LB-1999-2103
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-22 |
| Publisert: | LB-1999-02103 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ytre Follo herredsrett Nr 97-00701 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02103 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Skeidar DnM Engros AS (Prosessfullmektig: Advokat Jan Esben Leborg). Kjæremotpart: Knut Mortensen AS (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth Ege). |
| Forfatter: | Lagdommer Hilde Wiesener Haga, formann. Lagdommer Ragnhild Dæhlin. Kst lagdommer Kirsten A Bleskestad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §181, Markedsføringsloven (1972) §1, §8a |
Knut Mortensen AS (nedenfor kalt Mortensen) driver produksjon engros av småmøbler i furu og hadde i årene etter 1991 betydelige leveranser til Ide Skeidar AS, senere dets datterselskap Skeidar DnM Engros AS (nedenfor kalt Skeidar). Sommeren 1997 meddelte Skeidar imidlertid full leveransestopp, idet selskapet hadde begynt å bestille trevarene fra en fabrikk i Estland i stedet. Leveransene fra Estland inkluderte flere produkttyper som tilsvarte Mortensens bestselgere, og Mortensen fikk mistanke om at hans produkter var sendt dit for etterligning og billigere innkjøp der.
Ved stevning av desember 1997 reiste advokat Elisabeth Ege på vegne av Mortensen AS sak mot Skeidar for Ytre Follo herredsrett med krav om at saksøkte skulle forbys å markedsføre og selge produktetterligninger av saksøkers produkter, samt betale erstatning etter rettens skjønn. Det anførtes at Skeidar hadde overtrådt markedsføringsloven §8a og §1 og at erstatningskrav ville bli nærmere spesifisert senere. I tilsvar fra advokat Jan Esben Leborg bestred Skeidar å ha opptrådt i strid med de nevnte bestemmelser og påstod seg frifunnet. Saksforberedelsen fokuserte på lovkriteriene i §1 og §8a, mens tapsberegningen forble åpen. Skeidar ba underveis opplyst hvilke utviklingskostnader saksøker mente å ha hatt og til hvilket tidspunkt, mens Mortensen svarte at disse vanskelig kunne dokumenteres når det var Mortensen selv som hadde stått for utviklingen. Man ville derfor overlate til retten å fastsette erstatningen etter skjønn også for utviklingskostnadene.
Forut for hovedforhandlingen meddelte Mortensen at erstatningskravet måtte baseres på den bruttofortjeneste selskapet ville hatt om Skeidar hadde opprettholdt forretningsforbindelsen. Erstatningskravet ble da beregnet til kr 5.800.000,- med tillegg av utviklingskostnader, som måtte fastsettes skjønnsmessig av retten. Under hovedforhandlingen ble det opplyst at de estiske produktene fikk endret design 1 august 1998, slik at de ikke lenger kom i konflikt med markedsføringsloven §8a og §1, og saksøker frafalt dermed krav om forbud mot fortsatt markedsføring. For herredsretten nedla Mortensen således slik endelig påstand:
1. Skeidar DnM Engros AS v/ styrets formann dømmes til å betale erstatning til Knut Mortensen AS for salg av produktetterligninger i perioden mars 1997 1. august 1998 samt for utviklingskostnader etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 5.800.000,- samt 12 % rente p.a. fra 14 dager etter dommens forkynnelse og inntil betaling finner sted.
2. Knut Mortensen tilkjennes sakens omkostninger.
Ytre Follo herredsrett avsa den 7 juni 1999 dom med slik domsslutning:
1. Skeidar DnM Engros AS v/ styrets formann dømmes til å betale erstatning til Knut Mortensen AS med kr 500.000,- -kronerfemhundretusen- med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.
2. Skeidar DnM Engros AS v/ styrets formann dømmes til å betale til Knut Mortensen AS saksomkostninger med kr 214 385,75 -kronertohundreogfjortentusentreundreogåttifemkommasyttifem.-
3. Oppfyllelsesfrist er 14 -fjorten- dager etter forkynnelse av dommen.
Vedrørende saksomkostningene uttalte retten at saksøkte hadde tapt saken fullstendig og derfor måtte erstatte saksøktes omkostninger etter tvistemålsloven §172 første ledd.
Advokat Leborg har på vegne av Skeidar rettidig påkjært omkostningsavgjørelsen til Borgarting lagmannsrett, og kjæremotparten har tatt til gjenmæle i tilsvar av 30 juni 1999 fra advokat Ege.
Den kjærende part har nedlagt slik endelig påstand:
Prinsipalt:
Knut Mortensen AS tilkjennes ikke saksomkostninger i Ytre Follo herredsretts Sak nr.97-00701 A.
