LB-1999-1992
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-20 |
| Publisert: | LB-1999-01992 |
| Stikkord: | Ektefellebidrag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-05296 A/56 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01992 A/01. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per H. Gjerstad). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Gunhild Lærum). |
| Forfatter: | Lagdommer Johannes Smit, formann. Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Einar Kaspersen |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §79, §80, §81, Tvistemålsloven (1915) §180, §86, §87 |
A og B ble gift 31. desember 1971. Fra tidligere ekteskap hadde A en sønn, C, født **.**.1964, mens B hadde en datter, D, født **.**.1964. A hadde omsorgen for C, mens D ble boende hos sin mor, Bs tidligere ektefelle. A og B fikk et barn, E, født **.**.1972.
A hadde frem til C skulle begynne på skolen arbeid i full stilling som sekretær og gjennomførte også første del av et kurs i tysk. I en ti-års periode fra 1971 til 1981 var A hjemmeværende. Hun gjenopptok arbeidet utenfor hjemmet i 1981. Som følge av fibromyalgi ble hun innvilget uføretrygd med 50% fra 1983, 60% fra 1987 og 100% fra 1988.
B flyttet ut fra felles bopel i 1995, og bevilling til separasjon ble gitt 31. august samme år. Skilsmissebevilling ble gitt 19. september 1996. Mellom partene var det opprettet 5 ektepakter datert 22.12.1971, 18.12.1980, 28.08.1985, 16.06.1986 og 27.06.1988. Disse refererte seg til de leiligheter og til sist det rekkehus som var partenes felles bolig og som skulle være As særeie. Det samme gjaldt en hytte på fjellet som senere ble solgt, og en fritidseiendom på Nesodden.
Det oppsto tvist om gyldigheten av ektepaktene og fordelingen av fellesboet. Ved motsøksmål i skiftetvisten gjorde A krav på ektefellebidrag fra B. Skiftetvisten ble løst ved rettsforlik inngått 23. mai 1997. I henhold til rettsforliket skulle A betale kr 270.000 til B, og utover dette kr 10.000 for andel og overtakelse av en hestehenger. B skulle videre overta en bil og en båt. Videre skulle søksmål og motsøksmål trekkes. I et eget punkt er det presisert at skiftet mellom partene ved gjennomføringen av rettsforliket ble ansett som opp- og avgjort, og de skulle ikke ha ytterligere krav mot hverandre. I henhold til begjæring fra partene avsa skifteretten kjennelse med slik slutning:
Saken heves og boet tilbakeleveres partene.
Ved stevning av 9. juli 1998 reiste A sak mot B med krav om månedlige bidrag fastsatt etter rettens skjønn uten tidsbegrensning og med klausul om indeksreguleringer. I tilsvar påsto B seg frifunnet og tilkjent sakens omkostninger. Oslo byrett avsa den 16. april 1999 dom i saken med slik domsslutning:
B frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. B betaler A et månedlig bidrag fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 3.500, -.
2. Bidrag fastsettes uten tidsbegrensning og skal indeksreguleres og inndras av bidragsmyndighetene.
3. B betaler til A og det offentlige sakens omkostninger for Oslo byrett og Borgarting lagmannsrett.
B har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Oslo byretts dom av 16 april 1999, punkt 1, stadfestes.
2. B og eventuelt det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankeforhandling ble holdt 5. og 6. januar 2000 i Oslo tinghus. Begge parter møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Ett vitne, nytt for lagmannsretten, møtte og avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og det som sies i det følgende.
Den ankende part hevder at byretten har tatt feil så vel i bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen, og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Per H. Gjerstad i det vesentlige anført:
Ved vurderingen av om B skal pålegges å betale bidrag til A står bestemmelsen i ekteskapsloven §79, §80 og §81 sentralt. For As vedkommende er grunnvilkårene etter begge alternativer i §79 annet ledd oppfylt. Så lenge ekteskapet varte, utførte hun det alt vesentlige av husarbeidet. Bs bidrag begrenset seg til en del tyngre arbeid, som leilighetsvis skulle utføres. A påtok seg den daglige omsorg både for sin egen sønn og partenes felles barn, likesom matlagning og renhold påhvilte henne. Partene var innforstått med og innrettet seg faktisk slik at vilkårene etter loven ble oppfylt. Omsorgen for fellesbarnet var den direkte årsaken til at hun var fraværende fra arbeidslivet i en 10-årsperiode. Et så langt fravær måtte nødvendigvis redusere hennes yrkesmessige kompetanse. I tillegg har hun i den tid hun var hjemmeværende, ikke opparbeidet pensjonsrettigheter. På sin side har B som salgsmann hatt inntektsgivende arbeid hele tiden. Inntekten har vært økende, og nådde i årene -95 til -98 et nivå på ca kr 400.000 pr år. Dette satte ham i stand til å opparbeide maksimale pensjonsrettigheter og i tillegg innbetale ca kr 30.000 pr år til private pensjonsordninger. A er i dag 100% ufør og er henvist til å leve av minstepensjon med tillegg av en bostøtte som i dag er redusert fra kr 3.000 til kr 1.000 pr måned.
