LB-1999-213
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-03 |
| Publisert: | LB-1999-00213 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Fredrikstad byrett Nr 98-00572 A. - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00213 A/03. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Janne Kristiansen). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Carl August Heilmann). |
| Forfatter: | Lagdommer Wilhelm Omsted, formann. Lagdommer Mary-Ann Hedlund. Lagdommer Svein Dahl |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Straffeloven (1902) §162, §1, §5 |
Saken gjelder fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, jf §1 i lov av 19 mars 1965 nr 3.
A som er født xx.xx.1978, møtte til sesjon den 31 mai 1996. På spørreskjemaet svarte han benektende på spørsmål om han hadde en overbevisning som gjorde at han ville søke om fritak for militærtjeneste. Han møtte til avtjening av verneplikten 7 april 1997, men han vegret seg da for å motta personlige våpen. Den 30 april 1997 sendte han søknad til Vernepliktsforvaltning Akershus om fritak for militærtjeneste og overføring til sivil tjeneste. Han ble deretter dimittert. A ble senere innkalt til politiet for å avgi muntlig forklaring, men møtte ikke.
Justisdepartementet avslo søknaden den 17 februar 1998. Da A ikke avga villighetserklæring etter militærnekterloven §5, reiste staten v/Justisdepartementet søksmål mot ham ved Fredrikstad byrett ved stevning av 18 mai 1998.
Byretten avsa 23 november 1998 dom med slik domsslutning:
Vilkårene for å frita A, født xx.xx.78 for militærtjeneste er ikke til stede.
A har påanket byrettens dom i rett tid. Ankeforhandlingen ble holdt den 27 mai 1999. A møtte personlig og avga forklaring. Om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken. Om saksforholdet vises til byrettens dom. For lagmannsretten står saken i samme stilling som for byretten. Det bemerkes at A ved Fredrikstad byretts dom av 21 desember 1998 ble dømt til fengsel i 2 år og 8 måneder for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, og at han nå har påbegynt soningen av denne dom.
Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er As forklaring for lagmannsretten som skal legges til grunn for avgjørelsen. Innholdet av denne forklaringen dekker lovens krav om at det vil være i strid med hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste. Bevisbyrden for at dette ikke er tilfelle påligger staten, jf Rt-1996-572.
A er i mot enhver bruk av våpen. Han har riktignok tatt en reservasjon for nødvergeliknende situasjoner, men dette er ikke diskvalifiserende. Han tar avstand også fra sabotasjeaksjoner utført i Norge under siste verdenskrig. Selv om han respekterer at andre har et annet standpunkt enn ham og utfører militærtjeneste, tar han også avstand fra det. Et slikt standpunkt er ikke diskvalifiserende, jf Rt-1997-403. Det er således riktig når byretten har lagt til grunn at A har gitt til kjenne et standpunkt som tilfredsstiller lovens vilkår for fritak for militærtjeneste hva angår innholdet i overbevisningen.
Byretten har imidlertid tatt feil når den har funnet at As overbevisning ikke har den nødvendige styrke og alvor. Byretten har her bygget på utenforliggende hensyn. A reagerte spontant ved den aktuelle situasjon som oppsto da han skulle få utlevert sitt personlige våpen. Selv om han på det tidspunkt ikke hadde tenkt gjennom sin vegring mot å gjøre militærtjeneste, har hans standpunkt nå festnet seg og blitt en alvorlig overbevisning hos ham.
Selv om A heller ikke i dag kan gi tilfredsstillende svar på alle spørsmål om alternativer til militærtjeneste, innebærer dette ikke at hans overbevisning ikke er tilstrekkelig dyp og rotfestet. Det er ikke korrekt at hans standpunkt skyldes bekvemmelighetshensyn. Hans overbevisning festnet seg etter hvert som han kom nærmere inn i tjenesten. Den foreliggende straffedom vil under enhver omstendighet diskvalifisere ham for militærtjeneste, slik at han vil slippe denne. Når han nå allikevel har påanket byrettens dom etter at dommen i straffesaken forelå, viser dette at hans overbevisning er grunnfestet.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. A fritas for militærtjeneste.
2. A, eventuelt det offentlige tilkjennes saksomkostninger.
Ankemotparten, staten v/Justisdepartementet, har i det vesentlige anført:
Staten er enig i at As forklaring om sitt standpunkt i det vesentlige dekker kravet til overbevisningens innhold. Men den har et element av «subjektiv norm» som innebærer at kravet til overbevisningens innhold likevel ikke kan anses dekket fullt ut slik dette er trukket opp i Rt-1996-509. Det sentrale i As nektelsesgrunnlag er hans aversjon mot å bruke våpen. Dette er en subjektiv referanse for A, og det er på den bakgrunn et tvilsomt spørsmål om hans overbevisning har det generelle innhold som kreves.