Subsidiært:
Ytre Follo herredsretts omkostningsavgjørelse i sak nr. 97-00701 A oppheves og hjemvises til ny behandling i herredsretten.
I begge tilfelle tilkjennes Skeidar DnMn Engros AS saksomkostninger i kjæremålet med kr 8.500,-.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Omkostningsavgjørelsen er i strid med loven, ved at herredsretten uriktig har anvendt tvistemålsloven §172 første ledd, mens den skulle anvendt samme lovs §174 og opphevet omkostningene. Selv om Mortensens påstand formelt var utformet som krav om erstatning utmålt etter rettens skjønn, krevet selskapet i realiteten en bestemt sum tilsvarende tapt bruttofortjeneste i en nærmere angitt periode. Kravet inneholdt dessuten to separate poster, nemlig både erstatning for tapt bruttofortjeneste og erstatning for utviklingskostnader. Erstatning for utviklingskostnader ble ikke tilkjent, til tross for at spørsmålet om egenutvikling var av sentral betydning i forhold til kjæremotpartens prinsipale anførsel om brudd på markedsføringsl. §8a. Mortensen fikk heller ikke medhold i at nevnte bestemmelse var overtrådt, og hvis selskapet hadde fått slikt medhold, ville det styrket sin stilling i markedet og oppnådd langt gunstigere konkurransemessig posisjon. Endelig fikk Mortensen heller ikke medhold i kravet om tapt bruttofortjeneste kr 5.800.000,- og kan for øvrig ikke anses å ha vunnet saken fullstendig når den tilkjente erstatning er så beskjeden i forhold til maksimumsbeløpet.
Når tvistemålsloven §174 derfor skulle vært anvendt, kunne det heller ikke komme på tale å nytte unntaksregelen i annet ledd. Hvis herredsretten i det hele tatt skulle vurdert denne, måtte den tatt hensyn til at Mortensen ikke fikk medhold i hovedanførselen om §8a, som saken i det vesentlige dreiet seg om. Det måtte også vært lagt vekt på at erstatningskravets størrelse i betydelig grad øket sakens omfang og utelukket reelle forliksforhandlinger, likesom det også er av betydning at saken inneholdt betydelige elementer av skjønn.
Avslutningsvis anføres at lagmannsretten har formell kompetanse til å treffe ny avgjørelse i overensstemmende med den kjærende parts prinsipale påstand, jf. Skoghøy, Tvistemål s 956.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Knut Mortensen AS tilkjennes sakens omkostninger.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Den kjærende parts prinsipale påstand innebærer krav om at lagmannsretten skal treffe ny avgjørelse av omkostningene for underinstansen, noe den nettopp ikke har kompetanse til etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Kjæremålet burde for så vidt avvises.
Hvis kjæremålet ikke avvises, anføres at herredsrettens avgjørelse er korrekt. Søksmålet gjaldt rettmessigheten av Skeidars salg i lys av markedsføringsl. §1 og §8a, og det er i slike saker vanlig å påberope begge disse lovbestemmelser sammen og hver for seg.
Erstatningskravets størrelse var hele tiden overlatt til rettens skjønnsmessige fastsettelse, og det bestrides at Mortensen i realiteten krevet en bestemt sum tilsvarende bruttofortjeneste for et angitt tidsrom. At herredsretten tilkjente erstatning med et vesentlig lavere beløp enn den innlagte maksimumsgrense er uten betydning i forhold til tvistemålsloven §172 første ledd, jf. Rt-1985-505. Rettsvirkningen av brudd på markedsføringsl. §1, 1 ledd er den samme som ved brudd på §8a, og det er virkningen som avgjør om saken skal anses som fullstendig tapt eller vunnet. Videre bestrides at Mortensen under saksforberedelsen reduserte antall omtvistede produkter betydelig, idet det hele tiden var tale om produkttyper og ikke om varenumre. At Mortensen frafalt kravet om forbud mot fortsatt salg er også uten betydning for omkostningsansvaret, da dokumentasjon for den endrede design først ble fremlagt under hovedforhandlingen. Etter kjæremotpartens oppfatning er det alt i alt riktig å se det slik at Skeidar her har tapt saken fullstendig.
Dersom saken likevel skulle anses dels vunnet og dels tapt, slik at tvistemålsloven §174 skulle vært anvendt, måtte herredsretten under en hver omstendighet anvendt unntaksregelen i annet ledd, fordi Skeidar bare fikk medhold vedrørende utviklingskostnadene, som utgjorde en meget beskjeden og underordnet del av søksmålet. Kjæremålet må således uansett forkastes, da det er praktisk utenkelig at herredsretten ved eventuell opphevelse og hjemvisning kan komme til noe annet resultat enn det den allerede har avsagt dom for.
