å betale erstatning til Cassina S.p.A. for påførte omkostninger forut for forliksklagen med kr 15.000,-.
4. ROOM Oslo AS dømmes til å betale Cassina S.p.A. sakens omkostninger for byretten.
I tilsvaret 17 mars 1999 la ROOM ned prinsipal påstand om at saken ble avvist. Det ble vist til at saken ikke har noen aktualitet idet ROOM ikke vil selge eller markedsføre de aktuelle stolene, og at selskapet er villig til å betale kr 15.000,- uten å erkjenne noe ansvar.
Oslo byrett fattet 19 mai 1999 slik beslutning:
Sak nr 99-1833 A/73 for Oslo byrett fremmes.
ROOM Oslo AS v/advokat Einar Heiberg har i rett tid påkjært beslutningen til Borgarting lagmannsrett. Cassina S.p.A. v/advokat Torvald Løchen har tatt til motmæle.
Den kjærende part anfører sammenfatningsvis:
Det foreligger feil ved saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Byretten har tatt feil når den legger til grunn at «senere salg og markedsføring må snarere ses som en nokså nærliggende mulighet». At salg av Kuben har skjedd tidligere kan ikke tillegges vekt. Salget skjedde i umiddelbar tilknytning til at den kjærende part åpnet sin forretning i oktober 1997, og det var bare tale om ubetydelige tre eksemplarer. Kuben ble tatt ut av varesortementet i januar 1998 etter henvendelse fra kjæremotpartens advokat, og etter dette har Kuben verken blitt tilbudt til salg eller markedsført. Kuben forefinnes ikke hos den kjærende part. I tillegg har den kjærende part erklært at selskapet ikke har noen konkrete planer om påny å omsette Kuben, jf erklæring 3 juni 1999 fra ROOM. Den omstendighet at det svenske morselskapet skal ha eller omsetter Kuben kan ikke tillegges vekt idet dette selskapet er et annet rettssubjekt.
På denne bakgrunn anføres at det ikke foreligger noen aktualitet og således rettslig interesse etter tvistemålsloven §54 for det søksmål som er reist. Det vises til det som uttales i Jens Edvin A Skoghøy, Tvistemål, s 279; Jo Hov, Rettergang i sivile saker, 1994, annen utgave, s 155 og 158-161; Tore Schei, Tvistemålsloven, bind I, annen utgave, s 271 flg og Rt-1991-1468.
Når det gjelder erstatningskravet i påstanden punkt 2 fremholdes at det er en saksbehandlingsfeil at byretten ikke har tatt særskilt stilling til om dette kravet kan avvises. Kjæremotparten kan ikke ha noen rettslig interesse i å få dom for et krav som den kjærende part er villig til å betale. Den kjærende part har bedt om å få opplyst kontonummeret til kjæremotparten, alternativt klientnummeret til advokat Løchen, for innbetaling av beløpet, jf brev 8 desember 1998 til advokat Løchen. Til støtte for at det ikke foreligger grunnlag for å fremme saken i et slikt tilfelle vises til Skoghøy, s 312.
Påstanden punkt 3 og 4 gjelder utelukkende spørsmål om dekning av sakskostnader og må bli å avgjøre etter tvistemålsloven kap 13.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Saken avvises.
2. Cassina S.p.A. tilpliktes å betale sakens omkostninger. Kostnadene i saken utgjør p.t. totalt kr 20.000,-. Hertil kommer rettens gebyr for kjæremålet.
Kjæremotparten anfører sammenfatningsvis:
Byrettens beslutning er riktig og feilfri på alle punkter.
Cassina har stadig vært utsatt for kopiering av møbler som selskapet har enerett til. Nærværende sak er det første tilfelle i Norge med import av kopier av LC2 (Kuben). Det er viktig å få fastslått rettsgrunnlaget for Cassinas krav i et slikt tilfelle.