I alle fall er kravet om overbevisningens fasthet (styrke og alvor) ikke oppfylt. Byrettens vurdering av dette spørsmål er riktig. As overbevisning virker lite gjennomtenkt, og han har ikke tenkt noe over det grunnlag som hans standpunkt bygger på. Det må kreves at overbevisningen, uansett hvilke motiver den er basert på, bygger på et klart pasifistisk grunnlag, jf Rt-1979-1544. Den følelsesmessige uvilje mot å delta i militærtjeneste er ikke tilstrekkelig fritaksgrunn. Et hovedinntrykk av As forklaring er at han bare i beskjeden grad på forhånd har forsøkt å tenke gjennom begrunnelsen for overbevisningen. Hans svar på de problemstillinger som blir formulert for ham i retten, dreier seg først og fremst om hans standpunkt om ikke å gjøre militærtjeneste, men han har kun vage forestillinger om alternativer til et væpnet forsvar eller bruk av militærmakt.
Selv om A ikke skal forventes å underbygge sitt standpunkt med utdypende redegjørelser av militær- og samfunnspolitiske forhold, må det kreves at han har gjort et minimum av anstrengelser for å orientere seg om temaet. Han fremstår som en normalt velutrustet ungdom, og det må forventes at han har reflektert atskillig mer over temaet enn han har gjort. Hans forklaring innebærer at han ikke kan sies å ha underbygget noen gjennomtenkt pasifistisk holdning som har en slik fasthet og dybde som loven krever.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
Fredrikstad byretts dom stadfestes.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, men med en noe annen begrunnelse.
Vilkåret for fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er etter §1 i militærnekterloven at det er grunn til å gå ut fra at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, herunder at han derved tvinges til å bryte verdier som for ham er av fundamental betydning og som er knyttet til bruk av masseødeleggelsesvåpen slik de kan påregnes brukt i dagens forsvar. Det kreves således at den vernepliktige har en alvorlig overbevisning, og at militærtjeneste av enhver art må komme i konflikt med denne overbevisningen.
Den vernepliktige må ha en grunnfestet og situasjonsuavhengig pasifistisk overbevisning som medfører at han ikke kan utføre noen form for militærtjeneste uten å komme i en alvorlig samvittighetskonflikt. Det stilles strenge krav til alvoret i overbevisningen, men grunnlaget for den er ikke avgjørende dersom overbevisningen har en slik fasthet og styrke at den er alvorlig. Det er ikke tilstrekkelig at den vernepliktige har en grunnfestet oppfatning om at han ikke vil utføre militærtjeneste. Det vil følgelig måtte vurderes både om overbevisningen har det innhold som loven krever og om den har en slik fasthet og styrke at den kan karakteriseres som alvorlig i militærnekterlovens forstand. Det må kreves at det dreier seg om en pasifistisk overbevisning.
I sin søknad om fritak har A anført følgende:
Da jeg ikke ønsker å bruke skytevåpen av noe slag p.g.a. at jeg mener våpen løser ingen problemer. Våpen bidrar i stor grad til volsomt store dødsfall verden over. Missbruket av våpen er i høyeste grad stor nok om ikke jeg også skulle løpe i skog og mark for å lære meg å snike inn på fienden for vidre å ta annen manns liv.
Jeg føler ikke at jeg har noe med våpen å gjøre. Tidl. har jeg aldri skutt med annet enn luftgevær, ca. 4 - 5 år siden.
Vet av den årsak ikke hvordan jeg ville reagert om jeg skulle benyttet våpen, men ønsker absolutt ikke å prøve i noen som helst form, da det er helt i motsettning til min «logiske» tanker og meninger om våpen.
As forklaring i lagmannsretten om sin overbevisning går i hovedsak ut på at han ikke kan delta i noen form for våpenbruk og at Norge ikke skulle hatt noe militært forsvar. Man skulle hatt andre løsninger. Med hensyn til andres utførelse av militærtjeneste får de selv ta sitt standpunkt, og han respekterer dem for det. Men han tar avstand fra deres holdning.