B er gift på nytt, og bor i sin nåværende hustrus hus. Han har riktignok forpliktelser i sitt nye ekteskap, men det hefter uklarhet ved hans økonomiske situasjon, idet provokasjoner om hans nåværende ektefelles økonomiske forhold ikke er besvart.
As situasjon i dag er karakterisert ved månedlige inntekter på ca kr 8.400. Av dette skal husleie og andre faste utgifter dekkes med kr 6.660. Videre skal utgifter til forsikring dekkes med kr 1.600. Det gjenstående nettobeløp, som er disponibelt for innkjøp av mat og klær, er så lite at hun er henvist til å låne penger av sin sønn og tære på arv.
B har anført at han etter oppsigelse i juni 1999 fra sin stilling i et danskeid importfirma har vært uten lønnsinntekter fra og med 1. oktober 1999. Han har imidlertid beholdt sin arbeidsgivers telefon etter oppsigelsen, og denne har vært koplet dels til kontoret i Danmark, dels til egen mobiltelefon. Disse forhold gir rimelig grunn til å anta at tilknytningen til tidligere arbeidsgiver ikke kan være helt brutt. Videre har han så sent som i 1997 hatt inntekter ved drosjekjøring. Selv om Bs inntekter i dag skulle være begrenset til det han mottar som arbeidsledig, må det antas at han på bakgrunn av sin yrkeserfaring har betydelige muligheter for å øke sine inntekter i årene frem til han når pensjonsalderen. A har på sin side ikke muligheter for å øke sine inntekter, bortsett fra de rettigheter som måtte følge av ekteskapslovens bestemmelser i §86 og §87. Uansett vil dette dreie seg om beskjedne og dessuten usikre inntekter.
A bor i dag i et rekkehus av enkel standard. Hun trenger plassen for barn og barnebarn. Planløsningen i huset gjør det særdeles lite egnet for utleie, en inntektsmulighet som nærmest må anses urealistisk. Det samme gjelder feriestedet på Nesodden.
A vil som nevnt ikke ha utsikter til å komme tilbake til arbeidslivet, og det bidrag som hun eventuelt tilkjennes, bør derfor ikke gjøres tidsbegrenset.
Bs pensjonsrettigheter knyttet til tidligere arbeidsgivere vil innebære et tillegg på årlig tilsammen kr 57.000. Virkningen av angivelig manglende innbetalinger fra og med året 2000 er ikke dokumentert.
Subsidiært anføres at også bestemmelsen i ekteskapsloven §79, tredje ledd gir grunnlag for å pålegge bidragsplikt. Det foreligger særlige grunner, særlig i forbindelse med As uførhet.
Det er vist til Ot.prp.nr.86 (1992-1993), Rt-1992-1098, Borgarting lagmannsretts dom av 08.09.1997 ( LB-1996-01481)j , Gulating lagmannsretts dom av 25.09.1996 ( LG-1996-00025) og Gulating lagmannsretts dom av 21.05.1996 ( LG-1995-00676) samt Holmøy/Lødrups kommentarer til ekteskapsloven (1994).
Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Gunhild Lærum, i det vesentlige anført:
Bestemmelsene i ekteskapsloven §79, annet og tredje ledd, beskriver innbyrdes uavhengige grunnlag for å pålegge bidragsplikt. For As vedkommende foreligger det ikke grunnlag for å tilkjenne henne bidrag etter noen av bestemmelsene. Lovens hovedregel er at ektefellenes gjensidige forpliktelser opphører etter separasjon og skilsmisse.