Det er ingen feil når byretten ikke legger vekt på at Kuben ikke forefinnes hos den kjærende part. Spørsmålet er om det er en mulighet for at den kjærende part vil omsette eller markedsføre Kuben når selskapet har gjort det tidligere og det kontinuerlig gjøres av selskapets samarbeidene morselskap eller søsterselskap i Sverige. Dette har ikke den kjærende part gitt noe svar på, og spørsmålet om søksmålet «kan få aktuell betydning» er derfor helt relevant, jf Rt-1970-830.
Det forelå fra først av en fullstendig avvisning av kjæremotpartens krav. I prosesskrift 6 mai 1998 til forliksrådet kommer det imidlertid inn et nytt moment idet selskapet anfører at det «ikke har noen konkrete planer om å markedsføre og/eller omsette møbler tilsvarende le Corbusiers LC2 og LC3» og «ikke har noen fremtidige planer om å markedsføre». I forbindelse med kjæremålet er det fremlagt en ny erklæring 3 juni 1999 som skiller seg fra tidligere tilsagn vet at selskapet «ikke har noen planer om eller kommer til å omsette stolen Kuben». Den kjærende part har senere bekreftet at dette betyr at selskapet «ikke noen gang vil omsette stolen Kuben eller en stol som er identisk med denne», men da dette ikke dekker spørsmålet om medvirkning, er det ikke grunnlag for å frafalle påstanden punkt 1 i stevningen. Åndsverkloven retter seg også mot medvirkning til krenkelse, og det er en mulighet for at ROOM kan medvirke ved å formidle bestillinger til det samarbeidende svenske selskapet som tilbyr slike stoler. Det kan også tenkes annen aktivitet, som å formidle markedsføringsmateriell, anvise handelsmuligheter etc.
Påstanden punktene 2, 3 og 4 fastholdes.
Et generelt tilsagn fra selskapet om at det vil være villig til å betale kr 15.000,- er for det første ingen oppfyllelse av en konkret forpliktelse. Videre er sakens kjerne å få fastslått at det ikke skal være gratis å krenke et åndsverk og ikke størrelsen på tapet. Når den kjærende part tilbyr et beløp, men samtidig krever å stå ubundet og uforpliktet når det gjelder grunnlaget, så er ikke det noen oppfyllelse av det krav som søksmålet konkret dreier seg om.
Kjæremotparten har krav på å få dekket de omkostningene som er påløpt før forliksklagen og ved de senere skritt. Alle omkostningene har vært nødvendig for å fremme kjæremotpartens interesser.
Det er ikke nedlagt noen formell påstand.
Lagmannsretten bemerker:
Etter tvistemålsloven §54 er det bare aktuelle rettsforhold som kan gjøres til gjenstand for søksmål. I rettspraksis er det imidlertid lagt til grunn at det er adgang til å gå til søksmål om lovligheten av foretatte handlinger eller fremtidige handlinger dersom det foreligger et reelt behov for avklaring, jf Skoghøy, Tvistemål, s 276 flg med henvisninger til rettspraksis.
Det er enighet om at ROOM har solgt tre stoler av typen Kuben, og det er ikke bestridt at et datterselskap/søsterselskap av ROOM i Sverige selger disse stolene nå. Lagmannsretten er enig med kjæremotparten i at dette sammenholdt med opplysningene om at Cassina stadig har vært utsatt for ulovlig kopiering av sine møbler, kan tilsi at det foreligger et reelt behov for avklaring.
Lagmannsretten har likevel funnet at Cassina ikke hadde tilstrekkelig rettslig interesse i å reise et slikt fastsettelsessøksmål som det har gjort i påstanden punkt 1. Retten kan ikke se at det forelå et reelt behov for å få fastsatt at ROOM ikke har tillatelse til å omsette eller markedsføre Kuben eller medvirke til dette på det tidspunkt saken ble brakt inn for domstolen.
Retten har lagt avgjørende vekt på at ROOM bare har solgt tre stoler av typen Kuben, og at salget opphørte i januar 1998 etter henvendelse fra Cassinas advokat. Det synes også å være på det rene at selskapet etter dette tidspunkt heller ikke har markedsført eller vært i besittelse av slike stoler. I forbindelse med behandlingen i forliksrådet gjorde ROOM det også klart at det ikke hadde noen planer om å markedsføre eller omsette de angjeldende stoler.