Lagmannsretten bemerker:
Saken gjelder kjæremål etter tvistemålsloven §181 annet ledd med begrenset kompetanse for lagmannsretten, som bare kan prøve om avgjørelsen er i strid med loven, herunder om den er beheftet med saksbehandlingsfeil. Avgjørelsen må i så fall oppheves og hjemvises, mens kjæremålet i motsatt fall blir å forkaste. Lagmannsretten har således ikke anledning til å fatte ny omkostningsavgjørelse i samsvar med den kjærende parts prinsipale påstand. Dette bør likevel ikke få den konsekvens at kjæremålet her avvises som sådant.
Ved avgjørelsen av om en sak er fullstendig tapt i relasjon til tvistemålsloven §172 første ledd, - eller om den må anses dels tapt og dels vunnet jf. tvistemålsloven §174 - må domsresultatet sammenholdes med partenes påstander, og da vanligvis med påstandene ved søksmålets anleggelse. Det er for så vidt uten betydning at Mortensen under hovedforhandlingen frafalt påstandens punkt 1, og lagmannsretten viser til at selskapet ville fått medhold også i dette punkt hvis Skeidar ikke i mellomtiden hadde tilpasset seg, slik at behovet for salgsforbud ikke lenger var til stede. Det er dernest domsresultatet - og ikke de underliggende rettsgrunnlag -som er parameter for om saken er vunnet eller ikke. Mortensen har nådd frem med sitt erstatningskrav på grunnlag av markedsføringsl. §1 første ledd, og det er da uten betydning at han ikke også fikk medhold i sitt alternative grunnlag om brudd på samme lovs §8a. Videre vil en erstatningssak med krav om erstatning utmålt etter rettens skjønn kunne anses fullstendig vunnet selv om den tilkjente erstatning ligger betydelig under en eventuell innlagt beløpsgrense. Dette gjelder i utgangspunktet også om forskjellen er så stor som i nærværende sak, og kjæremotparten skulle så langt i utgangspunktet kunne anses å ha vunnet saken fullstendig.
Hvis erstatningskravet imidlertid er satt sammen av flere selvstendige poster med separate tapsberegninger, kan saken ikke anses fullstendig vunnet så lenge det er en av postene som ikke gis medhold. Lagmannsretten finner at dette er situasjonen i nærværende sak. Selv om erstatningskravet og dets nærmere angivelse var uspesifisert under store deler av saksforberedelsen, er det likevel på det rene at kravet til slutt ble formulert med to separate poster, nemlig 1) tapt bruttofortjeneste og 2) utviklingskostnader. Dette fremgår både av de endrede påstander og argumentasjonen i saksøkers prosesskrift, selv om også erstatningen for utviklingskostnader ble overlatt til rettens skjønn. I drøftelsen av om Skeidar overtrådte markedsføringsl. §8a har herredsretten kommet til at Mortensen ikke oppfylt kravet om originalinnsats. Og i premissene s. 33 uttaler retten eksplisitt at den ikke finner grunnlag for å fastsette erstatning for utviklingskostnader, da det ikke er dokumentert at slike er påløpt og eventuelle utviklingskostnader uansett må anses inndekket ved de salg som senere har funnet sted.
Etter dette finner lagmannsretten at Mortensen ikke kan sies å ha vunnet saken fullstendig, jf. tvistemålsloven §172 første ledd, og at herredsretten for så vidt har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven. Spørsmålet om saksomkostninger skulle i stedet vært avgjort etter bestemmelsene i tvistemålsloven §174. Hvorvidt det da kunne være grunnlag for å anvende unntaksregelen i annet ledd, har lagmannsretten ikke foranledning til å uttale seg om. Den kan heller ikke prøve den skjønnsmessige vurdering av om unntaksregelen burde anvendes . Omkostningsavgjørelsen blir derfor å oppheve og å hjemvise til Ytre Follo herredsrett til ny behandling.
Kjæremålet har dermed ikke vært forgjeves, og saksomkostningene for lagmannsretten skal avgjøres etter regelene i tvistemålsloven kap. 13, jf. §180 annet ledd. Da den kjærende part imidlertid bare har fått medhold i sitt subsidiære krav, kan han ikke anses å ha vunnet kjæremålssaken fullstendig, og saksomkostningsspørsmålet må derfor avgjøres etter tvistemålsloven §174. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å fravike hovedregelen i første ledd, og hver av partene bærer sine omkostninger for kjæremålsinstansen
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Ytre Follo herredsretts omkostningsavgjørelse i sak nr. 97-00701 A oppheves og hjemvises til ny behandling i herredsretten.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.