Da partene inngikk ekteskap ønsket A, for øvrig i samsvar med den ansvarsfordeling som på den tiden var vanlig ektefeller imellom, å være hjemmeværende. Hun ønsket å ta seg av sin sønn C som på den tid skulle begynne på skolen. Hun har ikke fått avbrutt sin utdannelse som følge av de forpliktelser som omsorgen for fellesbarnet E medførte. Det ville vært fullt mulig for henne å supplere den språkopplæring som hun allerede hadde gjennomgått. Også i tiden før 1981 ville hun hatt muligheter for å søke arbeid utenfor hjemmet, men hun ønsket ikke dette. Hennes karrieremuligheter er således ikke blitt forringet som følge av hennes langvarige fravær fra arbeidslivet. Det er imidlertid riktig at hun i perioden ikke har hatt muligheter for å opparbeide pensjonspoeng. Imidlertid var det ikke umulig å få barnehageplass, og besteforeldre var også villige til å stille opp, dersom hun skulle ha ønsket å ta noe arbeid utenfor hjemmet.
Den uførhet A ble påført som følge av fibromyalgi, kan ikke tilskrives arbeidsforpliktelser eller forhold for øvrig som følge av ekteskapet. Mot slutten av den aktuelle 10-årsperiode påtok B seg stadig mer av husarbeidet, særlig hva tyngre løft angikk. Han utførte også nødvendig vedlikeholdsarbeid i boligen.
Det økonomiske forhold mellom partene er kjennetegnet ved at A i dag sitter igjen med praktisk talt alle formuesverdier knyttet til de faste eiendommer som partene ervervet i løpet av ekteskapet. Riktignok kunne hun sette gevinsten ved salget av sin første leilighet, i alt ca kr 70.000, inn i forbindelse med erverv av felles bolig, først på Romsås og senere på Nordseter. Det må imidlertid være åpenbart at de formuesverdier hun i dag sitter med, må tilskrives også de relativt høye inntekter som B tilførte fellesskapet i hele den tiden partene var gift. Som følge av sine inntektsmuligheter kunne B etter separasjonen betale ca kr 30.000 i private pensjonsordninger. Bortsett fra én av forsikringene som innebærer en årlig utgift på kr 540, er innbetalingene til de øvrige pensjonsordninger opphørt. Etter oppsigelsen fra det danske selskap er Bs inntektsmuligheter radikalt endret. Han har i dag bare arbeidsledighetstrygd, noe som innebærer at han har ca kr 400 mer pr måned til disposisjon enn A. B er nå gift med F, som er uføretrygdet. Deres felles bolig er hennes særeie. B har bidratt med betydelig beløp årlig til dekning av løpende driftsutgifter knyttet til boligen. B har i dag en inntekt på ca kr 129.000 pr år, og kan ikke makte å betale bidrag til A.
Det foreligger ikke slike særlige grunner som etter ekteskapsloven §79, tredje ledd skulle tilsi pålegg om bidrag.
Det er vist til Holmøy og Lødrups kommentarer til ekteskapsloven (1994), kapittel 16, Rikstrygdeverkets rundskriv av 01.02.1994 (sidene 10-17), kommentarene i Barne- og familiedepartementets rundskriv vedrørende samme kapittel, Eidsivating lagmannsretts (gamle) dommer av 10.03.1986 ( RG-1986-773) og 22.11.1993 ( LE-1992-03000) og Rt-1967-447 og Rt-1992-1099. Videre er vist til Gulating lagmannsretts dommer av 25.09.1996 ( LG-1996-00025) og 18.03.1996 ( LG-1995-00421) og 02.03.1998 ( LG-1997-01643) og Rt-1997-806 og Agder lagmannsretts dom av 09.11.1998 ( LA-1998-00688) .
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bemerker:
Ekteskapet mellom A og B hadde en varighet av ca 24 år frem til separasjonen i 1995. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A i omkring 10 år av den tid samlivet varte etter felles ønske var hjemmeværende. Hun hadde i denne periode den daglige omsorg for sin sønn C og for fellesbarnet E. Hun sto i denne perioden selv i det alt vesentlige for det daglige arbeid i hjemmet, slik som matlaging og renhold. B var opptatt med sitt arbeid som selger, noe som også innebar et ikke ubetydelig fravær på reiser. I hjemmet utførte han imidlertid forskjellig sort vedlikeholdsarbeid og tok i noen utstrekning også tyngre løft i forbindelse med renhold m.v. Bs arbeid medførte stigende inntekter som i de siste år av samlivet nådde et nivå på ca kr 400.000 per år. B arvet ca kr 565.000 fra en tante. Fra beløpet gikk arveavgift. Arven ble dels anvendt til anskaffelse av to kjøretøyer og dels til finansiering av boliger. Videre ble den vesentlige del av hans inntekter anvendt til dekning av familiens utgifter. A fikk en netto gevinst ved salg av sin første leilighet på ca kr 70.000. Midlene ble anvendt til investering i en bolig av høyere standard på Romsås. Også denne boligen ble etter en tid solgt og midlene anvendt til anskaffelsene av rekkehuset der A nå bor. For samtlige faste eiendommers vedkommende, herunder ferieiendommen på Nesodden, ble det bestemt at disse skulle være As særeie. Ved skiftet av fellesboet ble det imidlertid ved rettsforliket bestemt at B skulle refunderes kr 270.000 som ledd i et endelig oppgjør av boet. Beløpet finansierte A ved opptak av lån. Hun hefter videre for sin andel av fellesgjelden knyttet til andelen i rekkehuset. Resultatet av det økonomiske oppgjøret mellom ektefellene er således at A sitter med betydelige formuesverdier. Anslagsvis vil rekkehuset ha en markedsverdi på minst 1,5 millioner kroner og ferieeiendommen på Nesodden må også antas å ha en ikke ubetydelig verdi. Et verdianslag beløper seg til kr 900.000.
Det lange fraværet fra arbeidslivet har medført at A, som nå er 100% ufør som følge av fibromyalgi, er minstepensjonist. I tillegg har hun en bostøtte som etter det opplyste for tiden beløper seg til kr 1.000 per måned. B på sin side har siden 1. oktober 1999 arbeidsløshetstrygd, og det hefter betydelig usikkerhet ved hans fremtidige inntektsmuligheter. Det må imidlertid antas at han over tid vil kunne oppnå noe høyere inntekt. Han er gift på nytt og bor sammen med sin hustru som er 100% ufør, i hennes bolig. Denne er hennes særeie, men det legges til grunn at B bidrar til dekning av felles utgifter.
Etter ekteskapsloven §79, første ledd er hovedregelen at ektefellenes gjensidige forpliktelser opphører ved skilsmisse. Etter bestemmelsens annet ledd kan det gjøres unntak når den ene ektefelles evne til og mulighet for å sørge for passende underhold er blitt dårligere som følge av enten omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet.
Lagmannsretten er av den oppfatning at grunnvilkåret for å tilkjenne ektefellebidrag etter §79 annet ledd er til stede. Bestemmelsens tredje ledd kommer da ikke til anvendelse. Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at det var partenes felles ønske at A var hjemmeværende etter at E ble født. Som følge av det lange fraværet i arbeidslivet har A tapt pensjonspoeng. Dette har medført at hun nå er henvist til en lav uførepensjon. Hun vil ikke ha muligheter til å forbedre sine inntektsforhold. Uførheten må imidlertid helt tilskrives hennes sykdom som har utviklet seg gradvis, og kan etter lagmannsrettens vurdering ikke tilbakeføres forhold i ekteskapet.
At en ektefelle har fått sin ervervsevne redusert på grunn av forhold som nevnt i annet ledd, gir ikke ubetinget krav på bidrag. Det må også skje en rimelighetsvurdering, jf Holmøy-Lødrup, Ekteskapsloven (1994) s 40. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at ektefellebidrag ikke bør tilkjennes i dette tilfellet. Lagmannsretten legger ved vurderingen avgjørende vekt på at A i dag sitter med betydelige verdier som må antas skapt under ekteskapet. B ble etter skifteoppgjøret sittende igjen med vesentlig mindre verdier. Det må videre legges til grunn at B for tiden ikke har andre inntekter enn han har oppgitt, svarende til utbetaling av arbeidsledighetstrygd. De henvisninger som er gjort til hans mulige kontakt med tidligere arbeidsgiver har ikke kunnet rokke denne vurdering. Det må antas at han har noen muligheter for å øke sin inntekt i de kommende år, men hans alder, knapt 60 år gammel, vil her være en klart begrensende faktor. De pensjonsutbetalinger han kan påregne ved fylte 67 år, har heller ikke en størrelse som etter lagmannsrettens oppfatning kan tilsi at han nå bør pålegges bidragsplikt.
Etter dette blir byrettens dom å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.
A er tidligere innvilget fri sakførsel. Lagmannsretten har funnet at også vilkårene for så vidt er til stede for B s vedkommende og har etter dette innvilget ham fri sakførsel.
Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten finner imidlertid at det foreligger slike særlige omstendigheter som tilsier at den ankende part ikke bør pålegges å betale motpartens og her også det offentliges omkostninger, jf tvistemålsloven §180, første ledd. Det vises til at den endring som er inntrådt med hensyn til Bs inntektsforhold, fremkom på et sent tidspunkt under ankeforberedelsen.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.