Det bemerkes for øvrig at ROOM i ettertid har avgitt en erklæring 3 juni 1999 der selskapet bekrefter at det «ikke har noen planer om eller kommer til å omsette stolen Kuben». Etter ønske fra Cassinas advokat er det i prosesskrift 8 september 1999 fra advokat Heiberg blitt presisert at erklæringen kan leses slik at selskapet heller «ikke noen gang vil omsette stolen Kuben eller en stol som er identisk med denne». Dette har imidlertid ikke vært tilstrekkelig for at Cassina har kunnet frafalle punkt 1 i påstanden, idet erklæringen ikke dekker medvirkning. Til dette bemerker retten at det ikke er fremkommet noe som skulle tilsi at det er eller var på det tidspunkt stevningen ble tatt ut noen reell fare for at ROOM ville medvirke til at andre selskaper ulovlig omsetter eller markedsfører Kuben.
Det fremgår ikke av byrettens beslutning om å fremme saken, om og hvordan den har vurdert ROOMs krav om å avvise erstatningskravet i påstanden punkt 2. Hvorvidt dette er en saksbehandlingsfeil finner lagmannsretten ikke grunn til å komme inn på idet retten vil ta stilling til realiteten i saken, jf tvistemålsloven §403 annet ledd, jf §388.
Lagmannsretten har kommet til at Cassina heller ikke har noen rettslig interesse i å få fullbyrdelsesdom for det erstatningskravet som er fremsatt i påstanden punkt 2. ROOM har erklært at det vil betale beløpet på kr 15.000,-. Det er heller ikke fremkommet noe som tyder på at det skulle være noe problem å få fullbyrdet kravet. Tvert i mot har advokat Heiberg i brev 8 desember 1998 bedt om å få opplyst hvilken konto beløpet skal settes inn på uten at det har medført noen reaksjon fra Cassina. At bakgrunnen for å reise erstatningskravet er andre en å få utbetalt erstatningssummen, tilsier ikke at det foreligger noen rettslig interesse.
Den kjærende part har lagt til grunn i kjæremålet at påstanden punkt 3 og 4 utelukkende gjelder spørsmål om dekning av saksomkostninger som skal avgjøres etter regelene i tvistemålsloven kap 13. Dette er ikke bestridt av kjæremotparten i kjæremålstilsvaret eller senere prosesskrift. Det kan imidlertid ikke være tvil om at påstanden punkt 3 må forstås slik at det kreves erstatning for omkostninger - utover de som kan kreves etter regelene i tvistemålsloven kap 13 - etter alminnelige erstatningsrettslige regeler, jf prosesskrift 5 mai 1999 fra advokat Løchen. Et slik erstatningssøksmål kan ikke avvises under henvisning til manglende rettslig interesse. Kravet står i nær sammenheng med de kravene som er blitt avvist, og det er grunn til å håpe at partene kommer frem til en minnelig ordning.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at saken må avvises for så vidt gjelder påstanden punkt 1 og 2, mens den blir å fremme for påstanden punkt 3.
Saken er dels vunnet og dels tapt og det følger da av hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd at partene skal bære hver av sine omkostninger for byretten og lagmannsretten. Retten har imidlertid kommet til at unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd gis anvendelse slik at Cassina må dekke en del av saksomkostningene til ROOM. Det vises til at ROOM har fått medhold i de to sentrale tvistepunktene i saken. Advokat Heiberg har fremmet et krav på kr 20.000,- og i tillegg kommer kjæremålsgebyret på kr 3.180,-. Retten er kommet til at ROOM tilpliktes å betale kr 15.000,- av disse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken avvises for så vidt gjelder påstanden punkt 1 og 2.
2. Saken fremmes for så vidt gjelder påstanden punkt 3.
3. Innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse betaler Cassina S.p.A. til ROOM Oslo AS 15.000 -femtentusen- kroner i saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.