Når A spørres om hvorledes han vurderer den aktuelle situasjon for den kosovoalbanske befolkning i Kosovo, svarer han at han kan ikke sette seg inn i denne, men han har gitt uttrykk for at han «ikke ser positivt på» andres væpnede motstand i en slik situasjon. Han snakker lite med andre om situasjonen i Kosovo. Han følger ikke med hver dag, men han sier at han er blitt mer bevisst med hensyn til sitt standpunkt etter at denne konflikten oppsto. Som for byretten er han også stilt spørsmål om sitt syn på våpenbruk i tilsvarende situasjoner i Sudan, og hans svar er også nå at han ikke under noen omstendighet ville kunne tenke seg å bruke militær makt for å få frem matforsyninger. Heller ikke sabotasjeaksjoner som for eksempel norske sabotørers senkning av det tyske skipet «Donau» som ble brukt til transport av jøder fra Norge til Tyskland under krigen kunne han tenke seg å delta i selv, og sabotørene skulle etter hans oppfatning heller ikke ha utført en slik aksjon. Han har imidlertid vanskelig også for å tenke seg inn i denne situasjonen.
As vegring mot å gjøre militærtjeneste omfatter også sambandstjeneste, kjøkkentjeneste m.v. Det er altså ikke avgjørende for ham at han selv slipper å bære våpen.
A kan ikke angi noe verdimessig grunnlag for sin nektelse av å gjøre militærtjeneste. Han har ikke noe livssynsgrunnlag verken av religiøs eller av annen art, som han knytter sin overbevisning til. Ved sesjonen i 1996 hadde A ikke gjort seg noen tanker om å søke fritak. Før sesjonen hadde han snakket med besteforeldrene om krigen i Norge 1940-45, men ut over det hadde han ingen bevisste tanker om sitt forhold til å utføre militærtjeneste. Heller ikke hadde han noen slike alvorlige tanker ved fremmøte til militærtjenesten året etter. Det var utlevering av våpen som var skremmende for ham i den forstand at han opplevde en frykt for maktutøvelse. Han nektet derfor spontant å motta våpenet. Etter dette hadde han et par samtaler med garnisonspresten, som befalet henviste ham til. Han husker lite av samtalene med presten.
A har forklart at han så det som en fordel å komme inn i det militære fordi han dermed kunne komme ut av det uheldige miljø han var inne i. Han hadde røkt en del hasj, og dette var et miljø som han ønsket å komme bort fra.
Lagmannsretten finner at den overbevisning A har gitt uttrykk for i hovedsak må sees som en vegring mot selv å gjøre militærtjeneste. Rett nok fremstår dette som et generelt standpunkt, som også gjelder andres militære tjenestegjøring, men A kan ikke sees å ha den pasifistiske grunninnstilling som loven krever. Det er ikke det pasifistiske samvittighetsspørsmål som preger As standpunkt, selv om hans motstand mot å utføre militærtjeneste er fast. Hans nektelse synes ikke å ha noe grunnlag i et normsystem som forutsettes å ha mer almen gyldighet, jf Rt-1996-509. Et standpunkt som går ut på en sterk motvilje mot, eller til og med avstandtagen fra å ta liv, er i seg selv ikke tilstrekkelig. Etter den forklaring som A har gitt i lagmannsretten, er det på dette punkt at tyngden av As overbevisning ligger.
På bakgrunn av dette finner lagmannsretten det tvilsomt om As overbevisning har det innhold som loven krever. Det er imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette idet lagmannsretten under enhver omstendighet finner det klart at hans overbevisning ikke har den fasthet og styrke som kreves etter rettspraksis. Rett nok kan man ikke kreve at A skal kunne gi en uttømmende og overbevisende redegjørelse for sin overbevisning. Men han fremstår som en alminnelig oppvakt person som har evne til å sette seg inn i de problemstillinger som settes opp for ham. Likevel har han i påfallende grad gitt uttrykk for at han ikke har satt seg inn i situasjonsbilder som er trukket opp for ham, og at han synes det er vanskelig å tenke seg inn i slike konfliktsituasjoner. Dette gjelder også dagsaktuelle situasjoner som den pågående konflikt i Kosovo. Med den akutte situasjon som oppsto for A ved våpenutleveringen, finner lagmannsretten at det er lite overbevisende når han ikke anstrenger seg mer for å komme frem til en reflektert holdning til de spørsmål som danner grunnlaget for hans krav om fritak for militærtjeneste. Hans standpunkt er ikke grunnfestet nok til å tilfredsstille vilkårene for fritak.
Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å tilføye at den ikke uten videre kan slutte seg til byretten når denne antyder at det har vært rene bekvemmelighetshensyn som har ligget til grunn for As krav om fritak.
Etter dette vil byrettens dom bli stadfestet.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes.